Jeg er flat og usikker i forholdet, mannen vil fortsette

[AnonymBruker]

Vi er samboere med dine/mine barn. Vi har alltid hatt god kjemi, bra sex, sjelevenner osv. 

Problemet er at han aldri vil snakke om vanskelige og viktige ting samt at han jobber turnus, begynt nå for noen mnd siden. Dette gjør at jeg kobler han mer og mer ut. 

Jeg ser på han som en som bor under samme tak og at vi ikke er kjærester lenger. Nå klarer jeg nesten ikke se eller snakke med han den lille tiden han er hjemme pga ting som har hopet seg opp og som vi aldri får snakket ferdig om. 

Hadde jeg ikke hatt barna mine her hadde jeg flyttet for jeg føler det går på helsa løs. Det merker han også. Allikevel sier han at han ikke har noe ønske om å ikke løse dette og at vi skal fortsette og bli bedre versjoner av oss selv. 

Jeg føler jeg er lei av å vente på når ting skal passe han og har egentlig skrudd av følelsene mine og har det skikkelig dritt siden jeg ikke vet hvordan dette løses. Jeg orker ikke snakke særlig med han før de dype problemene blir løst. 

Han kan sende koselige mld i løpet av vakta men nå klarer jeg ikke svare annet enn med en tekst uten noe form for hjerter eller kjærlighet. 

Det virker som vi er på to ulike planeter. Hvordan skal jeg klare å åpne opp igjen for en person jeg skyver mer og mer unna? Jeg blir kaldere og kaldere for hver dag som går men pga disse arbeidstidene får vi jo aldri fullført diskusjonen og kommet til enighet. Da kaller han meg langsint. Men er det så rart da? Man blir jo aldri ferdig med problemet og får gått videre. 

Åssen løser vi dette? 

Anonymkode: 997c8...a55

[AnonymBruker]

Prøv parterapi. Kan være for sent, men også ikke.

Anonymkode: f43bf...f04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Prøv parterapi. Kan være for sent, men også ikke.

Anonymkode: f43bf...f04

Det er null håp dersom to voksne trenger profesjonell hjelp til å ha en samtale sammen. 

Anonymkode: 87d3e...102

[AnonymBruker]

Er det du som er ufør, og ikke taklet at mannen din byttet jobb? 
 

For du fikk jo ganske mange råd der. At du må jobbe med deg selv, ikke være avhengig av at en mann skal ha tid til deg 100% av tiden. Hans trivsel bryr du deg ikke om.

Anonymkode: 6f985...468

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er null håp dersom to voksne trenger profesjonell hjelp til å ha en samtale sammen. 

Anonymkode: 87d3e...102

Feil. Dårlig innstilling. Mange kan få god hjelp til kommunikasjon utenfra. Lurt å dra før det er ræva da.

Anonymkode: f43bf...f04

[AnonymBruker]

Du må skille mellom problemene her, det er fullt mulig å snakke ut selv om han jobber turnus. Det er bare å sette av tid. 
 

En som jobber turnus er jo ikke nødvendigvis mindre hjemme, heller, bare til andre tider. 

Tror du trenger flere ting i livet ditt, få deg en hobby, slik at mannen din kan få litt fred. 

Anonymkode: 3a38b...3bc

[AnonymBruker]

Ts her. 

Problemet har vært tilstede tidligere også pga ulike måter å  kommunisere på. Men det blir ikke bedre, bare verre. Ting blir dratt over flere dager og blir en langvarig konflikt. Og når disse episodene blir ofte og lange og jeg da kobler han av så blir det vanskelig å snu til bake til kjærlighet og glede igjen. Det blir jo som et skuespill å late som alt er greit åsså er det fortsatt noe uoppgjort. Dvs han vil jo ikke prate og jeg vil snakke for å bli fortest mulig for å bli ferdig, men det går ikke. 

Anonymkode: 997c8...a55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

 

Vi er samboere med dine/mine barn. Vi har alltid hatt god kjemi, bra sex, sjelevenner osv. 

Problemet er at han aldri vil snakke om vanskelige og viktige ting

 

Dette er det jeg reagerer mest på. Du sier at dere er sjelevenner, men han vil ikke snakke om vanskelige ting? Er det ikke nettopp det sjelevenner gjør, da? Jeg spør oppriktig❤️

Jeg er selv i et forhold som har noen av de samme problemene, og jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre. Vi bor ikke sammen, og han jobber ikke turnus langt borte, han har 8-16 jobb ikke så langt fra meg. Men vi sees for sjelden, og han vil heller ikke snakke om det som er vanskelig. Han er ganske lukket, og vil ikke snakke om positive sider ved forholdet heller, eller dele egne ting han tenker på. Jeg har sagt flere ganger at kommunikasjonen må bli bedre mellom oss, og at han trenger å øve seg på å åpne opp litt mer, og han er egentlig enig, men ingenting skjer. Så nå har jeg samme følelse for forholdet mitt som du har for ditt. Jeg trekker meg emosjonelt unna, og har sluttet å se for meg oss to i det lengre løp. Vi skulle virkelig ha snakket om dette, men jeg får han liksom ikke med på praten. Så jeg har gitt litt opp. Jeg har ikke så mange gode råd, annet enn evt parterapi, men ville bare si at jeg skjønner følelsen din❤️

Anonymkode: 832f4...813

[AnonymBruker]

Et tankeprosjektil:

Du nevner hele tiden om dette behovet for å snakke, de dype samtalene, snakke ferdig? 

