Planlagt gravid og angst

[AnonymBruker]

Hei,

Dette skammer jeg meg sånn over å skrive. Sitter med en indre forakt og lurer på hvor dum det går an å bli, men here goes. Jeg er en kvinne på 28 som har vært sammen med samboer i 8 år. Vi har hus, hund, han jobber fult, jeg jobber deltid og er student. For 4 år siden ble jeg uplanlagt gravid, og etter mye om og men endte det i abort. Dette ble jeg utrolig deprimert av, og pgav komplikasjoner ved selve aborten tok det lang tid før jeg fikk et normalt forhold til kropp og seksualitet igjen. 
 

Jeg har alltid tenkt at jeg vil ha barn, noe samboer og jeg har snakket en del om. Også fordi jaget etter å ta tilbake det jeg mistet ved den aborten har vært til stede, selv om det så klart aldri kan bli det samme. Uansett. Rundt juletider bestemte vi oss for at vi skulle prøve på et planlagt barn nå i sommer. Sluttet på prevensjon i desember for å lære kroppen min å kjenne, kjøpte el-tester og var i det hele veldig gira. Boom, positiv test med en gang vi gikk inn for det, og jeg har så angst. Får ikke sove, ligger våken om natten med mageknip. Gråter når jeg ser på hunden min, for redd jeg skal slutte å være glad i henne. Kort sagt: masse grubling og mange hva/hvis-tanker.  Jeg vil ikke ta abort igjen. Jeg kan ikke det. Likevel er jeg inne på tanken. Veksler mellom å håpe på spontanabort og ikke. Rasende på meg selv for å ha satt meg selv i denne situasjonen. Og så kan det plutselig snu, og jeg tenker «jaja, kan jo bli hyggelig og.» Før positiv test tenkte jeg kun på alt det hyggelige, lengselen etter egen familie, en ny mening med livet osv, osv. Nå kjenner jeg nesten bare på angst. Er veldig tidlig, uke 4+5. 

Føler det feiler meg noe. Hvordan kan man være så ivrig på noe, for så å få så kalde føtter når det gjelder? Er det flere som har kjent på dette her inne som kan gi noen betryggende ord?

Anonymkode: d0230...a69

[AnonymBruker]

Emosjonell ustabil. Tankene går til din mann 🤗

Anonymkode: 55f47...2df

[AnonymBruker]

Pust. Dette går bra. Du er bare overveldet av at det gikk så fort å bli gravid.

Husk at du har mange måneder til å la graviditeten synke inn. Du vil gradvis bli kjent med barnet før fødsel. Først en liten boble som sprekker, så et svakt spark, så kraftige spark, kanskje hikking og bevegelser. Du kjenner gradvis det lille mennesket som er en blanding av deg og mannen du elsker.

Kroppen din kommer til å forberede seg til å ta i mot barnet. Steg for steg.

Nå føles alt uvirkelig og stort. Et lite frø skal bli til noe du skal bry deg med? Som skal endre ditt liv? En rar tanke som det er naturlig å reagere på.

Ta kontakt med legen din eller amathea for å snakke med noen som forstår 🩷

Anonymkode: e287f...ff0

[AnonymBruker]

Bli med på forumet på babyverden. Jeg er også tidlig gravid, og er så fint å kunne snakke med andre jeg har termin med. Der deler vi oppturer og nedturer, vanskelige følelser og småprating. Det kan fort bli ekle kommentarer her inne (ref. første kommentar du fikk her), det er det lite av på babyverden

Anonymkode: 36779...95b

[AnonymBruker]

https://forum.babyverden.no/

Anonymkode: 36779...95b

[AnonymBruker]

Som AB over her så fint beskrev, så er det normalt å bli overveldet,  spesielt når det gikk så fort💕

Her ble det også klaff med det samme vi tenkte tanken på prøving, og jeg var skrekkslagen. Men deg gikk seg til etterhvert som mnd gikk 😊

Anonymkode: d78ec...23b

[AnonymBruker]

Det blir et sjokk når testen er positiv. Plutselig skal man innstille seg på å bli den viktigste personen i verden for et lite menneske som vil snu livene deres på hodet.

Jeg ble gravid med førstefødte etter 8 mnd prøving, da hadde jeg håpet, ønsket og fryktet at det ikke ville gå i månedsvis. Gleden var stor da testen endelig var positiv!

