Begynte å gråte foran leder for hun spurte hvordan det gikk

[AnonymBruker]

Prøver jo alltid å holde maska på jobb, gjøre mitt beste. I dag så jeg fryktelig sliten ut, jeg prøvde med dusj og sminke, men det gikk ikke å skjule. Føler lederen min noen ganger leser meg som en åpen bok, i dag var en slik dag. Så i dag når spørsmålet kom måtte jeg virkelig jobbe med meg selv, tårene rant mens jeg prøvde det beste å si det går greit. 
Aldri gjort det før, alltid uansett hva har jeg klart å holde meg til jeg kommer hjem. 
Så nå er jeg spent da på hva hun egentlig tenker nå, der jeg gråter og ikke er profesjonell på jobb.  Hvordan hadde du håndtert det med dine ansatte? 
Jeg fikk et medfølende blikk, og at hun forstod at ting er tøft. Likevel, det er ikke meg dette. 

Anonymkode: 3deec...ca5

[AnonymBruker]

Hadde det vært meg som leder hadde jeg ikke reagert negativt i det hele tatt. Tenker det bare gir lederen bedre forståelse for deg. 

Anonymkode: 73b29...16d

[AnonymBruker]

Da jeg gikk gjennom et rent helvete med eks som trakasserte meg og gjorde alt for å vende barnet vårt mot meg (lykkes ganske godt også) holdt jeg maska på jobb, frem til en dag min eks ringte meg på jobben og kom med så grove trusler at jeg skalv. Jeg hadde også en våken sjef, men hadde liksom holdt mental avstand til både henne og mine kolleger, fordi jeg ikke ønsket at alle skulle vite hva jeg sto i. Da hun gikk tilfeldig forbi meg i det jeg avsluttet samtalen kalte hun meg rett inn på kontoret sitt. Hun så at noe var galt, hva var det? Så satt ut som jeg var av samtalen rant historien ut av meg mens jeg gråt voldsomt. 

Det var starten på et nært og godt vennskap med verdens beste sjef, og da jeg gikk videre til annen jobb, verdens beste kollega og herlig venninne. Det er nesten 20 år mellom oss, og hun var en fantastisk støtte for meg videre. Jeg er så inderlig glad i henne, og så heldig at det er gjensidig. 

Anonymkode: 5b63a...7f0

[Eric_B]

Det er absolutt ikke noe uprofesjonelt med å gråte når leder spør om det går bra. Om noe så bidrar det til å understreke at man er på et vanskelig sted og trenger støtte.

Det har jeg opplevd både fra kvinner og menn i en vanskelig livssituasjon. Man er mennesker med følelser også på jobb.

[AnonymBruker]

Jeg begynte å stortute da en tidligere kollega ringte forleden morgen og spurte hvordan det gikk… Han vet hva jeg står i, er en grunn til at han sluttet. 
 

Tenker at en leder burde takle dette, forhåpentligvis også ha empati og gjerne spørre om det er noe man kan hjelpe til med. 
 

I min bedrift er de i teorien opptatt av slikt i øverste ledelsen, men mellomlederen skrek til meg i telefonen og blånekter for det. Hvorfor skal jeg dikte opp noe slikt? 

Anonymkode: e6bbb...8d3

[AnonymBruker]

Hun spurte fordi hun oppriktig lurte og brydde seg, en god leder som genuint bryr seg og er bekymret for deg.

Håper det går bedre med deg snart ❤️

Anonymkode: 9dcea...842

[Lava Anne]

Joda, det er deg det også, ts. Du er på jobb store deler av livet. Skulle bare mangle at du får lufta. Å være profesjonell er langt ifra fasade fra åtte til fire. Anbefaler deg i aller høyeste grad å være deg selv på jobb så du får puste.

[AnonymBruker]

Å være profesjonell betyr ikke at du ikke skal vise følelser. Det er egentlig en tillitserklæring ovenfor leder at du tørr å være ærlig om hvordan du har det.

Anonymkode: bac38...70e

[AnonymBruker]

Jeg er leder og har opplevd lignende. Hadde ikke tenkt noe negativt over det.  Tenker de fleste ledere har forståelse og har hatt sine personlige  utfordringer. 

Et tips til andre er gjerne å si ifra til lederen om at man har det tøft. Man trenger ikke gå i detaljer. Da kan man kanskje tilpasse arbeidsdagen til personen. Jeg hadde en kollega i tidligere jobb som hadde tøft personlig som knakk sammen i et kundemøte. Ingen viste om det før sammenbruddet kom. Han hadde vært med i mange lignende møter. Hadde han vært ærlig på arbeidsplassen og mot seg selv så hadde han nok ikke vært i det møtet. 

Godt du er menneskelig også.

Anonymkode: 65e18...00c

[AnonymBruker]

Jeg har en veldig kundeorientert jobb. Med mulighet for å bare jobbe på kontoret hvis det er krise, men da fører det til større press på min kollega som må overta mine kunder den dagen. Men vi er såpass voksne i min jobb at vi har alle opplevd en del store nedturer. Og er klar over at det kan skje nye. Da er det bedre å være åpen til sin nærmeste kollega/sjef om det sånn at man kan være på kontoret når man trenger det en dag slik at man slipper fravær fra jobb. Men samtidig kan gråte om man må. 

Anonymkode: a9b76...af0

[AnonymBruker]

Har grått til både nærmeste kollega med fagansvar og sjef når livet har stått på som verst. Det har gått bra. 

Anonymkode: 0736c...2b1

[AnonymBruker]

Det har jeg også klart. Jeg er normalt ikke en emosjonell person, men innimellom krever livet mye. Og da kan et spørsmål/omtanke gi forsterkede reaksjoner. (mulig 3-4 ganger gjennom 20 år i en ganske krevende stilling). 

