for mye for meg...

[søtnos']

Hei alle sammen...skriver dette innlegget i håp om å få noen tilbakemeldinger eller treffe folk i samme situasjon.

Det siste året har livet mitt blitt snudd helt på hodet. For halvannet år siden døde pappa i ei grusom ulykke, bare 54 år gammel. Jeg tror ennå ikke at jeg har kommet over sjokket, men må fremdeles spørre meg selv til stadighet om dette virkelig har skjedd. Tida etterpå husker jeg ikke så veldig mye av, men den kan oppsummeres med tomhet (noe jeg kjenner ennå) og en følelse av at livet er veldig urettferdig.

Ikke nok med at han ble revet fra oss på en slik måte, men det som kom frem i ettertid gjorde det desto vanskeligere å forholde seg til. Det viser seg da at skadene han pådro seg ikke var så store, og at han skulle vært i live hadde han fått hjelp da ulykken inntraff. Det har blitt reist kritikk og erstatningskrav mot både det aktuelle sykehuset og nødsentralen for å ha forsømt seg i tjenesten..Hadde de bare sendt et helikopter hadde han sannsynligvis vært i live. Saken er for komplisert til å forklare alt her, men konklusjonen er likevel klar..

Selv om alt dette er veldig bittert, prøver jeg ikke å tenke på det for mye (det klarer jeg heller ikke), har fått snakket gjennom det som skjedde mange ganger. Men klarer likevel ikke å slippe tak i tanken. At han faktisk skulle vært i live.

Det verste er likevel at han er borte. Han som var som en klippe i livet mitt.

Selv om foreldrene mine ble skilt da jeg var bare ett år, og jeg har hatt noen vanskelige år i barndommen, har jeg alltid opprettholdt kontakten med pappa. Vi fikk bedre og bedre kontakt ettersom jeg ble voksen og flyttet fra byen..

Sommeren etter pappa døde får vi vite at mamma har kreft..Og ikke bare lokal kreft, men kreft som har spredt seg til andre organer. Dette var som et nytt stort sjokk, og en annen type sorg inntraff...jeg kjenner at mens jeg skriver dette, skjønner jeg ikke helt selv hvordan jeg har klart meg gjennom det, men kroppen og sinnet er i stand til det utroligste..En må jo bare gå videre, fortsette med livet, selv om det kan se kullsvart ut i blant.

Vi vet foreløpig ikke hvordan det vil gå med mamma, hun har vært gjennom en tøff behandling nå, og flere sykehusopphold er i vente. Legene anslår at hun har maksimum fem år igjen å leve..

Som dere skjønner er begeret mitt fullt for lenge siden, og jeg er så redd for at det skal skje noe med noen andre som står meg nær. For eksempel samboeren min, som har stått fjellstøtt ved min side gjennom alt dette.

Jeg føler at livet er så urettferdig...Har ingen barn selv foreløpig, og det ville være så trist hvis heller ikke mamma fikk treffe dem når den tid kommer...

Endret 19. mars 2006 av søtnos'

[Frøken Pus]

Uff, dette var trist. Jeg er ikke selv i samme situasjon, men har en venninne som har opplevd noe lignende. Det er en del år siden, men det som er så deilig å se er at hun har det veldig bra nå. Gift og fått to nydelige unger som hun forguder over alt på jord. Det er utrolig smertefullt for henne at hun ikke fikk oppleve å få se sine foreldre som besteforeldre, samtidig er hun veldig lykkelig med sin egen lille familie nå.

Det at du har en samboer som du er glad i hjelper nok utrolig godt på. Samtidig har du moren din i livet framdeles og det får du prøve å sette pris på selv om omstendighetene rundt ikke gjør det lett for deg.

Det er to ting jeg vil trekke fram som jeg vil at du skal tenke på når alt føles håpløst:

1. Alle de gode minnene med faren din fra du var liten, og ikke minst det dere har hatt sammen nå i den tiden dere har hatt ekstra god kontakt.

