Jeg er så irritert, lei og utålmodig med ungdommene

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hva det er, men jeg er så vanvittig lei av ungdommene mine. Jeg har vært 100 % alene med de ca. siden de begynte på førskolen (de er født med 1 års mellomrom), da vi rømte fra en voldelig barnefar. Han stilte aldri opp uansett. Han ble fratatt samværsrett og foreldreansvar, og vi har ikke hatt kontakt siden. Barna vil heller ikke ha noe med han å gjøre. Alt har vært stabilt siden den gang da.

Men, jeg har blitt så fort irritert og utålmodig rundt ungene den siste tiden, og drittlei alt som blir med ekstraarbeid med dem, når det gjelder f.eks. matlaging, oppvask, klesvask og kjøring til aktiviteter, oppfølging av skole/fritid/vennskap. Alt føles som et stort ork, men et ekstra ork nå som de er så store og naturlig krever litt mer innsats fra meg. Selv om de bidrar med mer innsats selv også.

Og de er bare helt normale, friske, vanlige og ganske fine ungdommer, som hjelper til med litt forskjellig nå og da, det er bare at jeg på en måte forventer litt mer av dem nå som de er så store. Men de rydder oppvask, setter på ei klesmaskin, lager en middag innimellom, tar bussen når de kan (vi bor langt utpå bygda ca.1 mil fra skole/fritidsaktiviteter/butikker, med knappe 3 busser tur/retur i døgnet, så det blir endel bilkøring). Likevel, jeg blir irritert når de "henger" hjemme rundt meg, eller skal noe ekstra pga skole/fritid, når de får venner/kjærester på besøk, når jeg må planlegge, handle, lage middag, vaske klær, ivareta hus og bil, osv.

Det er akkurat som om jeg er litt utmattet eller deprimert. Jeg vil bare være i fred. Jeg orker ikke alt "styret". Enda det bare er et normalt styr som alle andre takler godt hver dag. Men jeg er så overvelda, sliten og LEI. Og tar meg selv i å bli "spiss" og spydig mot ungdommene. Kommer med irriterte og kvasse kommentarer i flere situasjoner liksom. Og jeg hater det. Jeg hater MEG når jeg hører meg selv. Jeg VIL ikke være slik, det bare bobler litt i meg etter en dag på jobb og jeg vil være i fred. Og jeg burde bare være lykkelig og takknemlig for to friske normale ungdommer, men jeg er så innmari på felgen. Alt er sjekket hos fastlege, og jeg mangler/feiler ingenting, og traumene har jeg jobbet med på DPS for flere år siden - og jeg ble friskmeldt. Har alltid stått i 100 % jobb, i kommunal helsetjeneste, grei lønn, sliter ikke økonomisk - men kan heller ikke sløse. Jeg har aldri hatt avlastning med barna, og skjønner at mye kan ligge der. Men hallo, det er så mange andre som har det SÅ mye vanskeligere enn meg. Jeg har ingen hobbyer eller interesser, heller ikke en kjernegjeng med venninner, men det har aldri brydd meg. Jeg har ikke tid eller overskudd til det.

Jeg vil bare rømme og være i fred. Orker ikke et gjøremål til snart, enda jeg legger lista lavere enn før. Synes jeg spyr når jeg hører ungdommene i døra som kommer hjem. Hva faen feiler det meg, og hva kan jeg gjøre med det? Ja, vi har husregler, og ja de følger dem på en innafor måte, jeg møter ikke mye motstand, vi har hver våre oppgaver, ja de følger opp alt de skal, ja jeg slipper å gjøre alt for dem siden de er så store. Men hjelp meg til å ta meg sammen og sette pris på det jeg har.

Anonymkode: 7978a...8f1

[AnonymBruker]

Du er nok i overgangsalder og da blir alt et stort ork. Ta en tur til legen. Sjekk vitaminer og hormonsratus. Senk kravene og vær god mot deg selv. Prioriter søvn, sunt kosthold og mosjon. Gå deg en tur hver dag, luft hodet og tankene. Om noen år flytter de ut og du blir alene. 

Anonymkode: d8bda...c57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du er nok i overgangsalder og da blir alt et stort ork. Ta en tur til legen. Sjekk vitaminer og hormonsratus. Senk kravene og vær god mot deg selv. Prioriter søvn, sunt kosthold og mosjon. Gå deg en tur hver dag, luft hodet og tankene. Om noen år flytter de ut og du blir alene. 

Anonymkode: d8bda...c57

Har som sagt sjekket alt hos lege...

Og jeg GLEDER meg til å bli alene. Hvor sykt er ikke det.

