Selvmord blant svært unge barn…

[AnonymBruker]

Vanskelig og triggende tema, men altså:

I det siste synes jeg at jeg har lest flere avisartikler som omhandler svært unge barn (nedi 10-12-årsalder) som har valgt å ta livet sitt. Også her inne leses av og til om svært unge som velger å avslutte, nå sist leste jeg det i en tråd om mobbing. 

Dette må da være ekstremt sjeldent? Jeg har vært på SSB, der er de yngste ofrene slått sammen i gruppa 10-19, men det er jo enorm forskjell på en på 10 og en på 19…

Prøvde å spørre KI også, uten å bli klokere. Eneste der var at KI skrev at selvmord i de yngste aldersklassene var ekstremt sjeldne frem til 1994. 
 

Grunnen til at jeg lurer på dette er fordi sønnen min på 11 er ikke nevrotypisk og sikkert da ekstra utsatt for slik problematikk. Blir redd. 
 

Er dette så vanlig som jeg har fått inntrykk av? 
Hva skjedde etter 1994?

Og hvordan fysisk greier de det?

Anonymkode: cef73...30e

[AnonymBruker]

Sosiale medier. Internett. Elendige foreldre med null tilknytning og omsorgsevne. Et ødelagt skolesystem som heller ikke forstår viktigheten av tilknytning. Og jevnalderorientering. 😔

Anonymkode: b8140...cd6

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke vanlig i det hele tatt. Høres ut som at du har blitt oppmerksom på det, og så legger veldig godt merke til det hver gang det nevnes. Har knapt hørt om det i det hele tatt.

Anonymkode: e8198...c9c

[AnonymBruker]

Det er ikke vanlig, og det er også derfor man ser det i nyhetene når det skjer. Fordi det er en såpass uvanlig og sjelden hendelse.

Anonymkode: 9f710...445

[Nowayback]

Veldig uvanlig. Hørt om ett tilfelle i mitt nærområde på mine 39 år. Han ble mobbet og hengte seg, var 11 eller 12 år.

[AnonymBruker]

Det skjer vel ikke så ofte. Men jeg hadde ihvertfall mye selvmordstanker i 10-12-årsalderen og yngre, på 80-tallet. Årsaken var mobbing.

Anonymkode: 79b78...e09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva skjedde etter 1994?

Anonymkode: cef73...30e

Sikkert noe med OL å gjøre!

Anonymkode: de561...241

[Perfume]

Vet det er ca 30-40 årlig under 20.. Men så unge fins det ikke statistikk på i Norge idag. 

[AnonymBruker]

Det er svært uvanlig hos de yngste. 1-2 dødsfall i året hos barn under 14 år. 

Risikoen øker betydelig ved noe høyere alder.

Jeg er usikker på hva du mener med hvordan de fysisk greier det? Metodene er ganske like de man ser hos eldre ungdom og voksne, men involverer i mindre grad skytevåpen og overdoser - grunnet manglende tilgang. 

 

Anonymkode: 06c4c...d63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vanskelig og triggende tema, men altså:

I det siste synes jeg at jeg har lest flere avisartikler som omhandler svært unge barn (nedi 10-12-årsalder) som har valgt å ta livet sitt. Også her inne leses av og til om svært unge som velger å avslutte, nå sist leste jeg det i en tråd om mobbing. 

Dette må da være ekstremt sjeldent? Jeg har vært på SSB, der er de yngste ofrene slått sammen i gruppa 10-19, men det er jo enorm forskjell på en på 10 og en på 19…

Prøvde å spørre KI også, uten å bli klokere. Eneste der var at KI skrev at selvmord i de yngste aldersklassene var ekstremt sjeldne frem til 1994. 
 

Grunnen til at jeg lurer på dette er fordi sønnen min på 11 er ikke nevrotypisk og sikkert da ekstra utsatt for slik problematikk. Blir redd. 
 

Er dette så vanlig som jeg har fått inntrykk av? 
Hva skjedde etter 1994?

Og hvordan fysisk greier de det?

Anonymkode: cef73...30e

Ubeskrivelig tragisk og vondt at sånt skjer. Tror vi som foreldre må snakke mer med barna våre, om absolutt alt, og gå gjennom telefon og data til barna opp til de blir nærmere 18, og følge godt med på skole og vennene deres. Å tenke på at mindreårige barn blir mobbet og plaget uten at de sier noe er uholdbart å tenke på.

