Den perfekte oppvekst.

[Gjest Gjest]

Noen med noen meninger?

[Gjest Ester]

Synes ikke en oppvekst skal være "perfekt", jeg. Men å unngå traumatiske opplevelser i barndommen er vel bra. Ikke miste foreldre og lignende, eller være utsatt for ulykker, misbruk, omsorgssvikt, mobbing.

[Gjest Binna]

En balansegang mellom det å verken overbeskyttet eller oversett, i tillegg til det Ester skriver.

[Gjest Donna]

Jeg hadde en perfekt oppvekst

De beste foreldrene man kan ha, et stort fint hus med en diger hage, masse unger i nabolaget, en liten og rolig barneskole i en forstad til en av de store byene i landet. Barndommen min var helt uten bekymringer - lek ute med nabounger i alle aldre fra morgen til kveld ... Vi var aldri inne ... vi var ute og lekte. Mor var hjemmeværende og jeg kom alltid hjem til deilig middag og hver søndag laget mor kaker eller boller.

I ungdommen stolte foreldrene mine på meg fullt og fast ... Jeg fikk drive med hester - noe jeg elsket. Senere tok interessen for sminke, musikk og gutter over ... Jeg hadde alltid moderne klær - selvom vi ikke hadde noen overflod av penger. Foreldrene mine var unge og moderne - og huset vårt var det naturlige samlingspunkt for venner.

Men det viktigste tror jeg var at mor og far stolte så til de grader på meg ... Jeg fikk tidlig reise bort sammen med venner. Når jeg ser hvor pysete jeg selv er med sønnene mine så blir jeg bare enda mer full av beundring for moren min ...

Hun var den beste moren jeg kunne fått

Endret 19. mars 2006 av Donna

[Far til 2]

Noen med noen meninger? 

←

Trygghet, trygghet, - og enda mer trygghet.

Nær kontakt med 2 oppegående foreldre som lærer en frihet under ansvar.

Foreldre som viser interesse for barnas hverdag og som gjør sitt ytterste for å ivareta behovene uten å gå på akkord med det umulige.

Et nærmiljø som gir rom for å lære uten å utsette seg selv for farer eller overgrep.

En mulighet for barn til å vokse på egne feil uten å miste troen på seg selv.

Ha lov til å være barn uten å bli presset inn i ansvar barn ikke er modne for.

[Gjest Gjesta]

Jeg ser vel på Donnas oppvekst som "malen på den perfekte oppvekst".

Mine foreldre jobbet begge to, men vi var også mye ute, vi fikk teste grenser og prøve ting, vi har alltid snakket åpent om alt hjemme osv, så jeg er veldig fornøyd med oppveksten min jeg og da

[Aquarius]

Hva som er en "perfekt" oppvekst er vel en individuelt. Jeg hadde ingen dårlig oppvekst, har hatt en fri oppvekst uten mange restriksojner og vil si det ble en fornuftig og oppegående jente av meg. Men det jeg føler jeg manglet i oppveksten var:

Nærhet til foreldrene og familien.

Mer åpenhet.

Å ikke føle meg oversett.

Dette er ting jeg føler er veldig viktig for en perfekt oppvekst.

[Gjest Gjest]

"Se meg og elsk meg". Trygghet, følelsen av å bli sett og tatt alvorlig. Det er dessuten viktig at foreldrene involverer seg i det barna syns er viktig og er opptatt av, uten at de overtar alt. Dessuten er det kjempeviktig å ha grenser, men ikke være overbeskyttende - og til en viss grad gi rom for å feile.

Selv vokste jeg opp i et hjem hvor fasade var veldig viktig, og det har skadet meg emosjonelt. Å ikke føle seg god nok er foreferdelig. Å være foreldre er en vanskelig og viktig jobb, og det finnes ikke en perfekt oppvekst. Men det finnes trygge oppvekster med gode rammer og masse empati og kjærlighet.

Barn skal føle at de er gode nok som de er, selv om de ikke er flinke til alt, og selv om de ikke er "perfekte" ut ifra standarden som er satt. Man skal gi barn selvtillit, lære dem hvordan de skal behandle andre mennesker (som respekt, sympati og det å godta at folk er forskjellige), og være åpen for spørsmål. I tillegg vise forståelse for at små problemer kan være ganske store for et barn/ungdom.

Det finnes selvsagt en balansegang mellom å gi barna selvtillit, og det at de føler seg som verdensmestere.

Man lærer så lenge man lever, og foreldre er foreldre til de selv dør - selv når barnet er voksent.

De hjemmene jeg er i nå, hvor både barn og foreldre har det bra, er de som prioriterer barna, men også har rom for voksentid. Dessuten er fellesskapet i disse hjemmene bra, og det er en selvfølge å spise sammen f.eks.

[Gjest Gjest]

Noen med noen meninger? 

←

om noen forteller meg at de har hatt en perfekt barndom da lurer jeg. viser seg at det er de som har ting å 2skjule"

[millemei]

Finnes det?

Mange foreldre klarer seg helt utmerket. Man må finne balansen mellom disiplin og omsorg, ikke være for ettergivende og ikke for autoritær. Vise kjærlighet og omsorg, gi trygghet, stimulere lærelyst, gi selvtillit og gjøre barna godt utrustet til å møte den virkelige verden på egenhånd.

Det kan til tider være en meget tøff oppgave, og det blir både opp- og nedturer for alle og enhver. Men så er det verdt det også da, når lille nurket ser en inn i øynene med øyne som stråler av kjærlighet eller kommer med sine fantastiske gullkorn som bare barn kan:sjarmor:

[Gjest Gjest]

Dette er da veldig individuelt. jeg tror også at man først i ettertid kan konstatere om barndommen har vært "perfekt" eller ikke. Så til dere foreldre som hele tiden streber etter å oppnå det perfekte, det er ikke nødvendigvis slik at barndommen kun er vellykket når man har en følelse av kontroll over betingelsene. At enkelte her klager over at man ikke får tid til "kvalitetstid" vil jeg ikke si at man ikke gor barna noe.

Bare tenk tilbake på deres egen oppvekst. Man lærte jo av det meste. Og jeg hadde jo ikke være den jeg er i dag, hvis jeg ikke hadde hatt den oppveksten jeg hadde.

Men for min egen del kan jeg nok konstatere at jeg langt fra en "perfekt" barndom. slet med spiseforstyrrelse og depresjon alt fra jeg var ganske så ung. Så så lenge man unngår slikt er enhver barndom lærerik