Anonymkode: 7978a...8f1

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det du skrive. Har 3 tenåringer. Føler det bare er mas, roting, og eting hele døgnet…. Men går vel over denne fasen og.

Anonymkode: d1278...b39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kjenner meg igjen i det du skrive. Har 3 tenåringer. Føler det bare er mas, roting, og eting hele døgnet…. Men går vel over denne fasen og.

Anonymkode: d1278...b39

Ja, mas blir det mye av merker jeg. Men bare om helt normale ting, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir så "oppfarende". Guds lykke når de flytter ut, det kan ikke skje fort nok liksom. Men jeg sier aldri dette direkte til dem såklart!! Det bare koker/bobler inni meg når de spør om noe, når de hjelper meg med noe på en klønete måte, eller lignende..

Anonymkode: 7978a...8f1

[AnonymBruker]

Snakk med ungdommen, si at du er sliten og lei. Du sier selvsagt ikke at det er dem du er lei, men at du rett og slett har mistet gnisten og energien. Jeg er en stor tilhenger av å være ærlig og si ting som det er når ungene blir 12 år og eldre. 

Så sørger du for å ta litt mer vare på deg selv, gi deg egentid, la de fikse og ordne litt selv en stund, be de ta hensyn og si at det blir bedre, bare du får slappet av litt og tenkt på bare deg selv. 

Sov godt, spis sunt og gå noen turer i skogen ❤️ Les bøker og ta vare på deg selv en periode. 

Anonymkode: c3d65...d7c

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen. Tror det har noe med at vi nå er oppi hverandre 24/7.. Det føles hvertfall sånn. Jeg jobber turnus, og er jo vant med å være alene på dagtid innimellom. Nå er jo de het. I tillegg er det mye støy og lyd. 

Jeg er ekstremt introvert, og jeg merker godt at de nå er så store at de vil henge i stua, spille etc med meg. Og det er supert og jeg er glad for det, men noen dager trenger jeg space.  Prøver å snakke om dette i fartstid og setter av tid til både de og meg. 

Anonymkode: 79509...f36

[fru Alving]

Jeg tror du har en senreaksjon på det som du har opplevd, du har stått alene med alt i alle år. Ingen partner til støtte og lite nettverk(sier du selv) det er ikke rart at det er og har vært krevende.

Du har nok anstrengt deg tidligere for å gjøre opp på et vis, men nå går det kanskje ikke lenger og når barna er snart voksne så blir de og automatisk mer likestilte deg og kan stilles mer krav til også. 

[AnonymBruker]

Det er nok en kombinasjon av det som nevnes over. I tillegg er ungdom i perioder stokk dumme, og det passer liksom ikke med kroppsstørrelsen når de begynner å se voksne ut. Man forventer liksom litt mer i topplokket. Små barn er nettopp små barn, og man tåler mer fra dem da. 

Anonymkode: 2e213...825

[AnonymBruker]

Ville tatt en tur til legen for å sjekke om du er deprimert, utbrent, i perimenopause eller noe annet medisinsk. 

Anonymkode: 93fd2...cf9

[AnonymBruker]

Kanskje du skulle ha snakket med legen din o dette? Det er jo ikke godt å gå sånn og det finnes hjelp å få, som f.eks rask psykisk helsehjelp i kommunen.

Anonymkode: 61aee...fca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg skjønner ikke helt hva det er, men jeg er så vanvittig lei av ungdommene mine. Jeg har vært 100 % alene med de ca. siden de begynte på førskolen (de er født med 1 års mellomrom), da vi rømte fra en voldelig barnefar. Han stilte aldri opp uansett. Han ble fratatt samværsrett og foreldreansvar, og vi har ikke hatt kontakt siden. Barna vil heller ikke ha noe med han å gjøre. Alt har vært stabilt siden den gang da.

Men, jeg har blitt så fort irritert og utålmodig rundt ungene den siste tiden, og drittlei alt som blir med ekstraarbeid med dem, når det gjelder f.eks. matlaging, oppvask, klesvask og kjøring til aktiviteter, oppfølging av skole/fritid/vennskap. Alt føles som et stort ork, men et ekstra ork nå som de er så store og naturlig krever litt mer innsats fra meg. Selv om de bidrar med mer innsats selv også.

