Mistenker ADHD hos barnet. Jeg er utslitt!!

[AnonymBruker]

Vi har ett barn sammen, jeg har et bonusbarn fra et tidligere forhold. 
Samboer er en aktiv type, glad i å jobbe og finne på ting på fritida. Jeg er mer introvert og trenger å lade batteriene alene. 
Dette fungerte fint før vi fikk barn…etter at barnet ble født, fortsatte han samme opplegg med mye jobbing, treningssenter, hobby og kompiser, og jeg ble mye alene med begge barna. 
Barnet var »vanskelig» fra start. Vi hadde store vansker med søvn, det gråt mye, ammingen gikk til h…, og jeg ble sannsynligvis deprimert i denne perioden. Barselpermisjonen var i tillegg under pandemien, så mye var stengt og folk holdt seg hjemme.

Barnet begynte i barnehage da det fylte ett år, jeg gikk tilbake i jobb. 
Vi krangla en del i denne perioden, fordi jeg syntes samboeren bidro for lite og var for egoistisk. 
Han begynte å holde seg mer hjemme, men trampet rundt som ei innestengt løve, var sur og kverulerende, og brukte alle muligheter til å komme seg ut av huset. Som i at han stakk ut for å kjøpe melk når vi hadde «bare» en liter igjen, og ble borte i en time eller to. Om jeg sa noe på det, ble han sur, for han hadde jo vært og handla, og derfor bidratt i hjemmet. 

Jeg innså etterhvert at vi begge to har det bedre når han får beholde friheten sin og holde på med sitt, så han er lite hjemme og lite deltagende med i grunn alt. 
Fellesbarnet vårt er mest knyttet til meg naturlig nok, men jeg er utslitt! 
Barnet er nydelig, smart, gavmild, hjelpsom og har mange venner, men det har personligheten etter faren, og er ekstremt aktiv. Klarer ikke sitte stille, løper og hopper rundt, snubler og slår seg (har plaster overalt), snakker og synger og lager lyder konstant. 
Det har et lite søvnbehov og sovner sent, det har spisevansker som i svært selektiv og sensitiv i matveien, det er utfordrende med klær (feil passform, det klør, strammer, etc.). Og ikke minst har det vansker med å regulere egne følelser, og kan bli aldeles rasende, kaste seg på gulvet, hive leker omkring, hyle ekstremt høyt…og dette kan snu og barnet blir kvitrende glad om jeg er flink på å regulere og roe ned, og barnet får en prat. 

Men jeg blir helt ødelagt av dette, og får sjeldne mulighet til å hente meg inn igjen. 
Får helt fnatt av de tusen spørsmålene som kommer daglig frem til leggetid, samme type kverulering faren driver med, og spisse knær og albuer som stadig graver seg inn i meg fordi barnet av en eller annen grunn har dårlig motorisk kontroll når det kommer til dette.

Dette ender jo med meg som sier «hysj! Vær stille! Jeg orker ikke flere spørsmål! Slutt nå!» og så videre. Selv om jeg prøver å være en god mamma, gi klemmer, forstå store følelser og alt det der. 

Jeg har prøvd gjentatte ganger å få samboer til å forstå hvor slitsomt det er for meg, og han vet godt hvordan barnet er, for han blir slitent av det selv. Men han løser det med å stikke av. 

Jeg tenker mer og mer på at barnet burde blitt utredet, men i mellomtiden så synker jeg sakte men sikkert. Drømmer ofte om å forlate skuta, for å si det sånn.

Hva ville du gjort i min situasjon?

Anonymkode: a3943...088

[AnonymBruker]

Hør med barnehagen om de vil søke om utredning? Det er lurt å komme inn i systemet og få hjelp så tidlig som mulig for deg og barnet. Om barnehagen ikke vil burde du høre med fastlegen om de kan sende inn en søknad. Det kan også være lurt om du tar en time hos fastlegen for å sjekke om du har udiagnostisert svangerskapsdepresjon. Ang far så ville jeg bedt om time på Familievernkontoret. Dere skal jo hjelpe hverandre og dere skal være foreldre sammen, det er ikke bare du som skal hjelpe alle og gå helt til grunne i prosessen. Kan hende du kan få hjelp der til å tegne et bilde far vil forstå? 

