Nesten 50 og singel

[AnonymBruker]

Hei. Jeg nærmer meg femti og står nå alene etter et brudd for snart seks måneder siden. Vi bodde sammen, og det tok på da det tok slutt. Jeg har hatt et turbulent kjærlighetsliv. Gode tider, men også mange tøffe tak. Jeg har blitt forlatt flere ganger, og akkurat nå orker jeg ikke engang tanken på å begynne på nytt.

Det som gjør det ekstra tungt, er hvordan folk rundt begynner å snakke. Eksen min sin familie spør barna våre om jeg er alene nå, og det føles nesten som om de ikke tror jeg kan klare meg uten en mann. Som om det er noe galt med å stå på egne bein. Det sårer. Det får meg til å føle meg svak, og jeg mister selvtillit. Jeg har to voksne barn som betyr alt for meg, og jeg bruker tid sammen med dem. Men det å kjenne på den ensomheten som oppstår når folk dømmer... det gjør vondt.

Jeg har aldri fått det forholdet jeg håpet på i livet. Den kjærligheten som varer. Og innerst inne begynner jeg å lure – er det meg det er noe galt med? Er jeg ikke god nok, pen nok, sterk nok?

Akkurat nå prøver jeg å være alene, finne tilbake til meg selv. Men jeg savner også følelsen av å bli forstått. Er det andre der ute som har kjent på dette? Enten det med å være singel i denne fasen av livet, eller med å kjenne på alle disse spørsmålene etter et brudd?
 

 

Anonymkode: 9fedc...560

[AnonymBruker]

uten å kjenne deg eller eksens familie, kan det være de spør fordi de bryr seg om deg? Jeg mener, jeg sluttet ikke bry meg om eksens familie selv om vi ikke lengre var et par, nevøer, nieser, tanter osv osv - det ble en overgang kan man si å miste "halve familien" på en måte.. At man selv er sårbar trenger ikke bety at de er "ute etter noe" liksom.. 

Nr det gjelder din selvfølelse, egenverd og styrke er det bare du som kan pleie disse tankene om deg selv. Også det å gjøre deg forstått, man blir ikke automatisk forstått, man må kommunisere med de rundt seg. 

Anonymkode: 95bca...6eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

uten å kjenne deg eller eksens familie, kan det være de spør fordi de bryr seg om deg? Jeg mener, jeg sluttet ikke bry meg om eksens familie selv om vi ikke lengre var et par, nevøer, nieser, tanter osv osv - det ble en overgang kan man si å miste "halve familien" på en måte.. At man selv er sårbar trenger ikke bety at de er "ute etter noe" liksom.. 

Nr det gjelder din selvfølelse, egenverd og styrke er det bare du som kan pleie disse tankene om deg selv. Også det å gjøre deg forstått, man blir ikke automatisk forstått, man må kommunisere med de rundt seg. 

Anonymkode: 95bca...6eb

Tusen takk for at du deler dine tanker, det setter jeg pris på. Jeg prøver å ta vare på meg selv og jobber med å finne styrken min igjen etter bruddet. Jeg fikk litt hjelp av legen min med medisiner, og det har gjort det lettere å takle det. Samtidig har jeg valgt å holde bruddet ganske privat, nettopp fordi spørsmål og nysgjerrighet fra familie og andre har vært tungt å håndtere. Det har vært vanskelig å stå i både bruddet og alle spørsmålene samtidig. Jeg prøver å ta ett skritt av gangen, og setter pris på forståelsen.

 

Anonymkode: 9fedc...560

[AnonymBruker]

En klem til deg, fra meg som er 51 og singel🙂 Jeg tror et brudd vil være vanskelig uansett alder. Særlig når man har barn sammen. Nå har jeg vært alene i mange år, og har fått brudd og slikt på avstand, men jeg vil bare si at jeg klarer meg fint! Jeg har fått mange spm opp gjennom, om jeg ikke skal finne meg en ny mann,  men det plager meg ikke. Jeg har tre voksne/store tenåringsbarn sammen med eksmannen. Livet er godt, og det er mye å drive på med. Barna er begynt å bli store, men trenger fortsatt at jeg er der. Samtidig er de så store at jeg har rikelig tid til å gjøre ting for min egen del. Venner har også store barn, så jeg treffer dem mye oftere enn for noen år siden. Slik det er nå, så tenker jeg ikke at jeg noensinne kommer til å ønske meg en mann igjen😉 Jeg orker ikke tanken på å forholde meg til andres barn, ekser og andre ting...  Det eneste jeg synes er litt vanskelig, er f.eks sammenkomster/situasjoner der man ofte "opptrer" som par. Da kan jeg føle meg litt utenfor. Dette er likevel ikke noen stor greie, og hvertfall ingen grunn til å gå inn i et nytt forhold! Min filosofi er at jeg har selv ansvar for mitt eget liv og min egen lykke. Så kommer mannen hvis han kommer. Og kommer han ikke, så er det helt i orden det også😄

Anonymkode: b8da3...aad

[Irak]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Hei. Jeg nærmer meg femti og står nå alene etter et brudd for snart seks måneder siden. Vi bodde sammen, og det tok på da det tok slutt. Jeg har hatt et turbulent kjærlighetsliv. Gode tider, men også mange tøffe tak. Jeg har blitt forlatt flere ganger, og akkurat nå orker jeg ikke engang tanken på å begynne på nytt.