 

Anonymkode: 52d8e...011

[AnonymBruker]

et vennepar mistet ett av barna sine som fortsatt gikk på barneskolen til selvmord pga mobbing og utestenging og vi bor på et lite sted der man ikke så det komme fordi alle kjenner alle og alle er venner med alle - på overflaten, det rystet hele samfunnet her, men ikke nok til at det ikke skjedde igjen 

Når man er så langt nede at det å forlate verden er den eneste utveien man ser for seg selv og alle rundt seg, så er det bekmørkt! 

Anonymkode: 31a1f...af5

[AnonymBruker]

 Jeg er selv neurodivergent og de fleste i min omgangskrets er det og har vært opp gjennom.  Selv om mange ikke fant ut av det før de ble voksne. 
Og nesten halvparten, meg selv inkludert hadde selvmordsforsøk før fylt 15 år. Og en venninne av med hadde forsøk som 7 åring.  Men hun gikk dessverre bort som 19 åring etter flere år med anoreksi.  
 

Og nesten alle de jeg kjenner som er neurodivergent har hatt tanker om å ende livet sitt.  Det er dessverre høye selvmords tall blant neurodivergente.  Fordi vi lever i en verden som virker veldig fiendtlig for oss,  og det er helt klart værst for de fleste av oss når vi er barn.  
For meg er det helt sinnsvakt hvor lite rom det er for individualitet og forskjeller blant barn enn hos voksne.  Som voksen har jeg mye lettere å tilpasse hverdagen,  kan selv bestemme hvor man vil jobbe og finne et miljø hvor man kan slippe å måtte presse seg gjennom ting man ikke har kapasitet for.  Som voksen jobber jeg alene som renhold i et stort bygg for andre kommer på jobb i bygget.  Jeg trenger ikke maske mens jeg er på jobb, for det er bare meg der.  Det er først de siste to timene av arbeidsdagen min det er andre folk på bygget som jeg kanskje må si hei til.  Men det er sjeldent.  Jeg er også 50% ufør
Som barn har vi ikke den luksusen.  Der måtte vi på skolen hver dag i en klasse hvor hver bevegelse ble sett på som «annerledes». Hvor vi må prestere på 200% for å få med oss både fag og sosialt samspill.  Så når man endelig har karret seg ut av 10 klasse er man helt utbrent og ferdig med livet.  
 

Men jeg er så takknemlig for at det er blitt noe bedre på skolene nå.  Her i byen er det også egen skole for de med autisme og andre diagnoser med utfordringer, og det burde være en skole på alle steder for neurodivergent og de med andre diagnoser som ikke fungerer på en typisk skole.  Mine barn får dessverre ikke plass på den skolen fordi det er kun de med størst støttebehov som får plass.  Selv om de med mindre støttebehov hadde hatt stor nytte av å gå der.  Men det er ikke rart det er så mye psykisk uhelse blant alle unge, når de kommer ferdig utbrent ut av barne- og ungdomsskolen.  

De som klarer seg best er de som har støttende foreldre.  Som gir rom for å komme seg på fritiden og å være noen man kan snakke åpent med.

 

 

Anonymkode: bb72d...a24

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vanskelig og triggende tema, men altså:

I det siste synes jeg at jeg har lest flere avisartikler som omhandler svært unge barn (nedi 10-12-årsalder) som har valgt å ta livet sitt. Også her inne leses av og til om svært unge som velger å avslutte, nå sist leste jeg det i en tråd om mobbing. 

Dette må da være ekstremt sjeldent? Jeg har vært på SSB, der er de yngste ofrene slått sammen i gruppa 10-19, men det er jo enorm forskjell på en på 10 og en på 19…

Prøvde å spørre KI også, uten å bli klokere. Eneste der var at KI skrev at selvmord i de yngste aldersklassene var ekstremt sjeldne frem til 1994. 
 

Grunnen til at jeg lurer på dette er fordi sønnen min på 11 er ikke nevrotypisk og sikkert da ekstra utsatt for slik problematikk. Blir redd. 
 

Er dette så vanlig som jeg har fått inntrykk av? 
Hva skjedde etter 1994?

Og hvordan fysisk greier de det?

Anonymkode: cef73...30e

Selvmord i hans alder er svært sjeldent. Er farligere for han å sitte på dere i bilen enn risiko for selvmord

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 Jeg er selv neurodivergent og de fleste i min omgangskrets er det og har vært opp gjennom.  Selv om mange ikke fant ut av det før de ble voksne. 
Og nesten halvparten, meg selv inkludert hadde selvmordsforsøk før fylt 15 år. Og en venninne av med hadde forsøk som 7 åring.  Men hun gikk dessverre bort som 19 åring etter flere år med anoreksi.  
 

