Kan man bedre et voldelig forhold?

[AnonymBruker]

Jeg har vel innerst inne forstått det en stund, at jeg har en mann som utøver psykisk vold. Etter en episode sist høst betrodde jeg meg til et par venner, begge har sagt at jeg bør komme meg ut, uten at jeg har gjort det ennå. Det er flere grunner til at jeg ønsker å bli, først og fremst fordi jeg er glad i mannen og jeg ønsker ham ikke noe vondt. Når jeg forsøker å ta opp hendelser med ham, legger han som regel skylden på meg, at det er jeg som ikke hører på ham/ikke gjør som han sier/legger opp til krangel/er ubrukelig osv,  så det er ikke så lett å få ham til å forstå at ting han gjør og sier er langt over streken. Han er ikke villig til å gå til noen form for terapi.
 

Jeg har i en tid gått til psykolog, og sist time jeg hadde var hun veldig tydelig: «Dette er vold, og du kan ikke leve sånn». Jeg forstår det, men jeg vil så gjerne få det til å fungere, uten å undergrave meg selv. Er det noen som har vært i (psykisk) voldelige forhold og fått det til å fungere godt igjen? Er det en oppskrift?

Anonymkode: 2e2fe...f72

[AnonymBruker]

Så lenge han utøver vold, vil det aldri være et godt forhold. 
 

Du skylder ikke denne mannen å være glad i han eller bli. 

Anonymkode: c0537...7b9

[AnonymBruker]

Han er ikke villig til å endre seg, så du spør egentlig om hvordan du skal tilpasse deg å leve i et psykisk voldelig forhold? Hvorfor hører du ikke på psykologen din?

Anonymkode: b056a...528

[AnonymBruker]

Folk kan absolutt bedre seg, og slutte å utøve vold. Men det er ikke noe DU kan gjøre for at det skal skje, det er den andre som må legge inn den innsatsen. Og det har din partner sagt at han ikke er villig til. 

Uansett hvor ubrukelig en måtte være så fortjener en ikke å bli møtt med vold. 

Du sier du er i et voldelig forhold, med mindre dere begge er voldelige er det et upresist begrep. Men om det er sånn at du også er voldelig, da er det i så fall der du kan starte. Jeg var i et voldelig forhold, det vil si at vi begge utøvet vold. Vi fikk det bedre fordi begge var villig til å jobbe med oss selv, og vi så begge at vi oppførte oss helt på trynet overfor hverandre og spilte ut destruktive mønster som skadet hverandre mer og mer. 

De aller fleste kan ha godt av å bli bedre på å kommunisere, og hvis du bedrer hvordan du kommuniserer så vil nok det påvirke dynamikken, men ikke i et sekund tro at fordi en ikke er perfekt på å kommunisere så er hans voldsutøvelse ditt ansvar. Det største problemet her er at han mangler selvinnsikt og ønske om å gjøre noe med dette så du kan kjenne deg trygg i relasjonen. 

Hva er det som får deg til å tenke at du ikke fortjener bedre? 

Anonymkode: 89250...24a

[AnonymBruker]

Dette vil aldri gå siden han

1. ikke vil i terapi

2. han legger all skyld på deg

Det finnes ingenting du kan gjøre for å overbevise han om punkt 1 og 2. Du har ikke kontroll over dette og du må slippe å prøve å ta kontroll over det.

Hvis dette i det hele tatt skal gå, en mikroskopisk sjanse, er å forlate han. Han blir nok rasende og du må sikre deg på måten du gjør det på. Deretter må du vente å se om han på egenhånd oppsøker terapi og jobber med seg selv. Kun da kan dere forsøke å gjenforenes og da må han jobbe hardt for å vinne din tillit etter at han har utført vold mot deg.