Anonymkode: 4cf76...be8

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet nå?

Anonymkode: 643a5...b1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hør med barnehagen om de vil søke om utredning? Det er lurt å komme inn i systemet og få hjelp så tidlig som mulig for deg og barnet. Om barnehagen ikke vil burde du høre med fastlegen om de kan sende inn en søknad. Det kan også være lurt om du tar en time hos fastlegen for å sjekke om du har udiagnostisert svangerskapsdepresjon. Ang far så ville jeg bedt om time på Familievernkontoret. Dere skal jo hjelpe hverandre og dere skal være foreldre sammen, det er ikke bare du som skal hjelpe alle og gå helt til grunne i prosessen. Kan hende du kan få hjelp der til å tegne et bilde far vil forstå? 

Anonymkode: 4cf76...be8

Har tenkt å ha en samtale med barnehagen om dette. 
De har ikke sagt noe til oss foreldre, men jeg tror barnet «oppfører seg bedre» ute blant folk. 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvor gammelt er barnet nå?

Anonymkode: 643a5...b1d

Det fylte 5 år i vår.

ts

Anonymkode: a3943...088

[AnonymBruker]

Skjønner det er krevende! Men prøv å se på hvordan barnets særegenhet kan dyrkes på en god måte. I tillegg til å få utredning selvsagt. Dere må aktivisere barnet mer og være mer ute! Turer i skogen, klatrepark, svømmehall, slalom, langrenn, stranda, fjellet osv osv. Sett den aktive pappaen i sving med å aktivisere. Barnet trenger mye aktivitet og trim. Og du må prøve å legge deg tidligere og finne avlastning

Anonymkode: 4409a...3f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Skjønner det er krevende! Men prøv å se på hvordan barnets særegenhet kan dyrkes på en god måte. I tillegg til å få utredning selvsagt. Dere må aktivisere barnet mer og være mer ute! Turer i skogen, klatrepark, svømmehall, slalom, langrenn, stranda, fjellet osv osv. Sett den aktive pappaen i sving med å aktivisere. Barnet trenger mye aktivitet og trim. Og du må prøve å legge deg tidligere og finne avlastning

Anonymkode: 4409a...3f0

Barnet går fulle dager i barnehagen, og leker med nabounger på ettermiddagen og i helgene. Ofte er de her i huset, siden vi har god plass og barnet har mange leker. 

Har lagt merke til at barnet kan være ganske sjefete over de andre barna, og styrer og bestemmer, så det er også noe vi må jobbe med.

Jeg tar barnet med ut i helgene/helligdager på aktiviteter, men det er som det ikke er nok. Med en gang vi kommer hjem så kjeder det seg, samtidig som det ofte er overstimulert og sultent (fordi det ikke var sultent når vi var ute av huset), så aktiviteter må også begrenses siden det fører til et slitent barn og ei enda mer sliten mor. 

Om faren tar barnet med ut på noe, er han ødelagt for resten av dagen, og stikker enten ut eller går opp på soverommet for å hvile og ta seg en lur. 

Jeg legger meg samtidig som barnet, får ikke lagt meg tidligere enn det. 

Ts

Anonymkode: a3943...088

[AnonymBruker]

Cos- kurs reddet forholdet mellom meg og min sønn, som senere fikk diagnosen adhd og dysleksi. Barnet taklet skole dårlig, og det var første skoleår jeg ba om hjelp, og fikk høre om cos- kurs fra helsesøster, som også hjalp meg med å få tilbudet. Jeg gikk all inn angående kurset og å praktisere i henhold til det, selv om jeg var ufattelig utslitt. Jeg var alene med omsorgen også. I tillegg ga jeg meg selv oppgaven å gi barnet minst fem positive tilbakemeldinger hver dag. I starten måtte jeg lete etter og telle nøye, men etterhvert gikk det av seg selv. Å hele tiden lete etter de positive tingene ved gutten gjorde at jeg begynte å se på ham på ny måte, helt ekte. 

