La barn avgjøre hvem de vil være med, sove hos, klemme osv?

[AnonymBruker]

Har vært fokus på klekking i barnehagen barnet mitt går i. Barn skal slippe å klemme om de ikke vil. Jeg er veldig enig. Da jeg var barn måtte jeg klemme selv om jeg ikke ville. Det ble sett på som uhøflig å ikke gjøre det. Mitt barn er tre år og hun slipper å klemme om hun ikke vil. Men må feks si hadet, takk, kan ta i hånden hvis hun vil i stedet, vinke osv. 

Så kom jeg til å tenke på episoder jeg opplevde som barn. En nabo likte å gi nabobarna is. Han hadde ikke barn. Noen barn ringte på og spurte. Jeg gjorde det aldri. Men foreldrene mine sa "Per har sagt at han har så lyst å gi deg is, du kan gå bort å ringe på". Jeg hstet dette og har i ettertid skjønt at han nok hadde en seksuell interesse for barn. Han kom med kommentarer jeg ikke forstod, men forstår nå i voksen alder. Han gjorde ikke noe noe fysisk annet enn å si ,"skal du ikke gi meg en klem som takk for isen,". Husker jeg gjorde det et par ganger, men jeg følte noe ikke stemte. Vanskelig å sette fingeren på det den tiden. Jeg gikk bort innimellom fordi foreldrene mine sa "ta nå en tur bort, han har ikke barn og ikke barnebarn å gi is til, han syns det er kjekt barna i nabolaget kommer innom". At jeg først sa nei, og det var også rart jeg sa nei da jeg elsket is, forstod de ikke hvorfor. Ikke spurte de heller. I dag håper jeg foreldre tenker litt annerledes. Spør hvorfor barn plutselig ikke vil klemme, overnatte hos enkelte, drs i besøk hos enkelte osv. Mener ikke at man skal forhåndsdømme folk fordi barn ikke vil møte noen, men være nysgjerrig. Husker jeg ikke ville dra til mammas tante da jeg var barn. Grunnen var at det luktet sånn røyk. Så det finnes jo andre grunner også. .

Ellers har jeg opplevd at en i perifer familie stirret mye på meg da jeg begynte å komme i puberteten. Stirret rett på puppene, umulig å ikke legge merke til, men han stirret når ingen andre kunne se / han kunne gå etter meg i besøk også stoppe opp og stirre hvis han gikk etter meg når jeg skulle på do, og han liksom skulle på do etter meg. Husker foreldrene mine ville reise på hytten hans en gang mens han var der, jeg ville ikke og nektet egentlig. Sa ikke hvorfor, for tenkte de ville synd jeg overdrev. Jeg var jo tross alt tidlig i tenårene og oppførte meg jo litt vanskelig den tiden. Ingenting skjedde, men stirringen fortsatte, og han gikk der jeg gikk hvis foreldrene mine feks var opptatt og jeg gikk ut for å lufte hunden, være ute med lillebror osv..

Jeg vet barn lærer mye om kropp og hva som er lov og ikke av voksne i dag. Men lærer de noe om dette med ubehagelige følelser for noe,? Ting som skjer som et i gråsonen/vanskelig å oppdage?

Anonymkode: 6ceac...5fd

[AnonymBruker]

Jeg har vært opptatt av dette siden jeg fikk egne barn, og de  er 25-30 nå.  Ingen barn skal tvingens til å klemme noen de ikke vil klemme.  Det skal være ett reelt valg. Jeg kommer ALDRI til å glemme min sønns første kommentar når oldemor døde: "Da slipper jeg å klemme henne mer." Han fikk alltid slippe, men hun ble tydelig skuffet hver gang, noe som ofte førte til at han nok gikk på akkord med seg selv og gav henne en klem selv om han egentlig ikke ville.

Dette er jeg opptatt av for barnebarna nå.  La dem bestemme, og ikke bli synlig skuffer, snuart eller gi dårlig samvittghet for at de ikke vil. Du vet ikke hvorfor de ikke vil. 