Uansett, det eneste rette du kan gjøre nå er å forlate han. Blir du så tar du fra han muligheten til å innse realitetene og gjøre noe med det selv. Du har gjort nok altfor lenge. Nå er det hans tur

Anonymkode: ca858...174

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg har vel innerst inne forstått det en stund, at jeg har en mann som utøver psykisk vold. Etter en episode sist høst betrodde jeg meg til et par venner, begge har sagt at jeg bør komme meg ut, uten at jeg har gjort det ennå. Det er flere grunner til at jeg ønsker å bli, først og fremst fordi jeg er glad i mannen og jeg ønsker ham ikke noe vondt. Når jeg forsøker å ta opp hendelser med ham, legger han som regel skylden på meg, at det er jeg som ikke hører på ham/ikke gjør som han sier/legger opp til krangel/er ubrukelig osv,  så det er ikke så lett å få ham til å forstå at ting han gjør og sier er langt over streken. Han er ikke villig til å gå til noen form for terapi.
 

Jeg har i en tid gått til psykolog, og sist time jeg hadde var hun veldig tydelig: «Dette er vold, og du kan ikke leve sånn». Jeg forstår det, men jeg vil så gjerne få det til å fungere, uten å undergrave meg selv. Er det noen som har vært i (psykisk) voldelige forhold og fått det til å fungere godt igjen? Er det en oppskrift?

Anonymkode: 2e2fe...f72

Du er en typisk person som lever i et voldelig forhold, der du fornekter fakta og ikke tar skrittet til å gå.

Uansett hva du gjør så blir ikke dette bedre med tiden, men verre. Ta til fornuft og kom deg ut. 
En prat med et krisesenter på tlf. 22480380 Kan kanskje være et sted å begynne? 
Vær og obs på at din søkehistorikk på nettet kan dukke opp på andre som er på samme wiki nett. 

Anonymkode: 71b9e...ac1

[mstyx]

Nei. Du må gå. De som utøver psykisk vold sier alltid at de vil endre seg. 

[AnonymBruker]

Jeg har ei jeg kjenner som har jobbet på krisesenter i drøyt 30 år. Vi diskuterte dette med voldelig mann; kan han noen gang endre seg til å bli en partner som IKKE utøver vold? Hennes erfaring -også støttet av forskning iflg henne - var at JA, det kunne skje noen ganger. MEN det var to kriterier som måtte være tilstede for at det skulle kunne lykkes:

1. Den voldelige mannen måtte selv ha et genuint ønske om å endre seg, gå på kurs/terapi

2.Han måtte ikke gå tilbake til partner han hadde vært voldelig mot. Mønstrene og triggerne dem imellom ville kjøre ham rett tilbake til sine voldelige måter å håndtere ting på. Innledet han derimot et forhold til en ny dame etter å ha 'jobbet seg voldfri', kunne det gå bra.

 

Unn deg selv er bedre liv enn med denne mannen. 

Anonymkode: 2e2aa...db0

[AnonymBruker]

Du gjør han en bjørnetjeneste ved å bli hos han. Jeg var i et psykisk voldelig forhold. Eksen min ville ikke gå i terapi. Han begynte i terapi etter at vi flyttet fra hverandre.

Gi han et ultimatum. Enten går han i terapi og jobber med seg selv, der du skal se en markabel endring, eller så er forholdet over. Da finner du ut om han er villig til å ta tak i problemene, for å ikke miste deg. Men om han ikke klarer å se at hans oppførsel ikke er bra, så var jeg ikke...  du kan uansett ikke leve slik, så noe må du gjøre. Bra at du prater med vennene dine, fortsett med det ☺️

Anonymkode: c2199...6b0

[Gjest Cartman]

Man kan ikke tilgi den som ikke tar ansvar for egne handlinger. 

Se inn i deg selv og analyser hvordan du hadde reagert i ulike situasjoner. Deretter sammenligner du deg selv med mannen din. Kunne du oppført deg som ham?

Ikke lag unnskyldninger for mannen. Han vet hva han gjør og vil fortsette med denne atferden. Du kan ikke forandre ham, da han ikke ønsker det selv. Skulle han plutselig si at han vil jobbe med det, så er det manipulasjon for å holde på deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.6.2025 den 15.53):

Folk kan absolutt bedre seg, og slutte å utøve vold. Men det er ikke noe DU kan gjøre for at det skal skje, det er den andre som må legge inn den innsatsen. Og det har din partner sagt at han ikke er villig til. 

