Søster har fått ADHD diagnose

[AnonymBruker]

Jeg var alltid rolig og slapp som barn, aldri hyper eller urolig utvendig. På barneskolen mente bup og ppt det absolutt ikke var noe galt siden jeg var så rolig. Men mamma ga seg ikke så i 8.klasse fikk jeg utredning.

Utenpå kan jeg virke veldig rolig og "normal" , men inni hodet har jeg alltid slitt ekstremt. Klarte aldri å fokusere og husker dårlig.

Så ikke tenk nødvendigvis at adhd betyr at man alltid må være helt i 100.  Mye skjules på innsiden. Så det er nok mye hun ikke har delt med deg hun har slitt med opp igjennom. Tenk heller at det er fint for hennes del at hun får en forklaring på det hun strever med.

Anonymkode: bafdb...a36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvor snakker jeg andre ned? 

Det er en dramatisk økning i diagnosen, jo. 

For all del: symptomene disse pasientene har, tror jeg absolutt er reelle. Men at de alle skyldes adhd, har jeg ingen tro på. 

At mange nå OPPLEVER høye krav pga sosiale medier - dermed brenner seg ut mentalt, får konsentrasjonsvansker og dermed stress - tankekjør og vansker med å roe ned - der har man nok den aktuelle ÅRSAKEN. 

Adhd fører med seg også motoriske vansker - vansker med arbeidsminne - sette i gang og gjennomføre aktiviteter - ha rutiner - sosiale utfordringer pga et nervesystem som ikke er i vater. Det er de færreste som forteller om disse utfordringene. Da må man se på hvilke andre faktorer som kan forklare symptomene. 

(For ordens skyld er jeg utdannet innenfor spesped og jobber med autisme/adhd/lærevansker i bolig med atferdsvansker.  Samarbeider mye ed habiliteringstjenesten som ser det samme. Så dette er ikke synsing tatt ut fra luften). 

 

Som sagt: man må kunne ta diskusjonen på et generelt nivå når det er en så dramatisk økning i en diagnose som egentlig er ganske alvorlig og omfattende. Spesielt dersom min hypotese stemmer: at symptomene kommer fra for høye krav i samfunnet 

Anonymkode: 71038...463

Men det har ikke falt deg inn at denne dramatiske økningen kan skyldes at flere, og da særlig kvinner i 30 og 40årene som ikke har blitt fanget opp før nå, endelig får hjelp av systemet? Utover det er jeg enig i at samfunnet har for høye krav, men uenig i at det er "falsk" adhd og autisme. Som spes ped, har du like lite kompetanse som meg (helsefagarbeider) på å vite konkret hva det skyldes. Det må flere nivå opp, og det forskes mye på hva økningen skyldes. Synsing er ikke på sin plass og fører bare til spekulasjoner 

Anonymkode: 9df78...b1c

[SeaValley]

Du kan ikke bare gå til en psykolog og få diagnosen.. det er strenge krav, som at symptomene må ha startet før 7 år og at du har funksjonsnedsettelse på minst to områder av livet. 

Nå er det sånn at jenter er ekstremt gode på å maskere symptomer, men livet har en tendens til å ta oss igjen. Og mange får ikke diagnosen nettopp før de er helt utbrent i voksen alder.

[SeaValley]

AnonymBruker skrev (På 2.7.2025 den 9.11):

Det er ikke mote å ha ad/hd, det er flere som får diagnosen fordi flere jenter blir fanget opp. Ad/hd arter seg ofte annerledes hos jenter. Tidligere har kun de høylytte, bråkete og urolige guttene vært i fokus, nettopp fordi de er vanskelige å overse.

At det er lettere å få diagnosen privat er bare tull. I det offentlige prater man stort sett med en sykepleier og en psylolog setter diagnosen basert på sykepleierens notater. Totalt har man 12 timer a 45 minutter, i EN av disse prater pasienten med psykolog. I det private settes det av en hel dag til den ene pasienten og det er psykolog og psykiater sammen som har samtaler og kjører tester. Så vil påstå å få diagnosen privat er mer grundig og mer riktig.

