Må foreldre med utviklingshemmende barn ha de boende hjemme for alltid?

[AnonymBruker]

Må foreldre til psykisk utviklingshemmede ha de boenede hjemme for alltid ? Eller overtar det offentlige ansvaret og omsorg for barna når de blir voksne om foreldrene ønsker det?

eller må foreldrene ha småbarns foreldre rollen livet ut eller så lenge helsen deres tillater det?

Anonymkode: 518cb...d72

[AnonymBruker]

 nei finnes jo bofelleskap og slike omsorgsboliger for folk med behov. Det er et slikt hus rett nedi gata her, jeg misunner de felleskapet, de har grilling og leker i hagen i på kveldene i fint vær, spiser ute osv, noen ganger tenker jeg at jeg skulle gjerne bodd der selv 😂

Anonymkode: 47580...dc5

[AnonymBruker]

Nei.

Vi kjenner et par som har barn med store utfordringer.  Det ble søkt inn til bofellesskap da det fylte 20 år. Hvor det ville få oppfølging, aktivitet osv. Barnet er hos foreldre og søsken i ferier, når det er bursdag,  jul osv.

Anonymkode: 23308...301

[AnonymBruker]

Det kommer ann på hvor du bor hvilket tilbud som finnes og hvor "enkelt" det er å få plass innen slike. 

Anonymkode: 77ec0...42b

[Hololo]

Det er og mange av de som klarer seg selv, kommer litt an på hvilke grad PU de har, men ellers som nevnt oppføre så finnes det bemannet omsorgs boliger.

[AnonymBruker]

Tangerudbakken.  

Anonymkode: c19e0...a7a

[AnonymBruker]

For de som bare er "lettere" utviklingshemmet så finnes det også mye kommunal tilrettelegging uten å bo i (bemannet) omsorgsbolig. Broren min er autist og har fått hjelp av kommunen til å få jobb (kommunalt ansatt med fulltidsjobb og får lærling-lønn). Han har også fått kommunal bolig (men ikke omsorgsbolig) og hadde i et par år en veileder som kom og hjalp til med personlig hygiene, vasking, matlaging og sånt før broren min ble erklært "selvstendig nok". 

(Han lager middag omtrent to ganger i uka og spiser ellers brødskiver og chips, men det er det helt sikkert folk uten autisme som gjør også..) 

Mine foreldre hadde selvfølgelig også prøvd å lære broren min å bli selvstendig, men det er vanskelig å bli selvstendig på vasking, matlaging og sånt når du fremdeles bor på gutterommet hjemme... 

Anonymkode: 12cea...0af

[AnonymBruker]

Det er veldig få slike boliger. Var på et møte med kommunen og flere interessegrupper for barn med funksjonsnedsettelser nylig, og det er temmelig nedslående. Folk står lenge (i årevis) på ventelister.

Ser for meg at vi må flytte ut i gokk der vi får råd til en bolig med kjellerleilighet eller noe... Der barnet kan bo når han blir voksen. Dette gjør jo at vi aldri kommer oss ut av omsorgsrollen 24/7.

Anonymkode: 3aed6...536

[AnonymBruker]

Har selv barn med PU og også fysisk funksjonshemming. 

Jeg føler jeg må leve evig for å ta vare på barnet mitt. Samtidig vet jeg jo at det ikke går, hen vokser til, jeg og min mann blir eldre og har ikke funnet ungdomskilden til evig liv.

Det finnes tilbud som avlastning,  omsorgsbolig osv. Noen steder er ok og bra, andre steder overhodet ikke bra. Funksjonshemmede er den gruppen mennesker som er mest utsatt for overgrep, vold og tvang. 

Vi kjenner personlig flere som har hatt "sine" på dårlige steder og som dessverre har blitt utsatt for ting som ikke noen burde utsettes for. Det skremmer meg.

Det er veldig vanskelig som forelder å skulle sende barnet sitt, også når de fyller 18, over i noe man ikke har kontroll på.

På gode steder jobber det gode folk og det er godt tilbud, man får innsyn som foreldre og det er godt samarbeid.  Vi kjenner heldigvis også til slike fine steder. Det føles likevel veldig sårbart å skulle sende barnet sitt fra seg, det er gambling. 

Offentlig omsorg koker også som alt annet ned til kroner, ører og kommuneøkonomi, og man får ikke så mange reelle valgmuligheter.  

Anonymkode: 8b6bc...c16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har selv barn med PU og også fysisk funksjonshemming. 

Jeg føler jeg må leve evig for å ta vare på barnet mitt. Samtidig vet jeg jo at det ikke går, hen vokser til, jeg og min mann blir eldre og har ikke funnet ungdomskilden til evig liv.

Det finnes tilbud som avlastning,  omsorgsbolig osv. Noen steder er ok og bra, andre steder overhodet ikke bra. Funksjonshemmede er den gruppen mennesker som er mest utsatt for overgrep, vold og tvang. 

Vi kjenner personlig flere som har hatt "sine" på dårlige steder og som dessverre har blitt utsatt for ting som ikke noen burde utsettes for. Det skremmer meg.

