Trenger egentid for å kunne slappe helt av!

[AnonymBruker]

Føler meg så unormal da jeg trenger å være helt alene for å kunne slappe av og hente meg inn igjen. Har familie og barn som jeg liker å tilbringe tid med, gode venner og en jobb jeg liker. Allikevel er det som om hjernen aldri klarer å nå total avslapping med mindre jeg er helt alene.

Dersom jeg har en rolig kveld med mann og barn hjemme, setter på en film og ligger på sofaen er det som om jeg allikevel bare klarer å hvile 80-90% fordi jeg alltid blir avbrutt av noen som stiller et spørsmål, beveger på seg, hoster eller generelt bare eksisterer i min atmosfære! 
Misforstå meg rett, jeg elsker å tilbringe tid med de jeg har rundt meg - problemer oppstår når jeg tvinges til å ha folk rundt meg over lengre perioder. Da blir jeg blir jeg sakte men sikkert tappet for energi og eneste løsningen er å sende alle andre bort så jeg kan sutre rundt i min egen verden. 
 

føler jeg kan beskrive mitt sosiale liv slik «jeg liker å være sosial og ha mennesker rundt meg, men jeg er ikke avhengig av det for å ha det bra. Tvert i mot er jeg avhengig av å kunne være borte fra mennesker innimellom for å ha det optimalt» 
 

Det er så irriterende å være slik og jeg lurer på om det finnes måter å «trene» kroppens evne til å hvile? 

Anonymkode: 10f03...684

[AnonymBruker]

Så ta den egentiden da. Helt normalt, men du må tilrettelegge

Anonymkode: d90b0...8ee

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn! Tror ikke det er så unormalt, men det er få sånne i min familie. For meg er dette definisjonen på introvert. Lader best batteriene alene, og telefonen av og døra låst. Alle vet jeg blir grinete om jeg ikke får ladet opp, så jeg har mulighet til å trekke meg tilbake. Viktig å finn en balanse. Ettersom du bor med andre hadde det vært smart om du fant en måte å lade på som ikke går utover de. Kanskje en hobby utenfor hjemmet, eller en god gammeldags mancave. Viktigste for meg er uansett at jeg 100% garantert kan slippe å bekymre meg for å bli "avbrutt" eller måtte ta stilling til ting, ellers er hele ladinga bortkastet.

Anonymkode: b2ad0...6cc

[AnonymBruker]

Du er introvert. Mange av oss er det. Beste er å akseptere at det er slik du er og så legge til rette for det så godt du kan i ditt liv. 

Anonymkode: 4c398...64d

[Snublefot62]

Det høres for meg ut som at du er mer introvert. I praksis betyr det at du lader batteriene alene (eller med færrest mulig folk rundt deg). Det er ingenting galt i det, ikke noe unormalt og ikke noe du skal "fikse".

Vær åpen om behovet og hvordan det fungerer best for deg.

Dette kan og endre seg over tid igjennom livet. Man er ikke fastlåst men jeg tviler på at du bevisst kan "trene" opp noe som helst.

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik, og har innfunnet meg med dette. Ikke alltid lett for andre å forstå. Men alenetid er det beste som finnes, og jeg kan faktisk bli så dårlig at jeg sykemeldes om jeg ikke får de aleneperiodene mine som jeg trenger, når jeg trenger dem... Jeg tror vi tar på oss andre sin energi i det daglige, og må "rense" oss ved å tilbringe tid alene. Dette er medfødt, jeg har alltid vært slik.

Anonymkode: 66ef2...c0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Føler meg så unormal da jeg trenger å være helt alene for å kunne slappe av og hente meg inn igjen. Har familie og barn som jeg liker å tilbringe tid med, gode venner og en jobb jeg liker. Allikevel er det som om hjernen aldri klarer å nå total avslapping med mindre jeg er helt alene.

