Noen med erfaring med å melde bekymring til fastlege på vegne av egen mann?

[Thol]

Jeg har over tid vært bekymret for min mann sin psykiske helse. Han evner ikke ta imot hjelp. I et desperat "siste forsøk" for oss som familie har jeg skrevet et brev til fastlege.. men hvordan går jeg frem? Fastlege plikter å opplyse han om bekymringen? Han vil kanskje ikke automatisk kalle han inn? Noen med erfaring? 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke erfaring med det, men du skal ha kudos for at du anstrenger deg for å hjelpe ham! Menn må tørre å ta imot hjelp, når det trengs!

Anonymkode: 046a6...ab7

[AnonymBruker]

Min onkel hadde lege på samme legekontor som meg, og de siste årene var vi veldig bekymret for hans fysiske og psykiske helse. Jeg snakket med fastlegen min om det å legge inn en bekymringsmelding på ham, og om han ville få vite at vi hadde gjort det. Da sa hun at det kom til å stå i journalen hans, også hvem som hadde levert bekymringsmeldingen, så dersom han forlangte innsyn i journalen (noe vi visste han gjorde fra tid til annen) så kom han til å få vite det. Dette er 10-12 år siden, så reglene kan jo ha endret seg…

Anonymkode: dd4c3...3df

[AnonymBruker]

Thol skrev (23 minutter siden):

Jeg har over tid vært bekymret for min mann sin psykiske helse. Han evner ikke ta imot hjelp. I et desperat "siste forsøk" for oss som familie har jeg skrevet et brev til fastlege.. men hvordan går jeg frem? Fastlege plikter å opplyse han om bekymringen? Han vil kanskje ikke automatisk kalle han inn? Noen med erfaring? 

Så fint at du ser og tar tak i å hjelpe mannen din. Har dere samme fastlege kan du ringe og snakke med han, hvis ikke sende en mail feks til hans lege. Hadde villet starta der i hvertfall

Anonymkode: adc52...5f9

[AnonymBruker]

Broren min sendte bekymringsmelding til kona.  Det hjalp henne veldig! Hun var veldig psykisk syk.

Anonymkode: 504e5...a87

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske min daværende mann hadde gjort det "mot" meg. Jeg var ekstremt langt nede, men klarte ikke å be om hjelp selv. I stedet ble det brudd og en familie i grus. 😔 

Så lenge det er gjort av kjærlighet og omtanke, synes jeg det er en veldig fin ting å gjøre. Som sagt, mitt liv kunne vært helt annerledes om min eks hadde gjort det. (Men han var aldri i de baner, at han tenkte på det da) 

Anonymkode: 3550b...01b

[Stor pike]

Moren min "anmelder" meg til fastlegen hele tiden. Ett skeivt skøytetak så er hun i gang. Det kommer fra kjærlighet, jeg vet...men det funker nå i hvert fall sånn at hun har en time hos fastlegen (vi har den samme) og tømmer seg for alt som er galt med meg og for meg. Og så setter hun seg på meg til jeg har bestilt time, forlanger å få vite når. Stiller opp og tvinger seg inn sammen med meg. Sist måtte legen nesten rope at jeg var samtykkekompetent. 

[AnonymBruker]

Så leit både for din mann og deg. Han kan være veldig glad som har deg.
 

Min mor har alltid nektet å ta imot hjelp annet enn symptomlindrende. Det vil si at livet hennes skurer og går, men hun blir ikke bedre. Blir kun dårligere og dårligere. Roten til alt er dårlig psykisk helse, som etter årevis med isolasjon, stillesitting og symptomlindrende medisiner, også har ført til svært dårlig fysisk helse. Så hvis mannen din er deprimert og kun sitter hjemme (og knasker piller/drikker), så vil han mest sannsynlig bli dårligere og dårligere både fysisk og psykisk. Det har vært komplett umulig å hjelpe mamma. Hun har fått tonnevis med tilbud, men hun vil ikke selv. Hun er ikke til akutt fare for seg selv, så tvang er uaktuelt. Håper mannen din innser at han må ta imot hjelp og gå fullt inn for å hjelpe seg selv. Livet er kort og han har ingenting å tape på å ta sats og gi livet et helhjertet forsøk.

Jeg har stor tro på at fysisk aktivitet er bra for psyken. Tillater meg derfor: Hvis det blir for stor bøyg å trene ute, så kanskje kjøpe en romaskin? Da får han trent hele kroppen både muskler og kondisjon og det er ikke vanskelig… Begynn lett slik at vanen innarbeides først. Finn et treningsprogram og følg dette. 

Anonymkode: c6832...3c7

[AnonymBruker]

Thol skrev (3 timer siden):

Jeg har over tid vært bekymret for min mann sin psykiske helse. Han evner ikke ta imot hjelp. I et desperat "siste forsøk" for oss som familie har jeg skrevet et brev til fastlege.. men hvordan går jeg frem? Fastlege plikter å opplyse han om bekymringen? Han vil kanskje ikke automatisk kalle han inn? Noen med erfaring? 

Har ikke erfaring med det, men vil bare si bra jobba! Du gjør det riktige og du strekker deg langt for å hjelpe han! Mange menn trenger akkurat det du gjør, for de søker ikke hjelp selv. Godt jobba! 👏👏

Anonymkode: 50c22...22b