Psykologen antyder gradert ufør… føler meg stemplet som ubrukelig og uhelbredelig

[AnonymBruker]

Ny time hos psykologen i dag… hun sa i dag at jeg bør forsone meg med at jeg ikke klarer møte samfunnets krav og at en gradert uførhet nok er det jeg må se for meg… hun vil søke meg til dps for mer utredning nå. Jeg har bare dårlige erfaringer fra dps så er ikke akkurat overlykkelig over det. Tidligere har vi liksom vært enige om at diagnose er ikke så viktig, det viktigste er hvordan jeg håndterer hverdagen. Men nå i forbindelse med uføretrygd ble plutselig diagnose viktig.
 

Nå føler jeg meg så nedstemt. Det er så stort nederlag føles det ut som. Skal jeg liksom bare gi opp å prøve nå da? Som om jeg ikke var nok skuffa over meg selv fra før…  Som om hun sier rett ut at hun ikke kan hjelpe meg. At jeg aldri blir frisk. At jeg aldri klarer å mestre hverdagen. Og det er skamfullt. Jeg kommer fra en familie hvor arbeids moral var kjempe viktig. Jeg er liksom sett på som lat som ikke klarer å leve opp til deres standard. Jeg føler jeg kommer til å falle utenfor samfunnet med dette.. og jeg er så trist nå 😭vet ikke hva jeg vil med denne tråden men.. lufte litt kanskje.. 

Anonymkode: d8ab4...e07

[AnonymBruker]

Kanskje snu det litt? Kanskje ved å få en pustepause fra "kravene" som er vanskelig å leve med så vil du få mer overskudd til hverdagen? 

Anonymkode: 170b3...16d

[AnonymBruker]

Ikke se på ufør som et Nederlag, men fast inntekt.

Hvis du ikke mestrer jobb, så vil du fort få økonomiske vansker. 

Å søke uføre,  eller Aap tipper jeg, tar tid. Og ja, diagnose er nok viktig da.

Du er ikke dømt til noe som helst, men psykologen vet nok at ved å ikke henvise deg videre hun kunne medføre et stort økonomisk tap for deg. Og tidstap.

Hun er nok bare pragmatisk. Behøver ikke å bety at hun har gitt deg opp

Anonymkode: 1ce6c...991

[AnonymBruker]

Dette bestemmer du selv. Du kan være uenig i leges vurdering. Hvis du ikke er ferdig utredet og har prøvd nesten all behandling får du nesten helt sikkert ikke uføretrygd uansett. Hvis du vil prøve mer, så bestemmer du det. Utrolig rart av lege å snakke om ufør til deg samtidig som  hun henviser deg til utredning. Mangel på systemforståelse. Men nå kjenner jeg kjenner jeg heller ikke din historie. Hvis det er masse innleggelser underveis hadde det vært noe mer forståelig.

Anonymkode: 246ec...fd6

[AnonymBruker]

Å ikke klare å stå i jobb betyr ikke at du er ubrukelig. Det er heller ikke en endelig dom det med å bli ufør, for ting kan endre seg. 

Hva slags diagnose/utfordringer er det snakk om da?  Det er jo mye innen psykiatri som kan hjelpes med forskjellig type terapi, medisin, og tilrettelegging. 

Og du, legg fra deg forventingspresset ditt. Du kan ikke noe for at du er syk, og du kommer bare til å gjøre deg selv verre ved å fokusere på at du føler deg "ubrukelig". Du er ikke ubrukelig. Sykdom, fysisk som psykisk, kan ramme alle. 

Anonymkode: 399a0...b79

[AnonymBruker]

Ikke la psykologen definere deg. Dette bestemmer du selv.

Anonymkode: cd444...b35

[AnonymBruker]

Se det positive, hun mener du kan jobbe noe når hun ikke sier full uføretrygd. 

Anonymkode: 4f65c...76a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Å ikke klare å stå i jobb betyr ikke at du er ubrukelig. Det er heller ikke en endelig dom det med å bli ufør, for ting kan endre seg. 

Hva slags diagnose/utfordringer er det snakk om da?  Det er jo mye innen psykiatri som kan hjelpes med forskjellig type terapi, medisin, og tilrettelegging. 

Og du, legg fra deg forventingspresset ditt. Du kan ikke noe for at du er syk, og du kommer bare til å gjøre deg selv verre ved å fokusere på at du føler deg "ubrukelig". Du er ikke ubrukelig. Sykdom, fysisk som psykisk, kan ramme alle. 

Anonymkode: 399a0...b79

Kompleks ptsd 

Anonymkode: d8ab4...e07

[AnonymBruker]

Å lese dokumentene legen og psykologen skrev til NAV er ikke akkurat hyggelig. Samtidig så er ikke det å bli ufør det samme som å være ubrukelig eller at en må være det for alltid. Klart det kan være en sorg. Samtidig så er det en økonomisk trygghet. Mye ambivalens. 

