Jeg er så lei av å være ensom

[AnonymBruker]

Jeg har bare ei venninne, og det er ei venninne jeg ser veldig sporadisk. Jeg har forsøkt å knytte nye vennskap, uten å lykkes. Møtes gjerne en gang eller to, men så stopper det opp. Kjemien er ikke helt på plass, og det føles ikke som at folk er villig til å legge ned innsats for å bygge en god relasjon. Til helgen skal samboeren min ha kompiser på besøk, og jeg kjenner veldig på følelsen av å være hun kjæresten som er tilstede på guttekvelden, men jeg har ingen venner å legge planer med, og jeg er lei av å finne på ting for meg selv. Det føles så fryktelig sårt å være uten nære vennskap og relasjoner, og jeg føler meg mer ensom nå, enn jeg gjorde da jeg var singel. Samboers forskjellige vennegjenger, er som en stadig påminnelse om hvor alene og venneløs jeg faktisk er. Jeg kjenner så mye skam over at jeg ikke har noen rundt meg. 

Anonymkode: 13dd9...26e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har bare ei venninne, og det er ei venninne jeg ser veldig sporadisk. Jeg har forsøkt å knytte nye vennskap, uten å lykkes. Møtes gjerne en gang eller to, men så stopper det opp. Kjemien er ikke helt på plass, og det føles ikke som at folk er villig til å legge ned innsats for å bygge en god relasjon. Til helgen skal samboeren min ha kompiser på besøk, og jeg kjenner veldig på følelsen av å være hun kjæresten som er tilstede på guttekvelden, men jeg har ingen venner å legge planer med, og jeg er lei av å finne på ting for meg selv. Det føles så fryktelig sårt å være uten nære vennskap og relasjoner, og jeg føler meg mer ensom nå, enn jeg gjorde da jeg var singel. Samboers forskjellige vennegjenger, er som en stadig påminnelse om hvor alene og venneløs jeg faktisk er. Jeg kjenner så mye skam over at jeg ikke har noen rundt meg. 

Anonymkode: 13dd9...26e

Hei ts! Så fint at du deler! Forstår at dette er sårt og vondt. Syns på ingen måte du skal noe som helst skam rundt dette. Det er en helt særlig sak og du er ikke alene i å føle det slik. Du er heller ikke bare «kjæreste på gutte kvelden», men du er en del av gjengen du er sammen med. 
 

Du sier at du har en venninne, men har du noen kompiser? Det kan godt hende du rett og slett går bedre overens med gutter, og rett og slett trenger guttevenner eller kompiser. Har du noen gamle kompiser du kunne tatt kontakt med igjen? 

Anonymkode: 27343...382

[AnonymBruker]

❤️‍🩹❤️

Anonymkode: cb6cb...ed9

[monican94]

har noen av disse kompisene damer? kan kjæresten din og du be på grilling med alle i sommer så kanskje du bonder med noen av de ? 

hvordan forhold har du til kollegaer ? 

alder ? hvor bor du ? 

er du veldig introvært eller veldig intens ?

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt at du kjenner på sorg og et savn etter å være mer sosial og ha mer sosialt rundt deg. Det jeg lurer på er hvorfor du kjenner på skam? 

For min del var det å jobbe med skammen min, den giftige vedvarende, som sa at det er noe fundamentalt galt med meg, noe som gjorde at livet mitt åpnet seg mer for meg. Jeg turte å ta mer plass, oppsøke flere arenaer, og jeg fikk det bedre med kroniske smerter og sosialt. Ville bare dele det i tilfelle skammen du kjenner på kan hende blokkerer for at mer godt kommer inn i livet ditt. 

Anonymkode: baaa5...3f5

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Jeg tror det er flere enn oss som har det sånn. Hvor i landet bor du?

Anonymkode: 72675...480

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hei ts! Så fint at du deler! Forstår at dette er sårt og vondt. Syns på ingen måte du skal noe som helst skam rundt dette. Det er en helt særlig sak og du er ikke alene i å føle det slik. Du er heller ikke bare «kjæreste på gutte kvelden», men du er en del av gjengen du er sammen med. 
 

Du sier at du har en venninne, men har du noen kompiser? Det kan godt hende du rett og slett går bedre overens med gutter, og rett og slett trenger guttevenner eller kompiser. Har du noen gamle kompiser du kunne tatt kontakt med igjen? 

Anonymkode: 27343...382

Jeg har ikke hatt kompiser siden jeg var liten, som barn var jeg veldig sosial og kom godt overens med både jenter og gutter. Jeg har ingen gamle kompiser som jeg kan gjenoppta kontakten med, men jeg kunne kanskje forsøkt å finne meg nye kompiser. 

Anonymkode: 13dd9...26e

[AnonymBruker]

monican94 skrev (18 timer siden):

har noen av disse kompisene damer? kan kjæresten din og du be på grilling med alle i sommer så kanskje du bonder med noen av de ? 

hvordan forhold har du til kollegaer ? 

alder ? hvor bor du ? 

er du veldig introvært eller veldig intens ?

