Hvordan kan jeg utvikle en "alt vil ordne seg" mentalitet?

[Heihei400]

Nå er ikke jeg naiv, og jeg vet at man ikke alltid får det som man vil i livet, men jeg føler at jeg, altfor ofte, tar meg selv i å overtenke alt. Enten om det er karakterer på skolen, få seg venner, få førerkortet,  komme inn på studiet, finne seg studentbolig eller jobb, så tenker jeg alltid på det verste som kan skje, som er at jeg ikke får det til... Selvom jeg har opplevd, gang på gang, at det meste ordner seg. Dette er ikke for å skryte, men for å sette ting i perspektiv. Jeg fikk for eksempel toppkarakterer gjennom hele VGS, men husker at hver gang jeg fikk den karakteren jeg ville, var jeg ikke fornøyd, tvert imot, jeg tenkte bare på den neste vurderingen og hvordan jeg kom til å stryke, selvom jeg VISSTE at det ikke kom til å skje. Et annet eksempel er ukene før oppkjøring. Jeg var et nervevrak og kastet nesten alltid opp bare ved tanken. Jeg tenkte alltid at jeg var den verste føreren av alle vennene mine og at jeg garantert kom til å stryke, men besto på første forsøk uten noen feil. Jobben som jeg har nå, hadde jeg aldri trodd at jeg ville få, selv om hun som intervjuet meg sa at jeg sikkert skulle få den og at jeg bare måtte være tålmodig. Alt dette kan kanskje virke litt overfladisk, men det er bare noen av tingene som har skjedd de siste 5-6 månedene og alt til sammen har bare gjort meg til et vrak. Jeg føler at det aldri blir bedre for det er alltid NOE jeg overtenker. Og før noen sier det, jeg vet at jeg ikke er den eneste som sliter i livet, spesielt når man er ung som meg, men problemet mitt er at det går så innpå meg og det føles som at alle kan litt "gi slipp" på ting, men ikke jeg. Jeg føler at jeg har null tålmodighet og selvsikkerhet, og det tærer på den psykiske helsa mi. 

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Noen av oss er bare slik, vi ovetenker oss ihjel. Heldigvis blir det litt lettere desto eldre man blir. Du får forsøke slappe litt mer av med tanken om at det hittil har gått såpass bra, så hvorfor skal det ikke fortsette gjøre det? Du må rett og slett stole litt mer på deg selv og egne evner.

Anonymkode: 93c33...bae

[Heihei400]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjenner meg igjen. Noen av oss er bare slik, vi ovetenker oss ihjel. Heldigvis blir det litt lettere desto eldre man blir. Du får forsøke slappe litt mer av med tanken om at det hittil har gått såpass bra, så hvorfor skal det ikke fortsette gjøre det? Du må rett og slett stole litt mer på deg selv og egne evner.

Anonymkode: 93c33...bae

Ja:( Håper at det blir bedre med alderen, som du sier. 

[AnonymBruker]

Jeg var en forferdelig overtenker, nå nærmer jeg meg 40 og kjenner jeg gir mer faen. Livet går fremover enten man tenker seg i hel eller ikke.. 

Anonymkode: e9204...906

[Heihei400]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg var en forferdelig overtenker, nå nærmer jeg meg 40 og kjenner jeg gir mer faen. Livet går fremover enten man tenker seg i hel eller ikke.. 

Anonymkode: e9204...906

Fint å vite at det blir bedre

 

[AnonymBruker]

Heihei400 skrev (1 minutt siden):

Fint å vite at det blir bedre

 

Ja, det blir det. Prøv å tenk sånn, er det et problem så kan du tenke ut en løsning, er det ikke et problem, er det noe å tenke på? 

Anonymkode: e9204...906

[AnonymBruker]

Tankevirusappen!!! De har kurs også. Anbefales på det sterkeste!

Anonymkode: a9889...87a

[AnonymBruker]

Jeg tror nok veien ut av det er å finne sine teknikker og strategier å bruke når tankene kommer. Jeg har ikke prøvd tankevirussappen, men har også hørt bra ting om den  

Jeg er generelt en type som føler at ting kommer til å ordne seg, men strevde skikkelig med noe lignende når det kom til sosiale relasjoner da jeg var yngre. Jeg var sikker på at ingen kom til å like meg, at andre syntes jeg var kjedelig, dum og stygg, at det kom til å gå galt på en eller annen måte om jeg våget å gå å sette meg ned sammen med en gjeng eller noen som satt alene i kantina. 

For min del har det hjulpet og hjelper fortsatt å fokusere på at det som går bra, og kan gå bra. Og når det gjelder de negative følelsene så hjelper det å sende dem videre. Ikke helt som å fortrenge dem slik jeg drev med før, men å tenke at det er naturlig og greit at jeg føler på denne frykten/skammen, men det er tanker og følelser inni meg, ikke sannheten, så jeg sender det videre ut av fokus igjen.  

Jeg kjenner fortsatt på ganske sterk uro i en del sosiale situasjoner, som i dag som jeg skal i et selskap hvor jeg ikke kjenner så mange. Men jeg fortsetter ikke nedover og nedover i en dårlig spiral og blir helt nedbrutt av det. Jeg sitter (forhåpentligvis) igjen med følelsen av at det var godt gjort å gå og bli i det selskapet selv om jeg ikke fikk til small talken helt, siden jeg syns det er så ubehagelig. 

Jeg kjenner også noen som hadde det som deg da de var yngre, og det ble bedre med årene. Det er jo veldig vanlig å bli nervøs ifbm. eksamner, jobbintervjuer og oppkjøring, men det skal ikke være så ille som vennen min hadde det og som du beskriver. Men det skal finnes hjelp mot dette. Først og fremst gjennom å lære seg teknikker for å håndtere følelsene. Jeg ville testet appen, og evt. metakognitiv terapi, som det ser ut som den delvis er bygget på. 

Anonymkode: ce157...529

[AnonymBruker]

Kan hende du hadde hatt nytte av å lese boken Tenk som en munk av Jay Shetty. Den handler om hvordan endre tankesett. Han har også podcast og youtube-kanal med mange bra og inspirerende gjester! 

Anonymkode: 7be90...dae

[AnonymBruker]

Jeg var også slik da jeg var yngre. Var raskt ute med katastrofetanker og negative tanker med en gang jeg skulle prestere. Det som har gjort at det har sluppet litt taket, selv om jeg sannsynligvis alltid vil være en overtenker, er at jeg har kastet meg ut i alt, og hatt så mange eksamener, skiftet jobb, gått fra forhold som ikke fungerte som jeg var i for lenge, flyttet. Og for hver gang når det ordner seg så har jeg slappet av mer og mer. 

Har nok litt med alderen å gjøre også. Nå kan jeg faktisk savne det litt, at jeg ble så nervøs, for det ble på en måte en drivkraft. I jobben så holder jeg mye foredrag, og første gang var jeg så nervevrak at jeg ble kvalm. Men nå, etter rundt 20 foredrag så er jeg nesten ikke nervøs. Sist gang så måtte jeg drikke 2 kopper kaffe rett etter hverandre i forsøk på å gjenskape litt av nervene jeg hadde før. For de økte jo adrenalinet og gjorde meg skjerpet. 

Men det er deilig også å sove godt før man skal noe viktig. 

Om jeg har brukt noen teknikker så er det bare gjentakende eksponering. Og livserfaring. 

Anonymkode: 4a28a...bd4