Når man utredes blir man testet for mye, ikke bare ad/hd, for å utelukke andre diagnoser, f eks depresjon. Man iq-testes også. Her har jeg to døtre som har vært gjennom full utredning og fått diagnosen ad/hd. De har aldri vært bråkete med sinne- og konsentrasjonsvansker utad. Luke fullt har de ad/hd. Begge har scoret blant den øverste prosenten i befolkningen på iq og begge studerer medisin. Så det er fullt mulig selv med ad/hd, men det koster masse krefter for dem. De er heldige som er så intelligente, for mye kunnskap fester seg kun ved at de får den muntlig. De er også sånne som klarer å konsentrere seg over lang tid når det er noe som virkelig interesserer dem. Autister har det også ofte slik, de får gjerne "oppheng" på temaer de er interessert i. Ad/hd og autisme henger ofte sammen, ofte har en person begge diagnosene. Dette er bare en av mange ting som utredes når man utredes for ad/hd. Så det er ikke så lettvint å få en diagnose som noen hevder.

Jeg synes det er stygt av deg å snakke ned søsteren din, ts, hun er åpenbart veldig intelligent. Og hun bruker garantert mye krefter på å klare det hun klarer.

 

Anonymkode: 1558a...907

Jeg hadde en god del timer med psykolog i det offentlige, inkludert samtale med mamma og mannen min hos psykologen for å kartlegge grundig. Jeg måtte også fylle ut MASSE papirer fra både barndom og voksen alder. Jeg har ikke hatt en eneste time med sykepleier.... Men jeg ble diagnostisert etter grundige undersøkelser

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.7.2025 den 18.24):

Jeg har vokst opp med henne og har aldri opplevd henne som noe annet enn normal.

 

Folk med ADHD er normale...

Anonymkode: 905e6...0e1

[AnonymBruker]

Har nettopp fulgt et voksent familiemedlem gjennom utredning. Dette var DPS da, og ikke privat. Men det var en omfattende og grundig gjennomgang av hele livet. De var i kontakt med barnehage, grunnskole og videregående skole. De snakket med foreldre og ektefelle. Det ble tatt enormt mange tester. 

Det triste i situasjonen, synes jeg, var at vedkommende ikke ønsket medisiner men heller veiledning og kurs til å fungere i livet. Det oppleves vanskelig å forstå andre mennesker, situasjoner, følge opp avtaler og forpliktelser, prioritere og holde orden. Kaoset inni fører til et enormt ubehag og lammelse. Det er vanskelig å forstå de «normale kodene», passe på eller beregne tida eller starte på oppgaver. For eksempel så enkelt at du må dra hjem med barna tidlig nok, for de skal rekke i seng i normal tid. Eller forstå når og hvorfor partneren er såret og prøve å møte dette, selv om det for andre vil være helt åpenbare ting. Eller huske at både du og barna trenger mat jevnlig. I dette tilfelle er det tatt ut separasjon, fordi belastningen på partneren er så høy. Utad ser det egentlig ikke slik ut, da vedkommende er utdannet og i normal jobb (Selv om det er litt påfallende at det har blitt skiftet arbeidsplass flere ganger de siste årene) Partneren her har flere ganger sagt at hen er redd for å ikke bli trodd om hen var åpen om hvordan de egentlig hadde det. De får så ofte kommentarer om hvor fine de er i lag og hvor bra de har gjort det. Men ingen vet for eksempel at regninger blir gjemt, glemt eller kastet. Avtaler blir signert på impuls. Eller at selv om kontoen er tom, bestilles det mange ting de ikke trenger. 

Selv om det er din søster er det mye du ikke vet om henne. Jeg har flere søsken selv og har blitt overrasket flere ganger av hvor ulikt vi har oppfattet, opplevd og følt det i forhold til ulike ting gjennom livet. Husk at det er mye vi ikke vet om det som skjer innenfor andres husvegger og kropper. 

Anonymkode: 27a71...8ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har nettopp fulgt et voksent familiemedlem gjennom utredning. Dette var DPS da, og ikke privat. Men det var en omfattende og grundig gjennomgang av hele livet. De var i kontakt med barnehage, grunnskole og videregående skole. De snakket med foreldre og ektefelle. Det ble tatt enormt mange tester. 