Uansett hvor ubrukelig en måtte være så fortjener en ikke å bli møtt med vold. 

Du sier du er i et voldelig forhold, med mindre dere begge er voldelige er det et upresist begrep. Men om det er sånn at du også er voldelig, da er det i så fall der du kan starte. Jeg var i et voldelig forhold, det vil si at vi begge utøvet vold. Vi fikk det bedre fordi begge var villig til å jobbe med oss selv, og vi så begge at vi oppførte oss helt på trynet overfor hverandre og spilte ut destruktive mønster som skadet hverandre mer og mer. 

De aller fleste kan ha godt av å bli bedre på å kommunisere, og hvis du bedrer hvordan du kommuniserer så vil nok det påvirke dynamikken, men ikke i et sekund tro at fordi en ikke er perfekt på å kommunisere så er hans voldsutøvelse ditt ansvar. Det største problemet her er at han mangler selvinnsikt og ønske om å gjøre noe med dette så du kan kjenne deg trygg i relasjonen. 

Hva er det som får deg til å tenke at du ikke fortjener bedre? 

Anonymkode: 89250...24a

For å ta det siste spørsmålet ditt først: jeg tror at en av utfordringene mine (og en del andre kvinner av min generasjon og eldre) er at vi har fått innprentet det i oss fra vi var små at det å vise omsorg for andre er viktig (og det er det jo!), men at vi lett gjør det, setter andre først, i en så stor grad at det blir selvutslettende. Jeg vet i alle fall for egen del at jeg har havnet i et mønster jeg sliter med å komme ut av; f.eks. når mannen min ber meg velge restauranten jeg ønsker, så er det kjempevanskelig for meg å velge den _jeg_ faktisk vil spise på, dersom jeg vet at han eller andre sannsynligvis vil et annet sted. Rett og slett fordi det å sette egne ønsker foran andres er uvant og vanskelig, og jeg synes det er vanskelig å glede meg over maten dersom jeg vet at de andre egentlig ikke har lyst på den. (Jeg er på ingen måten noen helgen, bare så det er sagt…)

Og ja, kommunikasjon er en av mine store svakheter. Det er noe jeg virkelig jobber med, sammen med psykologen; jeg sliter ofte med å finne ordene som dekker det jeg tenker og føler, går lett i stå og det er lett for den andre å misforstå. Så her har jeg et stort forbedringspotensiale. 
 

For øvrig, takk for presisering! Nei, jeg er nok ikke den som utøver vold, selv om det kan være vanskelig å se seg selv utenfra. Jeg blir veldig sjelden sint, og aldri uten at han har vært veldig sint på meg først, trykket på de «riktige» knappene og jeg har følt det er veldig urettferdig. 

AnonymBruker skrev (På 27.6.2025 den 16.00):

Du er en typisk person som lever i et voldelig forhold, der du fornekter fakta og ikke tar skrittet til å gå.

Uansett hva du gjør så blir ikke dette bedre med tiden, men verre. Ta til fornuft og kom deg ut. 
En prat med et krisesenter på tlf. 22480380 Kan kanskje være et sted å begynne? 
Vær og obs på at din søkehistorikk på nettet kan dukke opp på andre som er på samme wiki nett. 

Anonymkode: 71b9e...ac1

Takk! Har faktisk tenkt tanken på å ringe krisesenter, for en rådgivende samtale. Fastlegen min er til en viss grad klar over hvordan det er stilt, i tillegg til, som nevnt, psykolog og noen få venner. Han har aldri utøvd fysisk vold, men jeg vet også hvor jeg skal dra dersom jeg trenger å komme meg vekk.
 

Akkurat det siste du skrev forsto jeg ikke; med wiki nett… 

Cartman skrev (På 28.6.2025 den 9.13):

Man kan ikke tilgi den som ikke tar ansvar for egne handlinger. 

Se inn i deg selv og analyser hvordan du hadde reagert i ulike situasjoner. Deretter sammenligner du deg selv med mannen din. Kunne du oppført deg som ham?