Og nesten alle de jeg kjenner som er neurodivergent har hatt tanker om å ende livet sitt.  Det er dessverre høye selvmords tall blant neurodivergente.  Fordi vi lever i en verden som virker veldig fiendtlig for oss,  og det er helt klart værst for de fleste av oss når vi er barn.  
For meg er det helt sinnsvakt hvor lite rom det er for individualitet og forskjeller blant barn enn hos voksne.  Som voksen har jeg mye lettere å tilpasse hverdagen,  kan selv bestemme hvor man vil jobbe og finne et miljø hvor man kan slippe å måtte presse seg gjennom ting man ikke har kapasitet for.  Som voksen jobber jeg alene som renhold i et stort bygg for andre kommer på jobb i bygget.  Jeg trenger ikke maske mens jeg er på jobb, for det er bare meg der.  Det er først de siste to timene av arbeidsdagen min det er andre folk på bygget som jeg kanskje må si hei til.  Men det er sjeldent.  Jeg er også 50% ufør
Som barn har vi ikke den luksusen.  Der måtte vi på skolen hver dag i en klasse hvor hver bevegelse ble sett på som «annerledes». Hvor vi må prestere på 200% for å få med oss både fag og sosialt samspill.  Så når man endelig har karret seg ut av 10 klasse er man helt utbrent og ferdig med livet.  
 

Men jeg er så takknemlig for at det er blitt noe bedre på skolene nå.  Her i byen er det også egen skole for de med autisme og andre diagnoser med utfordringer, og det burde være en skole på alle steder for neurodivergent og de med andre diagnoser som ikke fungerer på en typisk skole.  Mine barn får dessverre ikke plass på den skolen fordi det er kun de med størst støttebehov som får plass.  Selv om de med mindre støttebehov hadde hatt stor nytte av å gå der.  Men det er ikke rart det er så mye psykisk uhelse blant alle unge, når de kommer ferdig utbrent ut av barne- og ungdomsskolen.  

De som klarer seg best er de som har støttende foreldre.  Som gir rom for å komme seg på fritiden og å være noen man kan snakke åpent med.

 

 

Anonymkode: bb72d...a24

Ts her. Dette innlegget var både skremmende og godt å lese. Skremmende pga det du forteller om deg og dine venner, godt fordi du setter ord på mine tanker og fokus når det gjelder mitt barn. 
Jeg skjønner at skolen kan være et helvete, og kjenner meg faktisk selv igjen i at voksenlivet er mye bedre. 
Og det er akkurat det jeg prøver å formidle til sønnen min også, når han er fortvilet over ting og tang på skolen. Det har en overgang! Det blir bedre!

Viktigere å ta vare på helsa enn å pushe skoleresultater. 
Samtidig er det vanskelig balanse mellom å stille krav og å tilpasse til barn med autisme og ADHD. 

Anonymkode: cef73...30e

[Druid]

Fremmed fugl skrev (1 time siden):

Selvmord i hans alder er svært sjeldent. Er farligere for han å sitte på dere i bilen enn risiko for selvmord

Ååååh jeg skulle ønske folk forsto statestikk bedre!!!!

Dette er så tanketomt det gjør direkte vondt!

[AnonymBruker]

Druid skrev (4 minutter siden):

Ååååh jeg skulle ønske folk forsto statestikk bedre!!!!

Dette er så tanketomt det gjør direkte vondt!

Statistikk.

Innlegget er jo helt riktig? 

Anonymkode: 06c4c...d63

[Druid]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Statistikk.

Innlegget er jo helt riktig? 

Anonymkode: 06c4c...d63

Nei, det er det ikke. 

Statestikk feiler spektakulært ved små tall. 

Så antall døde ved å kjøre bil er ekstremt mye lavere enn ved å gjøre basejump.

Det handler om at konteksten rundt å kjøre bil, en av dem være risikoaksepten, er ett helt annen. 

Tilsvarende er risikokonteksten rundt å fly, ett helt annen enn å kjøre en bil. 

Antallet små barn med alvorlig suicidal depresjon er relativt lite, i forhold til populasjonen av barn som er i en kjørende bil. DET er konteksten som er viktig. De kan ikke sammenlignes!

Den statistiske sannsynligheten for at risikoutsatte barn skal ta selvmord er derfor signifikant, til alvorlig mye høyere, enn faren at man skal dø av en bilulykke. 