Men helt ærlig. Blir du noen gang "ferdig"? Går du med veldig mye tankespinn og følelser som kommer fra er sted inni deg og som du tror løser seg, blir fritt og borte bare du får snakket lenge nok med ham? Henger du fast i hendelser og samtaler med ham som du bare ikke klarer å slippe tak i uansett og som du tror skal få "closure" bare du snakker med ham lenge nok? 

Jeg spør, for er det konkrete ting som dere må løse sammen gjennom dialog så må dere lære dere det. Han må lære seg å sette av tid og være empatisk og løsningsorientert i dialogen. Du på din side må holde deg til hva dere trenger å løse og ikke grave samtalen dypere og dypere ned i en sareptas krukke av følelser som må veltes over på ham. 

Det siste kan heller en psykolog of coach være rette kanal for. Ellers tror jeg du sliter ut fyren og ødelegger forhold. 

Du har rett i at dere må kunne snakke sammen. Alle må bli bedre på det. Du har ikke rett i at dine behov er det som gjelder i forholdet, og at det er hans ansvar å være mottaler av et uuttømmelig behov for å ventilere følelser. 

Anonymkode: 588eb...877

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Vi er samboere med dine/mine barn. Vi har alltid hatt god kjemi, bra sex, sjelevenner osv. 

Problemet er at han aldri vil snakke om vanskelige og viktige ting samt at han jobber turnus, begynt nå for noen mnd siden. Dette gjør at jeg kobler han mer og mer ut. 

Jeg ser på han som en som bor under samme tak og at vi ikke er kjærester lenger. Nå klarer jeg nesten ikke se eller snakke med han den lille tiden han er hjemme pga ting som har hopet seg opp og som vi aldri får snakket ferdig om. 

Hadde jeg ikke hatt barna mine her hadde jeg flyttet for jeg føler det går på helsa løs. Det merker han også. Allikevel sier han at han ikke har noe ønske om å ikke løse dette og at vi skal fortsette og bli bedre versjoner av oss selv. 

Jeg føler jeg er lei av å vente på når ting skal passe han og har egentlig skrudd av følelsene mine og har det skikkelig dritt siden jeg ikke vet hvordan dette løses. Jeg orker ikke snakke særlig med han før de dype problemene blir løst. 

Han kan sende koselige mld i løpet av vakta men nå klarer jeg ikke svare annet enn med en tekst uten noe form for hjerter eller kjærlighet. 

Det virker som vi er på to ulike planeter. Hvordan skal jeg klare å åpne opp igjen for en person jeg skyver mer og mer unna? Jeg blir kaldere og kaldere for hver dag som går men pga disse arbeidstidene får vi jo aldri fullført diskusjonen og kommet til enighet. Da kaller han meg langsint. Men er det så rart da? Man blir jo aldri ferdig med problemet og får gått videre. 

Åssen løser vi dette? 

Anonymkode: 997c8...a55

Du har tydeligvis flere havarerte forhold bak deg. Har du ikke lært noe av det/dem som du kan hente frem nå?

Anonymkode: e7272...875

[AnonymBruker]

Dette er ikke liv laga. Jeg kjenner meg igjen i både ts situasjon og flere av dere andre som har skrevet her. Har vært i samme situasjon og bodde med en slik en. 

Han var enig i at vi måtte snakke og løse opp i en del knuter som hadde dukket opp, men det skjedde egentlig aldri. Enten passet det ikke for han ellers så visste han ikke hva han skulle si når jeg prøvde å ta praten under rolige omgivelser. Han slet med å uttrykke seg og ville at heller jeg skulle prate og fortelle hva som var problemet. Når jeg gjorde det hadde han lite å si. 

Jeg gjorde det slutt og hadde egentlig et håp om at han etterhvert ville våkne litt opp. Men etter at siste flytteesken min var ute av døra hørte jeg aldri mer fra han. 

Så jeg ville bare dratt av plasteret og gått hadde jeg vært dere. Det blir ikke bedre

Anonymkode: ae798...ee6

[AnonymBruker]

Hva slags problemer har dere egentlig, som trenger lange diskusjoner for å bli løst? 

Hvor mye tid har dere sammen i hverdagen? 

For å bevare forholdet og gnisten, er det viktig å bruke tid sammen og vise hverandre kjærlighet. Nå trekker du deg bare bort, det hjelper ingenting. Så da spørs det hva du ønsker. Jobbe med forholdet eller flytte? 

Hva med parterapi? 

Anonymkode: e818c...870