Det er veldig vanskelig som forelder å skulle sende barnet sitt, også når de fyller 18, over i noe man ikke har kontroll på.

På gode steder jobber det gode folk og det er godt tilbud, man får innsyn som foreldre og det er godt samarbeid.  Vi kjenner heldigvis også til slike fine steder. Det føles likevel veldig sårbart å skulle sende barnet sitt fra seg, det er gambling. 

Offentlig omsorg koker også som alt annet ned til kroner, ører og kommuneøkonomi, og man får ikke så mange reelle valgmuligheter.  

Anonymkode: 8b6bc...c16

Dere har min største medfølelse, hadde jeg hatt et barn med slike behov hadde jeg også vært redd for hva som vil skje når jeg ikke er der og kan passe på lenger. Huset nedi gsts mi er et positivt eksempel men jeg kan tenke meg de som ikke er så bra. 

Anonymkode: 47580...dc5

[Virrevirrevapp]

Barnet kan få egen leilighet eller flytte til bemannet bolig. 

Jeg jobber i en sånn bolig. De har sine egne fulle leiligheter pluss tilgang til felles stue med kjøkken. De får hjelp etter behov. Foreldrene er ofte med dem men ikke hver dag. De blir tatt med på McDonalds, kino, grilliing, svømming, turer, klubb med håndarbeid eller dansing mm. 

[AnonymBruker]

Nei, det må de ikke, men ventelistene for kommunal omsorgsbolig er lange. 

En måte å "snike i køen" på er ved å kjøpe egen bolig til (det myndige) barnet, og søke om hjemmetjenester i boligen. Vi har flere slike eksempler her, med heldøgnsbemanning i privateid bolig. Egentlig veldig urettferdig, for de som ikke har råd til å kjøpe egen bolig til barnet har da barnet boende hjemme i årevis. 

Det er stadig flere unge som trenger omfattende hjelp fra kommunen, så ventelistene øker. 

Anonymkode: e5c0d...650

[AnonymBruker]

Det finnes tilbud ja. Dem har bofelleskap her jeg bor. Men er det bedre på småplasser enn storby? Jeg vet ikke. Men ikke alle foreldre som klarer å gi slipp. Og det forstår jeg så godt. Vi synes jo det er skummelt når våre barn skal flytte. Kan tenke meg hva dem føler som har et helt annet forløp enn oss har det. 

Anonymkode: 120b9...d7b

[sicario]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Må foreldre til psykisk utviklingshemmede ha de boenede hjemme for alltid ? Eller overtar det offentlige ansvaret og omsorg for barna når de blir voksne om foreldrene ønsker det?

eller må foreldrene ha småbarns foreldre rollen livet ut eller så lenge helsen deres tillater det?

Anonymkode: 518cb...d72

Det offentlige tar ikke over foreldreansvaret.

Man kan derimot ha krav på bolig, enten med eller uten fast bemanning. Dette vedtaksfestes i hver enkelt kommune.

Dette reguleres av Helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven.

Man kan også få vedtak på bolig før fylte 18, men praksis er at kommuner ofte vil prøve avlastning osv først. De starter ofte nederst på omsorgsstigen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det finnes tilbud ja. Dem har bofelleskap her jeg bor. Men er det bedre på småplasser enn storby? Jeg vet ikke. Men ikke alle foreldre som klarer å gi slipp. Og det forstår jeg så godt. Vi synes jo det er skummelt når våre barn skal flytte. Kan tenke meg hva dem føler som har et helt annet forløp enn oss har det. 

Anonymkode: 120b9...d7b

Det er svært mange foreldre som ikke greier å gi slipp ja, og det er uheldig. Det er svært krevende for en med PU å flytte for seg selv når hen er 50, enn når han er 25... Eller slik som en nær slektning av meg med PU, flyttet da hun var 70 (!!), fordi foreldre og etterhvert søsken ikke ville gi slipp før krisen står på døra. 

Anonymkode: e5c0d...650

[AnonymBruker]

I Norge bor de fleste voksne med PU i egen bolig enten egen tilrettelagt leilighet eller bofelleskap.

Men det er nok slik at omsorgsrollen aldri helt tar slutt for foreldre til barn med spesielle behov, og det er nok sikkert svært tungt. De vil alltid trenger noen som passer ekstra på dem, følger med på at de får et tilbud som er bra nok osv da de jo ikke selv er i stand til å ivareta sine interesser. Og som en sier er de sårbare for overgrep og kan lett bli utnyttet.

På vgs hørte jeg om en gutt med Downs som hadde  gått på  skolen vår med noen usle mennesker rundt seg. De hadde fått ham til å ta frem snabelen og leke med den midt i skolegården. 

Anonymkode: a213d...f23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 nei finnes jo bofelleskap og slike omsorgsboliger for folk med behov. Det er et slikt hus rett nedi gata her, jeg misunner de felleskapet, de har grilling og leker i hagen i på kveldene i fint vær, spiser ute osv, noen ganger tenker jeg at jeg skulle gjerne bodd der selv 😂

Anonymkode: 47580...dc5

Ja bodd der selv med så elendig økonomi at de knapt har mulighet til å finne på noe som helst som koster penger,som en kafetur eller fotballkamp. Det er realiteten for noen voksne med psykisk utviklingshemming i bofellesskap bort i vegen her.

