Mistenker ADHD hos barnet. Jeg er utslitt!!

[AnonymBruker]

Perle skrev (1 time siden):

Det er jo ikke barnet men, "mannen" som gjør deg utslitt. 

Hva hadde skjedd om du gjorde det samme som han?! Alle vet jo at det ikke hadde gått for da hadde dere vel fått barnevernet på døra. Helt ekstremt urettferdig at han bare kan "stikke" av, forvinnne, oog gå å legge seg når det passer han. For egoistisk dritt.

Enig. Jeg hadde helt ærlig ikke giddet noe slikt, jeg hadde gått. Med mindre jeg ikke hadde hatt råd til noe annet enn å fortsette forholdet. Jeg hadde ikke klart å beholde følelser og respekten for en sånn «mann». 
Dessverre er det endel menn som ikke viser sitt late og udugelige jeg før de får barn. 

Anonymkode: 202b3...266

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

"snakker og synger og lager lyder konstant. ",

"det er utfordrende med klær (feil passform, det klør, strammer, etc.).",

og

" det har spisevansker som i svært selektiv og sensitiv i matveien,"

er autistiske trekk (sensoriske problemer og repeterende stereotypisk atferd), og har ikke så mye med ADHD å gjøre.

Det jeg tenker er at barnet i større grad bør få forebyggende tiltak opp mot autisme og atferdsforstyrrelse.

 

 

Anonymkode: d4432...68b

Jeg tenkte det samme. 
Det er mye overlapp mellom diagnosene, og det er ganske vanlig å ha begge to. TS skriver at barnet har venner, men samtidig at det overstyrer og overkjører andre barn i leken, noe som også kan være et autistisk trekk. 
Tenker det kan være greit med en bred utredning, men uansett må noe gjøres med denne faren. Enten brudd eller kraftig skjerpings. 

Anonymkode: 202b3...266

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Det er vanlig. Alle jeg kjenner som er skilt har fått diagnose på barna. Kan være tilfeldigheter, men det er klart et barn er «unormalt krevende» når du er alene med det.

Anonymkode: 7969f...c7e

Dette høres ut som svigerforskning. Jeg har ikke samme erfaring… 

Men det kan også være slik at krevende barn gjør at forholdet lettere ryker. At barnet fikk diagnosen etter bruddet betyr ikke at det ikke hadde diagnosen før bruddet også. Jeg har selv et barn med Asperger og sannsynlig ADHD, og det er TØFT for forholdet. 
Det er mer sannsynlig at forholdet ryker hvis man har barn med diagnose (for de fleste, ikke alle diagnoser - merkelig nok er det visst omvendt for Downs). 

Anonymkode: 202b3...266

[AnonymBruker]

Åh, dette er som å lese om min sønn på sju år! Nå er heldigvis pappaen mye mer tilstede her, men gutten er likevel helt ekstremt knyttet til meg, og det er jeg som får mesteparten av skravlinga, raserianfallene, herjinga osv. 

Vurderer utredning vi også, for jeg er helt på felgen (jeg er som deg og har stort behov for alenetid og ro), men samtidig så har han ikke problemer på skolen (enda). Han er ekstremt opptatt av å være «flink» og å gjøre alt «riktig» på skolen. Han strever veldig med lesing og skriving, og det å forstå beskjeder, men har spes.ped som hjelper ham, og han oppfører seg eksemplarisk der.

Synes det er vanskelig å ta avgjørelsen om utredning eller ikke. Vi har tenkt på det siden barnehagen, men samtidig så føles det på en måte feil at han skal måtte få en diagnose - han er jo en flott og glad gutt, og det er jo i hovedsak vi foreldre som har problemer med adferden hans, ikke ham selv.

Anonymkode: c2e87...3b6

[AnonymBruker]

Carrot skrev (1 time siden):

eeh, TS er mor til barnet.. og om du leste alt TS skriver har hun forsøkt snakke med far men far trivest best når han ikke har ansvar og forplitelser osv osv osv.. 

Og @Perle jeg er ikke uenig med deg i at det kanskje ikke er nok for å endre alt men det kan være en start for at hun skal få hente seg litt inn igjen.. 

Oi, takk for oppklaring. 
Jeg trodde det var bonusbarnet som var utfordrende. 
Men ellers så står jeg for det jeg sa i mitt  innlegg . Sånne diagnoser er arvelige 

Anonymkode: 18c26...d63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Her er det bare å mentalt forberede seg på at du gå inn i et nytt forhold om ikke så lenge, med to bonusbarn med to forskjellige fedre. 

På Kvinneguiden blir alle kvinner heiet frem, selv om det strider mot alle profesjonelle fagråd. Hva venter du på?  

