Sliten småbarnsmor, frustrert i forhold – finnes det flere som meg?

[Aprivat]

Hei, Jeg skriver her fordi jeg er sliten, frustrert og trenger å vite om det finnes flere som kjenner seg igjen. Jeg er småbarnsmor med to barn under 6 år. Vi har bodd i Norge i over 10 år (jeg er ikke norsk) og jeg har nylig avsluttet studiene mine i UX-design. Nå venter jeg på en praksisplass og er hjemme med fullt ansvar for hus og barn. Mannen min jobber, og vi har hatt store problemer i forholdet. For noen uker siden var vi nesten i ferd med å skilles – og det er ikke første gang det har vært krise. Vi har kranglet mye, og kommunikasjonen mellom oss er dårlig, særlig når jeg prøver å ta opp at jeg er utmattet og føler at jeg står alene i hverdagen. Han har tidligere reagert med sarkasme, stillhet, eller ved å forlate huset og slå av mobilen flere timer etter en krangel. Når jeg sier at jeg ikke føler meg sett, hørt eller støttet, blir han ofte defensiv eller sint. Vi har prøvd å ha “turnuser” om morgenen, men det blir sjelden balansert – jeg står opp selv når det ikke er min dag fordi barna kaller på meg. Jeg gjør det meste hjemme: planlegging, logistikk, innkjøp, organisering, rydder opp etter barna, vasker, lager mat, og tar meg av emosjonelle behov. Han “hjelper til” når jeg ber ham – men han tar sjelden initiativ selv. Han jobber, og jeg gjør det ikke for øyeblikket, så han bruker det som unnskyldning for å ikke gjøre nesten noe hjemme. Han sier jeg har “hele dagen på å gjøre det jeg vil”, men han forstår ikke at det jeg gjør er et fulltidsarbeid – bare ubetalt. Ærlig talt tror jeg han ikke ville orket én dag med det jeg håndterer daglig. En gang nylig hadde jeg lungebetennelse og stoppet opp én eneste dag – og da ble huset totalt kaotisk. Han så på rotet med avsky og klagde. Han klarte ikke engang å tenke: «Wow, det pleier jo ikke å være sånn – takk for alt hun vanligvis gjør.» Jeg sa det til ham, og da svarte han faktisk: “Du har rett. Takk for det du gjør.” Men så? Det var fortsatt jeg som ryddet opp. Ingenting endret seg. Jeg får aldri sove like lenge som ham. Jeg har aldri egentid med ro i kroppen. Det er som om han ikke skjønner at jeg er i ferd med å knekke sammen. Når jeg prøver å si ifra, kommer det kommentarer som:
“Alt er tilbake til helvete igjen”,

“Du lurte meg da du sa du hadde forstått”,

“Jeg vil ha det som før, ellers gidder jeg ikke”.

For meg føles dette som slag i magen. Jeg har sagt tydelig at jeg ikke vil høre sånne setninger. Likevel bruker han dem når han blir sint. I tillegg er det alltid jeg som må bære det emosjonelle. Jeg regulerer barna, meg selv – og ofte også ham. Jeg savner en voksen ved siden av meg. Jeg føler meg mer som hans mor enn som partneren hans.

Vi går allerede i parterapi hos familievernkontoret, men jeg opplever at han mangler evnen til å vise empati. Det er som å snakke med en tenåring – han tar alt personlig, til og med barnas utbrudd og trassalder.

Vi har ingen familie her i Norge, bare oss. Å gå fra hverandre er ikke et alternativ nå – av praktiske, økonomiske og følelsesmessige grunner.

Men jeg føler at han ikke har kjærlighet igjen for meg eller barna. Det føles som om han ser på oss som byrder, som om vi har ødelagt livet hans.

Jeg føler meg usynlig, ikke anerkjent – tvert imot: nedvurdert. Han virker konstant irritert, misfornøyd og negativ. Det føles som om jeg lever med en som innerst inne forakter oss.

 

Sånn var han ikke da vi møttes. Jeg forstår ikke helt hvordan det kunne bli sånn.

Jeg skulle ønske jeg kunne slette alt og starte på nytt, men det kan jeg ikke – jeg har to små barn.

 

Er det andre som kjenner seg igjen?

Hvordan kan man beskytte seg selv i en sånn situasjon, særlig når man ikke kan eller vil gå fra hverandre akkurat nå?

 

Takk til alle som orker å lese. Jeg trenger å høre at jeg ikke er alene.

[AnonymBruker]

Ikke få flere barn enn du har kapasitet for ved en eventuell skilsmisse..

Du blir værende på bekostning av dine egne barn..

Anonymkode: 99c00...c9a

[AnonymBruker]

Bli kjent med andre innvandrere eller alenemødre. De kan kjenne seg igjen og på sikt være god støtte. Og gå fra den tufsen.

Anonymkode: 715f8...aab

[Aprivat]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Bli kjent med andre innvandrere eller alenemødre. De kan kjenne seg igjen og på sikt være god støtte. Og gå fra den tufsen.

Anonymkode: 715f8...aab

 

Takk for at du tok deg tid til å svare, men jeg opplever det som sårende når du foreslår å ‘bli kjent med andre innvandrere’ og ‘gå fra han’ – som om det jeg deler kan løses så enkelt. Jeg har vært i Norge i over 10 år, har bygget opp livet mitt her, og det jeg beskriver handler ikke om å mangle venner, men om et dypt, langvarig forhold med komplekse utfordringer, som jeg forsøker å håndtere for barnas skyld. Jeg søkte støtte og gjenkjennelse, ikke raske løsninger.