Jeg tuller ikke, i løpet av få uker snudde situasjonen seg til å være bra. Videre har vi hatt et nært og godt forhold, og jeg ble ikke utslitt på samme måte, selv om han fant på mye. 

Kan ikke anbefale kurset høyt nok, men man må også følge det man lærer selvfølgelig. Å gå på et kurs hjelper ingenting i seg selv. 

Anonymkode: 379b5...0ba

[Perle]

Det er jo ikke barnet men, "mannen" som gjør deg utslitt. 

Hva hadde skjedd om du gjorde det samme som han?! Alle vet jo at det ikke hadde gått for da hadde dere vel fått barnevernet på døra. Helt ekstremt urettferdig at han bare kan "stikke" av, forvinnne, oog gå å legge seg når det passer han. For egoistisk dritt.

[AnonymBruker]

Her er det bare å mentalt forberede seg på at du gå inn i et nytt forhold om ikke så lenge, med to bonusbarn med to forskjellige fedre. 

På Kvinneguiden blir alle kvinner heiet frem, selv om det strider mot alle profesjonelle fagråd. Hva venter du på?  

Anonymkode: 84e03...93b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Cos- kurs reddet forholdet mellom meg og min sønn, som senere fikk diagnosen adhd og dysleksi. Barnet taklet skole dårlig, og det var første skoleår jeg ba om hjelp, og fikk høre om cos- kurs fra helsesøster, som også hjalp meg med å få tilbudet. Jeg gikk all inn angående kurset og å praktisere i henhold til det, selv om jeg var ufattelig utslitt. Jeg var alene med omsorgen også. I tillegg ga jeg meg selv oppgaven å gi barnet minst fem positive tilbakemeldinger hver dag. I starten måtte jeg lete etter og telle nøye, men etterhvert gikk det av seg selv. Å hele tiden lete etter de positive tingene ved gutten gjorde at jeg begynte å se på ham på ny måte, helt ekte. 

Jeg tuller ikke, i løpet av få uker snudde situasjonen seg til å være bra. Videre har vi hatt et nært og godt forhold, og jeg ble ikke utslitt på samme måte, selv om han fant på mye. 

Kan ikke anbefale kurset høyt nok, men man må også følge det man lærer selvfølgelig. Å gå på et kurs hjelper ingenting i seg selv. 

Anonymkode: 379b5...0ba

Helt enig med deg! Har også gått cos kurs og det hjelper virkelig! Om man går inn for det og faktisk følger oppskriften.

Anonymkode: 086e0...04c

[Carrot]

Jeg lurer på om du kan ta deg en helg alene mens det eldste barnet er hos far og overlate minsten til pappa en hel helg. Ta inn på hotell eller lei deg en air-b-n-b, hytte eller noe. Det har to formål, en du får hente deg inn litt og to far får se hvordan det er å være far på heltid. 

[AnonymBruker]

Virker for meg at det er mannen din som er problemet. Vil tro at du får mye mer overskudd når du ikke går og irriterer deg over idioten konstant. 

Anonymkode: 086e0...04c

[AnonymBruker]

Du vil gi barnet en diagnose fordi mannen ikke gjør sin del? Altså hvor sykt er ikke det! Få mannen t il pt a ansvar og ts med ungen ut på ting.