Anonymkode: c6a6c...d6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Må foreldre til psykisk utviklingshemmede ha de boenede hjemme for alltid ? Eller overtar det offentlige ansvaret og omsorg for barna når de blir voksne om foreldrene ønsker det?

eller må foreldrene ha småbarns foreldre rollen livet ut eller så lenge helsen deres tillater det?

Anonymkode: 518cb...d72

Det er jo strengt tatt opp til foreldrene selv hvor lenge de vil ha sine pu barn boende hjemme. I kommunen jeg bor i kan man søke ungdommer inn i ny bolig fra de er 19 år gamle. Kanskje er man så heldige at det bygges en ny pu-bolig, og det er bare å søke plass der, - og så får man plass. Jeg kjenner flere som kom inn i to nye slike boliger i min kommune, men jeg må si at jeg er litt usikre på om de sto på en venteliste. Slik jeg oppfatta det ved den ene av de to nye boligene ble det bare søkt til kommunen om mulighet for å få leilighet der, og så gikk det gjennom. I den ene boligen er det seks leiligheter, og i den andre er det tolv. I tillegg er det flere enn de to boligene for pu i kommunen. 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det finnes tilbud ja. Dem har bofelleskap her jeg bor. Men er det bedre på småplasser enn storby? Jeg vet ikke. Men ikke alle foreldre som klarer å gi slipp. Og det forstår jeg så godt. Vi synes jo det er skummelt når våre barn skal flytte. Kan tenke meg hva dem føler som har et helt annet forløp enn oss har det. 

Anonymkode: 120b9...d7b

Dette. Kjenner flere tilknytta boligene jeg nevner over. Den ene var nærmere 30 år, og hverken hun eller foreldrene klarte å "forstå" før det var gått flere år - at hun hadde sitt eget hjem, og ikke måtte "hjem" til sine foreldre hver til annenhver helg. Slik holdt de på i flere år.

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er svært mange foreldre som ikke greier å gi slipp ja, og det er uheldig. Det er svært krevende for en med PU å flytte for seg selv når hen er 50, enn når han er 25... Eller slik som en nær slektning av meg med PU, flyttet da hun var 70 (!!), fordi foreldre og etterhvert søsken ikke ville gi slipp før krisen står på døra. 

Anonymkode: e5c0d...650

Et annet tilfelle jeg kjenner til, i tillegg til ovennevnte, går på at ei dame på et tidspunkt flytta til broren sin, ikke til pu-bolig når hun flytta fra sine foreldre. Jeg er litt usikker på om dette var fordi foreldrene skjønte at de ikke ville klare det mer, eller om det var broren som var frampå. Istedenfor å søke henne til pu-bolig da, ble hun boende hos sin bror til hun var rundt 60 år. Først da valgte de å søke henne til en av de pu-boligene jeg nevner, og den boligen hun da kom til hadde et aldersspenn fra 19 til 37 år. De som taklet det dårligst var flere av de som bodde der, og mente at hun heller kunne fortsette å bo hos sin bror. Hun tok veldig mye plass med sin væremåte, og det ødela mye for flere. 

Anonymkode: c6995...eb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 nei finnes jo bofelleskap og slike omsorgsboliger for folk med behov. Det er et slikt hus rett nedi gata her, jeg misunner de felleskapet, de har grilling og leker i hagen i på kveldene i fint vær, spiser ute osv, noen ganger tenker jeg at jeg skulle gjerne bodd der selv 😂

Anonymkode: 47580...dc5

Nei det ønsker du innerst inn ikke. Jeg jobber i en slik bolig. Vi griller også med dem, hører musikk og drar på kino,resturant med dem.

Ønsker dem alt det beste i verden. 

 

Men du ser ikke når legevakta kommer pga epilepsianfall, utagering  pga feil type sjampo ble kjøpt inn,  når vi er nødt til å si nei til å dra på cafe pga underbemanning selv om cafe var planen og bruker hadde gledet seg. 

Å leve i en institusjon er et liv ingen trenger å være misunnelig på. Det er en god grunn til at de bor der. De har rett på er verdifullt liv med meningsfylt hverdag.  Men det betyr ikke at de har den samme friheten du tar for gitt, de har dessuten  som regel tilleggsdiagnoser og dermed mer smerte/ubehag, har problemer med å utrykke ønskene sine og blir ofte misforstått. 

De du ser er personalet sitt forsøke på å skape et godt liv. En time av en hverdag som ellers ville vært uten aktiviteter. Å leve i institusjon er verken slik du ser  tangerudbakken blir fremstilt på TV eller en folkehøgskole 

Anonymkode: 438d0...001

[AnonymBruker]

Nei, de plasseres i bolig for seg selv alt ettersom behov og tilbud. 

Men man vil jo alltid ha "barn" på en annen måte enn oss som har friske barn. Det er uansett slitsomt med alt man skal følge med på og når foreldrene dør så må søsken slite videre.

Anonymkode: f915e...fbc