Useriøst avstandsforhold, eller er jeg for streng?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hva mener du med at jeg presser?

Anonymkode: 05a02...0e2

Det er flere ting her jeg ikke skjønner. Du sier han nettop er skilt men de skilte lag for 3 år siden. (det holder å være separert i 12mnd). Men ok, det har tydeligvis vært en vanskelig skilsmisse med mye strid (?). Riktig forstått? 

Du sier han bor for seg selv men at han må skaffe seg ny bopæl?? Hvorfor? 

Dere bor langt fra hverandre men sees relativt ofte og facetimer mye? Så forholdet er egentlig ok? 

Du sier at han snakker om fremtiden med deg? Du sier han snakker om at dere skal bo sammen? 

Forskjellige mennesker har forskjellig tempo når det gjelder livsendringer. Det finnes ikke én fasit. Han har tydeligvis hatt en røff periode og det har du visst hele tiden. Han snakker om dette, men ikke på den måten du vil. Han ønsker et liv sammen med deg men ikke i samme tempo som deg. Er det dette det handler om? 

Derav mitt inntrykk av at du er utålmodig og vil at dette skal foregå på dine premisser. Lite empati for hva han har vært igjennom og hans behov.. 

Det er mitt inntrykk grunnlag for spørsmål. 

Jeg har vært i en situasjon med litt likhetstrekk. Jeg er mann og har egentlig hatt en "ryddig" skilsmisse for en tid tilbake. Men min kjæreste var veldig utålmodig og lite villig til å ta hensyn til mine (voksne) barn, eller mine behov for å få alt dette til å fungere. Jeg avsluttet dessverre det forholdet. Det ble veldig kjipt. Men det ble for mye krangel. Det ble for mye utålmodighet og press og for lite hensyn. Jeg var klar. Jeg forberedte meg og mine barn på et liv med henne, men tydeligvis ikke fort nok. 

Dette er mitt perspektiv på dette. Jeg kan ikke si hva du skal gjøre, men anbefaler å "puste med magen" og tenke deg om. God kommunikasjon med kjæresten din er prioritet 1 hvis du er livspartnermateriale. Forklare ham hva du føler, din frustrasjon og hvor viktig dette er for deg. Men lytt til hva han har å si og forbered deg på at dere begge må tilpasse litt, begge to.

Det er mine tanker. Ta det for hva det er. 

Anonymkode: f5b7f...264

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er flere ting her jeg ikke skjønner. Du sier han nettop er skilt men de skilte lag for 3 år siden. (det holder å være separert i 12mnd). Men ok, det har tydeligvis vært en vanskelig skilsmisse med mye strid (?). Riktig forstått? 

Du sier han bor for seg selv men at han må skaffe seg ny bopæl?? Hvorfor? 

Dere bor langt fra hverandre men sees relativt ofte og facetimer mye? Så forholdet er egentlig ok? 

Du sier at han snakker om fremtiden med deg? Du sier han snakker om at dere skal bo sammen? 

Forskjellige mennesker har forskjellig tempo når det gjelder livsendringer. Det finnes ikke én fasit. Han har tydeligvis hatt en røff periode og det har du visst hele tiden. Han snakker om dette, men ikke på den måten du vil. Han ønsker et liv sammen med deg men ikke i samme tempo som deg. Er det dette det handler om? 

Derav mitt inntrykk av at du er utålmodig og vil at dette skal foregå på dine premisser. Lite empati for hva han har vært igjennom og hans behov.. 

Det er mitt inntrykk grunnlag for spørsmål. 

Jeg har vært i en situasjon med litt likhetstrekk. Jeg er mann og har egentlig hatt en "ryddig" skilsmisse for en tid tilbake. Men min kjæreste var veldig utålmodig og lite villig til å ta hensyn til mine (voksne) barn, eller mine behov for å få alt dette til å fungere. Jeg avsluttet dessverre det forholdet. Det ble veldig kjipt. Men det ble for mye krangel. Det ble for mye utålmodighet og press og for lite hensyn. Jeg var klar. Jeg forberedte meg og mine barn på et liv med henne, men tydeligvis ikke fort nok. 

Dette er mitt perspektiv på dette. Jeg kan ikke si hva du skal gjøre, men anbefaler å "puste med magen" og tenke deg om. God kommunikasjon med kjæresten din er prioritet 1 hvis du er livspartnermateriale. Forklare ham hva du føler, din frustrasjon og hvor viktig dette er for deg. Men lytt til hva han har å si og forbered deg på at dere begge må tilpasse litt, begge to.

Det er mine tanker. Ta det for hva det er. 

Anonymkode: f5b7f...264

Takk for at du tok deg tid til å svare utfyllende. Spesielt iom du har erfart lignende situasjon. 

Først svar på dine spm: Han flyttet ut for nesten 3 år siden og har vært mye splid og strid ja. Det har vært mye venting og uthaling av tid, og han måtte betale for mye mer enn han burde og ville selv. Derfor bor han bare i hybelleilighet og venter på å kjøpe seg noe på hjemstedet, for å ha noe der, så lenge sønnen ønsker å bo der slik at han har et bosted å tilby ham. Og om sønnen vil bo der, da ha et sted å bo selv når besøker ham. Om sønnen blir boende hos mor eller flytter selv, blir det utleieeiendom av hans leilighet. 