Anonymkode: 84e03...93b

Det er da ikke bonusbarn om hun er deres biologiske mamma. Hun mener kanskje hun har særkullsbarn fra før. Men er jo mannen som er en dritt her, som hun bør bli sliten av

Anonymkode: 5085e...3e4

[AnonymBruker]

Takk for svar og råd i tråden. 

Ble overrasket over at flere nevner autistiske trekk, det er ikke noe jeg har tenkt på. Det jeg har tenkt på, er at samboer har udiagnostisert ADHD, for jeg ser mange av de samme (irriterende) trekkene hos barnet.

Men barnet har egentlig god sosial kompetanse i følge barnehagen, normal øyekontakt og sånt. Jeg kjenner til folk som er på autismespekteret, og barnet er ikke "sånn". 

Men tror vi må søke hjelp, ja. Jeg sitter her i kveld og kjenner på en ekstrem utmattelse. Typisk er at jeg blir veldig sensitiv for lyd når jeg er veldig sliten, som gjør at bare barnet åpner munnen blir jeg irritert. Det er ikke bra for noen av oss. 

Tusen takk for svar. Det var godt å få ventilert litt også.

Ts

Anonymkode: a3943...088

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er da ikke bonusbarn om hun er deres biologiske mamma. Hun mener kanskje hun har særkullsbarn fra før. Men er jo mannen som er en dritt her, som hun bør bli sliten av

Anonymkode: 5085e...3e4

Ja, jeg mente særkullsbarn. Og det har vært en drøm å oppdra sammenlignet med det yngste. Stor forskjell...

Ts.

Anonymkode: a3943...088

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Har tenkt å ha en samtale med barnehagen om dette. 
De har ikke sagt noe til oss foreldre, men jeg tror barnet «oppfører seg bedre» ute blant folk. 

Det fylte 5 år i vår.

ts

Anonymkode: a3943...088

Er dessverre liten hjelp i BUP for symptomer på adhd før etter skolestart. Vi har prøvd selv. 

Anonymkode: 88a3d...8e2

[AnonymBruker]

men TS, det du beskriver for egen del kan også være tegn på ADHD hos jenter, og selv med ADHD kan man være god på å speile sosial kompetanse. Bare nevner det.. 

Anonymkode: 01ef4...421

[AnonymBruker]

Ingen som har nevnt at kanskje barnefar har adhd her? Og da faller mye ansvaret på mor dessverre… dette er hovedgrunnen til at de fleste par med adhd barn bli skilt skal jeg vedde på 😢 han «blir som et ekstra barn..»

Vi fikk diagnosen på barnet vårt og far måtte innrømme til slutt at han slet med det samme som barn selv.. mye skam rundt dette på 80 tallet. Ingen ville ha denne diagnosen da.

det gjør mye for meg å innse at far har mange svakheter som han ikke kan noe for.. ingen unnskyldning, men lettere å forstå. 

Det er sjukt krevende å oppdra et barn som er 100 ganger så impulsivt som andre barn og  som «ikke hører etter» 

sett deg inn i adhd Norges informasjon og tips.. de har vært en gullgruve for meg også cos kurs som nevnt her er sikkert også veldig bra uansett diagnose!

Barnehage og skole var svært støttende for meg da far nektet å innse diagnoseutfordringer  i starten.. er dere «heldige» så er det kanskje ikke adhd men bare utpå adhd-spekteret..

medisiner ble til slutt hovedredningen her.. men dette gjelder ikke for alle..

 

 

 

 

Anonymkode: 2bfd4...df7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ingen som har nevnt at kanskje barnefar har adhd her? Og da faller mye ansvaret på mor dessverre… dette er hovedgrunnen til at de fleste par med adhd barn bli skilt skal jeg vedde på 😢 han «blir som et ekstra barn..»

Vi fikk diagnosen på barnet vårt og far måtte innrømme til slutt at han slet med det samme som barn selv.. mye skam rundt dette på 80 tallet. Ingen ville ha denne diagnosen da.

det gjør mye for meg å innse at far har mange svakheter som han ikke kan noe for.. ingen unnskyldning, men lettere å forstå. 

Det er sjukt krevende å oppdra et barn som er 100 ganger så impulsivt som andre barn og  som «ikke hører etter» 

sett deg inn i adhd Norges informasjon og tips.. de har vært en gullgruve for meg også cos kurs som nevnt her er sikkert også veldig bra uansett diagnose!