Og de er bare helt normale, friske, vanlige og ganske fine ungdommer, som hjelper til med litt forskjellig nå og da, det er bare at jeg på en måte forventer litt mer av dem nå som de er så store. Men de rydder oppvask, setter på ei klesmaskin, lager en middag innimellom, tar bussen når de kan (vi bor langt utpå bygda ca.1 mil fra skole/fritidsaktiviteter/butikker, med knappe 3 busser tur/retur i døgnet, så det blir endel bilkøring). Likevel, jeg blir irritert når de "henger" hjemme rundt meg, eller skal noe ekstra pga skole/fritid, når de får venner/kjærester på besøk, når jeg må planlegge, handle, lage middag, vaske klær, ivareta hus og bil, osv.

Det er akkurat som om jeg er litt utmattet eller deprimert. Jeg vil bare være i fred. Jeg orker ikke alt "styret". Enda det bare er et normalt styr som alle andre takler godt hver dag. Men jeg er så overvelda, sliten og LEI. Og tar meg selv i å bli "spiss" og spydig mot ungdommene. Kommer med irriterte og kvasse kommentarer i flere situasjoner liksom. Og jeg hater det. Jeg hater MEG når jeg hører meg selv. Jeg VIL ikke være slik, det bare bobler litt i meg etter en dag på jobb og jeg vil være i fred. Og jeg burde bare være lykkelig og takknemlig for to friske normale ungdommer, men jeg er så innmari på felgen. Alt er sjekket hos fastlege, og jeg mangler/feiler ingenting, og traumene har jeg jobbet med på DPS for flere år siden - og jeg ble friskmeldt. Har alltid stått i 100 % jobb, i kommunal helsetjeneste, grei lønn, sliter ikke økonomisk - men kan heller ikke sløse. Jeg har aldri hatt avlastning med barna, og skjønner at mye kan ligge der. Men hallo, det er så mange andre som har det SÅ mye vanskeligere enn meg. Jeg har ingen hobbyer eller interesser, heller ikke en kjernegjeng med venninner, men det har aldri brydd meg. Jeg har ikke tid eller overskudd til det.

Jeg vil bare rømme og være i fred. Orker ikke et gjøremål til snart, enda jeg legger lista lavere enn før. Synes jeg spyr når jeg hører ungdommene i døra som kommer hjem. Hva faen feiler det meg, og hva kan jeg gjøre med det? Ja, vi har husregler, og ja de følger dem på en innafor måte, jeg møter ikke mye motstand, vi har hver våre oppgaver, ja de følger opp alt de skal, ja jeg slipper å gjøre alt for dem siden de er så store. Men hjelp meg til å ta meg sammen og sette pris på det jeg har.

Anonymkode: 7978a...8f1

Noen ganger handler det ikke om ungdommene. Ikke om middagen, klesvasken eller bussturer i motbakke. Noen ganger handler det om at du har flakset alene så lenge i storm, at selv en bris føles som orkan.

Du har vært både vakt, kokk, støttespiller, trygg havn og kontrolltårn i mange, mange år. Du har gjort alt man skal gjøre, og mer til. Klart du er sliten. Klart du er hudløs. Fugler som aldri lander, blir til slutt redde for sine egne vinger.

Det du kjenner på nå, er ikke utakknemlighet. Det er utmattelse. Det er systemet ditt som sier: jeg trenger en grein å hvile på. Ikke ferie. Ikke spa. Bare et rom der ingen trenger noe av deg en liten stund.

Og ungdommene dine? De hører det kanskje ikke enda, men de er heldige. De har vokst opp i et rede der noen alltid har passet på selv når hun selv har gått med slitte fjær og tunge løft. Du er tryggheten de tar for gitt. Det er prisen for å ha gjort jobben din godt.

Men også du fortjener å puste. Å være lei. Å kjenne at det er for mye – uten å måtte skamme deg for det. Det betyr ikke at du er utakknemlig. Det betyr at du er et menneske.

Så her en liten påminnelse: Du trenger ikke være alt, hele tiden. Du har allerede vært mer enn nok. Nå er det kanskje tid for å gi deg selv litt av den tryggheten du har gitt andre. Kanskje ikke ved å gjøre noe stort men ved å våge å si høyt: Nå er det min tur til å lande litt.

Og det er ikke egoistisk. Det er nødvendig. 💛

Anonymkode: 9f9a1...43c

[chi]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noen ganger handler det ikke om ungdommene. Ikke om middagen, klesvasken eller bussturer i motbakke. Noen ganger handler det om at du har flakset alene så lenge i storm, at selv en bris føles som orkan.

Du har vært både vakt, kokk, støttespiller, trygg havn og kontrolltårn i mange, mange år. Du har gjort alt man skal gjøre, og mer til. Klart du er sliten. Klart du er hudløs. Fugler som aldri lander, blir til slutt redde for sine egne vinger.