Vi har beregnet at 50% av alle møteulykker mot større kjøretøy i Norge, er selvmord. Vi regner med at vi egentlig kan vurdere 50% av alle MC ulykker til dette også. Det utgjør en såpass monumental del av dødsulykkene at det er vanskelig å vurdere norsk trafikk til å være skadelig.  

Endret 1. juli av Druid

[AnonymBruker]

Det er sjeldent, men er ikke tvil om at sosiale medier gjør barn psykisk psyke tidligere. Alt skal være så perfekt. Så kult. De sosiale kodene blir mer detaljerte og kan du ikke språket er du ut. Det blir tydeligere med SoMe og Internett. Her er det ikke rom for å leve i sin egen drømmeverden. Da faller man lett utenfor. Dette trenger ikke å handle om direkte mobbing heller. SoMe får flere til å oppleve mislykkethet og følelsen av at alle andre er og gjør det bedre enn seg selv. Jeg var et lykkeligere menneske for jeg fikk Facebook, Instagram og Snap. Valgte derfor å kutte alt.

Anonymkode: 9fe8a...7c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 Jeg er selv neurodivergent og de fleste i min omgangskrets er det og har vært opp gjennom.  Selv om mange ikke fant ut av det før de ble voksne. 
Og nesten halvparten, meg selv inkludert hadde selvmordsforsøk før fylt 15 år. Og en venninne av med hadde forsøk som 7 åring.  Men hun gikk dessverre bort som 19 åring etter flere år med anoreksi.  
 

Og nesten alle de jeg kjenner som er neurodivergent har hatt tanker om å ende livet sitt.  Det er dessverre høye selvmords tall blant neurodivergente.  Fordi vi lever i en verden som virker veldig fiendtlig for oss,  og det er helt klart værst for de fleste av oss når vi er barn.  
For meg er det helt sinnsvakt hvor lite rom det er for individualitet og forskjeller blant barn enn hos voksne.  Som voksen har jeg mye lettere å tilpasse hverdagen,  kan selv bestemme hvor man vil jobbe og finne et miljø hvor man kan slippe å måtte presse seg gjennom ting man ikke har kapasitet for.  Som voksen jobber jeg alene som renhold i et stort bygg for andre kommer på jobb i bygget.  Jeg trenger ikke maske mens jeg er på jobb, for det er bare meg der.  Det er først de siste to timene av arbeidsdagen min det er andre folk på bygget som jeg kanskje må si hei til.  Men det er sjeldent.  Jeg er også 50% ufør
Som barn har vi ikke den luksusen.  Der måtte vi på skolen hver dag i en klasse hvor hver bevegelse ble sett på som «annerledes». Hvor vi må prestere på 200% for å få med oss både fag og sosialt samspill.  Så når man endelig har karret seg ut av 10 klasse er man helt utbrent og ferdig med livet.  
 

Men jeg er så takknemlig for at det er blitt noe bedre på skolene nå.  Her i byen er det også egen skole for de med autisme og andre diagnoser med utfordringer, og det burde være en skole på alle steder for neurodivergent og de med andre diagnoser som ikke fungerer på en typisk skole.  Mine barn får dessverre ikke plass på den skolen fordi det er kun de med størst støttebehov som får plass.  Selv om de med mindre støttebehov hadde hatt stor nytte av å gå der.  Men det er ikke rart det er så mye psykisk uhelse blant alle unge, når de kommer ferdig utbrent ut av barne- og ungdomsskolen.  

De som klarer seg best er de som har støttende foreldre.  Som gir rom for å komme seg på fritiden og å være noen man kan snakke åpent med.

 

 

Anonymkode: bb72d...a24

Det har virkelig ikke blitt bedre på skolene nå. Skolevegring har økt betraktelig de siste 10 årene, over hele landet. Og den største årsaken er nevrodivergens og mangel på tilrettelegging i skolesystemet.

Anonymkode: 3ce0c...87c

[Anonym941]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det er sjeldent, men er ikke tvil om at sosiale medier gjør barn psykisk psyke tidligere. Alt skal være så perfekt. Så kult. De sosiale kodene blir mer detaljerte og kan du ikke språket er du ut. Det blir tydeligere med SoMe og Internett. Her er det ikke rom for å leve i sin egen drømmeverden. Da faller man lett utenfor. Dette trenger ikke å handle om direkte mobbing heller. SoMe får flere til å oppleve mislykkethet og følelsen av at alle andre er og gjør det bedre enn seg selv. Jeg var et lykkeligere menneske for jeg fikk Facebook, Instagram og Snap. Valgte derfor å kutte alt.

Anonymkode: 9fe8a...7c1

Dette!!