Er jeg alene om å være glad for å være uføretrygdet?

[Applehead]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du siterer meg med formuleringer jeg ikke har. Jeg observerer bare at det er rart at økonomiske bekymringer ikke er med i gleden over å bli uføretrygdet. 

Anonymkode: f1752...56e

Når man blir uføretrygdet har de fleste allerede vært på AAP i mange år og tilpasset livet sitt etter den økonomien. 

[AnonymBruker]

Det er vel heller at du er den eneste ærlige.

Det er noe dobbelt med alle som klager over å bli urfør.

Det er en vanskelig vei å gå, men køen til å bli det er den lengste i Europa i forhold til folketall.

Anonymkode: 7e294...2f1

[AnonymBruker]

Selv om det var en enorm sorg over å ikke kunne jobbe mer, var det for meg også en vanvittig lettelse og glede! Du er ikke alene om å føle på det. Vært i nav systemet siden jeg ble myndig, men med opphold hvert år.. Det var tungt! Det var sånn at man ikke ønsket leve mer.. Men det er endret seg når de "såg meg".. Det føltes 20 kg lettere.. 

Anonymkode: 5a940...908

[AnonymBruker]

Å være uføretrygdet er mye bedre sammenlignet med å være ut og inn av den ene praksisplassen etter den andre, der man jobber for 350 kroner dagen og har null stabilitet fordi NAV kan bestemme at man skal stå uten inntekt på dagen, og til og med som ufør på absolutt minstesats har man uendelig mye bedre råd enn når man bare har praksisplass som inntekt.

Men hadde selvsagt vært mye bedre å ha et normalt liv. Jeg kommer aldri til å kunne finne meg et sted å bo fast, jeg vil måtte flytte resten av livet  med få års mellomrom etterhvert som dem jeg leier av sier opp kontrakten eller setter opp husleien for mye. Og det jeg er ufør for er ekstremt ødeleggende for livskvaliteten på alle måter.

Anonymkode: 1b6ae...d57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men det er ikke sånn  at alle uføretrygdede har dårlig råd?

Min mamma er uføretrygdet. Men hun har jobbet endel år som lege. Hadde god forsikring og hadde endel oppsparte penger. Pappa tjener også godt. Og de er gjeldfri.

 

Anonymkode: fc897...961

Det er en feil antakelse som svært mange gjør. De tror at alle uføre sliter økonomisk. Jeg ble ufør i førtiårene etter mange år i full jobb, og med uføreforsikring. Mannen tjener svært godt, og vi har nedbetalt hus. I tillegg har begge fått arv de siste årene. Har masse penger, men klarer ikke reiser, shopping, kafeer, konserter, fester osv pga helsa 🤪

Anonymkode: ba32f...4df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Spesielt, men kanskje betegnende, at ingen av dere som "er glad for å være uføretrygdet" prater om økte økonomiske bekymringer som også er belastende for helsen....Ingen havner på gata, og det er bra, men en tankevekker likevel at folk i jobb finansierer dere i så stor grad. 

Anonymkode: f1752...56e

Jeg tror du misforstår.

Prosessen mot å bli ufør kan kjennes ut som å falle, og ikke være helt sikker på om noe tar imot. Å få innvilget ufør er å oppdage at det var noe der som tok deg imot. Selvfølgelig hadde det vært bedre å ikke falle i det hele tatt.

For min del følte jeg det lå mye anerkjennelse i uførevedtaket. Det var litt som om noen så hvordan jeg hadde det og var enig i at «det er faktisk så ille». Å få beskjed om at det er riktig at det lille jeg har av energi brukes til å opprettholde egen helse og ellers ha et så godt liv som mulig innenfor de begrensningene som er.

At du synes det er tankevekkende er greit. Selv synes jeg det er noe av det finestemed samfunnet at alle blir tatt vare på.

Anonymkode: c50c6...0a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er en feil antakelse som svært mange gjør. De tror at alle uføre sliter økonomisk. Jeg ble ufør i førtiårene etter mange år i full jobb, og med uføreforsikring. Mannen tjener svært godt, og vi har nedbetalt hus. I tillegg har begge fått arv de siste årene. Har masse penger, men klarer ikke reiser, shopping, kafeer, konserter, fester osv pga helsa 🤪

Anonymkode: ba32f...4df

Men hva skjer hvis mannen finner seg en annen....

Anonymkode: da93f...c7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg leser ofte innlegg og kommentarer fra folk som sier de er lei seg for å være uføretrygdet – at det er tungt, at de skammer seg, eller føler seg utenfor. Og jeg forstår det godt, for samfunnet vårt har mange fordommer og forventninger når det gjelder arbeid og "å bidra".

Men jeg må bare si det rett ut: Jeg er faktisk glad for å være ufør. Etter at vedtaket først kom, merket jeg en enorm lettelse. Jeg kunne endelig slutte å kjempe mot systemet og presse meg gjennom dager jeg egentlig ikke orket. Jeg kunne begynne å ta vare på meg selv. Jeg har fått tilbake ro, søvn, helse – og livskvalitet.