Dersom jeg har en rolig kveld med mann og barn hjemme, setter på en film og ligger på sofaen er det som om jeg allikevel bare klarer å hvile 80-90% fordi jeg alltid blir avbrutt av noen som stiller et spørsmål, beveger på seg, hoster eller generelt bare eksisterer i min atmosfære! 
Misforstå meg rett, jeg elsker å tilbringe tid med de jeg har rundt meg - problemer oppstår når jeg tvinges til å ha folk rundt meg over lengre perioder. Da blir jeg blir jeg sakte men sikkert tappet for energi og eneste løsningen er å sende alle andre bort så jeg kan sutre rundt i min egen verden. 
 

føler jeg kan beskrive mitt sosiale liv slik «jeg liker å være sosial og ha mennesker rundt meg, men jeg er ikke avhengig av det for å ha det bra. Tvert i mot er jeg avhengig av å kunne være borte fra mennesker innimellom for å ha det optimalt» 
 

Det er så irriterende å være slik og jeg lurer på om det finnes måter å «trene» kroppens evne til å hvile? 

Anonymkode: 10f03...684

Ta deg egentid, bare meld fra til familien du at du har behov for det for å lade opp og fungere skikkelig. Jeg er stressa når jeg har folk rundt meg t.o.m nærmeste familien, redningen er at vi har en hytte man kan rømme til alene om det blir for mye. Så der kan man lade opp litt. Mannen min kobler bare ut han, selvom det er fullt leven rundt han, det klarer ikke jeg -er på alerten hele tiden. 

Anonymkode: c391a...573

[AnonymBruker]

Jeg er lik. Introvert.

Pleier jobbe litt ekstra på kveldene så jeg kan avspasere en hel dag heeeeelt alene hjemme typ 4 ganger i året.

Pleier ikke si fra til noen (ikke mannen engang, for da føler jeg at jeg må gjøre noe produktivt  ) og så sover jeg til typ 10, drikker en god kopp kaffe, ser en serie, trener eller gjør noe annet jeg har lyst til som gir energi.

For meg er det skikkelig batteri-lading å være alene i eget hus på dagtid.

 

Anonymkode: 5ef32...c3a

[AnonymBruker]

Unormal er du virkelig ikke, det kalles introvert. Har det på samme måte. 

Anonymkode: cfc7c...c28

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik, og jobber som lærer og stortrives med det. Men det krever at jeg har tilgang til batterilading. Jeg blir utrolig skuffet hvis jeg f.eks. har fri en dag og har innstilt meg på å ha huset helt alene, og så kommer plutselig mannen og hadde visst fri han også. Men det er nok litt fordi han ikke forstår at vi ikke er like på det punktet. 

Mannen sier heller aldri nei til besøk, og i følge han han moren hans også stikke innom når som helst.., også hvis han ikke er hjemme. Da føler jeg meg invadert og egentlig tråkket på. 

Tror jeg har blitt værre siste året. Det har nok å gjøre med at jeg har vært igjennom en del sorgprosesser, med litt for mange begravelser i høst. Men jeg har god funnet noe egentid i å ha kommet igang med løping. Så det veier opp litt. Men ingenting slår en dagslur eller en serie alene i senga. 

Anonymkode: 19a41...1c8

[Fugleperspektiv]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Føler meg så unormal da jeg trenger å være helt alene for å kunne slappe av og hente meg inn igjen. Har familie og barn som jeg liker å tilbringe tid med, gode venner og en jobb jeg liker. Allikevel er det som om hjernen aldri klarer å nå total avslapping med mindre jeg er helt alene.