Anonymkode: 41f60...d30

[AnonymBruker]

Vil også legge til at jeg som barn var skeptiske til menn. Jeg tror faktisk årsaken er disse to hendelsene. Likte heller aldri å klemme menn selv om det var familie, kjente kun jenter/damer. Og ble noen ganger tvunget til å klemme menn "gi nå en klem, nå har du klemt de andre". Jeg følte en skepsis til menn, som om jeg ikke helt stolte på de. Og jeg har vært heldig og opplevd dette relativt "uskyldig". Men grøsser inni meg i dag da jeg aldri vet om noen opplevde mer med disse to mennene. Vet noen nabobsrn gikk inn til han, men vet de gjerne var flere da. For da fikk de se huset, de i album fra gamledsger osv. Hørte aldri noe fra andre barn da, men hadde de foreldre som meg ville de kanskje ikke sagt noe. Men kjenner det sitter i enda disse opplevelsene. Og grøsser igjen av tanken på de som dessverre har opplevd mer, og da spesielt tidligere når slikt ikke ble snakket om / kanskje bagatellisert som rykter/misforståelser.

Anonymkode: 6ceac...5fd

[AnonymBruker]

Vokst opp med samme tankegang fra mine foreldre. Ente vel opp med at jeg ikke klemte noen. I voksen alder er klemming bare flaut. Jeg skulle ønske mine foreldre tvang meg til å klemme.

Bare å klemme barna mine er vanskelig. Så jeg tenker at noen tvangs klemmer har man godt av. 

 

Anonymkode: bda69...b57

[AnonymBruker]

Vokste opp med å måtte klemme "gud og hvermann". Det var liksom et tegn på god folkeskikk og høflighet den gang. Jeg hata det! Bortsett fra å klemme mamma, pappa, mormor og morfar. 

I dag klemmer jeg kun datteren min. 

Min datter må ikke klemme noen hun ikke vil. Hun har rett til å rette grenser for seg selv og at disse grensene blir respektert. Det finnes andre møter å vise høflighet, folkeskikk, omtanke og omsorg. 

Anonymkode: 71e6d...717

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vokst opp med samme tankegang fra mine foreldre. Ente vel opp med at jeg ikke klemte noen. I voksen alder er klemming bare flaut. Jeg skulle ønske mine foreldre tvang meg til å klemme.

Bare å klemme barna mine er vanskelig. Så jeg tenker at noen tvangs klemmer har man godt av. 

 

Anonymkode: bda69...b57

Misforstår jeg deg? Du ville tvangsklemme for å kunne ha lettere for å klemme i voksen alder? 

Er ikke det litt ironisk da det å måtte klemme når man ikke vil kan føre til at man vegrer seg når man er voksen? Også mtp klemming av egne barn? St klemming er blitt en negativ greie?

Anonymkode: 6ceac...5fd

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med «jo nå går du og gir *navn* en klem, ellers blir hen lei seg*. Kommer ALDRI til å ilegge mine barn ansvar for andres følelser på den måten. Det er ikke mine barns skyld at voksne blir lei seg for å ikke få klem, det tåler voksne fint. Jeg ble alltid presset til å gi klemmer, sitte på fang osv, jeg var super ukomfortabel men de voksne var mer opptatt av seg. På grunn av dette slet jeg med å sette grenser for meg selv, siden jeg var vandt til at de skulle undertrykkes og at de voksnes meninger var viktigst. Endte opp med at jeg opplevde overgrep før jeg var tenåring. 
Jeg er heller ikke redd for å gi beskjed til folk som måtte prøve seg på «gi meg en klem da, ellers blir jeg lei meg». 

Anonymkode: 760d4...d77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vokst opp med samme tankegang fra mine foreldre. Ente vel opp med at jeg ikke klemte noen. I voksen alder er klemming bare flaut. Jeg skulle ønske mine foreldre tvang meg til å klemme.

Bare å klemme barna mine er vanskelig. Så jeg tenker at noen tvangs klemmer har man godt av. 

 

Anonymkode: bda69...b57

Nei, helt uenig med deg, og det er heldigvis forskning også. 

Å tvinge til å klemmes gjør at barn ikke lærer at de har rett til å ha grenser for egen kropp. 

Anonymkode: 91f31...e4d

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre om en ting, i og med at det er mange reflekterte svar i tråden. 

Jeg og mannen er barnløse, men med mange "tante- og onkelbarn" (søsken og venner). Jeg synes det kan være litt vanskelig når de tydelig erter, spiller litt kostbare, de smiler og ler. Er det da lov å "fange" og "klemme" og "kile". Eller når de skal gå, og er litt kostbare med et lite smil, er det da greit å klemme? (når du vet de fortsetter å smile). 

