Hadde jeg visst hvor dårlig samarbeidet om barna ble, ville jeg aldri skilt meg.

[AnonymBruker]

Jeg må bare få det ut et sted.

Eksen min har vært forbanna på meg i sju år etter skilsmissen. Og det til tross for at han var enig i at vi ikke hadde det bra og også ville skilles. Rett etter skilsmissen snudde han fullstendig. Bestemte seg for at alt var min skyld, og at jeg sikkert hadde bedratt ham. Følgelig var jeg en så fæl person at han ikke behøvde å samarbeide med meg om barna. Terapi var uaktuelt. Å møtes uaktuelt. Vi kan ikke ringes eller sende meldinger. Praktisk informasjon skal gå på e-post, og selv de enkleste spørsmål leser han noe fiendtlig inn i. 

Nå er barna tenåringer, og kommunikasjon om dem enda mer prekær enn noen gang. Jeg får ikke vite noe som foregår, med mindre barna selv forteller, og det har de slettes ikke alltid noen interesse av. Jeg er alene om alle beslutninger når de er hos meg, det som skjer hos ham får jeg vite lite om. Jeg synes det er så trist.

Jeg hadde det forferdelig i det forholdet, ble utbrent av det. Men sannheten er at jeg ville blitt værende likevel hvis jeg hadde visst at det skulle bli slik. Jeg hadde heller fortsatt å gjøre alt hjemme og ha pliktsex i blant framfor å bli så skilt fra barna også som jeg har blitt. 

Er det flere som tenker slik? 

Anonymkode: bbe59...9d0

[Macro]

Det er rett og slett ikke noe du får gjort noe med så prøv å distansere deg fra det. Han ønsker at du skal føle på hans bitterhet og vrede nettopp fordi det ødelegger livet ditt. Hev hodet, nyt livet, nyt være mamma. Barna dine er voksne en dag og da vil han sitte der i sin evige bitterhet uten mulighet for å ta det ut over deg. Jeg fikk hjelp av psykolog til å øve meg på å velge hva som påvirker meg og ikke. Har du prøvd noe sånt?

Du ville ikke ha blitt i det forholdet. Ikke la han lykkes i å bryte deg ned på den måten. Du har brutt for en grunn, ikke begynn å tvile på deg selv❤️

[AnonymBruker]

Hvorfor må du vite alt som skjer der? Kanskje det gjelder å bare trekke seg tilbake og gi barna dine privatliv når de er med sin far. Det kan jo være de oppfatter deg som litt vel fremoverlent og snusete på det de driver med når de ikke er hos deg.

Anonymkode: 1550a...0f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor må du vite alt som skjer der? Kanskje det gjelder å bare trekke seg tilbake og gi barna dine privatliv når de er med sin far. Det kan jo være de oppfatter deg som litt vel fremoverlent og snusete på det de driver med når de ikke er hos deg.

Anonymkode: 1550a...0f7

Jeg må ikke vite alt som skjer det, det er forskjell på å skulle vite alt og å vite noe.

Det jeg ønsker meg, er at det for eksempel er mulig å diskutere grenser for tenåringen som har begynt å dra på fest. 

 

Anonymkode: bbe59...9d0

[AnonymBruker]

Macro skrev (19 minutter siden):

Det er rett og slett ikke noe du får gjort noe med så prøv å distansere deg fra det. Han ønsker at du skal føle på hans bitterhet og vrede nettopp fordi det ødelegger livet ditt. Hev hodet, nyt livet, nyt være mamma. Barna dine er voksne en dag og da vil han sitte der i sin evige bitterhet uten mulighet for å ta det ut over deg. Jeg fikk hjelp av psykolog til å øve meg på å velge hva som påvirker meg og ikke. Har du prøvd noe sånt?

Du ville ikke ha blitt i det forholdet. Ikke la han lykkes i å bryte deg ned på den måten. Du har brutt for en grunn, ikke begynn å tvile på deg selv❤️

Ja, dette er et godt forslag. Det er godt mulig jeg må det. Jeg har håpet på at kommunikasjonen skulle gå seg til og at han ville bli mindre sint etter hvert, men nå må jeg forsone meg med at det er sånn det vil forbli. Takk ❤️

Anonymkode: bbe59...9d0

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg må ikke vite alt som skjer det, det er forskjell på å skulle vite alt og å vite noe.