2. En dag vil du selv få din egen, helt herlige familie som du vil elske over alt på jord. Savnet vil nok alltid være der, men det blir lettere å leve med.

Klem

[søtnos']

Hei Frøken Pus!

Tusen takk for støttende ord, det var virkelig godt å høre...

Jeg skal prøve å kose meg med alle minnene om pappa, samt nyte den dyrebare tiden sammen med mamma. Tusen takk igjen:)

[Gjest Gjest]

Huff, så trist å høre..

En stor til deg.. det trenger du nå..

Du er heldig som har en så flott samboer, det er viktig å stå sammen, og viktig og ha noen å snakke med..

Støtt opp rundt mamma'n din nå i denne vanskelige tiden, hun har det tøfft hun også. Hvis at dere bryr dere om hverandre.

man skal ikke ta noen dager for gitt..

Si heller et godt ord om noen for mye, enn et for lite..

Og lev videre med minnnene om din far, du var heldig som fikk lov å kjenne en så flott person.

Han ville været stolt av deg nå, som takler alt dette vonde så bra.

Og han ville vært stolt over at du har funnet deg en så fin samboer.

Støtt hverandre.

[Eponine]

Dette var utrolig trist å høre!

Du har og går igjennom itrolig mye, og livet er utrolig tøft i slike perioder. igjen

Du har min sympati.. og jeg håper virkelig at livet vil snu seg til det bedre for deg.

Jeg har nok ikke vært igjennom det du har gått igjennom, men sorg er likevel ikke ukjente følelser for meg.

Jeg mistet min samboer hvor døden muligens kunne vært unngått også, og kjenner litt igjen den håpløse ubevisstheten rundt det om han kunne blitt reddet.

Sorg kan virke totalt overveldende og utrøstelig vondt. Som en foss som aldri tar slutt.. Især når man får nye sjokk gang på gang, så kan det bli litt mye. Dette kjenner jeg også meg litt i, fordi min foresatt, eller den personen som oppdro meg som liten til voksen ligger nå med fatal kreftdiagnose som ble oppdaget for 3 mnd siden, med rundt 1-2 år igjen fikk vi beskjed om.

Det er så vondt også p.g.a at man føler at alt man har bygget opp..man tilnærmer seg sorgen på sin måte når et nært dødsfall skjer, og så skjer det en annen krise og plutselig kommer det en hel del nye reaksjoner og føleser som man ikke vet helt hvordan man skal ta fatt i. Det blir mye forvirring også, fordi man leter etter en måte å håndtere det hele, og man blir litt overassket kanskje også over enkelte reaksjoner.

Som flere sier her: ta var på de gode stundene, hver enkelt lille gullkorn og minne. Det betyr mye.

Men husk også å ta vare på deg selv og dine følelser i dette.. sorg og tap er veldig energikrevende følelser, og du trenger også tid for å slappe av eller bygge deg selv opp mellom slagene. Ta tid til å ta vare på deg selv.

Ikke gjør som meg å la vær å ta imot hjelp fra venner, kjente osv. Ta imot all den støtten og varmen du kan få. Sammhold med familie og venner hjelper utrolig mye.

Jeg vet ikke om noe av dette hjelper, men ville bare dele noen tanker rundt det hele, i tilfelle noe kan være til nytte.

Sorg er en veldig individuell prosess på mange måter, dvs at all har forksjellige reaksjoner osv basert på alt mulig rart. Men jeg tror..muligens, jeg kan jo ikke være sikker ettersom jeg kun bare har egne erfaringer å se på at sorg kan ta flere veier.