Det triste i situasjonen, synes jeg, var at vedkommende ikke ønsket medisiner men heller veiledning og kurs til å fungere i livet. Det oppleves vanskelig å forstå andre mennesker, situasjoner, følge opp avtaler og forpliktelser, prioritere og holde orden. Kaoset inni fører til et enormt ubehag og lammelse. Det er vanskelig å forstå de «normale kodene», passe på eller beregne tida eller starte på oppgaver. For eksempel så enkelt at du må dra hjem med barna tidlig nok, for de skal rekke i seng i normal tid. Eller forstå når og hvorfor partneren er såret og prøve å møte dette, selv om det for andre vil være helt åpenbare ting. Eller huske at både du og barna trenger mat jevnlig. I dette tilfelle er det tatt ut separasjon, fordi belastningen på partneren er så høy. Utad ser det egentlig ikke slik ut, da vedkommende er utdannet og i normal jobb (Selv om det er litt påfallende at det har blitt skiftet arbeidsplass flere ganger de siste årene) Partneren her har flere ganger sagt at hen er redd for å ikke bli trodd om hen var åpen om hvordan de egentlig hadde det. De får så ofte kommentarer om hvor fine de er i lag og hvor bra de har gjort det. Men ingen vet for eksempel at regninger blir gjemt, glemt eller kastet. Avtaler blir signert på impuls. Eller at selv om kontoen er tom, bestilles det mange ting de ikke trenger. 

Selv om det er din søster er det mye du ikke vet om henne. Jeg har flere søsken selv og har blitt overrasket flere ganger av hvor ulikt vi har oppfattet, opplevd og følt det i forhold til ulike ting gjennom livet. Husk at det er mye vi ikke vet om det som skjer innenfor andres husvegger og kropper. 

Anonymkode: 27a71...8ef

Det triste var at vedkommende ønsket seg kurs og hjelp, men fikk kun tilbud om medisiner. Det fantes ingen andre tilbud, selv om dette er en familie i fritt fall 

Anonymkode: 27a71...8ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.7.2025 den 18.31):

Ja og nei. Det er nok mange som har fått diagnosen som absolutt ikke hadde trengt den. Men det er også kommet mye mer informasjon om diagnosen hos kvinner og hvordan den påvirker. Og det å få en diagnose i voksen alder har også lite for seg, med mindre det er såpass ille at man trenger medisiner, da må man jo ha den. 

 

Jeg er f.eks under utredning nå. Sliter mye med konsentrasjonen, med mindre det er noe jeg blir så oppslukt i at jeg glemmer å både spise, drikke og å gå på do før det nesten er for sent. Jeg sliter mye med dårlig selvbilde, er ikke bra nok, gjør ikke bra nok arbeid tanker o.s.v. Samt at jeg er lett distrahert. Bruker fort 10+ på en jobb jeg skal breke ca 5 timer på fordi jeg sitter stille, ser noe, tar opp mobilen, når jeg er på den husker jeg noe annet jeg skulle gjort, og gjør det, også går det slik før etter 5-30 min kommer jeg på at jeg holdt jo på med jobb. Og det er på hjemmekontor. Sitter jeg på jobb er det verre for da får jeg med meg alt som skjer rundt meg, hva alle kollegaer snakker om, og jeg har så lyst til å svare, men gjør det ikke for det har jeg blitt opplært til å ikke gjøre. Tok utdanning i voksen alder, i noe jeg faktisk var interessert i og gikk fra 2-3 fra første årene på VGS til 5-6 i alle fagene jeg tok, fordi det var spennende! Jeg kan finne på å bruke masse penger og tenkte hva i alle dager har jeg gjort av pengene mine nå. Spontankjøper ting jeg angrer på senere. Sier ting jeg angrere på senere o.s.v. 