Jeg gjorde det en gang uten å tenke meg om, og forelderen sa litt overrasket "oi, stjal hun en klem". Men så jo at barnet lo, og gjorde ikke noe mer ut av det. Har i ettertid tenkt på dette var feil, og har sluttet med den type lek. 

Anonymkode: 9b2d2...360

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp i en familie der klemming ikke var tema, altså vi ga sjelden noen en klem

 Min mann har vokst opp i en familie hvor det å gi klem er vanlig. 

Så for meg var det rart å se mannen gi sine foreldre, tanter,onkler, søsken klem når de møttes. Så jeg og begynte med å gi de klem når de kom og når de gikk. Utrolig koselig syns jeg, dermed så vi og dette ble normalt for våres unger og. De gir automatisk en klem når de kommer inn til svigers, til tanta si .  Når de møtter søskenbarna sine. Vi foreldre får klem av dem om kvelden. Men er nå frivillig og de bestemmer selv hvem.

Vi har aldri sagt nå må du gi en klem for å takke eller noe. Men de fikk beskjed å takke for ting de fikk

Anonymkode: 722d4...e47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Kan jeg spørre om en ting, i og med at det er mange reflekterte svar i tråden. 

Jeg og mannen er barnløse, men med mange "tante- og onkelbarn" (søsken og venner). Jeg synes det kan være litt vanskelig når de tydelig erter, spiller litt kostbare, de smiler og ler. Er det da lov å "fange" og "klemme" og "kile". Eller når de skal gå, og er litt kostbare med et lite smil, er det da greit å klemme? (når du vet de fortsetter å smile). 

Jeg gjorde det en gang uten å tenke meg om, og forelderen sa litt overrasket "oi, stjal hun en klem". Men så jo at barnet lo, og gjorde ikke noe mer ut av det. Har i ettertid tenkt på dette var feil, og har sluttet med den type lek. 

Anonymkode: 9b2d2...360

Jeg tenker 'nei'. Man vet aldri hva som ligger bak, om de spiller kostbare og egentlig har lyst på en klem, er litt nervøse for noe (smil er en helt vanlig reaksjon på nervøsitet) eller noe helt annet.

Jeg tenker spesielt på et fenomen hos de aller minste... Du vet når du har sagt 'nei' til å trykke på knappene på radio/fjernkontroll/e.l? Og så går de bort for å trykke på mens de ser på deg med et lurt glis? Gliset kommer ikke av at de gjør noe de ikke har lov til, men av at de har lært å forutse hva som kommer til å skje. I hodet har de en idé (uten ord) om at 'nå sier tante nei'. Og når tante faktisk sier 'nei' blir gliset enda bredere og de ler gjerne også? Det er fordi de hadde rett i hva de tenkte kom til å skje.

Det var neppe noen katastrofe at du stjal den ene klemmen den ene gangen, men du gjør helt rett i å la det være. 

Til mine tanteunger sier jeg gjerne 'det går fint, tante kan få klem en annen gang hvis du får lyst' - og hvis de da har 'spilt kostbar' så får de ofte 'plutselig lyst' akkurat nå likevel 😅

Anonymkode: 024c9...970

[AnonymBruker]

Har voksne barn nå, men hadde alltid fokus på at klemmer skal være frivillige fra barnas side. Har aldri sagt "nå må du gi ... en klem". Jeg føler ikke for å få klemmer av hvem som helst selv, og da skal selvfølgelig barn slippe. Har aldri gått og engstet meg for overgrep o.l, så for meg har det ikke med det å gjøre.

Anonymkode: 9b6dc...c25

[AnonymBruker]

Mine barn er oppdratt til å være høflige, dvs se i øynene, ta i hånden, si takk, hei og ha det. Klemming inngår IKKE i å være høflig, i hvert fall ikke i tradisjonell norsk kultur. Jeg har aldri oppfordret dem til å klemme noen.

Når andre foreldre sier til sine barn ting som: gi nå xxx (meg) en klem, så sier jeg alltid til barnet: det trenger du ikke. Og så smiler jeg, setter meg på huk og sier: ha det bra.