Dersom jeg har en rolig kveld med mann og barn hjemme, setter på en film og ligger på sofaen er det som om jeg allikevel bare klarer å hvile 80-90% fordi jeg alltid blir avbrutt av noen som stiller et spørsmål, beveger på seg, hoster eller generelt bare eksisterer i min atmosfære! 
Misforstå meg rett, jeg elsker å tilbringe tid med de jeg har rundt meg - problemer oppstår når jeg tvinges til å ha folk rundt meg over lengre perioder. Da blir jeg blir jeg sakte men sikkert tappet for energi og eneste løsningen er å sende alle andre bort så jeg kan sutre rundt i min egen verden. 
 

føler jeg kan beskrive mitt sosiale liv slik «jeg liker å være sosial og ha mennesker rundt meg, men jeg er ikke avhengig av det for å ha det bra. Tvert i mot er jeg avhengig av å kunne være borte fra mennesker innimellom for å ha det optimalt» 
 

Det er så irriterende å være slik og jeg lurer på om det finnes måter å «trene» kroppens evne til å hvile? 

Anonymkode: 10f03...684

Noen fugler flyr i flokk, tett på hverandre, i perfekt formasjon. Andre trenger å sveve litt alene for å finne retning, ro og kraft til neste svev. Det betyr ikke at de elsker flokken sin mindre. Det betyr bare at de lader på en annen måte.

Du er ikke rar. Du er bare laget med et nervesystem som trenger stillhet. Og det er ikke egoistisk. Det er ærlig.

I et rede fullt av liv, med gode mennesker, kjærlighet og hverdagslyder kan det likevel være sånn at hodet aldri helt får landa. At du aldri når helt ned i dyp hvile, fordi det alltid er en bevegelse i lufta, en lyd i skogen, noen som trenger deg.

Sånn er det for mange. Det er bare ikke alle som sier det høyt.

Det er ingen svakhet å trenge egentid for å hente seg inn. Det er styrke å kjenne sitt eget behov før kroppen skriker det ut. Og det er faktisk ganske vakkert å like andre menneskers nærvær, men å trenge sitt eget for å blomstre.

Du trenger ikke trene deg opp til å være annerledes. Kanskje er øvelsen egentlig å tørre å ta plassen du trenger uten dårlig samvittighet. Du vil merke at når du gir deg selv den plassen, så kommer du tilbake til flokken med roligere vinger og mer å gi.

Og dét er ikke noe man skal skamme seg over.

Det er visdom.

[AnonymBruker]

Det er interessant - introvert er greit. Men det i nær familie har jeg noen som enda mer introverte enn meg selv, slik jeg ser det - jeg ses på i alle fall som rimelig sosial og hyggelig f.eks. i jobbsammenheng. Men likevel virker det som om vedkommende slektning tåler bedre å være sammen med mange over tid. Så det må være noe mer enn bare "introvert", tenker jeg. 

Er enslig og lever svært godt med det. Har også gode kolleger, venner og slektninger. Men i stadig større grad merker jeg at det er slitsomt å være med folk hele tiden. Det merke spesielt godt i jula, der det er forvenet at man skal tilbringe mange dager sammen i barndsomshjemmet. Hytteturer slikter jeg også med, i alle fall de som er over 1-2 overnattinger. Det er nesten uaktuelt. 

Tror det er viktig å si fra - ta det opp og luft det som en utfordring. Jo flere som sier fra, jo mer normalt blir det og flere kan bli oppmerksomme på det. 

 

Anonymkode: 8bd17...31d

[AnonymBruker]

Noen tar inn andres energier og sinnstilstand hele tiden, jeg skanner (ubevisst der og da) rommet for å stadfeste og være i forkant av hendelser, hensyn til andre osv. utrolig slitsomt. For meg har det med oppvekst å gjøre. Hadde emosjonelt fraværende og avkoblede foreldre, en mor som aldri viste følelser annet om det gjaldt henne selv, så har alltid prøvd å tilfredsstille de med å gjøre alt best mulig og ikke ta plass, for jeg visste aldri hva som var bra nok. Så som voksen er jeg livredd for at jeg ikke klarer gi barna mine det foreldrene mine ikke gav meg også vet jeg ikke helt hvordan få det til for jeg lærte det jo aldri, jeg bare forstod for meg selv at det ikke var normalt. Derfor stresser jeg rundt barna og føler jeg må være «på» og om jeg ikke er akkurat på de fysisk, så er jeg «påskrudd» de mentalt konstant om de er i nærheten.

