Forvetninger til venninner når jeg går gjennom en tøff skilsmisse

[AnonymBruker]

Igjen et godt eksempel på hvor egoistiske mennensker er når det ikke er seg selv. Trist bare trist! 
 

Anonymkode: 8a977...26c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Igjen et godt eksempel på hvor egoistiske mennensker er når det ikke er seg selv. Trist bare trist! 
 

Anonymkode: 8a977...26c

Og enda verre dem som lager unnskyldninger eller forsvarer dem som gjør sånt! 

Anonymkode: 8a977...26c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Igjen et godt eksempel på hvor egoistiske mennensker er når det ikke er seg selv. Trist bare trist! 
 

Anonymkode: 8a977...26c

 

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Og enda verre dem som lager unnskyldninger eller forsvarer dem som gjør sånt! 

Anonymkode: 8a977...26c

Det er ikke sånn at alle som ikke reagerer på den måten en selv forventer, er egoister. 

Anonymkode: abd6c...4c5

[AnonymBruker]

Jeg gjennomgår også en skilsmisse nå og får massiv støtte fra min beste venninne. Hun er der for meg døgnet rundt, er med på visninger og hjelper til både praktisk og følelsesmessig. 

Jeg skjønner at du er utrolig skuffet Ts, og det har du all grunn til. Det høres ikke normalt ut at nære venner oppfører seg sånn. Kanskje de ikke er så nære som du tror? 🥺

Anonymkode: c7057...0d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Det er ikke sånn at alle som ikke reagerer på den måten en selv forventer, er egoister. 

Anonymkode: abd6c...4c5

Ekte og god venner støtter en i vanskelige situasjoner. 

Anonymkode: 8a977...26c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ekte og god venner støtter en i vanskelige situasjoner. 

Anonymkode: 8a977...26c

Og det kan det hende denne venninnen også vil gjøre. Kanskje hun tenker at ts vil ha fred og ro i en vanskelig tid, og at ts gir beskjed om hun har behov for å snakke.

Anonymkode: abd6c...4c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Eh?! Har du opplevd det selv?!

Anonymkode: 2d9b9...b6f

Jeg har opplevd mye verre. I likhet med de fleste som er midt i livet. 

Anonymkode: 9e8d3...7ae

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det samme. Var i gjennom tidenes verste kjærlighetssorg. Delte dette med 2-3 venninner. Ingen ville snakke med meg om dette. 

Anonymkode: aad7a...5b6

[AnonymBruker]

Stellia skrev (På 28.6.2025 den 21.55):

Jeg går gjennom en skilsmisse, og har det for tiden ufattelig tøft. Det er barn involvert, vi har nettopp bygget nytt hus som må legges ut for salg snart..... Han har utsatt meg for psykisk vold over noe tid, i tillegg til at han har skjult pillemisbruk for meg over flere år.

Jeg har vært åpen om skilsmissen og grunnen til de jeg anser som mine nærmeste venninner, men jeg er skuffa over hvor lite de virker å bry seg. Etter at jeg fortalte det til ei av mine aller nærmeste, har hun ikke gitt lyd i fra seg etterpå. Ikke spurt hvordan jeg har det, og det er nå 2 uker siden. Er jeg for kravstor? Hun er selv barnløs. Er det slik som det sies - det er når man trenger vennene sine som mest, at man ser hvem som faktisk er ens ekte venner?

Leit å lese om hva du går gjennom nå, og har gått gjennom. Det er skuffende å oppleve at venner trekker seg bort når du trenger de som mest. Mulig de selv har det vanskelig med noe i sitt liv, men da må de hvertfall si det til deg. Støtter deg, synes det er dårlig gjort 

Anonymkode: 73a3a...568

[AnonymBruker]

Bruk profesjonelle til terapi og venner til adspredelse.

Anonymkode: a4822...15a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Og det kan det hende denne venninnen også vil gjøre. Kanskje hun tenker at ts vil ha fred og ro i en vanskelig tid, og at ts gir beskjed om hun har behov for å snakke.

Anonymkode: abd6c...4c5

Det kan være, men jeg som venn hadde spurt eller sagt det. Gi en lyd om hva det måtte være. Om så en prat. 

Anonymkode: 8a977...26c

[AnonymBruker]

Er ikke skilt selv, men opplever langvarig tøff sykdom i familien. Det er ikke en sjel som spør hvordan man har det. Det gjelder også slektninger, når man møtes i sosiale lag. Var i to konfirmasjoner nylig, med mye av min slekt til stede. Føler med deg. Det er surt. Derfor bør man kanskje like så greit ikke si noe særlig til flere enn de som en er aller nærmest. Også se an reaksjonen deres på hvorvidt de bør kalles dine næreste i tiden fremover.