En vei som svirrer nedover og nedover, har sett hvordan det har skjedd med enktelte etterlatte. Eller den veien hvor vi kjemper og går videre, snubler og faller, men reiser oss igjen, snubler videre , reiser oss igjen og på veien så oppdager vi små og store ting. Ting som handler om livet og de som er rundt oss fortsatt.. Hvor verdifull hver dag og hvor umistelige mennesker er. Hvor verdifull hver latter, hvert smil er, og at de er i seg selv små gaver i hverdagen. Soloppganger, solnedganger, et pent tre, et hyggelig kompliment fra en nabo osv- listen er lang. En stund i sorg prosessen begynte jeg å samle på disse øyeblikkene og glede meg mye over de, nærmest mer enn jeg gjorde før, for jeg forsto hvor sårbart alt var. Å kjenne varmen fra en hånd til en du er glad i, eller bli strøket over kinnet, den nærheten som er så uendelig vakker, blir enda vakrere etterhvert som tiden går. Minnene fra de som ikke er her lenger, og hvor vondt de kan gjøre, men hvor gode de er å se tilbake på, og så oppdage hvordan de lever videre i oss ved våre handlinger og minner. Styrken kommer når man trenger det mest. Jeg føler at det nærmest at det er kjærligheten som er drivkraften bak denne styrken, og at det er det som fører oss videre og kjempende. Så lenge vi elsker, er vi sterke.

Nyt tiden du har med din mor Og jeg ønsker deg alt godt, og mye kjærlighet og varme.

Endret 21. mars 2006 av Eponine

[søtnos']

Kjære Eponine,

takk for veldig innsiktsfullt og omtenksomt svar=) Sorg er jo ingen fremmed følelse for deg heller, så føler at vi er i samme båt her...Ulykker og sykdom er jo to forskjellige ting og på en måte to forskjellige sorger. I den første får en et ubeskrivelig sjokk som kan vare veldig lenge. Og når noen blir syk starter bearbeidingen og sorgprosessen lenge før, noe som gjør at en får sjansen til å utnytte den siste tiden sammen med den som er syk. Dette har du mulighet til nå.

Det var veldig trist å lese om samboeren din, og jeg vil bare gi deg en god nå. Jeg håper at du klarer å finne mening i tilværelsen din og at du etter hvert kan forsone deg med det som har skjedd. Ting tar tid, og spesielt sorg etter en som er høyt elsket har blitt revet fra deg. Du skal ha all mulig lykke på veien, og vite at det finnes noen der ute som tenker på deg.

[afr0dite]

Når livet er for tungt til at man kan se en fremtid, legg deg ned, lukk øynene og pust. Så lenge du kan puste er det håp, for det bringer livet fremover for oss.

Familier har en type bånd som selv ikke døden kan klippe. De vil alltid være der, selv om vi ikke ser dem. Jeg vet det ikke er noen trøst, men når verdens groteske brutalitet stirrer oss i hvitøye, må vi tro det.

Pappa fikk kreft for halvannet år siden. Det var et sjokk og et mareritt og jeg rives fortsatt i fillebiter hver eneste dag. Min angst i angsten var at han ikke skulle få følge meg opp kirkegulvet, og at han ikke skulle få kjenne barna mine.

Jeg var helt desperat og ville leve hele livet mitt i et tidspenn han kunne følge med på. Men verden er ikke sånn. Med mindre vi velsignes med et mirakel, vil pappa aldri kjenne mine barn. Og det knuser meg så dypt.

Men et eventyr får jeg enda oppleve, forhåpentligvis! For jeg gifter meg i sommer, og jeg får muligheten til å gå opp kirkegulvet hånd i hånd med pappa.

Jeg er så takknemlig for de eventyrene vi har opplevd, og som vi enda kan rekke å oppleve.

Når verden blir for tøff til at man vil fortsette så krøll deg sammen i samboeren din sine armer og gråt. For man kommer seg ikke gjennom på noen annen måte, enn nettopp å komme seg gjennom.

Jeg ønsker det aller beste for mamman din, og for deg! Vi kan ikke velge vår egen skjebne, men vi kan velge hvordan vi møter den! Lykke lykke lykke til!