Er jeg alene om å være glad for å være uføretrygdet?

[AnonymBruker]

Jeg leser ofte innlegg og kommentarer fra folk som sier de er lei seg for å være uføretrygdet – at det er tungt, at de skammer seg, eller føler seg utenfor. Og jeg forstår det godt, for samfunnet vårt har mange fordommer og forventninger når det gjelder arbeid og "å bidra".

Men jeg må bare si det rett ut: Jeg er faktisk glad for å være ufør. Etter at vedtaket først kom, merket jeg en enorm lettelse. Jeg kunne endelig slutte å kjempe mot systemet og presse meg gjennom dager jeg egentlig ikke orket. Jeg kunne begynne å ta vare på meg selv. Jeg har fått tilbake ro, søvn, helse – og livskvalitet.

Nå har jeg tid og energi til å gjøre ting i mitt eget tempo. Jeg kan ta vare på meg selv. Jeg slipper å leve i konstant mas og stress.

Er jeg så til de grader i mindretall som faktisk føler meg lettet og takknemlig for å være uføretrygdet?
Finnes det andre her som kjenner på det samme, men kanskje ikke tør si det høyt?

Anonymkode: 1ad3c...baf

[AnonymBruker]

Jeg gråt som en unge når jeg fikk vedtaket, av glede, jeg hulket så jeg ristet av lettelse, - for hva var alternativet liksom? Jeg syslet faktisk endel med stygge tanker om hva jeg skulle gjøre om jeg ikke fikk det vedtaket. Jeg var på en veldig mørk plass mentalt oppi alt, enda jeg var nokså sikker på att det ble innvilget. 

Men selvfølgelig ville en helst vært i den jobben, for det hadde jo betydd att jeg ikke var invalid, om du skjønner.  Helse betyr mye i hverdagen, og uhelse preger en jo så mye i hverdagen. 

Men ja, jeg er ufattelig takknemlig overfor den uføretrygden.

Anonymkode: d67b7...39e

[Perine]

Jeg tror heller at man bør sammenligne situasjonen mellom tiden før du ble syk eller skadet - mot nå som du ikke kan jobbe lenger av helsemessige grunner.  Når du sammenligner tiden på avklaring, altså AAP mot nå, så er det noe helt annet.  AAP-tiden er fæl for de fleste, og en skikkelig påkjenning.  Var du fysisk syk da du kom på AAP, så sier mange at det er så usikkert at de utvikler både angst og paranoia pga. behandlingen de opplever fra nav.  De kaller det ofte strukturell vold, og det er altfor mange eksempler på dette om du leser litt hos AAP-aksjonen.no på nettsiden og facebook.

Jeg var innom AAP før jeg ble uføretrygdet, men det varte kun i 2 år. Nav oppførte seg ok mot meg, kanskje det hadde noe med alder å gjøre?  Det får man jo aldri vite.  Ble syk og skadet da jeg var passert 60. Det eneste jeg kunne tenke på var at jeg kunne miste inntekten hvis jeg havnet ut på karensåret, men det slapp jeg.  Usikker inntekt er det verste.

Det endte godt for meg, og jeg ble også virkelig lettet. Men det var en stor sorg å ikke kunne jobbe lenger.  

Endret 29. juni av Perine

[AnonymBruker]

Ja, jeg er glad for å være uføretrygdet. Nå ble jeg ikke magisk friskere av å få vedtaket, fysisk sett er jeg akkurat like dårlig som før, men nettopp derfor er jeg "glad" for trygda. For jeg er jo ikke i stand til å jobbe. Savner fremdeles jobben min, men har ingen arbeidsevne i dag og realistisk sett er det tvilsomt om den kommer tilbake. Dessverre.

Anonymkode: d5e01...dfd

[AnonymBruker]

Med tanke på hvor mange som skades av uføreprosessen og hvor mange som ikke ønsker å bli uføretrygdet, så burde hele ordningen egentlig fjernes. 