Anonymkode: e0305...a64

[AnonymBruker]

Har selv et par venninner som har blitt helt stille når jeg har gått gjennom tunge ting, som å miste en forelder, flytting, kjærlighetssorg o.l. Hadde én av disse plutselig bedt meg om hjelp, så hadde det sittet veldig langt inne... håper ikke du er en sånn, TS, men selv har historie hvor du er der for vennene dine når de har hatt det tøft. DA er det lov å være skuffet.

Anonymkode: 7910a...f04

[AnonymBruker]

Stellia skrev (På 28.6.2025 den 21.55):

Jeg går gjennom en skilsmisse, og har det for tiden ufattelig tøft. Det er barn involvert, vi har nettopp bygget nytt hus som må legges ut for salg snart..... Han har utsatt meg for psykisk vold over noe tid, i tillegg til at han har skjult pillemisbruk for meg over flere år.

Jeg har vært åpen om skilsmissen og grunnen til de jeg anser som mine nærmeste venninner, men jeg er skuffa over hvor lite de virker å bry seg. Etter at jeg fortalte det til ei av mine aller nærmeste, har hun ikke gitt lyd i fra seg etterpå. Ikke spurt hvordan jeg har det, og det er nå 2 uker siden. Er jeg for kravstor? Hun er selv barnløs. Er det slik som det sies - det er når man trenger vennene sine som mest, at man ser hvem som faktisk er ens ekte venner?

Ja, dessverre er det sånn st mange ikke ser lenger enn sitt eget. Og skilsmisser i vennekretsen passer som regel ikke inn heller.
Jeg gikk gjennom en skilsmisse for noen år siden. Det var beintøft og saken ble ikke bedre av at noen av de jeg anså som veldig gode venner ikke lot høre fra seg i det hele tatt, over flere år! Nå går ei av de gjennom det samme og forventer at alle skal stille opp. Sorry, men nei 🤷‍♀️

Anonymkode: 36f62...6ff

[AnonymBruker]

Stellia skrev (På 28.6.2025 den 21.55):

Jeg går gjennom en skilsmisse, og har det for tiden ufattelig tøft. Det er barn involvert, vi har nettopp bygget nytt hus som må legges ut for salg snart..... Han har utsatt meg for psykisk vold over noe tid, i tillegg til at han har skjult pillemisbruk for meg over flere år.

Jeg har vært åpen om skilsmissen og grunnen til de jeg anser som mine nærmeste venninner, men jeg er skuffa over hvor lite de virker å bry seg. Etter at jeg fortalte det til ei av mine aller nærmeste, har hun ikke gitt lyd i fra seg etterpå. Ikke spurt hvordan jeg har det, og det er nå 2 uker siden. Er jeg for kravstor? Hun er selv barnløs. Er det slik som det sies - det er når man trenger vennene sine som mest, at man ser hvem som faktisk er ens ekte venner?

hun tenker kanskje at du vil bare være i fred, folk er forskjellig det er ikke alle som vil ha folk rundt seg 

jeg går ikke gjennom det samme men skulle ønske familien som vet hva jeg og mannen går gjennom viste litt at dem bryr seg 

Anonymkode: 33bf3...fcb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Er ikke skilt selv, men opplever langvarig tøff sykdom i familien. Det er ikke en sjel som spør hvordan man har det. Det gjelder også slektninger, når man møtes i sosiale lag. Var i to konfirmasjoner nylig, med mye av min slekt til stede. Føler med deg. Det er surt. Derfor bør man kanskje like så greit ikke si noe særlig til flere enn de som en er aller nærmest. Også se an reaksjonen deres på hvorvidt de bør kalles dine næreste i tiden fremover.

Anonymkode: e0305...a64

Skjønner faktisk veldig godt at man ikke ødelegger den gode stemningen i en komfimasjon med å dra igang samtalen om alvorlig sykdom og stakkars deg. Syns det er rimelig tonedøvt å forvente at det skal bli tema der. 

Anonymkode: 11f18...b21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.6.2025 den 23.49):

Ekte og god venner støtter en i vanskelige situasjoner. 

Anonymkode: 8a977...26c

Det er helt riktig. Så spørs det bare om man er så nære da. Noen kutter jo ned kontakten med venner til et minimum når de får seg kjæreste og så blir de overrasket når bruddet er et faktum over at vennene har fått andre, nærere venner de heller bruker tid på.

Anonymkode: 04ecc...e4e

[Ymra]

Synes mange her har enorme forventninger til venner generelt, og at listen ligger veldig høyt for hva som er «virkelige venner».
 
Det kan selvfølgelig være jeg er en veldig dårlig venn, og at mine relasjoner er utenfor det normale. Men i alle mine nære relasjoner - hvor vi i høyeste grad er der for hverandre i livskriser - blir det gitt mer eller mindre uttrykk for hvilke behov man har. 