Det du kjenner på nå, er ikke utakknemlighet. Det er utmattelse. Det er systemet ditt som sier: jeg trenger en grein å hvile på. Ikke ferie. Ikke spa. Bare et rom der ingen trenger noe av deg en liten stund.

Og ungdommene dine? De hører det kanskje ikke enda, men de er heldige. De har vokst opp i et rede der noen alltid har passet på selv når hun selv har gått med slitte fjær og tunge løft. Du er tryggheten de tar for gitt. Det er prisen for å ha gjort jobben din godt.

Men også du fortjener å puste. Å være lei. Å kjenne at det er for mye – uten å måtte skamme deg for det. Det betyr ikke at du er utakknemlig. Det betyr at du er et menneske.

Så her en liten påminnelse: Du trenger ikke være alt, hele tiden. Du har allerede vært mer enn nok. Nå er det kanskje tid for å gi deg selv litt av den tryggheten du har gitt andre. Kanskje ikke ved å gjøre noe stort men ved å våge å si høyt: Nå er det min tur til å lande litt.

Og det er ikke egoistisk. Det er nødvendig. 💛

Anonymkode: 9f9a1...43c

Dette var noe av det fineste tilbakemelding jeg har lest på kvinneguiden 🩷

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noen ganger handler det ikke om ungdommene. Ikke om middagen, klesvasken eller bussturer i motbakke. Noen ganger handler det om at du har flakset alene så lenge i storm, at selv en bris føles som orkan.

Du har vært både vakt, kokk, støttespiller, trygg havn og kontrolltårn i mange, mange år. Du har gjort alt man skal gjøre, og mer til. Klart du er sliten. Klart du er hudløs. Fugler som aldri lander, blir til slutt redde for sine egne vinger.

Det du kjenner på nå, er ikke utakknemlighet. Det er utmattelse. Det er systemet ditt som sier: jeg trenger en grein å hvile på. Ikke ferie. Ikke spa. Bare et rom der ingen trenger noe av deg en liten stund.

Og ungdommene dine? De hører det kanskje ikke enda, men de er heldige. De har vokst opp i et rede der noen alltid har passet på selv når hun selv har gått med slitte fjær og tunge løft. Du er tryggheten de tar for gitt. Det er prisen for å ha gjort jobben din godt.

Men også du fortjener å puste. Å være lei. Å kjenne at det er for mye – uten å måtte skamme deg for det. Det betyr ikke at du er utakknemlig. Det betyr at du er et menneske.

Så her en liten påminnelse: Du trenger ikke være alt, hele tiden. Du har allerede vært mer enn nok. Nå er det kanskje tid for å gi deg selv litt av den tryggheten du har gitt andre. Kanskje ikke ved å gjøre noe stort men ved å våge å si høyt: Nå er det min tur til å lande litt.

Og det er ikke egoistisk. Det er nødvendig. 💛

Anonymkode: 9f9a1...43c

Dette! ❤️ Og ikke avskriv perimenopause helt heller. Jeg er 40 og kjenner på mye av det samme som du, selv om vi er to foreldre om jobben. Jeg var hos gynekolog som så på ultralyd at jeg hadde relativt få egg igjen og at overgangsalderen er i gang (hormonendringene kan jo begynne ti år før du faktisk mister mensen).

Anonymkode: 05072...e51

[Natu]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg skjønner ikke helt hva det er, men jeg er så vanvittig lei av ungdommene mine. Jeg har vært 100 % alene med de ca. siden de begynte på førskolen (de er født med 1 års mellomrom), da vi rømte fra en voldelig barnefar. Han stilte aldri opp uansett. Han ble fratatt samværsrett og foreldreansvar, og vi har ikke hatt kontakt siden. Barna vil heller ikke ha noe med han å gjøre. Alt har vært stabilt siden den gang da.

Men, jeg har blitt så fort irritert og utålmodig rundt ungene den siste tiden, og drittlei alt som blir med ekstraarbeid med dem, når det gjelder f.eks. matlaging, oppvask, klesvask og kjøring til aktiviteter, oppfølging av skole/fritid/vennskap. Alt føles som et stort ork, men et ekstra ork nå som de er så store og naturlig krever litt mer innsats fra meg. Selv om de bidrar med mer innsats selv også.

Og de er bare helt normale, friske, vanlige og ganske fine ungdommer, som hjelper til med litt forskjellig nå og da, det er bare at jeg på en måte forventer litt mer av dem nå som de er så store. Men de rydder oppvask, setter på ei klesmaskin, lager en middag innimellom, tar bussen når de kan (vi bor langt utpå bygda ca.1 mil fra skole/fritidsaktiviteter/butikker, med knappe 3 busser tur/retur i døgnet, så det blir endel bilkøring). Likevel, jeg blir irritert når de "henger" hjemme rundt meg, eller skal noe ekstra pga skole/fritid, når de får venner/kjærester på besøk, når jeg må planlegge, handle, lage middag, vaske klær, ivareta hus og bil, osv.