Anonymkode: 84558...141

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har ett barn sammen, jeg har et bonusbarn fra et tidligere forhold. 
Samboer er en aktiv type, glad i å jobbe og finne på ting på fritida. Jeg er mer introvert og trenger å lade batteriene alene. 
Dette fungerte fint før vi fikk barn…etter at barnet ble født, fortsatte han samme opplegg med mye jobbing, treningssenter, hobby og kompiser, og jeg ble mye alene med begge barna. 
Barnet var »vanskelig» fra start. Vi hadde store vansker med søvn, det gråt mye, ammingen gikk til h…, og jeg ble sannsynligvis deprimert i denne perioden. Barselpermisjonen var i tillegg under pandemien, så mye var stengt og folk holdt seg hjemme.

Barnet begynte i barnehage da det fylte ett år, jeg gikk tilbake i jobb. 
Vi krangla en del i denne perioden, fordi jeg syntes samboeren bidro for lite og var for egoistisk. 
Han begynte å holde seg mer hjemme, men trampet rundt som ei innestengt løve, var sur og kverulerende, og brukte alle muligheter til å komme seg ut av huset. Som i at han stakk ut for å kjøpe melk når vi hadde «bare» en liter igjen, og ble borte i en time eller to. Om jeg sa noe på det, ble han sur, for han hadde jo vært og handla, og derfor bidratt i hjemmet. 

Jeg innså etterhvert at vi begge to har det bedre når han får beholde friheten sin og holde på med sitt, så han er lite hjemme og lite deltagende med i grunn alt. 
Fellesbarnet vårt er mest knyttet til meg naturlig nok, men jeg er utslitt! 
Barnet er nydelig, smart, gavmild, hjelpsom og har mange venner, men det har personligheten etter faren, og er ekstremt aktiv. Klarer ikke sitte stille, løper og hopper rundt, snubler og slår seg (har plaster overalt), snakker og synger og lager lyder konstant. 
Det har et lite søvnbehov og sovner sent, det har spisevansker som i svært selektiv og sensitiv i matveien, det er utfordrende med klær (feil passform, det klør, strammer, etc.). Og ikke minst har det vansker med å regulere egne følelser, og kan bli aldeles rasende, kaste seg på gulvet, hive leker omkring, hyle ekstremt høyt…og dette kan snu og barnet blir kvitrende glad om jeg er flink på å regulere og roe ned, og barnet får en prat. 

Men jeg blir helt ødelagt av dette, og får sjeldne mulighet til å hente meg inn igjen. 
Får helt fnatt av de tusen spørsmålene som kommer daglig frem til leggetid, samme type kverulering faren driver med, og spisse knær og albuer som stadig graver seg inn i meg fordi barnet av en eller annen grunn har dårlig motorisk kontroll når det kommer til dette.

Dette ender jo med meg som sier «hysj! Vær stille! Jeg orker ikke flere spørsmål! Slutt nå!» og så videre. Selv om jeg prøver å være en god mamma, gi klemmer, forstå store følelser og alt det der. 

Jeg har prøvd gjentatte ganger å få samboer til å forstå hvor slitsomt det er for meg, og han vet godt hvordan barnet er, for han blir slitent av det selv. Men han løser det med å stikke av. 

Jeg tenker mer og mer på at barnet burde blitt utredet, men i mellomtiden så synker jeg sakte men sikkert. Drømmer ofte om å forlate skuta, for å si det sånn.

Hva ville du gjort i min situasjon?

Anonymkode: a3943...088

"snakker og synger og lager lyder konstant. ",

"det er utfordrende med klær (feil passform, det klør, strammer, etc.).",

og

" det har spisevansker som i svært selektiv og sensitiv i matveien,"

er autistiske trekk (sensoriske problemer og repeterende stereotypisk atferd), og har ikke så mye med ADHD å gjøre.

Det jeg tenker er at barnet i større grad bør få forebyggende tiltak opp mot autisme og atferdsforstyrrelse.