De fleste av oss er nå en gang mest inne i egne liv og hoder. Vi kan ikke lukte akkurat hva vi folk har behov for. Det handler ikke om at man ikke bryr seg eller ikke ønsker å stille opp, men at det er der man er. I tillegg kommer det at man ikke helt vet hva man skal si eller gjøre.

I alle vennskapsrelasjoner - i livskriser og ellers - er det en god tommelfingerregel ikke å ha vi for høye forventninger til folk, og uttrykke egne (rimelige) behov.

Så jeg støtter meg til dem som mener det beste og det som kanskje kan dekke noen behov, er å si ifra selv. Ringe for å prate, foreslå vin, lunsj eller en rusletur osv. 

[AnonymBruker]

Min beste venninne ble faktisk min beste venninne fordi jeg var en så god støtte for henne da hun gikk gjennom et brudd med samboeren sin. Før det var vi absolutt ikke like close, men jeg var den som virkelig stilte opp for henne da hun trengte det mest. Tok henne med på ting, hjalp henne med flytting, var "terapeut" og alt annet en god venninne burde være. 

Noen år senere fikk min mann kreft, og da var det null respons fra henne. Altså, vi var jo nære hverandre, hun og jeg, men jeg fikk liksom ikke "lov" til å være kona til en kreftsyk mann. Måtte fortsatt være hun morsomme venninnen som var entusiastisk og tok initiativ til ting. 

Ikke lenge etter ble hennes far alvorlig syk, og igjen var jeg støttende og full av omsorg. Var der for henne i alt hun trengte. Han døde etter lang tids sykdom, og jeg var med henne på hele reisen. Støttet henne og var alltid tydelig på at hun måtte si ifra uansett hva det var - jeg stilte opp.

Et par år senere gikk jeg gjennom en virkelig vond skilsmisse, med barn på lasset. Måtte bruke hver krone og øre på levekostnader, og hadde ingenting ekstra til terapeut til meg selv, frisør, klær, sko, you name it. Var rett og slett raka blakk, men ba ikke om noe fra noen. Det eneste jeg ba om var bittelitt tid og omsorg fra bestevenninnen min. Det fikk jeg ikke. Hun, singel og barnløs, hadde mer behov for å sitte alene hjemme og lese bøker. I get it, er introvert selv. Men først må jeg liksom late som om kreft ikke er et tema, og så må jeg late som om skilsmisse ikke er en realitet. Mens jeg har stått støtt ved hennes side når hun har måket rundt i skit. Det er jo ikke rettferdig.

Vi er ikke venner lengre i dag.

Anonymkode: cbf73...eba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Min beste venninne ble faktisk min beste venninne fordi jeg var en så god støtte for henne da hun gikk gjennom et brudd med samboeren sin. Før det var vi absolutt ikke like close, men jeg var den som virkelig stilte opp for henne da hun trengte det mest. Tok henne med på ting, hjalp henne med flytting, var "terapeut" og alt annet en god venninne burde være. 

Noen år senere fikk min mann kreft, og da var det null respons fra henne. Altså, vi var jo nære hverandre, hun og jeg, men jeg fikk liksom ikke "lov" til å være kona til en kreftsyk mann. Måtte fortsatt være hun morsomme venninnen som var entusiastisk og tok initiativ til ting. 

Ikke lenge etter ble hennes far alvorlig syk, og igjen var jeg støttende og full av omsorg. Var der for henne i alt hun trengte. Han døde etter lang tids sykdom, og jeg var med henne på hele reisen. Støttet henne og var alltid tydelig på at hun måtte si ifra uansett hva det var - jeg stilte opp.

Et par år senere gikk jeg gjennom en virkelig vond skilsmisse, med barn på lasset. Måtte bruke hver krone og øre på levekostnader, og hadde ingenting ekstra til terapeut til meg selv, frisør, klær, sko, you name it. Var rett og slett raka blakk, men ba ikke om noe fra noen. Det eneste jeg ba om var bittelitt tid og omsorg fra bestevenninnen min. Det fikk jeg ikke. Hun, singel og barnløs, hadde mer behov for å sitte alene hjemme og lese bøker. I get it, er introvert selv. Men først må jeg liksom late som om kreft ikke er et tema, og så må jeg late som om skilsmisse ikke er en realitet. Mens jeg har stått støtt ved hennes side når hun har måket rundt i skit. Det er jo ikke rettferdig.

Vi er ikke venner lengre i dag.

Anonymkode: cbf73...eba

Huff, det er veldig kjedelig med sånne venner som alltid skal ha støtte fra en, men når en trenger det selv så gir de nesten blanke f.

Føler med deg! ❤️

(Kanskje like godt å bli kvitt)

Anonymkode: 8b3c7...eb4