Nå er jeg uplanlagt gravid med barn nr 2 og skal innrømme jeg hadde mange av de samme tankene som deg i starten. Det var jo ikke planen min å bli gravid igjen så fort! Men, nå er jeg i uke 38 og rimelig fødeklar. Har hatt alle disse månedene til å forberede meg mentalt og nå gleder jeg meg skikkelig til å møte den lille! Er så glad for at jeg skal få lov å være mammaen hans ❤️

Gi deg selv tid til å la det synke inn, og ta gjerne kontakt med helsestasjonen slik at du kan få en time hos jordmor der du kan prate ut om tankene dine  

Anonymkode: 6d3f9...0cf

[AnonymBruker]

Jeg hadde også skikkelig angst de første ukene….håpet på spontanabort uten noen åpenbar grunn, fikk bare klaus. det gikk seg heldigvis til å nå gleder jeg meg. 

Anonymkode: 10868...920

[AnonymBruker]

Jeg tror nok ikke dette er så uvanlig. Jeg hadde det sånn ved alle mine graviditeter😂 Men det gikk fort over til glede og forventninger. 

Anonymkode: c0f16...a5c

[AnonymBruker]

Jeg hadde det helt likt. Vi var sammen i 10 år ble sammen som studenter, følte det var på tide, og ble gravid på 1 eggløsning. Jeg hadde så angst! Vurderte å ta abort. Husker til og med at jeg tok det opp med samboer.

Jeg vil tippe det skjedde både deg og meg pga vi har vært par så lenge og alt er etablert men nå skjer det noe veldig stort uvirkelig. Jeg tok selvfølgelig ikke abort og sitter med verdens nydeligste 1åring. Husker også at når vi kom fra sykehus og baby hylskrek så satt jeg på gulvet med hunden min og beklaget og hylgrein. 

Det går nå bra med alle parter, også hunden har blitt vant til det. Selv om han er ikke blitt den nye nanyen som man ser i søte videoer som florerer på nett.

Du kan jo vurdere å prate om det med noen proff eller bare en god veninne eller noe. Men som du ser er det ikke noe unormalt 😂 

Anonymkode: 9b440...9af

[Ny Bruker]

Det er derfor naturen gir oss hele 9 mnd å forberede seg til å bli foreldre.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.6.2025 den 0.13):

Hei,

Dette skammer jeg meg sånn over å skrive. Sitter med en indre forakt og lurer på hvor dum det går an å bli, men here goes. Jeg er en kvinne på 28 som har vært sammen med samboer i 8 år. Vi har hus, hund, han jobber fult, jeg jobber deltid og er student. For 4 år siden ble jeg uplanlagt gravid, og etter mye om og men endte det i abort. Dette ble jeg utrolig deprimert av, og pgav komplikasjoner ved selve aborten tok det lang tid før jeg fikk et normalt forhold til kropp og seksualitet igjen. 
 

Jeg har alltid tenkt at jeg vil ha barn, noe samboer og jeg har snakket en del om. Også fordi jaget etter å ta tilbake det jeg mistet ved den aborten har vært til stede, selv om det så klart aldri kan bli det samme. Uansett. Rundt juletider bestemte vi oss for at vi skulle prøve på et planlagt barn nå i sommer. Sluttet på prevensjon i desember for å lære kroppen min å kjenne, kjøpte el-tester og var i det hele veldig gira. Boom, positiv test med en gang vi gikk inn for det, og jeg har så angst. Får ikke sove, ligger våken om natten med mageknip. Gråter når jeg ser på hunden min, for redd jeg skal slutte å være glad i henne. Kort sagt: masse grubling og mange hva/hvis-tanker.  Jeg vil ikke ta abort igjen. Jeg kan ikke det. Likevel er jeg inne på tanken. Veksler mellom å håpe på spontanabort og ikke. Rasende på meg selv for å ha satt meg selv i denne situasjonen. Og så kan det plutselig snu, og jeg tenker «jaja, kan jo bli hyggelig og.» Før positiv test tenkte jeg kun på alt det hyggelige, lengselen etter egen familie, en ny mening med livet osv, osv. Nå kjenner jeg nesten bare på angst. Er veldig tidlig, uke 4+5. 

Føler det feiler meg noe. Hvordan kan man være så ivrig på noe, for så å få så kalde føtter når det gjelder? Er det flere som har kjent på dette her inne som kan gi noen betryggende ord?

Anonymkode: d0230...a69

Det er ganske normale følelser du kjenner på. Husk at det skjer voldsomme hormonelle endringer i graviditeten og dette kan påvirke følelser og psyke. Og det å bli foreldre er en stor endring i livet, og man vet jo ikke hva man går til. Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men å bli mor er den beste avgjørelsen jeg har tatt. Og du slutter nok ikke å være glad i hunden din. Hjertet vårt vokser for hvert barn og får plass til mye. 🥰

Har du slitt med angst før, eller er dette helt nytt for deg? 