Jeg pleier alltid å unnskylde meg i øyeblikket, og si at vi kan snakkes senere. Så strukturerer jeg egne tanker, og tar en prat når jeg er roligere og mer uthvilt. Det er mye mer konstruktivt. Ellers blir det (i alle fall for min del) et rør av hva leder kan gjøre noe med, og ikke. Det er mye bedre å kunne si; "det private krever mye av meg akkurat nå, men jeg ønsker selvfølgelig også å fungere i jobb. Jeg setter derfor pris på denne dialogen. Det som kunne hjulpet på situasjonen er...." 

Anonymkode: 996a0...c13

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn person... Er ikke ulykkelig eller har noe problemer, men hvis jeg skal snakke/svare for meg selv når noen spør, så blir jeg lettrørt og kan begynne å gråte. Uten at det er noe som helst..... 

Anonymkode: 31a7c...0ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Prøver jo alltid å holde maska på jobb, gjøre mitt beste. I dag så jeg fryktelig sliten ut, jeg prøvde med dusj og sminke, men det gikk ikke å skjule. Føler lederen min noen ganger leser meg som en åpen bok, i dag var en slik dag. Så i dag når spørsmålet kom måtte jeg virkelig jobbe med meg selv, tårene rant mens jeg prøvde det beste å si det går greit. 
Aldri gjort det før, alltid uansett hva har jeg klart å holde meg til jeg kommer hjem. 
Så nå er jeg spent da på hva hun egentlig tenker nå, der jeg gråter og ikke er profesjonell på jobb.  Hvordan hadde du håndtert det med dine ansatte? 
Jeg fikk et medfølende blikk, og at hun forstod at ting er tøft. Likevel, det er ikke meg dette. 

Anonymkode: 3deec...ca5

Jeg har også grått i sånn situasjon. Har tenkt at leder er skikkelig fornøyd med at jeg går på jobb selv om ting er vanskelig og setter pris på arbeidsmoralen min😊 Aldri fått negative tilbakemeldinger på det. Livet går opp og ned, og vi kan ikke gjemme oss bort når det blir vanskelig. 

Anonymkode: bb5b0...a2c

[AnonymBruker]

Så lenge du har en ok sjef så har du ingenting å tape på dette. Sjefen din ønsker deg nok alt godt.

( På den andre siden så har jeg ved ett tilfelle hatt en psykopatisk mellomleder og hun brukte alt hun kunne mot meg og andre ansatte).

Satser på at du har en god sjef 🥰

Anonymkode: 609ed...4d3

[Anim92]

Når jeg jobbet som leder, ville jeg tenkt Nada negativt, kun at dette er en mulighet til å forstå deg bedre.

[AnonymBruker]

Jeg jobber som leder og lover at jeg hadde ikke tenkt negativt om noen av mine begynte å gråte når de stod i noe som er vanskelig. Jeg ønsker alle mine ansatte alt godt og om jeg kan gjøre noe for å legge til rette for at livet skal bli enklere, så gjør jeg gjerne det ❤️ 

Anonymkode: f8078...f11

[AnonymBruker]

Jeg vil mye heller ha en ansatt som åpner seg om hvor tøft ting er, slik at vi sammen kan finne løsninger, enn å ha en ansatt med stenansikt som ikke vil snakke om noe, men som samtidig sliter med å holde tritt i jobben. For min opplevelse som leder er at det er det som skjer når ansatte bruker veldig mye energi på å holde maska på jobb. 

Og sånn i bunn er jeg et medmenneske. Jeg vil at folk rundt meg skal ha det bra. Det er det jeg tenker når folk endelig kommer til mitt kontor og åpner seg, og at jeg skulle ønske folk turte å gjøre det tidligere.

Anonymkode: 5f2aa...86b

[AnonymBruker]

Så fint å lese om både gode erfaringer og dere som ledere tenker om dette. 
Jeg har lært at jobb er jobb, den gjør vi uansett og hjemme er der det er plass til følelser. 
Jeg har hatt det ekstremt tøft de siste 3 årene, og jeg kjenner nå at kroppen ikke klarer helt å holde denne maska lenger. 
Min leder har vært god hele veien, jeg har vært ærlig om hva jeg står i. Likevel har ikke vist en følelse. Nå gikk det ikke lenger. Ts
 

Anonymkode: 3deec...ca5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.6.2025 den 21.06):

Prøver jo alltid å holde maska på jobb, gjøre mitt beste. I dag så jeg fryktelig sliten ut, jeg prøvde med dusj og sminke, men det gikk ikke å skjule. Føler lederen min noen ganger leser meg som en åpen bok, i dag var en slik dag. Så i dag når spørsmålet kom måtte jeg virkelig jobbe med meg selv, tårene rant mens jeg prøvde det beste å si det går greit. 
Aldri gjort det før, alltid uansett hva har jeg klart å holde meg til jeg kommer hjem. 
Så nå er jeg spent da på hva hun egentlig tenker nå, der jeg gråter og ikke er profesjonell på jobb.  Hvordan hadde du håndtert det med dine ansatte? 
Jeg fikk et medfølende blikk, og at hun forstod at ting er tøft. Likevel, det er ikke meg dette. 

Anonymkode: 3deec...ca5

Jeg er leder. Dette er helt vanlig TS. Som leder jobber du med mennesker og skjønner at alle er i ulike livsfaser. Hvis noen gråter foran meg har jeg åpenlys medfølelse med dem og er mest redd for å på en eller annen måte ikke støtte dem eller ivareta de godt nok. Ikke bekymre deg TS, lederen din er nok vant til dette  

Anonymkode: 84e4c...c8b