Men det du ikke skal henge deg opp i er erklæringene fra lege og psykolog, der høres en jo fullstendig ubrukelig alle mann for å få innvilget ufør i det hele tatt. De poengterer alt en ikke får til. 

Anonymkode: ec21e...489

[AnonymBruker]

Jeg så også på uføretrygd på som noe negativt, og nektet plent på at jeg skulle bli det. Men i ettertid så er jeg veldig glad for det, for nå har jeg fast inntekt og eier egen leilighet. Med tiden ønsker jeg å komme meg ut i jobb. Se på uføretrygd mer på som en pustepause, der du kan jobbe med ditt i ditt eget tempo. Mitt mål er å komme meg ut i jobb på langsikt.

Anonymkode: 18e6d...e02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Ny time hos psykologen i dag… hun sa i dag at jeg bør forsone meg med at jeg ikke klarer møte samfunnets krav og at en gradert uførhet nok er det jeg må se for meg… hun vil søke meg til dps for mer utredning nå. Jeg har bare dårlige erfaringer fra dps så er ikke akkurat overlykkelig over det. Tidligere har vi liksom vært enige om at diagnose er ikke så viktig, det viktigste er hvordan jeg håndterer hverdagen. Men nå i forbindelse med uføretrygd ble plutselig diagnose viktig.
 

Nå føler jeg meg så nedstemt. Det er så stort nederlag føles det ut som. Skal jeg liksom bare gi opp å prøve nå da? Som om jeg ikke var nok skuffa over meg selv fra før…  Som om hun sier rett ut at hun ikke kan hjelpe meg. At jeg aldri blir frisk. At jeg aldri klarer å mestre hverdagen. Og det er skamfullt. Jeg kommer fra en familie hvor arbeids moral var kjempe viktig. Jeg er liksom sett på som lat som ikke klarer å leve opp til deres standard. Jeg føler jeg kommer til å falle utenfor samfunnet med dette.. og jeg er så trist nå 😭vet ikke hva jeg vil med denne tråden men.. lufte litt kanskje.. 

Anonymkode: d8ab4...e07

Skjønner deg veldig godt, jeg sliter med det samme. Jeg er på AAP og legen og veileder på NAV snakker om delvis ufør. For meg er det skam, nederlag, samt frykt og usikkerhet fordi det å skaffe seg en fast og stabil deltidsjobb her jeg bor er kjempevanskelig. 

Anonymkode: 2e2e3...6ff

[AnonymBruker]

Det går over. 

Du får en liten sorg når vedtaket kommer. Så en liten panikkfølelse av "Hva faen nå da, er dette livet liksom?" også går det over og du aksepterer det. Er en prosess man går gjennom. 

 

Anonymkode: da398...5f6

[AnonymBruker]

Ja jeg føler meg håpløs og som et ubrukelig menneske. Alle andre klarer det jo. Også klarer ikke jeg det. Det er veldig vanskelig for en som alltid har vært flink pike. 

Anonymkode: d8ab4...e07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ny time hos psykologen i dag… hun sa i dag at jeg bør forsone meg med at jeg ikke klarer møte samfunnets krav og at en gradert uførhet nok er det jeg må se for meg… hun vil søke meg til dps for mer utredning nå. Jeg har bare dårlige erfaringer fra dps så er ikke akkurat overlykkelig over det. Tidligere har vi liksom vært enige om at diagnose er ikke så viktig, det viktigste er hvordan jeg håndterer hverdagen. Men nå i forbindelse med uføretrygd ble plutselig diagnose viktig.
 

Nå føler jeg meg så nedstemt. Det er så stort nederlag føles det ut som. Skal jeg liksom bare gi opp å prøve nå da? Som om jeg ikke var nok skuffa over meg selv fra før…  Som om hun sier rett ut at hun ikke kan hjelpe meg. At jeg aldri blir frisk. At jeg aldri klarer å mestre hverdagen. Og det er skamfullt. Jeg kommer fra en familie hvor arbeids moral var kjempe viktig. Jeg er liksom sett på som lat som ikke klarer å leve opp til deres standard. Jeg føler jeg kommer til å falle utenfor samfunnet med dette.. og jeg er så trist nå 😭vet ikke hva jeg vil med denne tråden men.. lufte litt kanskje.. 

Anonymkode: d8ab4...e07

Du kan vel si nei og prøve litt til, hva har du  fått av behandling til nå?

Anonymkode: 2865a...84e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det går over. 

Du får en liten sorg når vedtaket kommer. Så en liten panikkfølelse av "Hva faen nå da, er dette livet liksom?" også går det over og du aksepterer det. Er en prosess man går gjennom. 