Anonymkode: c391a...573

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Det er interessant - introvert er greit. Men det i nær familie har jeg noen som enda mer introverte enn meg selv, slik jeg ser det - jeg ses på i alle fall som rimelig sosial og hyggelig f.eks. i jobbsammenheng. Men likevel virker det som om vedkommende slektning tåler bedre å være sammen med mange over tid. Så det må være noe mer enn bare "introvert", tenker jeg

Introverte er ikke asosiale. Jeg er pratsom og sosial. Men introvert uten tvil. Noen timer med kolleger er tipp topp. En helg drepen.

Jeg kan slappe helt av bak en låst dør i badekaret. Mannen min lurer på hvorfor jeg ikke kan bade med døra åpen så barna kan tisse eller spørre noe. Men hele poenget for meg er å vite at ingen skal stikke innom eller skulle noe.  Vi har to bad, bading er hellig. 

Anonymkode: 0e76b...cf9

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er interessant - introvert er greit. Men det i nær familie har jeg noen som enda mer introverte enn meg selv, slik jeg ser det - jeg ses på i alle fall som rimelig sosial og hyggelig f.eks. i jobbsammenheng. Men likevel virker det som om vedkommende slektning tåler bedre å være sammen med mange over tid. Så det må være noe mer enn bare "introvert", tenker jeg. 

Er enslig og lever svært godt med det. Har også gode kolleger, venner og slektninger. Men i stadig større grad merker jeg at det er slitsomt å være med folk hele tiden. Det merke spesielt godt i jula, der det er forvenet at man skal tilbringe mange dager sammen i barndsomshjemmet. Hytteturer slikter jeg også med, i alle fall de som er over 1-2 overnattinger. Det er nesten uaktuelt. 

Tror det er viktig å si fra - ta det opp og luft det som en utfordring. Jo flere som sier fra, jo mer normalt blir det og flere kan bli oppmerksomme på det. 

 

Anonymkode: 8bd17...31d

Det er en vanlig misforståelse at introverte mennesker ikke kan være sosiale, pratsomme og utadvendte.

Det er feil.

Introversjon handler om hvordan man lader opp batteriene sine. Samler energi. Introverte lader opp i eget selskap. Ekstroverte lader opp sammen med andre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Føler meg så unormal da jeg trenger å være helt alene for å kunne slappe av og hente meg inn igjen. Har familie og barn som jeg liker å tilbringe tid med, gode venner og en jobb jeg liker. Allikevel er det som om hjernen aldri klarer å nå total avslapping med mindre jeg er helt alene.

Dersom jeg har en rolig kveld med mann og barn hjemme, setter på en film og ligger på sofaen er det som om jeg allikevel bare klarer å hvile 80-90% fordi jeg alltid blir avbrutt av noen som stiller et spørsmål, beveger på seg, hoster eller generelt bare eksisterer i min atmosfære! 
Misforstå meg rett, jeg elsker å tilbringe tid med de jeg har rundt meg - problemer oppstår når jeg tvinges til å ha folk rundt meg over lengre perioder. Da blir jeg blir jeg sakte men sikkert tappet for energi og eneste løsningen er å sende alle andre bort så jeg kan sutre rundt i min egen verden. 
 

føler jeg kan beskrive mitt sosiale liv slik «jeg liker å være sosial og ha mennesker rundt meg, men jeg er ikke avhengig av det for å ha det bra. Tvert i mot er jeg avhengig av å kunne være borte fra mennesker innimellom for å ha det optimalt» 
 

Det er så irriterende å være slik og jeg lurer på om det finnes måter å «trene» kroppens evne til å hvile? 

Anonymkode: 10f03...684

Jeg teller dager til to ting. Når jeg har råd til eget bosted vekk fra folk, og når naboen på andre siden av veggen reiser vekk en sjelden gang i blant. Så jeg forstår deg. 

Anonymkode: f1294...c35