[Aprivat]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Ikke få flere barn enn du har kapasitet for ved en eventuell skilsmisse..

Du blir værende på bekostning av dine egne barn..

Anonymkode: 99c00...c9a

Barna mine er alt for meg, og jeg lever ikke – og kommer aldri til å leve – på bekostning av dem. Det du skriver oppleves som et lite respektfullt og lite nyansert dømmende utsagn, særlig når det mangler innsikt i vår faktiske situasjon.

[fru Alving]

Hvilke muligheter er det for deg, kan du flytte fra ham? Har du noen som støtter deg, venner,  familie?

Du må få deg en jobb så du kan forsørge deg selv. Du høres veldig oppegående ut og dette klarer du.

Få deg en jobb først,  så kan du se om ting bedrer seg, noe jeg kanskje ser litt mørkt på, og så kan du gå fra ham. Da vil du i hvert fall få litt fri når han har barna.

Mannen din høres umoden og egoistisk ut, og om han ikke responderer på terapi hva skal dere egentlig gjøre.

Endret 2. juli av fru Alving

[AnonymBruker]

Er ikke barna i barnehagen? 

Anonymkode: 654f3...4f3

[Carrot]

hva er det du ønsker TS når svarene du får tydeligvis ikke er bra nok? 

[AnonymBruker]

Du er hjemme hele dagen. Men barna er vel i skole og barnehage? Kan du ikke ta husarbeidet da?

Anonymkode: 654f3...4f3

[AnonymBruker]

Hva slags kultur er dette?

Anonymkode: 654f3...4f3

[AnonymBruker]

Aprivat skrev (15 minutter siden):

 

Takk for at du tok deg tid til å svare, men jeg opplever det som sårende når du foreslår å ‘bli kjent med andre innvandrere’ og ‘gå fra han’ – som om det jeg deler kan løses så enkelt. Jeg har vært i Norge i over 10 år, har bygget opp livet mitt her, og det jeg beskriver handler ikke om å mangle venner, men om et dypt, langvarig forhold med komplekse utfordringer, som jeg forsøker å håndtere for barnas skyld. Jeg søkte støtte og gjenkjennelse, ikke raske løsninger.

Jeg er imnvandrer i likhet med deg. Har barn med en mann som hadde lik atferd som mannen din. Jeg vet ikke hva du vil jeg skal nyansere. Å bli kjent med innvandrerforeldre og alenemødre hjalp meg å finne et nettverk, i tillegg til det jeg hadde fra før jeg fikk barn, med folk som skjønte hvor utmattende det er å stå alene.

Kanskje det er en kompleks situasjon for deg, men for meg funka det å dumpe tufsen og å skape meg et nytt liv alenemødre. Det er grenser for hvor komplekse og nyanserte svar du får fra meg når jeg skriver på mobil.

Anonymkode: 715f8...aab

[Aprivat]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er imnvandrer i likhet med deg. Har barn med en mann som hadde lik atferd som mannen din. Jeg vet ikke hva du vil jeg skal nyansere. Å bli kjent med innvandrerforeldre og alenemødre hjalp meg å finne et nettverk, i tillegg til det jeg hadde fra før jeg fikk barn, med folk som skjønte hvor utmattende det er å stå alene.

Kanskje det er en kompleks situasjon for deg, men for meg funka det å dumpe tufsen og å skape meg et nytt liv alenemødre. Det er grenser for hvor komplekse og nyanserte svar du får fra meg når jeg skriver på mobil.

Anonymkode: 715f8...aab

Jeg setter pris på meldingen din.

[Aprivat]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hva slags kultur er dette?

Anonymkode: 654f3...4f3

Hva mener du?..

[AnonymBruker]

Aprivat skrev (1 minutt siden):

Hva mener du?..

Hvor kommer dere fra?

Anonymkode: 654f3...4f3

[Aprivat]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Du er hjemme hele dagen. Men barna er vel i skole og barnehage? Kan du ikke ta husarbeidet da?

Anonymkode: 654f3...4f3

Jo da, jeg gjør det 24/7

[Aprivat]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvor kommer dere fra?

Anonymkode: 654f3...4f3

Jeg tror ikke dette handler om kultur, men om en dysfunksjonell relasjon mellom to mennesker – noe som kan skje hvor som helst i verden.

[AnonymBruker]

Aprivat skrev (4 minutter siden):

Jo da, jeg gjør det 24/7

Du virker svært krevende. 

Anonymkode: 654f3...4f3

[Ny Bruker]

Aprivat skrev (6 minutter siden):

Jo da, jeg gjør det 24/7

Sover du aldri?

[Aprivat]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du virker svært krevende. 

Anonymkode: 654f3...4f3

Kanskje det stemmer. Jeg prøver å forstå det, og det er derfor jeg skriver her på forumet. Hva er det som får deg til å tenke at jeg virker svært krevende?

[AnonymBruker]

Helt ærlig er ikke dette så ille, vel? Regner med at barna har barnehageplass? Og at mannen forsørger deg når du ikke har jobb? Hvis dette er tilfelle, så har du virkelig ingenting å klage på. Hvis du mener at du gjør husarbeid 24/7 må du gjøre noe med enten rutinene dine eller standarden din, for de fleste får fint til å gjøre husarbeid i tillegg til jobb og barn. 

Anonymkode: 76847...325