Kan du fortelle meg om en personlig krise som endte bedre enn du trodde?

[AnonymBruker]

Jeg har en jobb jeg trives veldig godt i. Jeg mestrer den godt og den gjør at jeg lett kan balansere mellom jobb og familieliv. Den er også nært hjem og barnehage, så jeg bruker lite tid på å komme meg til og fra. 

Dessverre er det snakk om nedbemanning, og jeg er redd jeg kan bhli rammet (på grunn av ansiennitet). Jeg får masse karastrofetsnker om atjeg aldri vil klare en alternativ jobb, at jeg ikke komner til å rekke hente/levere i bhg, at jeg vil forverre mine psykiske problemer osv. Det er jo ikke sikkert at jeg har rett, jeg håper ikke det!

 

Så nå vil jeg høre om personlige kriser dere hadde som endte bedre rnn du trodde: det kan være samlivsbrudd, flytting, sykdom, tap av jobb/overflytting eller annet. Ønsker ikke negative historier, for dem lager jeg nok av selv i eget hode.

Anonymkode: 4c641...2d1

[AnonymBruker]

Bumper tråden din! Jeg vil også høre om personlige kriser som har gått bedre enn en trodde i forkant, for jeg lager også masse scenarioer av at "dette går ikke". 

Når jeg tenker tilbake har alt enten gått over eller bra til slutt, men akkurat nå er jeg i så negativt mindset at jeg tolker alt i lys av det. 

Anonymkode: a196f...0d2

[AnonymBruker]

For ca. 10 år siden var jeg i akkurat samme situasjon som deg TS. Jeg hadde en fin jobb jeg mestret godt og trivdes i. På grunn av nedbemanning (hele bransjen hadde problemer i den perioden) måtte jeg gå. For meg var det en genuin livskrise ulikt noe annet jeg har opplevd, og det føltes som om jeg var i fritt fall (bokstavlig talt).

I dag er jeg ubeskrivelig glad for at jeg ble sagt opp. Jeg forhandlet fram en medium pluss sluttpakke (det opprinnelige tilbudet var ganske dårlig) som ga meg litt økonomisk spillerom, og la alle følere ute i kontaktnettet mitt for å få ny jobb. To dager etter jeg hadde fått beskjeden om at jeg var en av de som måtte gå, hadde jeg fått meg ny og bedre jobb (både i lønn og stilling). Jeg bestemte meg på å ta en 180°, og brukte noen år på å bygge CV ved å jobbe prosjektbasert, ikke "gro fast" og egentlig bare gjøre det jeg syntes høres skikkelig kult og spennende ut. Jeg begynte å studere noe jeg syntes var gøy, underveis kom jeg over et helt annet studie som både var nyttig og gøy, så jeg byttet. Under studiene fortsatte jeg å jobbe med ting jeg bare syntes var spennende. Dette i kombinasjon med studiene gjorde at jeg har en ganske unik CV og kompetanse. I dag har jeg en jobb jeg for 10 år siden ikke ante fantes i en bransje jeg heller ikke ante fantes. Jeg elsker det jeg gjør, og gleder meg (nesten) hver dag til å gå på jobb. Og veien hit har vært skikkelig gøy og spennende.

Jeg har lagt veldig vekt på at jeg bare har gjort kule/spennende/morsomme ting siden jeg mistet jobben. Jobben jeg mistet ga meg ingenting ut over å være en trygg jobb (fram til den ikke var det). Jeg var god i den fordi den ikke utfordret meg, jeg likte den fordi alt var forutsigbart og trygt.

Anonymkode: 2ed62...823

[AnonymBruker]

Hmmm. Vet ikke om det teller, men da jeg/vi ble gravid med første unge. Vi var ganske unge, helt i starten av tyveårene. Vi var nyforelska og svevde på en rosa sky. Hadde avstandsforhold, han i utlandet og jeg i Norge. Plutselig var jeg gravid og vi hadde ingenting på stell. Brått ble jeg usikker på om han virkelig var så bra som det jeg forestilte meg i forelskelsesrusen. Det opplevdes som en krise der og da for oss begge to. I dag har vi vært gift i åtte år, har tre barn, bolig, gode jobber osv. så det gikk jo bra. 

Anonymkode: b457c...738

[AnonymBruker]

Bruddet med min første seriøse kjæreste. Jeg trodde aldri jeg skulle finne noen like gode som henne, nå når jeg ser tilbake tenker jeg at hun var fæl og at jeg forstår ikke at jeg tolererte alle tingene hun gjorde. Jeg er mye lykkeligere med hun jeg er med nå.

Anonymkode: edb5c...0ce

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har en jobb jeg trives veldig godt i. Jeg mestrer den godt og den gjør at jeg lett kan balansere mellom jobb og familieliv. Den er også nært hjem og barnehage, så jeg bruker lite tid på å komme meg til og fra. 