Det som gjør det ekstra tungt, er hvordan folk rundt begynner å snakke. Eksen min sin familie spør barna våre om jeg er alene nå, og det føles nesten som om de ikke tror jeg kan klare meg uten en mann. Som om det er noe galt med å stå på egne bein. Det sårer. Det får meg til å føle meg svak, og jeg mister selvtillit. Jeg har to voksne barn som betyr alt for meg, og jeg bruker tid sammen med dem. Men det å kjenne på den ensomheten som oppstår når folk dømmer... det gjør vondt.

Jeg har aldri fått det forholdet jeg håpet på i livet. Den kjærligheten som varer. Og innerst inne begynner jeg å lure – er det meg det er noe galt med? Er jeg ikke god nok, pen nok, sterk nok?

Akkurat nå prøver jeg å være alene, finne tilbake til meg selv. Men jeg savner også følelsen av å bli forstått. Er det andre der ute som har kjent på dette? Enten det med å være singel i denne fasen av livet, eller med å kjenne på alle disse spørsmålene etter et brudd?
 

 

Anonymkode: 9fedc...560

Jeg forstår deg. Er ikke ensom, men opplever at jeg har mye å gi den rette mannen for meg. 

Hva alle andre sier har jeg sluttet å bry meg om. De er ikke meg. 

Å leges fra et brudd kan ta tid. Gjør deg selv en tjeneste og fokuserer på deg selv, og alt det du opplever som kan være bra for deg. Det tror jeg du vil ha mye igjen for. 

Å banke seg selv opp innvendig, som jeg opplever du gjør her gjør deg ikke noe godt.

Det er ingenting galt i å stå på egne bein om det er det du ønsker. Er mange som gjør det. 

La det positive spire og gro så skal du se at det kan slå rot ☀️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

En klem til deg, fra meg som er 51 og singel🙂 Jeg tror et brudd vil være vanskelig uansett alder. Særlig når man har barn sammen. Nå har jeg vært alene i mange år, og har fått brudd og slikt på avstand, men jeg vil bare si at jeg klarer meg fint! Jeg har fått mange spm opp gjennom, om jeg ikke skal finne meg en ny mann,  men det plager meg ikke. Jeg har tre voksne/store tenåringsbarn sammen med eksmannen. Livet er godt, og det er mye å drive på med. Barna er begynt å bli store, men trenger fortsatt at jeg er der. Samtidig er de så store at jeg har rikelig tid til å gjøre ting for min egen del. Venner har også store barn, så jeg treffer dem mye oftere enn for noen år siden. Slik det er nå, så tenker jeg ikke at jeg noensinne kommer til å ønske meg en mann igjen😉 Jeg orker ikke tanken på å forholde meg til andres barn, ekser og andre ting...  Det eneste jeg synes er litt vanskelig, er f.eks sammenkomster/situasjoner der man ofte "opptrer" som par. Da kan jeg føle meg litt utenfor. Dette er likevel ikke noen stor greie, og hvertfall ingen grunn til å gå inn i et nytt forhold! Min filosofi er at jeg har selv ansvar for mitt eget liv og min egen lykke. Så kommer mannen hvis han kommer. Og kommer han ikke, så er det helt i orden det også😄

Anonymkode: b8da3...aad

Tusen takk for det fine og oppløftende svaret ditt – og for klemmen 💛 Det betyr mye akkurat nå. Det gir faktisk en slags ro å høre fra noen som står støtt i det å være alene, og som har vært gjennom noe av det samme. Det får meg til å føle meg litt mindre alene, bare det å vite at det finnes flere som har valgt å gå videre på egen hånd – og som har det godt med det.

Jeg kjenner meg igjen i det du sier om sammenkomster og par-situasjoner. Det kan gjøre noe med selvfølelsen, spesielt når man står midt i et brudd og fortsatt kjenner seg litt sårbar. Men du minner meg også på at det går an å finne et liv som fungerer på egne premisser – og at lykken ikke er avhengig av om man har en partner eller ikke. Den tanken gjør det lettere å puste akkurat nå.

Takk igjen for at du tok deg tid til å skrive – det gjorde virkelig godt å lese 🌸 ❤️
 

Anonymkode: 9fedc...560

[AnonymBruker]

Irak skrev (3 minutter siden):

Jeg forstår deg. Er ikke ensom, men opplever at jeg har mye å gi den rette mannen for meg. 

Hva alle andre sier har jeg sluttet å bry meg om. De er ikke meg. 

Å leges fra et brudd kan ta tid. Gjør deg selv en tjeneste og fokuserer på deg selv, og alt det du opplever som kan være bra for deg. Det tror jeg du vil ha mye igjen for. 

Å banke seg selv opp innvendig, som jeg opplever du gjør her gjør deg ikke noe godt.

Det er ingenting galt i å stå på egne bein om det er det du ønsker. Er mange som gjør det. 

La det positive spire og gro så skal du se at det kan slå rot ☀️

Tusen takk for de varme og kloke ordene dine 🌸 Det er så fint å bli minnet på at det å stå på egne bein ikke betyr at man er svak – tvert imot, det krever jo styrke. Og du har rett: det er lett å bli sin egen største kritiker, spesielt etter et brudd. Jeg øver meg nå på å ikke være så hard med meg selv, og heller gi meg selv litt mer rom og omsorg. Det tar tid, men det hjelper å få slike påminnelser.

Takk for at du tok deg tid – og for at du sendte meg det lille solskinnet jeg trengte akkurat i dag ☀️

 

Anonymkode: 9fedc...560