 

Ellers innser jeg jo at jeg oppfyller mange av kravene som adhd på jenter er. Nemlig at jeg glemte ofte, mistet ting, ga aldri beskjeder hjemme, glemte å dra på skolen eller surret så mye at jeg kom hjem sent, nesten alltid. Gjorde ikke lekser, fulgte ikke med i timen, satt ofte og tenkte på egne ting eller tegna fordi jeg ikke greide å konsentrere meg om skolen. Men ingen tenkte noe over det, jeg fikk bare beskjed om at jeg kunne gjort det bedre, jeg vet du kan bedre, jeg vet du kan dette o.s.v.... 

Men, jeg har aldri på noe punkt vært utagerende som er det folk flest forbinder med ADHD, men det er en annen gren av ADHD

Anonymkode: b0f0e...6b0

Høres faktisk ut som meg.. skrivebøkene mine fra skolen har mer tegninger enn skrift og lekser gjorde jeg sjeldent, glemte ofte bøker og kom forsent fordi jeg skulle bare..

Har ingen psykiske diagnoser, men har fibromyalgi.

Anonymkode: b1095...504

[AnonymBruker]

Synes jeg får fler og fler symptomer på adhd i voksen alder selv, jeg🫣

Anonymkode: 7a24a...dd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Synes jeg får fler og fler symptomer på adhd i voksen alder selv, jeg🫣

Anonymkode: 7a24a...dd8

alle mennesker har deler av adhd i seg, men de aller fleste av oss klarer regulere det selv uten at det tar helt over, det er når man ikke klarer regulere seg at man trenger hjelp, det kan være i form av terapi, medisiner, læring eller forståelse. Å få en diagnose gjør ingen forskjell. 

Anonymkode: e4610...935

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.7.2025 den 19.47):

Det er mote. 

Anonymkode: c313e...a39

Tror ikke det er mote, men jeg tror mennesker generelt har blitt mer bevisste seg selv (og andre). 

Selv har jeg ingen diagnose, men jeg er ikke i tvil om at jeg scorer høyt på et par diagnoser som begynner på A. 

Prøver heller å ha selvinnsikt, lese meg selv og vite hva mine styrker og svakheter er. I en alder av snart 60 år, har jeg lært meg selv godt å kjenne  

Utsetter meg helst ikke for ting jeg vet kan trigge, selv om jeg ikke alltid råder over sånt selv. Eneste jeg skulle ønske, var at jeg hadde litt bedre selvinnsikt som ung og ikke at jeg måtte bli 40 år før jeg klarte å "kjenne meg selv". Men bedre sent enn aldri. 

Anonymkode: 58de6...fe4

[AnonymBruker]

Det er veldig enkelt å lese seg opp nok til å få seg en ADHD-diagnose. Mange vil ha det fordi det er populært. Dessuten gir det disse en unnskyldning for alt mellom himmel og jord som de ikke gidder/får til osv. Alt fra å ikke klare å vaske hus til å komme tidsnok til avtaler.

Mest sannsynlig dukker det vel opp en ny motesykdom snart, da ADHD er oppbrukt.

Det verste med alle disse som skaffer seg en falsk diagnose, er at de ødelegger for de som faktisk har ADHD. De blir ikke tatt på alvor lenger. Samme med de som lyver på seg angst og traumer. Ødelegger for de som faktisk er psykisk syke.

Anonymkode: 32cc1...4c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.7.2025 den 18.24):

Jepp, søsteren min, som hundrevis av andre om dagen har gått privat og fått diagnosen ADHD.

Dette er ei dame som fint klarte å finne roen nok til å skaffe seg utdannelse som psykolog, og som gjerne kan sitte time etter time og lese bøker eller se på serier...

Men de siste årene har jobben blitt for mye, hun har sliti med angst og utbrenthet... og altså nå fått en ADHD diagnose...

Jeg har vokst opp med henne og har aldri opplevd henne som noe annet enn normal.

Det er først de siste årene som har symptomene har vist seg...

Er det virkelig så lett å slenge rundt diagnoser nå?