 

Anonymkode: da398...5f6

Takk for at du deler dette. Fikk mitt vedtak for to uker siden. Jeg vet ikke hva jeg skal føle eller tenke jeg. Lettet for å ha litt bedre økonomi enn jeg har hatt tidligere. Litt forvirret rundt alt resten. Er på den der "hva faen skal jeg gjøre nå da?" Så lenge jeg kan huske har livet mitt handlet om å bli frisk nok til å jobbe ... og på en måte er det kanskje fremdeles det, men bare å åpne for tanken at kanskje jeg også bare kan leve litt, veldig merkelig situasjon å være i. Hvor lenge tok det for deg før du liksom ble vant med uføretrygden? 

Anonymkode: ec21e...489

[Elle Melle]

Det er veldig fornuftig å bruke de kreftene og ressursene man har på en bærekraftig måte. Hvis du kan få et mye enklere liv med å jobbe redusert, fordi du faktisk er syk, så er ikke det nødvendigvis så dumt? 

Du jobber jo like hardt som alle andre, trolig hardere. Men alle andre trenger ikke å bruke uhorvelig med krefter på andre ting enn jobb, så de kan bruke mye energi der. Du har alt brukt mye av kreftene før du er kommet så langt. 

At livet i sum skal gå i hop er trolig det som gir de fleste av oss god livskvalitet. Da er det fint om man kan få et litt likere utgangspunkt med å slippe å jobbe 100% om man rett og slett ikke har 100% å gi fordi livet også krever.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Ja jeg føler meg håpløs og som et ubrukelig menneske. Alle andre klarer det jo. Også klarer ikke jeg det. Det er veldig vanskelig for en som alltid har vært flink pike. 

Anonymkode: d8ab4...e07

Denne kjenner jeg meg igjen i. Så mye av identiteten min hadde vært knyttet opp til at jeg var en som jobbet hardt, som stod på, og alltid forsøkte å bli bedre og bli frisk. Og så å oppfordres til uføretrygd, da følte jeg liksom "hvem er jeg nå?" når jeg ikke er den flinke jenta som "skulle bli noe stort". Men det jeg innser er jo at det gikk på helsa løs å ha de tankene, og kom fra det faktum at jeg aldri følte meg bra nok som barn. 

Anonymkode: ec21e...489

[AnonymBruker]

Jeg fikk akkurat samme tilbakemelding fra psykolog da jeg fikk autismediagnosen min i midten av 30-årene. Derifra gikk det radig over på AAP siden jeg allerede var sykemeldt.

Det er nå 2 år siden og det har tatt meg de to årene å forsone meg med tanken. Jeg skjønner jo hva hun mente egentlig for det er tungt for meg å jobbe 100%. Jeg går på smell etter smell og blir dårligere. Nå har jeg jobbet 50% i et år og kjenner på at jeg mestrer hverdagen mye bedre og at jeg har det mye bedre. Psyken er under kontroll på en helt annen måte.

Det er vondt å føle seg stemplet som ubrukelig, men prøv å snu det til at gradert uførhet faktisk betyr at du kan delta i arbeidslivet og ha det godt med deg selv  

Anonymkode: 249b5...860

[AnonymBruker]

Det er en sorg det der, selv brukte jeg 2-3 år på å innfinne meg med sykdommen/skaden, som førte meg ut i uførhet.

For meg var også jobb en viktig del av identiteten, har brukt en del tid og tankearbeid på ikke å bli bitter, innfinne seg med virkeligheten.

Mitt råd blir å se på det som en prosess som skal skje i tiden som kommer, se på stabiliteten som etterhvert kommer, snakk med leder på jobben om tilrettelegging, slik at restarbeidsevnen blir godt brukt. Snakk med familie, vær åpen om det som er tilfellet, skam gagner ingen, vær transparent med familie og venner, det er lett å tuller seg inn i usannheter med forskjellige historier her og der, som er slitsomt å gå og huske på hvem som veit hva.

Lykke til.

Anonymkode: ca112...8e7

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar og forståelse. Jeg hadde allerede bestemt meg for å holde dette skjult fra familie pga skammen. Men jeg vet ikke. Før eller siden kommer det vel for dagen. Takk alle sammen. Kanskje dps kan hjelpe meg og jeg slipper å bli ufør i det hele tatt. Men jeg vet ikke. Føler ikke mye håp. Etter 20 år med å prøve å mestre voksen og jobb livet så er det hardt å på en måte skulle slutte å prøve så hardt. Men kanskje det blir godt å slippe å skuffe seg selv gang på gang på gang. For det er en gjentakende og stor skam. Og veldig vondt. 

Anonymkode: d8ab4...e07