Det jeg ønsker meg, er at det for eksempel er mulig å diskutere grenser for tenåringen som har begynt å dra på fest. 

 

Anonymkode: bbe59...9d0

Jeg skjønner at det hadde vært praktisk men det er ikke noe du får gjort noe med.

Tenåringen derimot er såpass gammel at han eller hun kan snakke selv og, og kan fint inkluderes i en slik diskusjon. Så får du høre fra de hvordan grensene er hos far, og så tar du en selvstendig avgjørelse på hva grensene er hos deg.

De klarer fint å forholde seg til ulike krav og grenser. De er de vant med allerede.

[AnonymBruker]

Om han hater deg mer enn han elsker ungene, så var skilsmisse helt riktig. Jeg skulle ønske mine foreldre skilte seg da vi barna var små- selv om det betydde at den ene forelderen la den andre for hat og gjorde samarbeid vanskelig. Da hadde vi i hvertfall hatt en mor som var energisk og emosjonelt tilstedeværende istedenfor to foreldre som gikk på nåler rundt hverandre mens de latet som om alt var bra, og var generelt så anspent og utbrent at de ikke hadde kapasitet til å være der for oss emosjonelt.

Ts, du må ikke vite alt som skjer der. Ikke spør og grav. Barna vet at mamma og pappa ikke kommer overens, og det er helt naturlig at de ikke ønsker å bli satt i midten av potensiell drama og vanskelige følelser/reaksjoner fra mamma eller pappa på noe de forteller. La de få lov til å holde en separasjon mellom hjemmene sine. Ikke spør direkte, og ikke hint ved å spørre "har dere hatt det fint hos pappa?".

Når de kommer på samvær hos deg, kan du heller si at det er godt å se de igjen, at du håper de har hatt en god uke, også fokuserer du på hva dere kan gjøre sammen mens de er hos deg.

Tenåringer blir mer mutt, humørsyk, egoistiske, og deler mindre av hva de tenker og føler for en god grunn- det ligger i biologien vår å løsrive oss fra de nærmeste omsorgspersonene i denne alderen slik at vi kan utvikle selvstendighet. De tar avstand både fysisk og emosjonelt (er mer ute med venner, sitter mer på rommet istedenfor stua, forteller ikke så mye om tanker, følelser, hva de har gjort eller skal gjøre osv). I denne fasen er det veldig viktig at foreldre lar de ta litt avstand, men samtidig er tilgjengelig om de trenger det.

Jeg kan forstå at det føles vanskelig å ikke vite hva som skjer hos far nå som de er tenåringer og festing har begynt å bli mer interessant, men du kan ikke kontrollere hvilke grenser far setter i hans hjem under hans samvær.

Du kan kun kontrollere hva som skjer hos deg, og du kan sette deg selv opp som en forelder de føler det er trygt å betro seg til. Snakk med de om å ta gode valg, om å ta vare på venner når de er på fest, og ikke minst at om de noen gang føler seg ukomfortabel på fest, så kan ringe deg uansett tid og sted uten å være redd for at du skal bli sint, for det viktigste for deg er at de er trygge og komfortable.

Fokuser på ditt hjem og ditt forhold til barna. Det er alt du kan gjøre, og det er det viktigste du kan gjøre. 

 

 

Anonymkode: 5ecc8...2a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Om han hater deg mer enn han elsker ungene, så var skilsmisse helt riktig. Jeg skulle ønske mine foreldre skilte seg da vi barna var små- selv om det betydde at den ene forelderen la den andre for hat og gjorde samarbeid vanskelig. Da hadde vi i hvertfall hatt en mor som var energisk og emosjonelt tilstedeværende istedenfor to foreldre som gikk på nåler rundt hverandre mens de latet som om alt var bra, og var generelt så anspent og utbrent at de ikke hadde kapasitet til å være der for oss emosjonelt.

Ts, du må ikke vite alt som skjer der. Ikke spør og grav. Barna vet at mamma og pappa ikke kommer overens, og det er helt naturlig at de ikke ønsker å bli satt i midten av potensiell drama og vanskelige følelser/reaksjoner fra mamma eller pappa på noe de forteller. La de få lov til å holde en separasjon mellom hjemmene sine. Ikke spør direkte, og ikke hint ved å spørre "har dere hatt det fint hos pappa?".