Jeg har en god relasjon til kollegaene mine, men de er alle gamle nok til å være mødrene mine, og fordi vi har en sosialt krevende jobb, er de ikke så sosiale av seg på fritiden. Jeg er introvert, men ikke sjenert. Har dessverre en unnvikende personlighetsforstyrrelse, som bidrar mye til hvordan jeg antar at andre mennesker ser på meg. Jeg føler meg alltid som den dummeste i rommet, som at jeg ikke bidrar med noe positivt osv. Jeg går i terapi for å bli bedre, men det er en lang og krevende prosess. Hvor starter man for å finne nye venner, i voksen alder? 😅

Anonymkode: 13dd9...26e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har det også sånn. Jeg tror det er flere enn oss som har det sånn. Hvor i landet bor du?

Anonymkode: 72675...480

Ja, jeg leser stadig om flere som lever med ensomhet, og som savner et nettverk. Jeg bor i Oslo. 

Anonymkode: 13dd9...26e

[AnonymBruker]

Jeg forstår dette er sårt. Men jeg deler ikke synet ditt på at vennskap og relasjoner må jobbes frem og at få er interessert i å bygge relasjoner. Altså, etter mitt syn er ikke vennskap (eller kjæresteforhold) noe man må jobbe frem overhodet. Har man god kjemi og "klikker" går dette av seg selv. Er ikke den umiddelbare kontakten der, tenker jeg at man lar ballen ligge død, man pusher ikke på for å se an.

De vennene jeg har fått i voksen alder er sånne mennesker man har møtt tilfeldig,  har en umiddelbar kjemi med og som man bare naturlig fortsetter kontakten med. Ikke noe som er jobbet frem.

Anonymkode: 33912...ec3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg forstår dette er sårt. Men jeg deler ikke synet ditt på at vennskap og relasjoner må jobbes frem og at få er interessert i å bygge relasjoner. Altså, etter mitt syn er ikke vennskap (eller kjæresteforhold) noe man må jobbe frem overhodet. Har man god kjemi og "klikker" går dette av seg selv. Er ikke den umiddelbare kontakten der, tenker jeg at man lar ballen ligge død, man pusher ikke på for å se an.

De vennene jeg har fått i voksen alder er sånne mennesker man har møtt tilfeldig,  har en umiddelbar kjemi med og som man bare naturlig fortsetter kontakten med. Ikke noe som er jobbet frem.

Anonymkode: 33912...ec3

Kan hende du har rett. Min opplevelse er at mange holder det på et overfladisk nivå, og jeg ønsker mer i et vennskap. Jeg har som sagt unnvikende PF, så det tar lenger tid før jeg kjenner tillit. Kjæresten min snakket jeg med i fire uker, før vi møttes for første date. Det tar tid før jeg føler meg trygg og tør å være meg selv, og min opplevelse er vel at de færreste har tålmodighet til å gi meg den tiden jeg trenger. 

Anonymkode: 13dd9...26e

[AnonymBruker]

Meld deg inn i noen frivillig arbeid, Ts. Der er det ulike folk i ulike aldre og med ulike livserfaringer og -utfordringer (det finnes frivillig arbeid innen nesten "hva som helst", fra musikkarrangementer til kunst og kultur, museum, gårdsdrift, røde kors og lignend + mye, mye mer!). Og om første sted du forsøker deg ikke er riktig for deg, så er det mye annet å prøve. Selv har jeg fått nære venner etter at jeg ble med i frivillig arbeid. Først blir man kjent, så bedre kjent, og etter en stund, når man har omgåtts på det frivillige arbeidet så finner man kanskje også nærere venner der. Det er også arenaer hvor det stadig kommer nye personer inn, så man kan bli kjent med enda flere. Noen typer frivillig arbeid innebærer også kontakt med andre mennesker (brukere av tilbud eller samarbeidspartnere) som gjør at man på sikt kanskje blir kjent med disse også.

Hva har du hatt veldig lyst å lære deg, men ikke tatt deg tid til eller ikke tørt før? Jeg kastet meg ut i noe som var - og fremdeles, for min del, er - veldig vanskelig å lære. Men også gjennom denne aktiviteten/hobbyen har jeg plutselig fått en nær venn og flere bekjente som over tid kanskje også kan bli venner, samt at aktivitetene byr på muligheter til å møte andre også der. 

Tør å ta initiativ til å snakke med andre når du går en tur eller gjør noe ute. Gå til et turmål og kommenter noe lite til noen du synes ser hyggelige ut. Ikke tenk at dere trenger å ha en lang samtale, du kommer langt med et smil også. Og enda viktigere er kanskje det at du utfordrer deg selv og etterhvert vil få mer mestringsfølelse i møte med andre mennesker.

Min erfaring er at som voksen må man jobbe mer målrettet for å få venner, men også ha et langtidsperspektiv på det, fordi det kan ta tid for nære vennskap å utvikles som voksen. Som voksne har de fleste mye å gjøre, og det kan gi utfordringer. Det betyr ikke at de som er opptatte ikke også egentlig har lyst på eller kanskje trenger flere eller nye venner. Så av og til må man kanskje nøye seg med å ha en del som hyggelige bekjente, og så kan noen av dem over tid kanskje utvikle seg til noe mer også. 