Det er akkurat som om jeg er litt utmattet eller deprimert. Jeg vil bare være i fred. Jeg orker ikke alt "styret". Enda det bare er et normalt styr som alle andre takler godt hver dag. Men jeg er så overvelda, sliten og LEI. Og tar meg selv i å bli "spiss" og spydig mot ungdommene. Kommer med irriterte og kvasse kommentarer i flere situasjoner liksom. Og jeg hater det. Jeg hater MEG når jeg hører meg selv. Jeg VIL ikke være slik, det bare bobler litt i meg etter en dag på jobb og jeg vil være i fred. Og jeg burde bare være lykkelig og takknemlig for to friske normale ungdommer, men jeg er så innmari på felgen. Alt er sjekket hos fastlege, og jeg mangler/feiler ingenting, og traumene har jeg jobbet med på DPS for flere år siden - og jeg ble friskmeldt. Har alltid stått i 100 % jobb, i kommunal helsetjeneste, grei lønn, sliter ikke økonomisk - men kan heller ikke sløse. Jeg har aldri hatt avlastning med barna, og skjønner at mye kan ligge der. Men hallo, det er så mange andre som har det SÅ mye vanskeligere enn meg. Jeg har ingen hobbyer eller interesser, heller ikke en kjernegjeng med venninner, men det har aldri brydd meg. Jeg har ikke tid eller overskudd til det.

Jeg vil bare rømme og være i fred. Orker ikke et gjøremål til snart, enda jeg legger lista lavere enn før. Synes jeg spyr når jeg hører ungdommene i døra som kommer hjem. Hva faen feiler det meg, og hva kan jeg gjøre med det? Ja, vi har husregler, og ja de følger dem på en innafor måte, jeg møter ikke mye motstand, vi har hver våre oppgaver, ja de følger opp alt de skal, ja jeg slipper å gjøre alt for dem siden de er så store. Men hjelp meg til å ta meg sammen og sette pris på det jeg har.

Anonymkode: 7978a...8f1

Skjønner 100 % hva du mener og har hatt det slik selv. For meg ble løsningen å sette av tid til meg selv. Og det trengte ikke være  en 7 dagers ferie. Bare det var 1.alenetid og 2. borte fra hjemmet var det utrolig hvor fort jeg kunne lade! Av og til overnatting eller bare noen timer i naturen borte fra alt. 

[AnonymBruker]

Når tok du husmorferie sist? Har dere nettverk nær dere?

Anonymkode: 24a10...aad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.6.2025 den 19.17):

Har som sagt sjekket alt hos lege...

Og jeg GLEDER meg til å bli alene. Hvor sykt er ikke det.

Anonymkode: 7978a...8f1

Dersom du er i perimenopausen trenger ikke det synes på tester. Jeg hanglet i flere år uten at tanken slo meg at det kunne være overgangsplager. Ble mye bedre etter at jeg startet med hormoner. Det kan selvfølgelig være annet som gjør at du har det tungt også, som traumer fra forholdet du var i. Det kan ikke være enkelt å være alene med to ungdommer heller. Utfordringer i livet kan bli enda vanskeligere i overgangsalderen. Jeg foreslår at du leser deg opp på overgangsplager og tenke over om det kan gjelde deg. Ta deretter en ny tur til legen. Klem

Anonymkode: e2b76...247

[AnonymBruker]

Idag var dette utrolig godt å lese.. at jeg ikke er alene.: og at jeg mest sannsynlig kanskje ikke er så elendig mor som jeg følte meg her i stad.. når jeg kjeftet på barna mine .. 

Jeg er også 40, og alt føles for tida veldig slitsomt, tungt og et ork… kanskje er det overgangsalder på oss?

Anonymkode: 160d2...f0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.6.2025 den 19.17):

Har som sagt sjekket alt hos lege...

Og jeg GLEDER meg til å bli alene. Hvor sykt er ikke det.

Anonymkode: 7978a...8f1

Alt for mange leger ( og gynekologer ) som ikke anerkjenner overgangsalderen og som kan alt for lite om det. 

Anonymkode: da9b3...241

[AnonymBruker]

Pre menopause kan starte i 35 års alderen. Dette er helt normalt. Ta dere en tur til legen.

Anonymkode: d8bda...c57