Anonymkode: ef50a...118

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.6.2025 den 0.16):

Emosjonell ustabil. Tankene går til din mann 🤗

Anonymkode: 55f47...2df

Lurer på hva du synes du bidrar med med slike kommentarer. Skjerp deg! 

Anonymkode: ef50a...118

[AnonymBruker]

Det kan også være hormonelt at du føler på disse følelsene. Jeg er i uke 23 nå men før jeg visste at jeg var gravid lå jeg og grein og hulka som et vrak. Jeg hadde så ekstreme humørsvingninger og lå å kjeftet på mannen min på natten fordi jeg var så ifra meg. Så i uke 6 tok jeg en test fordi jeg spøy en del på dagen. Og da ga det jo mening hvorfor jeg følte så mye og tenkte så negativt. Når jeg var i uke 13 roet hormonene seg og jeg fikk et stabilt humør igjen. Så det kan absolutt også være hormonelt og så forsterker det vonde tanker og minner du har fra før av.

Anonymkode: d5206...fdd

[aksase]

AnonymBruker skrev (På 29.6.2025 den 0.13):

Hei,

Dette skammer jeg meg sånn over å skrive. Sitter med en indre forakt og lurer på hvor dum det går an å bli, men here goes. Jeg er en kvinne på 28 som har vært sammen med samboer i 8 år. Vi har hus, hund, han jobber fult, jeg jobber deltid og er student. For 4 år siden ble jeg uplanlagt gravid, og etter mye om og men endte det i abort. Dette ble jeg utrolig deprimert av, og pgav komplikasjoner ved selve aborten tok det lang tid før jeg fikk et normalt forhold til kropp og seksualitet igjen. 
 

Jeg har alltid tenkt at jeg vil ha barn, noe samboer og jeg har snakket en del om. Også fordi jaget etter å ta tilbake det jeg mistet ved den aborten har vært til stede, selv om det så klart aldri kan bli det samme. Uansett. Rundt juletider bestemte vi oss for at vi skulle prøve på et planlagt barn nå i sommer. Sluttet på prevensjon i desember for å lære kroppen min å kjenne, kjøpte el-tester og var i det hele veldig gira. Boom, positiv test med en gang vi gikk inn for det, og jeg har så angst. Får ikke sove, ligger våken om natten med mageknip. Gråter når jeg ser på hunden min, for redd jeg skal slutte å være glad i henne. Kort sagt: masse grubling og mange hva/hvis-tanker.  Jeg vil ikke ta abort igjen. Jeg kan ikke det. Likevel er jeg inne på tanken. Veksler mellom å håpe på spontanabort og ikke. Rasende på meg selv for å ha satt meg selv i denne situasjonen. Og så kan det plutselig snu, og jeg tenker «jaja, kan jo bli hyggelig og.» Før positiv test tenkte jeg kun på alt det hyggelige, lengselen etter egen familie, en ny mening med livet osv, osv. Nå kjenner jeg nesten bare på angst. Er veldig tidlig, uke 4+5. 

Føler det feiler meg noe. Hvordan kan man være så ivrig på noe, for så å få så kalde føtter når det gjelder? Er det flere som har kjent på dette her inne som kan gi noen betryggende ord?

Anonymkode: d0230...a69

Gratulerer!!! Det er jo fantastisk! 

Lykke til med svangerskapet. Det kan være krevende å være mor, men aller mest er det fantastisk å få være med på oppveksten av et barn fra nyfødt til voksen. Utfordringer? Ja, det kan det av og til bli, men aller mest er det en glede.

Hilsem far til 3 barn, hvor yngste er 17 år.

[AnonymBruker]

Jeg har det litt på samme måte, men jeg er 35 uker gravid nå 😂

Har aldri vært sikker på om jeg i det hele tatt ville ha barn, men så klarte vi til slutt å bestemme oss for at vi i hvert fall ville prøve - også ble jeg selvfølgelig gravid på første forsøk. 

Jeg er jo glad, og jeg tror det blir fint, men jeg har hatt et svangerskap fullt av ulike følelser. Alt fra å være livredd for at noe skal skje med babyen min til å angre på hele greia - har tidvis tenkt at hele livet mitt tar slutt så fort babyen er født og vært kjempesint på den, for så angre og føle meg som verdens verste person i neste øyeblikk.

Mitt beste tips er å snakke med noen om følelsene dine - både partner og lege/jordmor. Tror nok det er veldig vanlig å føle mye, hormonene løper jo løpsk.

Anonymkode: f8531...b5e