 

 

Anonymkode: 3c19b...5a5

[Stor pike]

Da det ble søkt om uføretrygd for meg, var jeg i tåka. Jeg har en hjernesvulst som gjør meg uskikket til å jobbe. Det var mann og bror som søkte for meg og så fikk jeg bare  beskjed. Behandlingstiden var kort, for alle, inkl. NAV, forsto at jeg ikke kunne bidra en dritt. Jeg tenker flere ganger på om jeg aldri skal jobbe mer, det er mulig det. Det viktigste for meg er imidlertid å ta vare på meg selv, trening, utallige timer på sykehuset. Og hvis noen ser jeg går på cafe eller biblioteket og tenker sånn at "det klarer hun, men jobbe kan hun ikke" så dem om det. Jeg har bla. vært eksamensvakt, noen dager hver vår. Jeg kjenner at det er maks. 

[AnonymBruker]

Spesielt, men kanskje betegnende, at ingen av dere som "er glad for å være uføretrygdet" prater om økte økonomiske bekymringer som også er belastende for helsen....Ingen havner på gata, og det er bra, men en tankevekker likevel at folk i jobb finansierer dere i så stor grad. 

Anonymkode: f1752...56e

[AnonymBruker]

Økonomisk er ikke uføretrygd noe å jobbe etter. Jeg tjener langt over maksbeløpet og er mye mer tjent med å jobbe. 

Anonymkode: c11f6...5a3

[Rotemor]

Jeg tror de fleste er lettet over å lande. Usikkerheten som medfølger perioden fra sykemelding til AAP, ventetid hos spesialister, diverse tiltaksutredninger osv er belastende for folk.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg leser ofte innlegg og kommentarer fra folk som sier de er lei seg for å være uføretrygdet – at det er tungt, at de skammer seg, eller føler seg utenfor. Og jeg forstår det godt, for samfunnet vårt har mange fordommer og forventninger når det gjelder arbeid og "å bidra".

Men jeg må bare si det rett ut: Jeg er faktisk glad for å være ufør. Etter at vedtaket først kom, merket jeg en enorm lettelse. Jeg kunne endelig slutte å kjempe mot systemet og presse meg gjennom dager jeg egentlig ikke orket. Jeg kunne begynne å ta vare på meg selv. Jeg har fått tilbake ro, søvn, helse – og livskvalitet.

Nå har jeg tid og energi til å gjøre ting i mitt eget tempo. Jeg kan ta vare på meg selv. Jeg slipper å leve i konstant mas og stress.

Er jeg så til de grader i mindretall som faktisk føler meg lettet og takknemlig for å være uføretrygdet?
Finnes det andre her som kjenner på det samme, men kanskje ikke tør si det høyt?

Anonymkode: 1ad3c...baf

Men vil ikke dette variere ettersom hvor lenge man har vært uføretrygdet? Mange føler lettelse i starten fordi de har brukt det lille de IKKE hadde av overskudd til å kjempe seg ut i arbeid for så å mislykkes. Man kan kjenne lettelse ifh å endelig ha en stabil økonomi osv. Men etterhvert savner man det sosiale, noe meningsfylt å gå til, rutiner, det å kunne glede seg til fridager, det å kunne ut ikke deg mentalt på jobb, menneskemøter.. det å kunne føle seg som en del av et fellesskap. 

Anonymkode: 7957a...e88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Spesielt, men kanskje betegnende, at ingen av dere som "er glad for å være uføretrygdet" prater om økte økonomiske bekymringer som også er belastende for helsen....Ingen havner på gata, og det er bra, men en tankevekker likevel at folk i jobb finansierer dere i så stor grad. 

Anonymkode: f1752...56e

Man har vel for så vidt vært med på å betale inn for "gildet" som du tror det er. Man betaler dessuten skatt på trygd, så man kan trygt si at her er du ute på fantefærer eller nører om et hat til de som har blitt syke, av en eller annen urimelig grunn. 