 

 

Anonymkode: d4432...68b

[AnonymBruker]

Hvor er mor til barnet? 
Og har du snakket med far om denne hyperaktiviteten til barnet? 
Det kan jo være at barnet har arvet fars uro? 
Jeg imidlertid merke til at du nevnte en slags spiseforstyrrelse , vansker med å forholde seg ulike type klær og vanlige krav som de med adhd ofte greier å håndtere. 
Jeg har to voksne barn med Asperger og ADHD , og de sleit med mye av det samme. 
Be far sette seg ned og lytte til hva du har å si! 
Alternativet er at har får aleneomsorg 50% for barna . 
Viktig at barna får kommet i gang med utredning tidlig i skolestarten 

Anonymkode: 18c26...d63

[Perle]

Carrot skrev (15 timer siden):

Jeg lurer på om du kan ta deg en helg alene mens det eldste barnet er hos far og overlate minsten til pappa en hel helg. Ta inn på hotell eller lei deg en air-b-n-b, hytte eller noe. Det har to formål, en du får hente deg inn litt og to far får se hvordan det er å være far på heltid. 

Tanken er god, men to netter borte er ikke nok. Han kommer bare staple unna oppvask og klær. Drite i å bade ungen, ta kampen om leggetider, matvaner, og tannpusss. Ei heller behøve å tenke bærekraftig eller framover (mor kommer jo snart hjem usnett, phu...)

Han kommer til å sørge for at de "overlever", og Ts automatisk får gleden av og rette opp i alt han har "glemt" (les: gitt faen i) og all oppryddningen av bad, stue og kjøkken (som mest sansynlig ser bombet ut.) Har han hatt mulighet, ikke se bort ifra at han plutselig fikk et akutt behov for å besøke Farmor også mens Ts var på "husmorfeie".

Hvis denne mannen skal lære hvordan det er å være far "på heltid", må ts melde seg ut helt i en lengre periode, slik at han ikke har noen å gjemme seg bak, og hvis ikke dekker over alt han kommer "glemme" (lgjen les: gir faen i). 

 

 

Endret tirsdag kl 05:29 av Perle
leifer

[Carrot]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hvor er mor til barnet? 

Anonymkode: 18c26...d63

eeh, TS er mor til barnet.. og om du leste alt TS skriver har hun forsøkt snakke med far men far trivest best når han ikke har ansvar og forplitelser osv osv osv.. 

Og @Perle jeg er ikke uenig med deg i at det kanskje ikke er nok for å endre alt men det kan være en start for at hun skal få hente seg litt inn igjen.. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Du vil gi barnet en diagnose fordi mannen ikke gjør sin del? Altså hvor sykt er ikke det! Få mannen t il pt a ansvar og ts med ungen ut på ting.

Anonymkode: 84558...141

Det er vanlig. Alle jeg kjenner som er skilt har fått diagnose på barna. Kan være tilfeldigheter, men det er klart et barn er «unormalt krevende» når du er alene med det.

Anonymkode: 7969f...c7e

[Perle]

Carrot skrev (13 minutter siden):

Og @Perle jeg er ikke uenig med deg i at det kanskje ikke er nok for å endre alt men det kan være en start for at hun skal få hente seg litt inn igjen.. 

Jeg skjønner, men redd det som sagt bare kan gjøre vondt verre. 

Far får et truftkort (han klarte da visst å ta vare på ungen i to dager!! (selvom huset er bombet og ingen har pusset tenner), + at Ts får et helvete med å rydde opp i rotet, få ungen tilbake i normale "kjipe" rutiner og kommer garantert til å få høre hvor SNILL pappa er, som lar ham/henne gjør som det vill..... 

 

Endret mandag kl 15:40 av Perle

[AnonymBruker]

Anbefaler sterkt Fvk. Start med å få et bedre samarbeid med barnefar. 
 

Det kan godt hende barnet ditt har adhd, og noen starter med utredning i bhg når det er veldig tydelig. 

Men du må få et bedre samarbeid mellom deg og far.

Anonymkode: c1532...d50