Svært ulik barndom.

[AnonymBruker]

Jeg og min kone har hatt svært ulik barndom og oppvekst. Av og til kan hun gråte å snakke om at hun føler jeg ikke forstår hvordan barndommen var for henne. Hun kan hulke og gråte og si at jeg ikke forstår hvor lett livet mitt har vært. Hennes barndom var preget av vold, rus, fengsel og mange relaterte utfordringer. Min var trygg, opplevelsesrik og kjærlig. Hun klarer ikke snakke om dette, men av og til har hun et tydelig behov for å uttrykke følelser. Om jeg spør, så klarer hun ikke snakke om det… men det er tydelig at dette gjør vondt når hun en sjelden gang åpner opp om det. Er det noen som kjenner seg igjen kan fortelle meg hvordan dette føles? 

Anonymkode: 7b7a0...b31

[AnonymBruker]

Psykolog for henne og et par turer til parterapi for at dere skal kunne snakke om det sammen. Førstnevnte er viktig for henne og sistnevnte er nyttig for dere. 

Anonymkode: 830ea...98a

[AnonymBruker]

Helt enig med ovennevnte.

Anonymkode: fd64c...9a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg og min kone har hatt svært ulik barndom og oppvekst. Av og til kan hun gråte å snakke om at hun føler jeg ikke forstår hvordan barndommen var for henne. Hun kan hulke og gråte og si at jeg ikke forstår hvor lett livet mitt har vært. Hennes barndom var preget av vold, rus, fengsel og mange relaterte utfordringer. Min var trygg, opplevelsesrik og kjærlig. Hun klarer ikke snakke om dette, men av og til har hun et tydelig behov for å uttrykke følelser. Om jeg spør, så klarer hun ikke snakke om det… men det er tydelig at dette gjør vondt når hun en sjelden gang åpner opp om det. Er det noen som kjenner seg igjen kan fortelle meg hvordan dette føles? 

Anonymkode: 7b7a0...b31

Du skal jo ikke være hennes psykolog, hun må skaffe seg psykolog til disse tingene. Fortiden hennes skal ikke prege deres liv så kraftig.

Har selv vokst opp med vold av alle slag, de fleste i familien min er avhengig av narkotika eller alkohol, flere med alvorlig psykisk lidelse, etc. Det har ikke vært tema i mitt siste forhold fordi det har jeg jobbet med et annet sted. 

Anonymkode: 76265...4f6

[Rosa Dartle]

Har hun søsken?

Jeg har selv vokst opp med rus, vold og omsorgssvikt. Mannen min har hatt verdens tryggeste oppvekst.

Nå er vi ikke helt unge lenger, så for meg er det ikke lenger noen utfordring i hverdagen. Samtidig har jeg søsken som f.eks sliter med kompleks PTSD selv så mange år etter.

Mannen min har alltid vært der for meg. Ikke egentlig til at jeg skal gråte så mye på skulderen hans, men mer en solid base. Han har validert meg. Sagt at han ikke kan forstå siden han ikke har opplevd noe lignende, men at han er der for meg. Og gjennom ganske absurde situasjoner med psykiatri, vold og rus rundt meg (ikke meg selv), har han stått stødig. Jeg tror det har vært nøkkelen til at jeg i dag er så stødig selv.

De mer traumatiske minnene har jeg snakket med søsken om, ikke han. Han har dog ofte vært til stede, så han kjenner min historie, men det er søsken som er livsvitnene mine. En partner som ikke har stått i det samme kan bare ikke forstå, og jeg vil si at det egentlig er bra at man ikke finner en person som er like «skadet» som en selv.

Så vær der, tro på henne samme hvor sykt det hun forteller er, og gi henne en klem. Men fortsett å være tydelig på at du ikke kan forstå alt, men at hun skal vite at du er der. Mennesker med så komplekse traumer er livredde for nye tap. Jeg «testet» mannen min veldig ofte da jeg var ung, ville på en måte framprovosere nye tap. Han stod stødig i det også, og 20 år senere er vi her fortsatt og lever et harmonisk og godt liv.

[AnonymBruker]

På tide å ta ansvar for seg selv og rydde opp i fortiden.

Kommer selv fra jævlig barndom. Men jeg jobbet med meg selv, gikk i terapi og valgte å vokse og lære av erfaringene fremfor å gå inn i en offer rolle.

Anonymkode: db0ef...d01

[AnonymBruker]

Og så?

Jeg er oppvokst i besteborgerlig familie. Min mann med fattigdom og alkoholisert far. Han er glad for at han har bedre svigerfar enn far, og vi to er uansett en enhet. 

Ingen har helt like erfaringer. 

Anonymkode: 50985...038

[AprilLudgate]

Ja, det kan jeg relatere meg til.

Hun har mye ubearbeidet traume og møter det i døra stadig i form av å forholde seg nært til deg som fikk noe hun ønsket hun hadde.

Men det åpenbare her er jo at hun trenger å snakke med psykolog - over lang tid. 
 

Når hun har kommet til et visst punkt er det fornuftig å invitere deg inn på en samlivssamtale. Hvordan får dette plass, hvordan kan du være støtte osv.

Men nå er hun åpenbart fastlåst i sorgfasen og traumeresponser hun ikke vet hvordan hun skal møte.

En viktig gulrot kan være å ta opp at dersom dere har barneønske, så vil denne følelsen sitte MYE sterkere når man selv blir forelder. «Hvordan går det an å/hvorfor fikk ikke jeg/jeg må bli en perfekt forelder» osv.

Ganske slitsomt og skjer for alle som har opplevd omsorgssvikt.

Men om man ikke er greit igang med terapi fra før så blir det hundre ganger verre.

 

Om dere ikke har barneønske må hun uansett finne en måte å manøvrere nåtid i relasjoner på.

Dette handler ikke om deg, men at hun speiler sine traumer i det hun så gjerne skulle hatt. Den speilingen blir jo hard da når du ikke har noen liknende referanser. 
 

Men dere er jo sammen av en grunn, og det handler om dere som individer. 
 

Men ja, dama trenger terapi og verktøy for å håndtere dette i voksenlivet. 

[AnonymBruker]

Hvorfor får jeg inntrykk av at hun prøver å gi deg dårlig samvittighet for at du hadde en fin barndom? 

Anonymkode: 36271...cc8