Ikke lag unnskyldninger for mannen. Han vet hva han gjør og vil fortsette med denne atferden. Du kan ikke forandre ham, da han ikke ønsker det selv. Skulle han plutselig si at han vil jobbe med det, så er det manipulasjon for å holde på deg.

Som jeg skrev over, nei, det er ytterst sjelden at jeg blir sint; det har ingenting for seg. Jeg har et helt annet reaksjonsmønster, jeg vet ikke om det er noe bedre å trekke seg bort/inn i seg selv og bli stille, men jeg tror kanskje at det i alle fall minimerer kranglingen. 

Jeg lager jo alltid unnskyldninger for ham, jeg vet; han er sliten, han har vondt et sted, han har jobbet mye overtid den siste tiden, det er min feil som aldri klarer å huske, jeg burde heller ha gjort, osv… 

Vi hadde en lang prat sammen i går, der jeg sa rett ut at jeg ikke vet om jeg kan leve slik stort lenger og han blir lei seg, visste ikke at jeg følte det slik (naturlig nok siden jeg har sagt minimalt, var dette med kommunikasjon igjen…), og vil gjerne jobbe med det. Kanskje manipulasjon, kanskje han mener det denne gangen…

Anonymkode: 2e2fe...f72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

For å ta det siste spørsmålet ditt først: jeg tror at en av utfordringene mine (og en del andre kvinner av min generasjon og eldre) er at vi har fått innprentet det i oss fra vi var små at det å vise omsorg for andre er viktig (og det er det jo!), men at vi lett gjør det, setter andre først, i en så stor grad at det blir selvutslettende. Jeg vet i alle fall for egen del at jeg har havnet i et mønster jeg sliter med å komme ut av; f.eks. når mannen min ber meg velge restauranten jeg ønsker, så er det kjempevanskelig for meg å velge den _jeg_ faktisk vil spise på, dersom jeg vet at han eller andre sannsynligvis vil et annet sted. Rett og slett fordi det å sette egne ønsker foran andres er uvant og vanskelig, og jeg synes det er vanskelig å glede meg over maten dersom jeg vet at de andre egentlig ikke har lyst på den. (Jeg er på ingen måten noen helgen, bare så det er sagt…)

Og ja, kommunikasjon er en av mine store svakheter. Det er noe jeg virkelig jobber med, sammen med psykologen; jeg sliter ofte med å finne ordene som dekker det jeg tenker og føler, går lett i stå og det er lett for den andre å misforstå. Så her har jeg et stort forbedringspotensiale. 
 

For øvrig, takk for presisering! Nei, jeg er nok ikke den som utøver vold, selv om det kan være vanskelig å se seg selv utenfra. Jeg blir veldig sjelden sint, og aldri uten at han har vært veldig sint på meg først, trykket på de «riktige» knappene og jeg har følt det er veldig urettferdig. 

Takk! Har faktisk tenkt tanken på å ringe krisesenter, for en rådgivende samtale. Fastlegen min er til en viss grad klar over hvordan det er stilt, i tillegg til, som nevnt, psykolog og noen få venner. Han har aldri utøvd fysisk vold, men jeg vet også hvor jeg skal dra dersom jeg trenger å komme meg vekk.
 

Akkurat det siste du skrev forsto jeg ikke; med wiki nett… 

Som jeg skrev over, nei, det er ytterst sjelden at jeg blir sint; det har ingenting for seg. Jeg har et helt annet reaksjonsmønster, jeg vet ikke om det er noe bedre å trekke seg bort/inn i seg selv og bli stille, men jeg tror kanskje at det i alle fall minimerer kranglingen. 

Jeg lager jo alltid unnskyldninger for ham, jeg vet; han er sliten, han har vondt et sted, han har jobbet mye overtid den siste tiden, det er min feil som aldri klarer å huske, jeg burde heller ha gjort, osv… 

Vi hadde en lang prat sammen i går, der jeg sa rett ut at jeg ikke vet om jeg kan leve slik stort lenger og han blir lei seg, visste ikke at jeg følte det slik (naturlig nok siden jeg har sagt minimalt, var dette med kommunikasjon igjen…), og vil gjerne jobbe med det. Kanskje manipulasjon, kanskje han mener det denne gangen…

Anonymkode: 2e2fe...f72

Det å leve med noen som er peoplepleaser er fryktelig slitsomt og krevende. Noen som aldri sier det de mener, og ofte er det dessverre også manipulerende. En later som en bryr seg om den andre, mens egentlig er det ens egen trygghet fra EGNE sår som er hovedprioritet. 

Så bra at du snakket med ham. Det er ingen grunn til å tro at det er manipulering at han ikke vet, jeg vokste opp med en voldelig far og da jeg stod opp for meg selv i voksen alder var han helt blind for det og sa "hvis han bare hadde visst". Og naturligvis, som barn er det ikke mitt ansvar, men det er det som voksen. Nå vet jeg jo ikke hvor ille det han gjør er, en skulle naturligvis forvente at voksne folk vet hva som er greit og ikke, men mange har ulik grense der. Din grense går der DIN grense går, ikke der hans komfort går, men det er også opp til deg å holde fast i den, selv når det blir ukomfortabelt for ham. 

Du sier du trekker deg inn i deg selv og blir stille og at det er bedre, men det kan også tolkes både som stonewalling og silent treatment. Å erfare at den en snakker med blir helt likegyldig kan også oppleves som skadelig. Da er det bedre å si "jeg fryser helt til når du hever stemmen, jeg trenger en pause", selv om det naturligvis krever litt å si. Derfor er det bedre å snakke om på forhånd, "hva gjør vi når det begynner å koke over" time out er viktig. 

Anonymkode: 89250...24a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.6.2025 den 15.43):

Jeg har vel innerst inne forstått det en stund, at jeg har en mann som utøver psykisk vold. Etter en episode sist høst betrodde jeg meg til et par venner, begge har sagt at jeg bør komme meg ut, uten at jeg har gjort det ennå. Det er flere grunner til at jeg ønsker å bli, først og fremst fordi jeg er glad i mannen og jeg ønsker ham ikke noe vondt. Når jeg forsøker å ta opp hendelser med ham, legger han som regel skylden på meg, at det er jeg som ikke hører på ham/ikke gjør som han sier/legger opp til krangel/er ubrukelig osv,  så det er ikke så lett å få ham til å forstå at ting han gjør og sier er langt over streken. Han er ikke villig til å gå til noen form for terapi.
 

Jeg har i en tid gått til psykolog, og sist time jeg hadde var hun veldig tydelig: «Dette er vold, og du kan ikke leve sånn». Jeg forstår det, men jeg vil så gjerne få det til å fungere, uten å undergrave meg selv. Er det noen som har vært i (psykisk) voldelige forhold og fått det til å fungere godt igjen? Er det en oppskrift?

Anonymkode: 2e2fe...f72

Grunnen til at det er vanskelig å gå fra han, er pga traumebånd og henting. Les deg opp på dynamikken i voldelige relasjoner. 

Anonymkode: 08678...c98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det å leve med noen som er peoplepleaser er fryktelig slitsomt og krevende. Noen som aldri sier det de mener, og ofte er det dessverre også manipulerende. En later som en bryr seg om den andre, mens egentlig er det ens egen trygghet fra EGNE sår som er hovedprioritet. 

Så bra at du snakket med ham. Det er ingen grunn til å tro at det er manipulering at han ikke vet, jeg vokste opp med en voldelig far og da jeg stod opp for meg selv i voksen alder var han helt blind for det og sa "hvis han bare hadde visst". Og naturligvis, som barn er det ikke mitt ansvar, men det er det som voksen. Nå vet jeg jo ikke hvor ille det han gjør er, en skulle naturligvis forvente at voksne folk vet hva som er greit og ikke, men mange har ulik grense der. Din grense går der DIN grense går, ikke der hans komfort går, men det er også opp til deg å holde fast i den, selv når det blir ukomfortabelt for ham. 

Du sier du trekker deg inn i deg selv og blir stille og at det er bedre, men det kan også tolkes både som stonewalling og silent treatment. Å erfare at den en snakker med blir helt likegyldig kan også oppleves som skadelig. Da er det bedre å si "jeg fryser helt til når du hever stemmen, jeg trenger en pause", selv om det naturligvis krever litt å si. Derfor er det bedre å snakke om på forhånd, "hva gjør vi når det begynner å koke over" time out er viktig. 

Anonymkode: 89250...24a

Takk for svaret ditt, jeg trenger litt motstand på dette! «Alle» sier jo bare at jeg skal gå, at det ikke er noe jeg skal måtte stå i, og det er jeg for så vidt enig i, men jeg tenker jo samtidig at vi er to om situasjonen, og mine manglende kommunikasjonsevner er nok en del av problemet.
 

Vi har snakket litt om det i fredstid, om hvordan jeg kan reagere, at jeg trekker meg tilbake når han blir veldig sint. Jeg har aldri gitt ham silent treatment (han kan dermed finne på å gjøre det med meg i noen dager), men jeg trekker meg tilbake frem til jeg kjenner det er trygt å snakke med ham igjen, når han har roet seg. Akkurat det er han med på, men jeg tror ikke han forstår hvor mye utrygghet sinnet hans skaper. Han mener jo at han må få lov til å si i fra. Og det skal han jo, men det er jo måten det blir gjort på, og konsekvensene det får. Å få regelrett kjeft for at jeg ikke har lagt nøklene på rett sted, eller at jeg har glemt å ta inn posten når jeg har sagt jeg skal gjøre det, ting som jeg ser på som «filleting» i det store og hele, gjør meg utrygg, og jeg har ikke tillit til at han vil være der for meg og støtte meg i vanskelige ting. 

Det er mulig jeg er en «peoplepleaser», ikke for at jeg skal føle meg bra, men fordi jeg ønsker at andre skal ha det best mulig. Og jeg må bare si, at jeg kan også si i fra, f.eks. i jobbsammenheng, om det er noe…. 

Anonymkode: 2e2fe...f72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Takk for svaret ditt, jeg trenger litt motstand på dette! «Alle» sier jo bare at jeg skal gå, at det ikke er noe jeg skal måtte stå i, og det er jeg for så vidt enig i, men jeg tenker jo samtidig at vi er to om situasjonen, og mine manglende kommunikasjonsevner er nok en del av problemet.
 

Vi har snakket litt om det i fredstid, om hvordan jeg kan reagere, at jeg trekker meg tilbake når han blir veldig sint. Jeg har aldri gitt ham silent treatment (han kan dermed finne på å gjøre det med meg i noen dager), men jeg trekker meg tilbake frem til jeg kjenner det er trygt å snakke med ham igjen, når han har roet seg. Akkurat det er han med på, men jeg tror ikke han forstår hvor mye utrygghet sinnet hans skaper. Han mener jo at han må få lov til å si i fra. Og det skal han jo, men det er jo måten det blir gjort på, og konsekvensene det får. Å få regelrett kjeft for at jeg ikke har lagt nøklene på rett sted, eller at jeg har glemt å ta inn posten når jeg har sagt jeg skal gjøre det, ting som jeg ser på som «filleting» i det store og hele, gjør meg utrygg, og jeg har ikke tillit til at han vil være der for meg og støtte meg i vanskelige ting. 

Det er mulig jeg er en «peoplepleaser», ikke for at jeg skal føle meg bra, men fordi jeg ønsker at andre skal ha det best mulig. Og jeg må bare si, at jeg kan også si i fra, f.eks. i jobbsammenheng, om det er noe…. 

Anonymkode: 2e2fe...f72

Uansett skal du jo ikke leve i et forhold der du er utrygg, og nå når dere har snakket om det så er det helt vesentlig at han ser at det er fullstendig uholdbart at du skal gå og være redd. Det er jo også godt mulig at det er noe dere ikke kan komme forbi. Folk som blir sint for filleting (jeg var en av dem) blir det fordi de har issues i bunn, er man ikke villig til å jobbe med dem, med seg selv, pluss å lære seg å kommunisere bedre rundt hva som egentlig trigger en, så er det ikke noe du kan redde alene. Så ikke bli hvis du tenker at her skal du bare lære å kommunisere bedre. Han må på banen, med å jobbe med sine issues. 

Et eksempel kan være at jeg ble sint fordi samboeren min ikke fulgte opp en liten filleting han hadde sagt han skulle gjøre, det handlet ikke om den tingen, det handlet om at jeg følte meg veldig utrygg når jeg ikke kunne stole på det som ble sagt. Og det føltes fullstendig kaotisk for meg. Og det minnet meg om det kaoset jeg voks opp i, i et voldelig hjem. Filleting handler ALDRI om filleting, som oftes trigger det noe i oss som handler om respekt, å bli sett, å føle seg ubetydelig, ikke god nok osv. Og tar en ikke tak der, så vil en fortsette å "klikke" av filleting resten av livet. 

Anonymkode: 89250...24a

[Irak]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Grunnen til at det er vanskelig å gå fra han, er pga traumebånd og henting. Les deg opp på dynamikken i voldelige relasjoner. 

Anonymkode: 08678...c98

https://sigdettilnogen.dk/lever-du-i-kaerlighed-og-frygt/

Om det er vold så blir det ikke bedre. Om noe så blir det verre. 

Det som er vondt er at man vet aldri når det skjer. Mange framprovoserer med hensikt for å ha kontroll over når volden skjer, slik at de ikke er uforberedt på volden som uansett kommer. 

Dette gjelder vold generelt 👇

[Irak]

Irak skrev (4 minutter siden):

https://sigdettilnogen.dk/lever-du-i-kaerlighed-og-frygt/

Om det er vold så blir det ikke bedre. Om noe så blir det verre. 

Det som er vondt er at man vet aldri når det skjer. Mange framprovoserer med hensikt for å ha kontroll over når volden skjer, slik at de ikke er uforberedt på volden som uansett kommer. 

Dette gjelder vold generelt 👇

Stadiet 'normaliseringen av volden' er den skumleste for da bagatelliserer man volden.

Slik som å lage unnskyldninger.

Eks. 'Ja men det er ikke så ille. Hen er bare litt trøtt'...

Og slik fortsetter det. 

Til slutt så er dette alt man kjenner til, og man gruer seg for å reise hjem til det uforutsigbare, som burde vært den trygge havnen. 

Helt forferdelig! 

Ta beina fatt og løp om du kan om det er slik det er 👆

Endret 29. juni av Irak

[AnonymBruker]

Irak skrev (1 time siden):

https://sigdettilnogen.dk/lever-du-i-kaerlighed-og-frygt/

Om det er vold så blir det ikke bedre. Om noe så blir det verre. 

Det som er vondt er at man vet aldri når det skjer. Mange framprovoserer med hensikt for å ha kontroll over når volden skjer, slik at de ikke er uforberedt på volden som uansett kommer. 

Dette gjelder vold generelt 👇

Hmmm… Jeg må nok påpeke at det jeg opplever ikke er av det verste, han har aldri utøvd fysisk vold, og vi har hatt (lengre) gode perioder. Den siste tiden har han også blitt bedre på å se selv at han har gått for langt, men han gjør det ikke hver gang. Jeg tror helt ærlig at han ikke mener alt han sier, men at når han blir veldig sint så mister han kontrollen på hva han sier/skriver i i meldinger. Likevel så blir det så mye av det at det utvilsomt setter spor. På sett og vis har jeg vært gjennom hele den spiralen du viser til, men jeg jobber med å gå utover igjen. Jeg jobber med å ta opp igjen gode vennskap som har vært tapt en stund, og komme med ut av isolasjon. Han har aldri nektet meg sosiale aktiviteter, men jeg har nok til dels ubevisst isolert meg fordi ting har vært tungt hjemme og for å unngå at gode venner som kjenner meg godt skal forstå at ikke alt er helt som det skal være. Å gjenvinne selvtillit blir nok ikke lett, all den tid den aldri har vært på topp, men jeg er i alle fall der nå at jeg forstår at det ikke nødvendig er mitt ansvar å sørge for at han alltid er i godt humør og unngå å gjøre så han blir sint…

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Uansett skal du jo ikke leve i et forhold der du er utrygg, og nå når dere har snakket om det så er det helt vesentlig at han ser at det er fullstendig uholdbart at du skal gå og være redd. Det er jo også godt mulig at det er noe dere ikke kan komme forbi. Folk som blir sint for filleting (jeg var en av dem) blir det fordi de har issues i bunn, er man ikke villig til å jobbe med dem, med seg selv, pluss å lære seg å kommunisere bedre rundt hva som egentlig trigger en, så er det ikke noe du kan redde alene. Så ikke bli hvis du tenker at her skal du bare lære å kommunisere bedre. Han må på banen, med å jobbe med sine issues. 

Et eksempel kan være at jeg ble sint fordi samboeren min ikke fulgte opp en liten filleting han hadde sagt han skulle gjøre, det handlet ikke om den tingen, det handlet om at jeg følte meg veldig utrygg når jeg ikke kunne stole på det som ble sagt. Og det føltes fullstendig kaotisk for meg. Og det minnet meg om det kaoset jeg voks opp i, i et voldelig hjem. Filleting handler ALDRI om filleting, som oftes trigger det noe i oss som handler om respekt, å bli sett, å føle seg ubetydelig, ikke god nok osv. Og tar en ikke tak der, så vil en fortsette å "klikke" av filleting resten av livet. 

Anonymkode: 89250...24a

Dette var et viktig innspill som gir mye mening for meg. Han kommer fra en familie som har vært preget at kaos og alvorlig psykisk sykdom hos et familiemedlem, så dette kan forklare en del ting ved ham og hans reaksjonsmønster, ikke bare når det kommer til sinne…

Anonymkode: 2e2fe...f72

[Irak]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hmmm… Jeg må nok påpeke at det jeg opplever ikke er av det verste, han har aldri utøvd fysisk vold, og vi har hatt (lengre) gode perioder. Den siste tiden har han også blitt bedre på å se selv at han har gått for langt, men han gjør det ikke hver gang. Jeg tror helt ærlig at han ikke mener alt han sier, men at når han blir veldig sint så mister han kontrollen på hva han sier/skriver i i meldinger. Likevel så blir det så mye av det at det utvilsomt setter spor. På sett og vis har jeg vært gjennom hele den spiralen du viser til, men jeg jobber med å gå utover igjen. Jeg jobber med å ta opp igjen gode vennskap som har vært tapt en stund, og komme med ut av isolasjon. Han har aldri nektet meg sosiale aktiviteter, men jeg har nok til dels ubevisst isolert meg fordi ting har vært tungt hjemme og for å unngå at gode venner som kjenner meg godt skal forstå at ikke alt er helt som det skal være. Å gjenvinne selvtillit blir nok ikke lett, all den tid den aldri har vært på topp, men jeg er i alle fall der nå at jeg forstår at det ikke nødvendig er mitt ansvar å sørge for at han alltid er i godt humør og unngå å gjøre så han blir sint…

 

Dette var et viktig innspill som gir mye mening for meg. Han kommer fra en familie som har vært preget at kaos og alvorlig psykisk sykdom hos et familiemedlem, så dette kan forklare en del ting ved ham og hans reaksjonsmønster, ikke bare når det kommer til sinne…

Anonymkode: 2e2fe...f72

Går han i terapi eller sinnemestringskurs?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette var et viktig innspill som gir mye mening for meg. Han kommer fra en familie som har vært preget at kaos og alvorlig psykisk sykdom hos et familiemedlem, så dette kan forklare en del ting ved ham og hans reaksjonsmønster, ikke bare når det kommer til sinne…

Anonymkode: 2e2fe...f72

Lykke til! Husk å ta vare på deg selv først, ikke bare forstå deg i hel på ham, og hans bakgrunn osv. Du og din trygghet er like viktig, og ditt største ansvar. 

Anonymkode: 89250...24a