Takler ikke tanken på død, men tenker altfor mye på at jeg skal miste andre

[AnonymBruker]

Har ikke så mange å miste heller. 
Har heller ikke søsken eller barn selv så ingen tantebarn eller barnebarn i framtia.

Kan mest sannsynlig ikke få barn. Er 37 år nå. Adopsjon er utelukket pågrunn av singel liv og økonomi selvfølgelig. 
Min pappa er ikke særlig til stede og aldri vært det, da han sliter med rus. 
Har en mamma som jeg er utrolig sterkt knyttet til og det er mildt sakt.
Har en bestemor som er gammel og som jeg også er kjempe knytta til. Hun har ikke mange år igjen å leve…
Sånn ellers har jeg ikke særlig med venner heller og har igrunn veldig få hobbyer/interesser. 

Tenker over døden hele tiden og jeg mista bestemora mi (farside) for bare noen år siden, mista samboeren min etter 5 år sammen som nå er 2 år tilbake, mista katta mi i fjor og mista bestefaren min for 3 år siden som var som en Far for meg i livet..grunnet min biologiske pappa. 

Jeg føler at det eneste som skal skje i framtia er død.sorg.tap.lidelse.ensomhet.depresjoner.gravlund, kirkegård,prest,ensomhet m.m…. Det surrer i hodet hele tia.

Ser for meg at jeg ikke kan leve uten mamma? Ikke bare at jeg ser det for meg, men jeg vet det. Selv om hun ikke er mer enn 60 år så har jeg allerede grublet over hvor vanvittig ulevelig det skal bli for meg den dagen hun forlater. Føler heller ikke at jeg er i stand til å ta vare på henne i alderdommen. Tenker så langt at jeg helt sikkert blir å ta livet mitt når hun er gått i jorda. Føler heller ikke for å være i et forhold når jeg ikke skal leve fullt ut familie livet med barn etc, og ergo blir jeg hvertfall å få kjenne på hvordan det er å ikke ha stiftet sin egen familie, når mamma dør. 

Å tenker hele tia (annen vær dag ca)  på at bestemora mi skal reise snart ifra meg!!! Gjør meg helt gal av å tenke på det! Klarer absolutt ikke se for meg et liv videre uten henne og da snakker man i mange mange ti-år fremover.

Jeg har i tilegg angst for min egen død. Tenker at jeg håper jeg dør før jeg er 75 år så jeg slipper å leve så altfor lenge. Tenker at jeg har ikke barnebarn eller barn heller og alle som betydde noe for meg er da gått i grava så blir ensomt å sitte på et sykehjem med smerter og ensomhet. 
 

Jeg har hatt det sånt her i mange år. Hadde tendenser til disse tankene før noen av overnevnte i det hele tatt var døde. Bare visste på forhånd at det kom til å bli mye sorg og kunne se det komme.

Men sånn som nå så er jeg utrolig sliten av å være i sorg 24/7 og ikke egentlig se noen mening med framtia. 
 

Hva i all verden gjør man ? For å kunne klare å leve å puste uten å bare bekymre seg og grue seg til alt livet har i vente!? 
noen andre som har det sånn her? 
Nå har jeg jo et ganske tragiskt liv med lite familie så det gjør jo litt det åsså, men tar imot alt  

Følte jeg bare måtte få ut noe her for det er jo typisk på natta at alt det her kommer enda sterkere opp i hodet. 
 

Anonymkode: b3a0b...2bd

[AnonymBruker]

Det du tenker og føler på er helt normalt. Men så er livet slik at man må leve nå og ikke i fremtid eller fortid. Prøv å rist det av deg og hold fokuset på her og nå. Din mor kan leve i 30 år til, og du er da snart 70. Disse tankene du har er plagsomme og vanskelig. Men prøv å vær bevisst på de og snakk med noen om det. 
Alle er vi redd for å miste de som står oss nærmest 

Anonymkode: 24d33...f81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det du tenker og føler på er helt normalt. Men så er livet slik at man må leve nå og ikke i fremtid eller fortid. Prøv å rist det av deg og hold fokuset på her og nå. Din mor kan leve i 30 år til, og du er da snart 70. Disse tankene du har er plagsomme og vanskelig. Men prøv å vær bevisst på de og snakk med noen om det. 
Alle er vi redd for å miste de som står oss nærmest 

Anonymkode: 24d33...f81

Setter stor pris på ditt svar❤️ Mye fornuftig og sant ….hjelper med gode råd når det er på det verste. Takk 

Anonymkode: b3a0b...2bd

[piggrokken]

Mistet foreldrene mine før begge var 60. Jeg var 25 år, knust og helt alene. Da jeg var 19 år holdt jeg på å dø i en brann. Begge disse tingene har gitt meg et perspektiv på det hele, og frykter ikke døden lenger.

Døden er noe vi alle skal gjennom. Det er trist, men jeg tenker ofte at jeg har vært død i milliarder av år før jeg ble født, og tiden jeg er her er som et sandkorn på en stor strand. Jeg tror meningen med livet er for å lære noe. Etterpå? Jeg er troende. Enten så kommer vi til en bedre verden og hvis jeg tar feil, kommer jeg til å ikke vite at jeg er død. Livet er vakkert, en gave, om du vil, fra en høyere makt. Den høyere makten vil at du skal ha det bra her og nå. Hadde jeg vært deg hadde jeg skapt de gode minnene. Besøk bestemoren din oftere, og da en gang hun går ut av tiden, kan du tenke på de fine øyeblikkene dere hadde i sammen.

 

Og da blir det kanskje ikke så tungt likevel...

[Maskinfører]

Du er heldig TS som fikk beholde bestefaren din til du var 34 år bestefar gikk bort når jeg var 6 år dvs for 30 år siden ❤️

[Maskinfører]

piggrokken skrev (58 minutter siden):

Mistet foreldrene mine før begge var 60. Jeg var 25 år, knust og helt alene. Da jeg var 19 år holdt jeg på å dø i en brann. Begge disse tingene har gitt meg et perspektiv på det hele, og frykter ikke døden lenger.

Døden er noe vi alle skal gjennom. Det er trist, men jeg tenker ofte at jeg har vært død i milliarder av år før jeg ble født, og tiden jeg er her er som et sandkorn på en stor strand. Jeg tror meningen med livet er for å lære noe. Etterpå? Jeg er troende. Enten så kommer vi til en bedre verden og hvis jeg tar feil, kommer jeg til å ikke vite at jeg er død. Livet er vakkert, en gave, om du vil, fra en høyere makt. Den høyere makten vil at du skal ha det bra her og nå. Hadde jeg vært deg hadde jeg skapt de gode minnene. Besøk bestemoren din oftere, og da en gang hun går ut av tiden, kan du tenke på de fine øyeblikkene dere hadde i sammen.

 

Og da blir det kanskje ikke så tungt likevel...

Ja det er vondt mistet min mor når jeg var 23 år og far når jeg var 34 år mamma ble 58 år og pappa ble 78 år