Nå har jeg tid og energi til å gjøre ting i mitt eget tempo. Jeg kan ta vare på meg selv. Jeg slipper å leve i konstant mas og stress.

Er jeg så til de grader i mindretall som faktisk føler meg lettet og takknemlig for å være uføretrygdet?
Finnes det andre her som kjenner på det samme, men kanskje ikke tør si det høyt?

Anonymkode: 1ad3c...baf

Enig i lettelse når vedtaket først kom. Da kunne jeg begynne og ta vare på meg selv, min helse, legge opp dagene uten innblanding fra saksbehandler og selvsagt ha bedre økonomisk trygghet. 
jeg hater og være ufør, men jeg hatet aap mer. Målet mitt var alltid og komme tilbake i jobb, men det fungerte ikke på aap. Når jeg ble ufør og fikk tid og lov til og trene, gå til fysioterapeut, lage mat fra bunn og å slappe av når det ble for mye. Så sånn klarte jeg og bli bedre få litt restarbeisevne og en liten jobb. De beste dagene er de jeg går på jobb. De andre dagene er rævva. Og være syk, ha smerter, være utenfor og å ikke bidra er rævva. 
jeg er enig med deg over og være lettet og takknemlig over vedtaket . Jeg er ikke lettet og takknemlig over og være syk , ikke få til det jeg vil, og ikke kunne bidra til fellesskapet i den grad jeg ønsker og i perioder satt helt utenfor slik at livet er noe jeg er tilskuer til og ikke kan delta i. Også drit bekymra for fremtiden og manglende evne til pensjonsparing. 
Lettelse over vedtaket og å være glad for og være uføretrygdet er ikke det samme . 

Anonymkode: 2ef9b...ca5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Men hva skjer hvis mannen finner seg en annen....

Anonymkode: da93f...c7c

Med høy trygd, arv, og halvparten av et nedbetalt hus klarer hun seg sikkert strålende... 

Anonymkode: 8e8f0...696

[AnonymBruker]

Jeg også ble svært lettet da trygdevedtaket kom. Med mun sykdom er jeg 100% avhengig av å kunne tilpasse hverdagen energinivået og formen ellers. Tror jeg hadde tatt livet mitt ellers. Mitt sykdomsbilde er ikke kompatibelt med det arbeidslivet man har her i Norge. Ikke er jeg ung eller pen nok til å finne en mann som ville forsørget meg og ikke har jeg familie som kunne fødd på en kronisk utmattet person. Så det sto mellom trygd eller selvmord, egentlig. 

 

Har ryddig og oversiktlig økonomi. Har ikke all verdens råd, men har ikke all verdens behov, heller. Ville SELVSAGT heller vært frisk. Har god utdanning og ville heller vært frisk og rask og i jobb. Savner å bruke ressursene mine, hodet mitt, et arbeidsfelleskap/kolleger, noe mer meningsfylt innhold i livet enn å " bare" ivareta helsa, liksom. Er glad jeg har noen venner som verdsetter meg til tross for variert dagsform, og interesser som jeg kan fordype meg i i gode perioder.

Anonymkode: 995bd...bb7

[Million]

Jeg er veldig glad for at vi har dette sikkerhetsnettet i Norge, ja. Men de første par årene var det ikke lett å kjenne takknemlighet for det. Da var det bare en stor sorg. Tror jeg gråt nesten hver dag i de to første årene etter at jeg ble uføretrygdet, fordi jeg var så lei meg for å ha blitt skviset ut av arbeidslivet og jobben min som jeg var så glad i.

Med tiden har det imidlertid dempet seg noe og jeg er blitt vant til tilværelsen. Det er gått mange år. Men faktisk så tenker jeg på jobben min ennå, fra tid til annen, selv om arbeidsplassen ikke lenger finnes. Bygningen er borte, kollegaene spredd for alle vinder, og firmaet jeg en gang jobbet i, er kjøpt opp av et annet, heter noe annet og er flyttet.

Så det jeg savner finnes ikke lenger.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Men hva skjer hvis mannen finner seg en annen....

Anonymkode: da93f...c7c

Jeg har god økonomi uansett, så ikke noe problem. Nå er vi 60 år, og det ingen tegn til samlivsbrudd 😄

Anonymkode: ba32f...4df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Spesielt, men kanskje betegnende, at ingen av dere som "er glad for å være uføretrygdet" prater om økte økonomiske bekymringer som også er belastende for helsen....Ingen havner på gata, og det er bra, men en tankevekker likevel at folk i jobb finansierer dere i så stor grad. 

Anonymkode: f1752...56e

Folk har jo ulik økonomi, men kjenner en ufør som ikke « orker « og sjekke sin egen pensjon. Altså det blir for mye. Selv er jeg drit bekymra . Er ikke så sikker på at og ikke havne på gata som i måtte bo i kollektiv/ hospits / campingvogn er en selvfølge. Det har jo allerede blitt nevnt politisk. 