 Pr dags dato vet du jo ikke om dette noen gang kommer til å ramme deg, eller noen du deler økonomi med. 

Jeg har ikke barn, hvorfor skal jeg betale for gildet det er å være forelder? Skal jeg nekte å betale skatt fordi en del av skatten blir brukt til å betale for at helt andre personer enn meg selv skal få masse barn og la meg betale? Ja for så banalt er faktisk påstanden din! 

Anonymkode: 6fcb5...f5b

[c_buk]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Man har vel for så vidt vært med på å betale inn for "gildet" som du tror det er. Man betaler dessuten skatt på trygd, så man kan trygt si at her er du ute på fantefærer eller nører om et hat til de som har blitt syke, av en eller annen urimelig grunn. 

 Pr dags dato vet du jo ikke om dette noen gang kommer til å ramme deg, eller noen du deler økonomi med. 

Jeg har ikke barn, hvorfor skal jeg betale for gildet det er å være forelder? Skal jeg nekte å betale skatt fordi en del av skatten blir brukt til å betale for at helt andre personer enn meg selv skal få masse barn og la meg betale? Ja for så banalt er faktisk påstanden din! 

Anonymkode: 6fcb5...f5b

Jeg synes sammenligningen med å slutte å betale skatt blir feil. Du er jo i din fulle rett, som barnløs, til å argumentere for å skrote barnetrygden eller privatisere skolesystemet og ønske at foreldrene selv betaler for skoletjenester. 

Faktum er at vi som samfunn ikke har råd til at en så stor andel av befolkningen ikke jobber. I hvert fall ikke uten å kutte andre store utgiftspost. Når vi i tillegg må finansiere en stor del av befolkningen gjennom pensjon, finansiere en befolkning som sykemelder seg rett som det er osv., så må man snart prioritere noe bort.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Man har vel for så vidt vært med på å betale inn for "gildet" som du tror det er. Man betaler dessuten skatt på trygd, så man kan trygt si at her er du ute på fantefærer eller nører om et hat til de som har blitt syke, av en eller annen urimelig grunn. 

 Pr dags dato vet du jo ikke om dette noen gang kommer til å ramme deg, eller noen du deler økonomi med. 

Jeg har ikke barn, hvorfor skal jeg betale for gildet det er å være forelder? Skal jeg nekte å betale skatt fordi en del av skatten blir brukt til å betale for at helt andre personer enn meg selv skal få masse barn og la meg betale? Ja for så banalt er faktisk påstanden din! 

Anonymkode: 6fcb5...f5b

Du siterer meg med formuleringer jeg ikke har. Jeg observerer bare at det er rart at økonomiske bekymringer ikke er med i gleden over å bli uføretrygdet. 

Anonymkode: f1752...56e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Spesielt, men kanskje betegnende, at ingen av dere som "er glad for å være uføretrygdet" prater om økte økonomiske bekymringer som også er belastende for helsen....Ingen havner på gata, og det er bra, men en tankevekker likevel at folk i jobb finansierer dere i så stor grad. 

Anonymkode: f1752...56e

Folk i arbeid finansierer også helsevesenet, utdanning, samferdsel og infrastruktur, politi, rettsvesen og forsvar, kultur, offentlig administrasjon og en helvetes mange byråkrater. 

Anonymkode: 1ad3c...baf

[AnonymBruker]

c_buk skrev (22 minutter siden):

Jeg synes sammenligningen med å slutte å betale skatt blir feil. Du er jo i din fulle rett, som barnløs, til å argumentere for å skrote barnetrygden eller privatisere skolesystemet og ønske at foreldrene selv betaler for skoletjenester. 

Faktum er at vi som samfunn ikke har råd til at en så stor andel av befolkningen ikke jobber. I hvert fall ikke uten å kutte andre store utgiftspost. Når vi i tillegg må finansiere en stor del av befolkningen gjennom pensjon, finansiere en befolkning som sykemelder seg rett som det er osv., så må man snart prioritere noe bort.