Anonymkode: f86ca...9ce

Det er jo forskjellige grader på alle diagnoser. Det er ikke sikkert du har lagt merke til adhd trekkene siden du har vokst opp med henne

Men ja det er nok lett og få diagnose man ikke har også 

Anonymkode: 871b6...6a5

[Majer]

Mange har brukt mye energi på å maskere diagnosen i tidligere år. Det er jo gjerne de som vil slite som voksne- ikke de som var bavianer på barneskolen. Jeg hadde fullført flere studier før jeg fikk diagnosen. Men før diagnosen bruke jeg 30 timer i uka eller mer på studier. I ettertid bruker jeg 15.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

alle mennesker har deler av adhd i seg, men de aller fleste av oss klarer regulere det selv uten at det tar helt over, det er når man ikke klarer regulere seg at man trenger hjelp, det kan være i form av terapi, medisiner, læring eller forståelse. Å få en diagnose gjør ingen forskjell. 

Anonymkode: e4610...935

Man får ikke medisiner eller forståelse uten diagnosen. Sistnevnte får man heller ikke med diagnosen , noe denne tråden er et eksempel på. 

Anonymkode: f8409...d46

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp kommet gjennom nåløyet selv, som voksen kvinne (38), og skal til utredning. Og jeg må innrømme at jeg gikk mange runder med meg selv før jeg nevnte det for fastlegen, nettopp fordi jeg ikke ville det skulle oppfattes som en "tiktok-idè". Ble møtt med skepsis fra mamma, fordi jeg var et (i overkant) snilt og lydig barn, som satt timesvis ved skrivebordet mitt og tegnet eller laget ting. Så jeg var jo ikke hyperaktiv. Jeg har vært veldig høytfungerende, fått gode karakterer på skolen, fullført utdanning og vært i jobb i 13 år. MEN, jeg sliter mer og mer og masken glipper. Prokrastineringen min, som før var... hva skal jeg si.. håndterbar(?) har nå blitt til det jeg omtaler som en funksjonshemming. Jeg utsetter og utsetter, blir mer og mer stressa før jeg omsider gjør det jeg skal og føler 0 glede over å ha fått det gjort. Jeg blir syk av det. Jeg ble diagnosisert med angst og depresjon for 5 år siden, har tidvis vært sykemeldt fordi det rett og slett blir for mye og jeg takler ikke livet helt og jeg har ikke skjønt hvorfor. Nå, når jeg har begynt å tenke på ting i lys av adhd, og jeg tror mye henger sammen med det. Jeg "håper" ikke på en diagnose og kommer ikke til å flagge det høyt, men om jeg får det, vil det kanskje hjelpe meg til å gi meg selv litt mer grace, for denne selvbearbeidelsen ("kan du ikke bare skjerpe deg??") er utrolig slitsom. For jeg klarer ikke å bare skjerpe meg. 

Anonymkode: ea44b...042

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Man får ikke medisiner eller forståelse uten diagnosen. Sistnevnte får man heller ikke med diagnosen , noe denne tråden er et eksempel på. 

Anonymkode: f8409...d46

jeg klarte ikke tydeliggjøre ser jeg at en diagnose ikke endrer noe  alene. Det er like mye hva du som person GJØR med kunnskapen du har og diagnosen du får som avgjør hvordan du har det. For veldig mange er medisinering en form for lammelse av følelsene og det innvendige, det er ikke en "quick fix" på noen måte. 

Anonymkode: e4610...935

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.7.2025 den 21.30):

Men det har ikke falt deg inn at denne dramatiske økningen kan skyldes at flere, og da særlig kvinner i 30 og 40årene som ikke har blitt fanget opp før nå, endelig får hjelp av systemet? Utover det er jeg enig i at samfunnet har for høye krav, men uenig i at det er "falsk" adhd og autisme. Som spes ped, har du like lite kompetanse som meg (helsefagarbeider) på å vite konkret hva det skyldes. Det må flere nivå opp, og det forskes mye på hva økningen skyldes. Synsing er ikke på sin plass og fører bare til spekulasjoner 

Anonymkode: 9df78...b1c

Du mener virkelig at jeg som jobber innenfor feltet og følger opp mennesker med disse funksjonsvanskene, samt har høyere utdanning innenfor feltet og jobber med mennesker som forsker på dette, ikke har kompetanse til å uttale meg om årsak/virkning? 😂  ok. I motsetning til deg så har jeg faktisk kompetanse til å kunne lese og tolke forskningsartikler om emnet og tro meg: jeg leser MYE om dette. 

