AnonymBruker Skrevet 28. juni #1 Skrevet 28. juni Hei. Dette her er litt vanskelig å snakke om fordi jeg føler meg så dum. Jeg sliter med at jeg får ordentlig vondt inni meg og begynner å gråte når barnet mitt gråter, ikke ved sutring, men ved all annen gråt. Hvis h*n våkner og gråter om natten f.eks. Bare jeg tenker på at barnet mitt kommer til å oppleve vonde ting i livet som alle andre får meg til å gråte. Jeg gråter hvis jeg tenker at h*n kommer til å slå seg, ha kjærlighetssorg, oppleve urettferdighet og ja dere skjønner. Vet ikke hva som skjer med meg. Dette startet for kanskje 5mnd siden, men føler det bare blir verre. Det er jo normalt å ikke ønske barnet sitt noe vondt i hele verden, men føler jeg liksom er next level. Kan ikke holde på sånn. H*n har heldigvis ikke merket det enda, men jo eldre h*n blir og mer mobil så kommer h*n sikkert til å ha noen knall og fall og da kan ikke jeg sitte å gråte mens jeg trøster.. Noen som har opplevd liknende eller vet råd? Anonymkode: 5354e...218 1
Mezzosoprena Skrevet 28. juni #2 Skrevet 28. juni Den verste kjærlighetssorgen jeg noen gang har følt på, var da datteren min hadde kjærlighetssorg første gangen! Men ellers så virker det litt mye, eller? Jeg får jo "vondt i mammahjertet" når det skjer noe vondt med barna mine, enten fysisk eller psykisk - men jeg går ikke rundt å gråter hver gang det skjer noe, eller at jeg tenker på at noe kan skje. 1
AnonymBruker Skrevet 28. juni #3 Skrevet 28. juni Mezzosoprena skrev (1 time siden): Den verste kjærlighetssorgen jeg noen gang har følt på, var da datteren min hadde kjærlighetssorg første gangen! Men ellers så virker det litt mye, eller? Jeg får jo "vondt i mammahjertet" når det skjer noe vondt med barna mine, enten fysisk eller psykisk - men jeg går ikke rundt å gråter hver gang det skjer noe, eller at jeg tenker på at noe kan skje. Ja, jeg skjønner at det er for mye, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal stoppe🙈 Når h*n ikke har det greit så gjør det så innmari vondt og jeg vil så gjerne at h*n alltid skal ha det bra, selv om jeg vet det er fysisk umulig, likevel gjør det meg trist. Er ikke sånn at jeg hylgråter, men kommer noen tårer. Vi skal på helsestasjonen snart og da skal jeg ta det opp. Anonymkode: 5354e...218
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå