Blitt slutt med kjæresten, og jeg har ingen venninner som trøster meg

[AnonymBruker]

Okei, kanskje rar tittel. Men greia er at det ble slutt med typen for en uke siden. Og jeg har ikke fortalt det til noen. Jo, jeg har vært lei meg, men ikke følt liksom at jeg var klar til å si noe til noen. Føler meg så innmari rotløs. Skal flytte også i sommer, nettopp blitt uføretrygdet, brutt kontakten med familien. Alt er liksom opp i luften. Og jeg har bare hatt behov for å bruke tid for meg selv. 

MEN så vet jeg liksom at rådene en får når det blir slutt er å være rundt folk, og å lene seg på venner, osv. og da begynner jeg å overtenke, at siden jeg ikke har fortalt det til noen, og egentlig ikke møtt noen der det har vært naturlig å dele på en hel uke, så betyr det at jeg er venneløs. Jeg vet ikke. Jeg bare forstår ikke helt hva jeg skal snakke med venninner om det om? Er jeg helt rar? 

Altså selvfølgelig folk gjør ting ulikt, og det er helt OK, dette er vel bare en slags overtenking av at jeg står i mitt livs "oppbrudd" og ikke snakker med noen om det. Kanskje å skrive her er en variant av å dele det med noen, lol. Jeg er kanskje redd for at jeg isolerer meg og blir destruktiv men det er bare ... folk er det siste jeg ønsker meg akkurat nå ... samtidig som jeg overtenker "tenk om ingen ville støttet meg". Dette er en gjentakende greie hos meg, å være opphengt i å "telle"/vurdere hvor mye støtte jeg har, som en vurdering på om jeg er god nok, heller enn å faktisk ønske og trenge støtte. Lei av eget hode. 

Er det flere som prosesserer alt alene, og kjenner seg trygg på at det er det dere trenger og ønsker? 

Anonymkode: 05e50...f36

[AnonymBruker]

Hei kjære deg, gratulerer eller leit å høre om kjæresten din. Kommer an på hva du selv føler her ?❤️ 

Jeg er en som prosesserer alt av livets valg alene, og tar valg alene. Reflekterer såpass mye at jeg har blitt veldig trygg på meg selv. Har søsteren min som jeg snakker en del med, og det er veldig hyggelig, men kjenner at det er fint å få støtte osv, selvom jeg er sikker selv i mine valg. 

Klarer meg altså helt fint alene. Får mestringsfølelse av det og har kommet dritlangt på få år karrieremessig og på det personlige plan kun ved å høre på meg selv.

Anonymkode: 4debe...958

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hei kjære deg, gratulerer eller leit å høre om kjæresten din. Kommer an på hva du selv føler her ?❤️ 

Jeg er en som prosesserer alt av livets valg alene, og tar valg alene. Reflekterer såpass mye at jeg har blitt veldig trygg på meg selv. Har søsteren min som jeg snakker en del med, og det er veldig hyggelig, men kjenner at det er fint å få støtte osv, selvom jeg er sikker selv i mine valg. 

Klarer meg altså helt fint alene. Får mestringsfølelse av det og har kommet dritlangt på få år karrieremessig og på det personlige plan kun ved å høre på meg selv.

Anonymkode: 4debe...958

Takk for at du deler. Godt å lese at en også kan se på dette som en styrke. 💪 

For jeg har liksom tenkt at det kanskje er noe feil med meg, som at jeg så ofte har fått høre hvordan en skal takle ting, og så gjør jeg det annerledes og tenker at wtf is going on with me. Kanskje jeg så for meg at når så mange ting i livet "gikk i stykker" på samme tid så skulle jeg omringes med venner og støtte, og bryte helt sammen. I stedet for er jeg praktisk orientert, vært helt utslått og scrollet massivt, og tenkt på hvordan jeg skal organisere alt. Jeg greier liksom ikke å vurdere om jeg er selvstendig og det er positivt, eller om jeg er alene, og ingen bryr seg. 😅 Jeg bare tenker også litt, men hvem bryr seg om ingen bryr seg egentlig? Det er jo en selv som bryr seg aller mest om eget liv. Men da blir jeg redd for at jeg holder på å bli likegyldig til livet, eller er det bare at jeg begynner å bli selvstendig på ekte. 🤯

Gratulerer eller leit, vet ikke, kanskje begge deler, takk! ❤️ Tror mest at det bare er MASSE. Men jeg føler at når alt går i stykker på samme tid så er det som en dåp, en dåp inn i å faktisk bli voksen (enda jeg er i 30-åra).  

TS

Anonymkode: 05e50...f36

[AnonymBruker]

Jeg synes det er digg å ventilere til et par nære venner. 

Men hovedsakelig har jeg vært ekstremt selvgående og har vært selvstendig og uavhengig siden barnehagen. Jobbet siden jeg var 14 og flyttet for meg selv som 16 åring.

Jeg endte opp ufør og som skilt alenemor som 40 åring. Det var faktisk det beste som kunne skjedd oss. Eksen hadde alltid lent seg på meg og jeg følte jeg hadde to barn, ikke ett. 

Alene ble alt lettere. Og jeg innså at jeg aldri hadde elsket noen menn jeg har vært i forhold med...de ble hovedsakelig avhengig av meg og jeg var alltid den som gikk.

Var det kanskje meningen at jeg skulle være alene. For når jeg er det så "funker" liksom alt.

Men så prøvde jeg nettdating og møtte han. Det var som en øyeblikkelig "komme hjem" følelse. Som lyn fra klar himmel. Og den murringen og magefølelsen som har vært der med absolutt alle menn, forhold eller dating, den var ikke eksisterende.

Han var min perfekte match. Jeg kunne plutselig lene meg på noen. Han tillater meg å innimellom bare være en dame, ikke direktøren som alltid har måtte ta kontroll og ansvar.