Du må ut av komfortsonen din hvis du skal møte nye mennesker, få nye bekjente og nye venner. Ta steget ut!

Anonymkode: dfc66...ea1

[Egenskap]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg har bare ei venninne, og det er ei venninne jeg ser veldig sporadisk. Jeg har forsøkt å knytte nye vennskap, uten å lykkes. Møtes gjerne en gang eller to, men så stopper det opp. Kjemien er ikke helt på plass, og det føles ikke som at folk er villig til å legge ned innsats for å bygge en god relasjon. Til helgen skal samboeren min ha kompiser på besøk, og jeg kjenner veldig på følelsen av å være hun kjæresten som er tilstede på guttekvelden, men jeg har ingen venner å legge planer med, og jeg er lei av å finne på ting for meg selv. Det føles så fryktelig sårt å være uten nære vennskap og relasjoner, og jeg føler meg mer ensom nå, enn jeg gjorde da jeg var singel. Samboers forskjellige vennegjenger, er som en stadig påminnelse om hvor alene og venneløs jeg faktisk er. Jeg kjenner så mye skam over at jeg ikke har noen rundt meg. 

Anonymkode: 13dd9...26e

Det finnes vei ut av ensomheten. Bruk tid på din lidenskap hjemme. Og din lidenskap vil føre deg til likesinnede. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har en god relasjon til kollegaene mine, men de er alle gamle nok til å være mødrene mine, og fordi vi har en sosialt krevende jobb, er de ikke så sosiale av seg på fritiden. Jeg er introvert, men ikke sjenert. Har dessverre en unnvikende personlighetsforstyrrelse, som bidrar mye til hvordan jeg antar at andre mennesker ser på meg. Jeg føler meg alltid som den dummeste i rommet, som at jeg ikke bidrar med noe positivt osv. Jeg går i terapi for å bli bedre, men det er en lang og krevende prosess. Hvor starter man for å finne nye venner, i voksen alder? 😅

Anonymkode: 13dd9...26e

Hva med en hobby som utføres i gruppe? F. eks kor.

Anonymkode: 8e782...b95

[AnonymBruker]

fortell noe du er god på i hjemmet eller andre steder?

Anonymkode: 83ca5...4b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

fortell noe du er god på i hjemmet eller andre steder?

Anonymkode: 83ca5...4b0

Jeg har vel ikke så mange styrker, men jeg er glad i å synge (ikke nødvendigvis så god), bake, lese. Kan ikke skryte på meg noen nisje-interesser. Ser flere tipser om å finne min lidenskap og at det kan være veien mot bekjentskap og vennskap, sammen med frivillighetsarbeid, så det er absolutt noe jeg må finne ut mer om. 

Anonymkode: 13dd9...26e

[Mardina]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg har bare ei venninne, og det er ei venninne jeg ser veldig sporadisk. Jeg har forsøkt å knytte nye vennskap, uten å lykkes. Møtes gjerne en gang eller to, men så stopper det opp. Kjemien er ikke helt på plass, og det føles ikke som at folk er villig til å legge ned innsats for å bygge en god relasjon. Til helgen skal samboeren min ha kompiser på besøk, og jeg kjenner veldig på følelsen av å være hun kjæresten som er tilstede på guttekvelden, men jeg har ingen venner å legge planer med, og jeg er lei av å finne på ting for meg selv. Det føles så fryktelig sårt å være uten nære vennskap og relasjoner, og jeg føler meg mer ensom nå, enn jeg gjorde da jeg var singel. Samboers forskjellige vennegjenger, er som en stadig påminnelse om hvor alene og venneløs jeg faktisk er. Jeg kjenner så mye skam over at jeg ikke har noen rundt meg. 

Anonymkode: 13dd9...26e

Jeg sliter også med ensomhet til tider. Jeg anbefaler Fontenehuset, om du har det i nærheten. Der blir man sett og godtatt som man er ❤️ Man kan komme å gå som man vil, innenfor husets åpningstider. 

Jeg har fått litt større nettverk, etter at jeg begynte å date en veldig fin fyr fra Oslo 🥰 5 nye, gode venner har jeg fått. 

Ellers er det bare å sende en pm, om du ønsker å snakke ❤️

[Egenskap]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har vel ikke så mange styrker, men jeg er glad i å synge (ikke nødvendigvis så god), bake, lese. Kan ikke skryte på meg noen nisje-interesser. Ser flere tipser om å finne min lidenskap og at det kan være veien mot bekjentskap og vennskap, sammen med frivillighetsarbeid, så det er absolutt noe jeg må finne ut mer om. 

Anonymkode: 13dd9...26e

Du bør starte dagen ved å gå ute. Og bruk din lidenskap aktivt, bake. Finn nye oppskrifter, bli en mester på kjøkkenet. Og film det du gjør.