Når de kommer på samvær hos deg, kan du heller si at det er godt å se de igjen, at du håper de har hatt en god uke, også fokuserer du på hva dere kan gjøre sammen mens de er hos deg.

Tenåringer blir mer mutt, humørsyk, egoistiske, og deler mindre av hva de tenker og føler for en god grunn- det ligger i biologien vår å løsrive oss fra de nærmeste omsorgspersonene i denne alderen slik at vi kan utvikle selvstendighet. De tar avstand både fysisk og emosjonelt (er mer ute med venner, sitter mer på rommet istedenfor stua, forteller ikke så mye om tanker, følelser, hva de har gjort eller skal gjøre osv). I denne fasen er det veldig viktig at foreldre lar de ta litt avstand, men samtidig er tilgjengelig om de trenger det.

Jeg kan forstå at det føles vanskelig å ikke vite hva som skjer hos far nå som de er tenåringer og festing har begynt å bli mer interessant, men du kan ikke kontrollere hvilke grenser far setter i hans hjem under hans samvær.

Du kan kun kontrollere hva som skjer hos deg, og du kan sette deg selv opp som en forelder de føler det er trygt å betro seg til. Snakk med de om å ta gode valg, om å ta vare på venner når de er på fest, og ikke minst at om de noen gang føler seg ukomfortabel på fest, så kan ringe deg uansett tid og sted uten å være redd for at du skal bli sint, for det viktigste for deg er at de er trygge og komfortable.

Fokuser på ditt hjem og ditt forhold til barna. Det er alt du kan gjøre, og det er det viktigste du kan gjøre. 

 

 

Anonymkode: 5ecc8...2a1

Tusen takk, kjære deg, det var et nydelig svar. 

Ja, jeg må nok bare forsone meg med at dette er sånn det ble. Noen ganger er livet et valg mellom to alternativer der begge er langt fra optimale, og da må man vel bare gjøre det beste ut av det. Men jeg synes bare at barna mine hadde fortjent bedre. 

Anonymkode: bbe59...9d0

[AnonymBruker]

Enda en kvinne som ønsker fullt innsyn i hva som skjer hos pappa når barna er der syndrom..

#kvinnersombedrivermikromanagementpåeks

Anonymkode: 1b4f5...da1

[AnonymBruker]

Jeg stod i noe av den samme situasjonen som deg, TS. En stund etter skilsmissen (som han var helt enig i var riktig og nødvendig), ble han plutselig umulig å samarbeide med. Sendte rasende meldinger og skjelte meg ut for de minste ting, all kommunikasjon skulle være skriftlig, og hvis jeg ikke tok meg sammen (usikker på fra hva), var jeg ikke lenger velkommen i barnas bursdager når de var hos ham osv. 

Min løsning ble å lyve for ham. Jeg la meg helt uoppriktig langflat og unnskyldte ydmykt for alt jeg hadde gjort feil, skrøt av hvor fantastisk pappa han var og hvor riktig han gjorde allting. DA fungerte det. Han "tilgav meg" allernådigst, jeg takket og bukket, og etter det har han vært smørblid. 

Det har fungert i snart ti år. Jeg skryter ham opp i skyene når vi ses, krever absolutt ingenting og er aldri uenig. Det har kostet en god del (også økonomisk da han ikke lenger syntes han skulle betale bidrag, det godtok jeg), men det har gitt så uendelig mye mer, og noe som er helt uvurderlig: Trygge, glade tenåringer som klarer seg godt på skolen og i livet generelt, som har gode venner og er aktive og glade. 

Det betyr så mye for dem at vi har samarbeidet så godt. Alle bursdager, konfirmasjoner, skoleaktiviteter osv. har gått fint, begge storfamiliene kan kose seg sammen på familiebegivenheter, alle er gode venner, og barna nyter det. 

Til gjengjeld vet noen på min side (og alle mine venner) at det stort sett er spill for galleriet fra min side, og hvilken drittsekk han også kan være. Jeg har avreagert overfor venner og holdt maska overfor ham. 

Etter hvert har ungene begynt å reagere så smått på noen ting ved faren de synes er rart og vanskelig. Da støtter jeg dem i at han kan være vanskelig på noen områder og at de skal stole på sin egen magefølelse, ikke føle at det er de som er "feil". Jeg har beskyttet og smisket for den mannen i snart ti år, men nå er det heldigvis snart ikke nødvendig lenger. 

Vet ikke om det kunne fungere for deg, det er jo ikke sikkert han fungerer på den måten. Men sånn løste jeg det i hvert fall. 

Anonymkode: 0cd06...537

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg stod i noe av den samme situasjonen som deg, TS. En stund etter skilsmissen (som han var helt enig i var riktig og nødvendig), ble han plutselig umulig å samarbeide med. Sendte rasende meldinger og skjelte meg ut for de minste ting, all kommunikasjon skulle være skriftlig, og hvis jeg ikke tok meg sammen (usikker på fra hva), var jeg ikke lenger velkommen i barnas bursdager når de var hos ham osv. 

Min løsning ble å lyve for ham. Jeg la meg helt uoppriktig langflat og unnskyldte ydmykt for alt jeg hadde gjort feil, skrøt av hvor fantastisk pappa han var og hvor riktig han gjorde allting. DA fungerte det. Han "tilgav meg" allernådigst, jeg takket og bukket, og etter det har han vært smørblid. 

Det har fungert i snart ti år. Jeg skryter ham opp i skyene når vi ses, krever absolutt ingenting og er aldri uenig. Det har kostet en god del (også økonomisk da han ikke lenger syntes han skulle betale bidrag, det godtok jeg), men det har gitt så uendelig mye mer, og noe som er helt uvurderlig: Trygge, glade tenåringer som klarer seg godt på skolen og i livet generelt, som har gode venner og er aktive og glade. 

Det betyr så mye for dem at vi har samarbeidet så godt. Alle bursdager, konfirmasjoner, skoleaktiviteter osv. har gått fint, begge storfamiliene kan kose seg sammen på familiebegivenheter, alle er gode venner, og barna nyter det. 

Til gjengjeld vet noen på min side (og alle mine venner) at det stort sett er spill for galleriet fra min side, og hvilken drittsekk han også kan være. Jeg har avreagert overfor venner og holdt maska overfor ham. 

Etter hvert har ungene begynt å reagere så smått på noen ting ved faren de synes er rart og vanskelig. Da støtter jeg dem i at han kan være vanskelig på noen områder og at de skal stole på sin egen magefølelse, ikke føle at det er de som er "feil". Jeg har beskyttet og smisket for den mannen i snart ti år, men nå er det heldigvis snart ikke nødvendig lenger. 

Vet ikke om det kunne fungere for deg, det er jo ikke sikkert han fungerer på den måten. Men sånn løste jeg det i hvert fall. 

Anonymkode: 0cd06...537

 

Hadde aldri klart å snakke sånn til eksen, rose han som et lite barn for at han tar ansvar som man skal gjøre 😂 

Anonymkode: 09b6d...8f7

[AnonymBruker]

Noen ganger hjelper det å rett og slett gi faen, etter så lang tid ville jeg sluttet kommunisere selv. Ikke spurt, ikek delt, ikke svart, rett og slett ignorert fullstendig og levd som om han ikke var et tema i størst mulig grad. 

Anonymkode: 28e4e...20c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

 

 

Hadde aldri klart å snakke sånn til eksen, rose han som et lite barn for at han tar ansvar som man skal gjøre 😂 

Anonymkode: 09b6d...8f7

Nei, det har ikke vært lett. Men verdt det i forhold til at barna skulle vokse opp med konflikter og utrygghet. 

Anonymkode: 0cd06...537

[AnonymBruker]

Du krever for mye innsyn i barnas liv. De er ten[ringer og vil ikke fortelle deg den delen av livene sine der du ikke er til stedet. Respekter det. Det samme er naturlig for barnefaren. Det er hans liv og han kan ha egne regler mens ten[ringene er hos ham.

Anonymkode: ab05d...f53

[L0co]

AnonymBruker skrev (På 24.6.2025 den 16.04):

Enda en kvinne som ønsker fullt innsyn i hva som skjer hos pappa når barna er der syndrom..

#kvinnersombedrivermikromanagementpåeks

Anonymkode: 1b4f5...da1

Kvinnehater much?