Hvor har du det fra at en så stor andel av befolkningen ikke jobber? Norge er ett av landene med høyest yrkesdeltagelse.

Anonymkode: 1ad3c...baf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Du siterer meg med formuleringer jeg ikke har. Jeg observerer bare at det er rart at økonomiske bekymringer ikke er med i gleden over å bli uføretrygdet. 

Anonymkode: f1752...56e

Man tilpasser seg til det nye lavere inntektsnivået.

Anonymkode: 1ad3c...baf

[AnonymBruker]

Den dagen jeg fikk uføretrygd, så gråt jeg, og det var av sorg. Var vel først da jeg forsto at jeg ikke kom til å komme tilbake til jobb. For jeg håpet gjennom hele forløpet at jeg skulle kunne jobbe noe. Men det går ikke. Jeg er selvfølgelig takknemlig for at jeg får penger hver måned, at jeg får beholde hjemmet mitt, og har råd til mat og medisiner. Men ellers er det en stor sorg. Jeg elsket livet jeg hadde, og føler jeg nå har mistet meg selv fullstendig. 

Anonymkode: c29b2...d7b

[AnonymBruker]

Jeg var lettet når vedtaket kom, fordi det betydde at jeg hadde noe inntekt. Og samtidig har jeg grått urolig mange tårer over at det er blitt som det er blitt. 

Jeg skammer meg mye over å være ufør, og mye av grunnen til det er holdninger lik de du ser her inne, at vi er snyltere, ikke gjør en god nok innsats, ikke burde få uføretrygd osv. 

Jeg føler meg som en Pariakaste, jeg føler meg mindre verdt enn de som kan jobbe, og jeg gjemmer meg i skyggene for å ikke synes. Jeg vil for alltid være fattig, selv om jeg hadde en god utdannelse og god jobb før jeg ble syk. Men likevel hadde jo alternativet uten uføreytelser vært at jeg hadde mistet hus og hjem og ikke hatt inntekt overhodet..

Anonymkode: 48294...8f4

[AnonymBruker]

Ble innkalt til møte med fastlege, NAV-lege og NAV-kontakt  etter noen års sykdom. De overtalte meg til å søke uføretrygd. Gråt som en unge på vei hjem, fordi jeg følte at det var å gi opp. Var over 40, og var veldig glad i jobben min. Skjønner i ettertid at det var riktig valg av legene.

Dette var på den tiden kommentarfeltene begynte å koke av uførehets. Jeg klarte ikke å la være og lese, og tok innover meg alt. Grudde meg til å gå på matbutikken i tilfelle noen spurte om hvor jeg jobbet nå, eller om hvorfor jeg ikke var på jobb. Bor på landet, så det er vanlig å prate på butikken.

Nå har det gått mange år, og jeg skjemmes ikke lenger. Alle rundt her vet at jeg er syk. Ikke klarer jeg å gjøre noe av det uføre blir hatet for heller. Ingen kafeturer, fester, sydenreiser, toppturer osv. 

Har heldigvis god råd oppi all elendigheten, så er ikke blant de som klager på det 🙃 

Anonymkode: ba32f...4df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Spesielt, men kanskje betegnende, at ingen av dere som "er glad for å være uføretrygdet" prater om økte økonomiske bekymringer som også er belastende for helsen....Ingen havner på gata, og det er bra, men en tankevekker likevel at folk i jobb finansierer dere i så stor grad. 

Anonymkode: f1752...56e

Men det er ikke sånn  at alle uføretrygdede har dårlig råd?

Min mamma er uføretrygdet. Men hun har jobbet endel år som lege. Hadde god forsikring og hadde endel oppsparte penger. Pappa tjener også godt. Og de er gjeldfri.

 

Anonymkode: fc897...961