(Å sende barn på overnatting er helt uaktuelt, bortsett fra nær familie og nære venner som vi kjenner godt og stoler 100% på. Skjønner ikke at folk gjør sånt).

Anonymkode: d2c80...323

[AnonymBruker]

Her får barna selv bestemme klemming. Når besøk av besteforeldre drar feks så spør vi «vil du gi en klem eller vil du vinke?». Og om noen mot formodning hadde sagt noe for å presse på en klem, så hadde jeg uten tvil stått opp for barnet og sagt noe som «nei, du bestemmer selv om du vil klemme. Voksne har ansvar for sine egne følelser».

Husker selv noen ganger som liten at jeg måtte klemme eldre slektninger mot min vilje.

Anonymkode: 1c333...808

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mine barn er oppdratt til å være høflige, dvs se i øynene, ta i hånden, si takk, hei og ha det. Klemming inngår IKKE i å være høflig, i hvert fall ikke i tradisjonell norsk kultur. Jeg har aldri oppfordret dem til å klemme noen.

Når andre foreldre sier til sine barn ting som: gi nå xxx (meg) en klem, så sier jeg alltid til barnet: det trenger du ikke. Og så smiler jeg, setter meg på huk og sier: ha det bra.

(Å sende barn på overnatting er helt uaktuelt, bortsett fra nær familie og nære venner som vi kjenner godt og stoler 100% på. Skjønner ikke at folk gjør sånt).

Anonymkode: d2c80...323

Vi omgås også andre som tvinger barna til klem. De klemmene er ofte helt stive og påtvunget. Forferdelig. Dersom foreldre oppfordrer til klem så sier jeg «du trenger ikke gi klem, det bestemmer du selv». 
Søskenbarna til våre barn er oppdratt med at de skal klemme alle de møter så ig si. Man ser det er helt unaturlig for dem.

Anonymkode: 1c333...808

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i Longyearbyen, og møtte slekta én gang i året. Jeg visste jo at Per var onkelen min, men jeg hadde ikke noe forhold til ham. Vi snakket ikke sammen på telefon, og Facetime fantes ikke. 

Jeg husker vi kom dit, og han ville ha klem. Jeg var veldig sjenert, og opplevde ham som en fremmed. Jeg løp unna, og han løp etter. Jeg krøp innerst under sofaen for å komme unna, men han kom etter. Og da jeg var fanget under sofaen, tvangsklemte han meg. 

Trenger jeg å si at jeg opplevde det som et overgrep? 

Selvfølgelig skal barn få sette grenser for egen kropp, kos, klem og kjærtegn! 

 

 

Anonymkode: 79cc3...e12

[Trulte123]

Er vel ikke bare barn som skal få sette egne grenser ifm hvem de vil klemme osv. Jeg er en voksen kvinne og jeg synes denne «klemmekulturen» som mange(?) ser ut til å omfavne, bare er ubehagelig. Veldig ubehagelig! Synes det er rart å skulle måtte klemme bekjente som man treffer tilfeldig på, på hvilket som helst sted. Jeg har min intimgrense og den innbefatter ikke klemming i tide og utide. For meg er det alltid i utide.. samtidig føler jeg meg slem, dersom jeg skulle avvise en som tar iniativ til å klemme meg ved et slikt møte. Vet dog ikke helt hvordan jeg skal takle slike situasjoner. Selv om jeg føler det sterkt ubehagelig. Overtramp av min min intimgrense. Noen som har noen tips eller råd til hvordan avvise klemming? Fortrinnsvis på en høflig måte..?

Endret 28. juni av Trulte123

[Irak]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vokst opp med samme tankegang fra mine foreldre. Ente vel opp med at jeg ikke klemte noen. I voksen alder er klemming bare flaut. Jeg skulle ønske mine foreldre tvang meg til å klemme.

Bare å klemme barna mine er vanskelig. Så jeg tenker at noen tvangs klemmer har man godt av. 

 

Anonymkode: bda69...b57

Jeg er uenig. Synes ikke man skal tvinge seg selv om det 'butter' imot. Da går man på akkord med seg selv. Synes ikke det er bra. 

Å utfordre seg selv blir noe annet. Så har det veldig mye å si hvem man gir klem til. 

For det opplever jeg det er veldig forskjell på.