Barnehage og skole var svært støttende for meg da far nektet å innse diagnoseutfordringer  i starten.. er dere «heldige» så er det kanskje ikke adhd men bare utpå adhd-spekteret..

medisiner ble til slutt hovedredningen her.. men dette gjelder ikke for alle..

bortsett fra deg da TS

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

 

 

 

 

Anonymkode: 2bfd4...df7

 

Anonymkode: 2bfd4...df7

[AnonymBruker]

Her er det jo far som er hovedproblemet. Ikke ser han seg selv, og ikke ser han barnet sitt. Mulig at barnet har diagnoser, og mulig at barnet har arvet fra far, men hva så? Vil problemet ditt og byrden din være annerledes om de begge to får en diagnose? Slik du beskriver far, er han jo av typen som kommer til å skylde manglende interesse for å være far på diagnosen sin. Den gir han fripass, ikkesant. 
 

Far er problemet. Bestill time på familievernkontoret, og dra uten han hvis han nekter å være med. Tipper han blir med etter hvert, for han må jo vite hva du sier der. Han er nødt til å ta tak, ellers mister han samboeren sin. Du er jo basically alene nå, hvorfor ikke være alene på ordentlig? 

Anonymkode: 0bafd...140

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt som nettopp er ferdig i barnehagen og startet utredning for ADHD for et års tid siden (barnehagen henviste), jeg vil bare påpeke at et velfungerende forhold VIL takle å få et barn med ADHD. Jeg og mannen min samarbeider veldig godt om alle barna våre (3 felles hvorav 1 med ADHD og 1 med en annen og mer alvorlig diagnose). 

COS-kurs kan sikkert hjelpe mange, selv gikk vi på COS-kurs og konkluderte med at "det er jo sånn vi alltid har gjort det". Godt å få det understreket, selvfølgelig, men litt bortkastet tid.

Barnet mitt er høyt og lavt til alle døgnets tider, sover 6-8 timer hver natt, ligger langt foran jevnaldrende både fysisk og faglig, viser stor empati hvis noen gråter men klarer ikke helt å se at han blir for voldsom selv med alt av lekeslossing, masing og konstante påfunn. Som en følge av dette har han veldig overfladiske vennskap og ingen tør å be ham på besøk, men han finner seg "nye venner" på 2 sekunder når vi er på lekeplasser, da han er veldig sosial og utadvendt. Han glemmer også alle beskjeder og regler umiddelbart, eller bryter regler bare for å se hva konsekvensen blir, så det er slitsomt ja. Vi har innendørs lekerom med blant annet klatrevegg og trampoline slik at han han få ut litt energi i trygge omgivelser mens vi voksne slapper av. Skjønner at det ikke er noe alle kan ha, men kanskje kan omgivelsene tilpasses iallefall litt? 

 

Anonymkode: 8377d...3fe

[AnonymBruker]

Jeg har to barn med adhd, de er begge tenåringer nå. Men grunnen til at ting har vært så jævla slitsomt er egentlig ikke ungene i seg selv - men mangel på avlastning og ikke minst, en far som drar sin del av lasset. Hadde jeg visst det jeg vet nå, om hvor syk man blir når man står mutters alene om å oppdra barn, mens far i huset er like mye et barn selv... så hadde jeg gått mens barna var små. En 50/50 ordning hadde redda helsa mi. 

Anonymkode: 8eee0...0e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.6.2025 den 16.52):

"snakker og synger og lager lyder konstant. ",

"det er utfordrende med klær (feil passform, det klør, strammer, etc.).",

og

" det har spisevansker som i svært selektiv og sensitiv i matveien,"

er autistiske trekk (sensoriske problemer og repeterende stereotypisk atferd), og har ikke så mye med ADHD å gjøre.

Det jeg tenker er at barnet i større grad bør få forebyggende tiltak opp mot autisme og atferdsforstyrrelse.

 

 

Anonymkode: d4432...68b

Dette kan også være helt innenfor normalen. Min 7-åring kan også være sånn, og her er det ingen diagnoser involvert. 

Anonymkode: a85d6...ab6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.6.2025 den 18.12):

Jeg tenkte det samme. 
Det er mye overlapp mellom diagnosene, og det er ganske vanlig å ha begge to. TS skriver at barnet har venner, men samtidig at det overstyrer og overkjører andre barn i leken, noe som også kan være et autistisk trekk. 
Tenker det kan være greit med en bred utredning, men uansett må noe gjøres med denne faren. Enten brudd eller kraftig skjerpings. 

Anonymkode: 202b3...266

🎯🎯🎯 Jeg tenker også at barnet er et sted på autismespekteret. Pluss at det har den aktive personligheten til faren. Jeg har en gutt med autisme som har mitt veldig rolige lynne, så her er alle forskjellige. Noen har mye språk, andre har lite. Trygge rutiner er viktig ❤️ Viktig å få utredning av barnet! 

Anonymkode: f235a...448

[AnonymBruker]

Høres veldig ut som mitt barn. Fikk Add diagnose i 2 klasse,  og skal nå på videre utredning for autismespekter . 

Anonymkode: fd82b...5fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

🎯🎯🎯 Jeg tenker også at barnet er et sted på autismespekteret. Pluss at det har den aktive personligheten til faren. Jeg har en gutt med autisme som har mitt veldig rolige lynne, så her er alle forskjellige. Noen har mye språk, andre har lite. Trygge rutiner er viktig ❤️ Viktig å få utredning av barnet! 

Anonymkode: f235a...448

Dette barnet går fortsatt i barnehagen. Det kan selvsagt også være autisme, men det Ts beskriver er ganske standard ADHD hos småbarn. De med ADHD er også sensitive for stoffer/klær og selektive i matveien osv. Det er først når de blir eldre og man ser hvor sensitive og selektive (og rigide) de faktisk er, at man lettere vil kunne skille mellom ADHD og autisme. 

Anonymkode: 310c2...125

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.6.2025 den 14.23):

Vi har ett barn sammen, jeg har et bonusbarn fra et tidligere forhold. 
Samboer er en aktiv type, glad i å jobbe og finne på ting på fritida. Jeg er mer introvert og trenger å lade batteriene alene. 
Dette fungerte fint før vi fikk barn…etter at barnet ble født, fortsatte han samme opplegg med mye jobbing, treningssenter, hobby og kompiser, og jeg ble mye alene med begge barna. 
Barnet var »vanskelig» fra start. Vi hadde store vansker med søvn, det gråt mye, ammingen gikk til h…, og jeg ble sannsynligvis deprimert i denne perioden. Barselpermisjonen var i tillegg under pandemien, så mye var stengt og folk holdt seg hjemme.

Barnet begynte i barnehage da det fylte ett år, jeg gikk tilbake i jobb. 
Vi krangla en del i denne perioden, fordi jeg syntes samboeren bidro for lite og var for egoistisk. 
Han begynte å holde seg mer hjemme, men trampet rundt som ei innestengt løve, var sur og kverulerende, og brukte alle muligheter til å komme seg ut av huset. Som i at han stakk ut for å kjøpe melk når vi hadde «bare» en liter igjen, og ble borte i en time eller to. Om jeg sa noe på det, ble han sur, for han hadde jo vært og handla, og derfor bidratt i hjemmet. 

Jeg innså etterhvert at vi begge to har det bedre når han får beholde friheten sin og holde på med sitt, så han er lite hjemme og lite deltagende med i grunn alt. 
Fellesbarnet vårt er mest knyttet til meg naturlig nok, men jeg er utslitt! 
Barnet er nydelig, smart, gavmild, hjelpsom og har mange venner, men det har personligheten etter faren, og er ekstremt aktiv. Klarer ikke sitte stille, løper og hopper rundt, snubler og slår seg (har plaster overalt), snakker og synger og lager lyder konstant. 
Det har et lite søvnbehov og sovner sent, det har spisevansker som i svært selektiv og sensitiv i matveien, det er utfordrende med klær (feil passform, det klør, strammer, etc.). Og ikke minst har det vansker med å regulere egne følelser, og kan bli aldeles rasende, kaste seg på gulvet, hive leker omkring, hyle ekstremt høyt…og dette kan snu og barnet blir kvitrende glad om jeg er flink på å regulere og roe ned, og barnet får en prat. 

Men jeg blir helt ødelagt av dette, og får sjeldne mulighet til å hente meg inn igjen. 
Får helt fnatt av de tusen spørsmålene som kommer daglig frem til leggetid, samme type kverulering faren driver med, og spisse knær og albuer som stadig graver seg inn i meg fordi barnet av en eller annen grunn har dårlig motorisk kontroll når det kommer til dette.

Dette ender jo med meg som sier «hysj! Vær stille! Jeg orker ikke flere spørsmål! Slutt nå!» og så videre. Selv om jeg prøver å være en god mamma, gi klemmer, forstå store følelser og alt det der. 

Jeg har prøvd gjentatte ganger å få samboer til å forstå hvor slitsomt det er for meg, og han vet godt hvordan barnet er, for han blir slitent av det selv. Men han løser det med å stikke av. 

Jeg tenker mer og mer på at barnet burde blitt utredet, men i mellomtiden så synker jeg sakte men sikkert. Drømmer ofte om å forlate skuta, for å si det sånn.

Hva ville du gjort i min situasjon?

Anonymkode: a3943...088

Du og bf må IKKE KRANGLE foran barnet. Da blir barnet verre....2. Du må være konsekvent.....bestemt men rolig. Alltid....først da blir barnet rolig.

Anonymkode: d2ca2...5f8