Om det virkelig er SÅ mange som har en skjult "adhd"-diagnose, må det faktisk anses som et normalttrekk ved et menneske. Og normale trekk kan man ikke medisinere bort.

Det er like absurd som om man skulle medisinere bort sjenerthet eller å være utadvent. 

Anonymkode: 71038...463

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.7.2025 den 18.24):

Jepp, søsteren min, som hundrevis av andre om dagen har gått privat og fått diagnosen ADHD.

Dette er ei dame som fint klarte å finne roen nok til å skaffe seg utdannelse som psykolog, og som gjerne kan sitte time etter time og lese bøker eller se på serier...

Men de siste årene har jobben blitt for mye, hun har sliti med angst og utbrenthet... og altså nå fått en ADHD diagnose...

Jeg har vokst opp med henne og har aldri opplevd henne som noe annet enn normal.

Det er først de siste årene som har symptomene har vist seg...

Er det virkelig så lett å slenge rundt diagnoser nå?

Anonymkode: f86ca...9ce

Bare fordi at du ikke forstår det, betyr ikke at det ikke kan være reelt. Har selv nettopp fått min diagnose, etter den offentlige tjenesten ekskluderte ALT annet underveis. Å gjøre det via det offentlige er en ekstremt tidkrevende prosess. Ingen rundt meg forstod at det var det som feilet.

Jeg er nå 40, jeg forstod det ikke selv heller, fordi jeg rett og slett ikke hadde en forståelse av hva det faktisk innebar. Jeg har kostet det offentlige utrolig mye, fordi de har vært dårlig på å fange opp jentene. Nå finnes mer forskning, og det skal vi være glade for.

Du forstår ikke nå, men prøv. Så ser du det nok du også.

Jeg kan skrive under på at det er slitsomt å late som man er normal. Og ADHD mennesker er ikke så ufattelig annerledes på utsiden nødvendigvis. Man må jobbe hardere enn alle andre, for normale resultater. Skillet mellom funksjon og lidelse, er når man fungerer på en måte som resulterer i personlig lidelse fordi man ikke strekker til. Og kriteriene er strenge, og det må gjelde i alle arenaer i livet. Så det er ikke barebare å få diagnose. Min prosess i det offentlige har tatt nesten ett år. At noen går privat for å komme i mål syns jeg ikke er rart i det heletatt.

Anonymkode: 58991...38c

[Anne70]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du mener virkelig at jeg som jobber innenfor feltet og følger opp mennesker med disse funksjonsvanskene, samt har høyere utdanning innenfor feltet og jobber med mennesker som forsker på dette, ikke har kompetanse til å uttale meg om årsak/virkning? 😂  ok. I motsetning til deg så har jeg faktisk kompetanse til å kunne lese og tolke forskningsartikler om emnet og tro meg: jeg leser MYE om dette. 

Om det virkelig er SÅ mange som har en skjult "adhd"-diagnose, må det faktisk anses som et normalttrekk ved et menneske. Og normale trekk kan man ikke medisinere bort.

Det er like absurd som om man skulle medisinere bort sjenerthet eller å være utadvent. 

Anonymkode: 71038...463

Det er veldig mange nevrospicy mennesker som mener at det er en normalvariant, men det vet du sikkert siden du leser så mye forskning om ADHD.  Du har helt rett i at man ikke kan medisinere bort normalitet. (Man bør iallefall ikke gjøre det) Man kan heller ikke medisinere bort ADHD. Medisinene gjør det  bare litt mindre slitsomt å fungere i et samfunn designet for det flertallet i noen timer. 

Når det er sagt, så synes jeg det er merkelig at det er så mange utredere og andre  som jobber i feltet som bekymrer seg for overdiagnostisering. Det blir jo å tvile på egen og/eller kollegaers kunnskap og kompetanse, noe som absolutt ikke er betryggende for de som tenger hjelp av spesialisthelsetjenesten. Det hjelper heller ikke alle de som ikke engang blir henvist til utredning, fordi skepsisen til disse diagnosene har bredt om seg og har nådd fastlegene også.