Dessverre er det snakk om nedbemanning, og jeg er redd jeg kan bhli rammet (på grunn av ansiennitet). Jeg får masse karastrofetsnker om atjeg aldri vil klare en alternativ jobb, at jeg ikke komner til å rekke hente/levere i bhg, at jeg vil forverre mine psykiske problemer osv. Det er jo ikke sikkert at jeg har rett, jeg håper ikke det!

 

Så nå vil jeg høre om personlige kriser dere hadde som endte bedre rnn du trodde: det kan være samlivsbrudd, flytting, sykdom, tap av jobb/overflytting eller annet. Ønsker ikke negative historier, for dem lager jeg nok av selv i eget hode.

Anonymkode: 4c641...2d1

Jeg sa opp en veldig godt betalt 100% fast stilling jeg hadde vært i over 5 år, dette uten at jeg hadde noe nytt arbeidsforhold å gå til. Arbeidet utgjorde en stor helsefare for meg og gjorde meg syk. Jeg jobbet ut oppsigelsestiden. Fikk erklæring fra lege. Min tidligere historikk av besøk hos legen var godt nok dokumentert til at legen kunne gå god for erklæringen og jeg fikk dagpenger ganske raskt etter jeg stod uten jobb. Fikk først etter over ca 8 uker o.l ny jobb men da som tilkallingsvikar på timesbasis. Trivdes veldig godt med dette i over 1 år. I starten fikk jeg en del dagpenger da jeg ikke fikk nok jobb men etterhvert så slapp jeg å bruke dagpenger. Jeg turte ikke å prøve meg på noe fast da kroppen var veldig utkjørt etter langvarig altfor høy arbeidsbelastning. Tok meg over 6 mnd før jeg faktisk kjente meg bra igjen. Jeg søkte andre faste stillinger men det var veldig få aktuelle. Perioden der jeg stod uten jobb og ikke hadde fått vedtak på dagpenger enda var ganske ekkel og nervepirrende men sorgen over å måtte gå ut av jobben var også så altoppslukende de 4 første ukene at denne stod sterkest og måtte bearbeides med mye ro, fysisk aktivitet og bare være med de man var glad i. Etter dette tok en enormt god følelse av lettelse over, at jeg faktisk tok tak og turte å sette meg i denne situasjonen gjorde meg stolt av meg selv. Jeg følte meg beintøff. Så jeg mestret dette mye bedre enn jeg noensinne hadde trodd jeg skulle gjøre. Har faktisk sagt opp en fast 100% stilling 1 gang til etter dette, også fordi denne også var helseskadelig over tid. Jeg hadde denne andre gangen en enormt mye større ro og selvtillit til at dette skulle gå bra enn første gangen jeg gjorde dette. Selvbildet mitt og følelsen av at jeg er verdt MYE ble sterkere av å oppleve at man får det til og jeg ble mye mer kravstor ang hva jeg har av betingelser i en ny jobb. 

Endret 30. juni av Fighter83

[AnonymBruker]

Føler tråden da mitt liv er en evigvarende serie med kriser fra helt små til ganske store.

De små seierene jeg har sneiet innom er å spille meg til topps i et spill internasjonalt når jeg ikke kunne bevege meg etter corona, fått hederlig omtale for et design jeg sendte inn til en konkurranse (fremdeles i kjølvannet av corona og arbeidsløshet) og så ha rehabilitert meg selv med bedre effekt og kvalitet enn de tilgjengelige kur-oppholdene. Dette gjentok jeg delvis da jeg fikk bekreftet autismediagnose på meg, jeg sørget for at jeg fikk deltatt på et solid, forskningsbasert kommunikasjonskurs.

Jeg har fått til så og si umulige saker, men det er vanskelig å sammenligne med «det værste scenarioet», og relativt innfløkt å forklare disse tingene.

 Men sånn alt i alt kan jeg ikke skryte av livet mitt her og nå. Jeg er utdannet innenfor noe hvor det for tida er nesten helt umulig å få jobb, i løpet av ett til to år fra nå er jeg reorientert regner jeg med. Det er noen tøffe tak innimellom, og jeg personlig opplever at motet og pågangsdriven hos meg svikter jevnlig.

Det er bare en ting jeg med sikkerhet kan si har gått bedre enn ventet, det er effektene av et vennskap jeg har hatt de siste to tiårene. Det var full krise for meg fordi jeg ikke turte å sette grenser, ikke viste om jeg likte den andre, ble dysregulert av kontakt og følte støtten var ensidig jeg som støttet den andre.

Denne krisa førte til at jeg gikk inn for å få nye venner og uten disse vet jeg ikke hvordan jeg skulle ha overlevd i livet mitt. Uten denne krisa hadde jeg prioritert helt annerledes og mitt liv hadde vært uten flere helt fabelaktige mennesker, som har støttet meg gjennom helt umenneskelige opplevelser og hendelser. I tillegg er det kriseutløsende vennskapet et av de nærmeste vennskapene jeg har i dag, det har tålt at vi begge har utviklet oss og vokst og det er i dag gjensidig og jeg er blitt trygg på å sette grenser. Og nå vet jeg at jeg liker vennen, selv når vi ikke er helt enige om saker.

Anonymkode: ac75a...1c1