Anonymkode: 2ef9b...ca5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Med høy trygd, arv, og halvparten av et nedbetalt hus klarer hun seg sikkert strålende... 

Anonymkode: 8e8f0...696

Ja, det gjør jeg 🙂. Vi er 60 år nå, og har det bra, så ser ikke for meg noen skilsmisse.

Anonymkode: ba32f...4df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Spesielt, men kanskje betegnende, at ingen av dere som "er glad for å være uføretrygdet" prater om økte økonomiske bekymringer som også er belastende for helsen....Ingen havner på gata, og det er bra, men en tankevekker likevel at folk i jobb finansierer dere i så stor grad. 

Anonymkode: f1752...56e

Selvfølgelig er det tankevekkende. Jeg synes på ingen måte det er hyggelig å være en minuspost i budsjettet til A/S Norge. Men hva nøyaktig mener du jeg skal gjøre? Jeg er syk. Og selv om det egentlig er en form for argumentasjon jeg misliker, så kan jeg legge til at jeg er veldig begrenset av syldommen. Meg finner du ikke på toppturer eller fester. Jeg tyner meg selv max for å være til stede for familien min og stille opp på enkelte få oppgaver jeg ikke hadde tid til i full jobb (borettslag, 17.mai-komité, den type ting). Resten av tiden ligger jeg i senga og ser livet rase forbi.

Nei, jeg hater at fellesskapet finansierer meg. Hvis den dagen kommer at jeg blir i stand til å jobbe, litt eller mye, kaster jeg ikke bort tiden, men finner meg noe å gjøre asap. Men fram til det er det jammen ikke mye jeg får gjort med det faktum at jeg er en minuspost. Beklager!

Anonymkode: d5e01...dfd

[AnonymBruker]

Jeg har gått fra uføretrygd til full jobb. Selvom jeg ikke tjener så mye mer enn som ufør har det ført til en friskere kropp og bedre mental helse. Det er godt å bidra igjen og jobben gir meg veldig mye glede.

Anonymkode: dd86b...4b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Man tilpasser seg til det nye lavere inntektsnivået.

Anonymkode: 1ad3c...baf

Det gjør man, og der kommer utenforskapet inn. 
det er mange uføre som har god økonomi , de har nedbetalte boliger, uføreforsikring, arvet osv og trenger ikke tilpasse seg. Det er de som må tilpasse seg som får dobbelt opp, du har ikke helse til og delta på alt, og resten har du ikke råd til og delta på. Så må man sitte som tilskuer . Tilpasse livet til inntekt som holder til mat, medisiner og en streamingtjeneste. Og internett, så du kan se hva familie og venner gjør som du ikke hadde råd til og være med på nå heller. 

Anonymkode: 2ef9b...ca5

[Daria]

Å få ufør-vedtaket var en enorm sorg og en enorm lettelse på en gang. Det var jo ikke dit jeg ville, men etter år med sykdom, aap og meldekort, gjentatte forsøk på å jobbe litt, krasj tilbake i full sykemelding og evig dårlig samvittighet ovenfor en stadig vanskeligere arbeidsgiver, var det å få et endelig vedtak, kunne slippe taket i all uforutsigbarhet og fokuserer på å finne et nytt fotfeste i en ny tilværelse en enorm lettelse. Jeg sørger fortsatt over tapt arbeidsevne og livet som ble borte, men det er lettere å forsone seg med det når det er satt et så konkret punktum.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Man betaler dessuten skatt på trygd

Man får penger av staten, uten å gjøre noe for pengene, og noe av pengene, som man får av staten, trekkes tilbake. Det er virkelig ikke det samme som å betale skatt av lønna, som man faktisk har jobbet for i timesvis hver måned

Anonymkode: c20c0...00e

[AnonymBruker]

Hvis altrnativet er å stå uten noen form for inntekt fordi en ikke får noen jobb eller kan jobbe 100 % pga helseproblemer så skjønner jeg det, fordi hva skal du gjøre uten penger til å holde deg i live ? Det betyr sult og en langsom utmattende død.  Og selv om man kan jobbe så er det veldig vanskelig å få en trygg jobb i dag, nesten helt umulig uten å ha nettverk i ryggen. Selv med en lang utdannelse. Det sjokkerer meg som var ung på 90 tallet da en lett fikk jobb og bolig. Hva har skjedd med landet siden da ?

Jo, vi har ukyndige egosentriske og udugelige politikere som skiter i landet fordi det er viktigere for dem å menge seg med elite milliardærer i utlandet og bygge egen karriere på bekostning av innbyggerne. Så vær så snill å ikke stem på disse skit partiene som egentlig er partier med samme mål som: Ap, H, Sp, Krf, V, Sv ,Mdg som prioriterer Eu og det grønne skiftet over innbyggernes velfed og sikkerhet. Stem heller alternativt, stem på partier som IKKE er på Stortinget for å fkanskje å en endring av vanstyret i landet. Ellers så ser det mørkt ut for fremtiden

Anonymkode: 7feaa...2df