Han er like sterk, uavhengig og selvgående som meg. Og hans styrker er mine svakheter og omvendt. Vi ser verden gjennom samme øyne og i han har jeg en likeverdig partner, en kosete kjæreste, en bestevenn som utfordrer meg og som jeg kan prate om alt med, og en dyrisk elsker 😎

Jeg har også alltid følt meg litt "utenfor". At jeg ikke passer inn og at jeg opplever verden annerledes enn de fleste.

Tross at jeg alltid har fått oppmerksomhet for utseendet, kunne velge og vrake i menn, har hatt mye venner, alltid gjort det bra i jobb osv. Så følte jeg at jeg aldri fant min plass. 

Jeg innså først i voksen at jeg har adhd. Og for meg falt alt mer på plass. Forloveden min har godtatt og akseptert absolutt alt med meg. Tankekjør, hyperfokus, innimellom dårlig impulskontroll, at jeg trenger tid om vi diskuterer store emner for å trekke meg litt tilbake og sortere og reflektere over ting for å så kunne prate videre da hjernen av og til får overload.

Med han kan jeg slippe guarden helt ned og bare "være".

Jeg har et par sånne venner også. Vi kan bare være helt "nakne" og sårbar og så er det helt greit.

Nå har jeg ikke noe kontakt med noen fra fortiden uten om den lille håndfullen jeg fikk samme følelsen med som forloveden. Den roen til å bare være meg. Og jeg elsker det. Trenger ikke masse venner. Jeg blir sliten av å sosialisere mye. 

Og nå som jeg er trygg i meg selv og vet akkurat hvem jeg er, hva jeg står for og hvordan JEG ønsker å leve livet mitt så driter jeg i hvordan andre mennesker oppfatter meg eller hva de måtte mene om meg.

Jeg har min flokk og mitt folk.

Anonymkode: 0e01a...804

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg synes det er digg å ventilere til et par nære venner. 

Men hovedsakelig har jeg vært ekstremt selvgående og har vært selvstendig og uavhengig siden barnehagen. Jobbet siden jeg var 14 og flyttet for meg selv som 16 åring.

Jeg endte opp ufør og som skilt alenemor som 40 åring. Det var faktisk det beste som kunne skjedd oss. Eksen hadde alltid lent seg på meg og jeg følte jeg hadde to barn, ikke ett. 

Alene ble alt lettere. Og jeg innså at jeg aldri hadde elsket noen menn jeg har vært i forhold med...de ble hovedsakelig avhengig av meg og jeg var alltid den som gikk.

Var det kanskje meningen at jeg skulle være alene. For når jeg er det så "funker" liksom alt.

Men så prøvde jeg nettdating og møtte han. Det var som en øyeblikkelig "komme hjem" følelse. Som lyn fra klar himmel. Og den murringen og magefølelsen som har vært der med absolutt alle menn, forhold eller dating, den var ikke eksisterende.

Han var min perfekte match. Jeg kunne plutselig lene meg på noen. Han tillater meg å innimellom bare være en dame, ikke direktøren som alltid har måtte ta kontroll og ansvar.

Han er like sterk, uavhengig og selvgående som meg. Og hans styrker er mine svakheter og omvendt. Vi ser verden gjennom samme øyne og i han har jeg en likeverdig partner, en kosete kjæreste, en bestevenn som utfordrer meg og som jeg kan prate om alt med, og en dyrisk elsker 😎

Jeg har også alltid følt meg litt "utenfor". At jeg ikke passer inn og at jeg opplever verden annerledes enn de fleste.

Tross at jeg alltid har fått oppmerksomhet for utseendet, kunne velge og vrake i menn, har hatt mye venner, alltid gjort det bra i jobb osv. Så følte jeg at jeg aldri fant min plass. 

Jeg innså først i voksen at jeg har adhd. Og for meg falt alt mer på plass. Forloveden min har godtatt og akseptert absolutt alt med meg. Tankekjør, hyperfokus, innimellom dårlig impulskontroll, at jeg trenger tid om vi diskuterer store emner for å trekke meg litt tilbake og sortere og reflektere over ting for å så kunne prate videre da hjernen av og til får overload.

Med han kan jeg slippe guarden helt ned og bare "være".

Jeg har et par sånne venner også. Vi kan bare være helt "nakne" og sårbar og så er det helt greit.

Nå har jeg ikke noe kontakt med noen fra fortiden uten om den lille håndfullen jeg fikk samme følelsen med som forloveden. Den roen til å bare være meg. Og jeg elsker det. Trenger ikke masse venner. Jeg blir sliten av å sosialisere mye. 

Og nå som jeg er trygg i meg selv og vet akkurat hvem jeg er, hva jeg står for og hvordan JEG ønsker å leve livet mitt så driter jeg i hvordan andre mennesker oppfatter meg eller hva de måtte mene om meg.

Jeg har min flokk og mitt folk.

Anonymkode: 0e01a...804

Takk for at du deler! Noe av det du skriver her er litt av det jeg føler på. Det at alle disse endringene er det beste som har skjedd meg, at jeg endelig finner selvstendigheten i meg. Og at da kan jeg liksom ikke bare lene meg på venninner igjen når jeg endelig har blitt fri fra eksen, på en måte. Nå er det at jeg endelig kan finne ut skikkelig hvem jeg er, hva jeg står for og hvordan JEG ønsker å leve livet mitt. 

Det høres også fantastisk ut å finne den styrken i seg selv, for deretter å finne en perfekt match! Måtte det også skje meg, veldig glad på dine vegne. Jeg ble veldig inspirert av å lese dette. Gjorde du noe spesielt for å bli så trygg i deg selv? 

TS

Anonymkode: 05e50...f36