Ja, langt fra hverandre og uten enkleste reiserute heller, slik at pris for en reise alltid blir over 5000. Vi lever begge nøkternt og vil ikke ha den utg hver mnd. Derfor prater vi mange timer på video i stedet, og forholdet utenom mine tvil og usikkerhet, er veldig bra. 

Men neste spørsmålet ditt er der selve problemet er. For vi snakker IKKE om fremtiden. Annen enn det konkrete som er sagt over her, at det og det må på plass, og så deretter... da skal han tenke på oss.

Btw, dette konkrete synes jeg henger på greip og har ingen innsigelser, og forklarer derfor ikke det mer inngående. Og jeg forstår hvorfor han vil ha det sånn, og at det derfor tar tid å få alt på plass. Men selve problemet ligger her, at når det er såpass langt frem i tid fortsatt at muligheten for oss åpner seg, hva har jeg å holde i inntil da?
Og det er her jeg savner å høre at han tenker fremover, med meg involvert. Det er som om tankene hans stopper der ved å kjøpe seg leilighet. Men hva som skjer etter da, snakker vi ikke om. For der er det også mye som må på plass for at det skal bli mulig. Og her savner jeg å høre litt høyttenkning og sparring over f.eks jobbmuligheter, om vi kan kjøpe noe sammen eller leie en periode sammen, om prøve samliv i min lille leilighet først, hvordan er min by å bo i kontra hans.. osv osv

Det han derimot ofte sier er "hvor mye han savner meg og hvor deilig det skal bli når vi endelig bor sammen" ol. Men det er jo ikke bare å knipse i fingrene og så bor vi sammen. Så det er problemløsnings-samtalene for å faktisk få det til, som jeg savner. Og å høre at jeg faktisk er inkludert i hans konkrete fremtidsplaner.
Så nei, det er ikke tempoet som er problemet. Det kommer til å ta minst ett år til, kanskje to. Men problemet er at det er vanskelig å tro på at det virkelig vil skje, så lenge vi ikke snakker om det. 

Du tror jeg er utålmodig, at ting skal skje på mine premisser og at viser lite empati for ham. Alt er jo øyet som ser, men jeg tror ikke det kan kalles utålmodig å vite og erkjenne at det tar antagelig to år før han evt kommer. Det har aldri handlet om at jeg maser og skynder på ham. Jeg vet ikke om det er likhetstrekk med ditt forhold, eller om det var ei som mente at du skulle flyttet til henne helst i går? Eller om det også var ei som meg, som følte seg usikker på om du egentlig mente og ville flytte til henne, eller om hun bare var en mulighet (bedre engelsk ord; option) for deg. 

 

Anonymkode: 05a02...0e2

[AnonymBruker]

Leste et sted at for avstandsforhold krever ekstremt mye bedre kommunikasjon enn vanlig. Å ha en plan og kontinuerlig planlegging for å være sammen er visst suksessfaktorer. Har selv avsluttet avstandsforhold fordi alt dette manglet. Når der hver onsdag ble sånn: har du planer på lørdag?, så blir avstandsforhold helt ubrukelig. Man må rett og slett kunne se for seg noe bedre og mer stabilt. Og de kan man hvis man legger en plan. Ellers, nei.

Anonymkode: 4348a...3a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

tror jeg er utålmodig, at ting skal skje på mine premisser og at viser lite empati for ham. Alt er jo øyet som ser, men jeg tror ikke det kan kalles utålmodig å vite og erkjenne at det tar antagelig to år før han evt kommer. Det har aldri handlet om at jeg maser og skynder på ham. Jeg vet ikke om det er likhetstrekk med ditt forhold, eller om det var ei som mente at du skulle flyttet til henne helst i går? Eller om det også var ei som meg, som følte seg usikker på om du egentlig mente og ville flytte til henne, eller om hun bare var en mulighet (bedre engelsk ord; option) for deg.

Jeg tolker jo bare det du skriver og leser det gjennom min linse. Jeg kan bare si at jeg kjenner igjen dilemmaet. Er mest nysgjerrig på hvor langt fra hverandre dere står i dette og om dere bare er litt Venus/Mars i kommunikasjonen. Kan være verd å utforske før du gjør noe uopprettelig. 

I mitt tilfelle var det hun som ville flytte inn til meg, noe som ville kreve store endringer som omfattet fler enn oss. Når jeg leser det du skriver så danner du et bilde av hvordan hun kan ha opplevd meg og at hvis jeg hadde kommunisert mer slik du etterlyser fra din, så kanskje ting hadde utviklet seg anderledes. 🤷 Men hennes kommunikasjon rundt dette var i mine øyne ikke særlig god, så det ble veldig konfliktfylt. Nå er det neppe slik at disse situasjonene er helt like. Du får bare ta det som et innspill. 

Anonymkode: f5b7f...264

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er flere ting her jeg ikke skjønner. Du sier han nettop er skilt men de skilte lag for 3 år siden. (det holder å være separert i 12mnd). Men ok, det har tydeligvis vært en vanskelig skilsmisse med mye strid (?). Riktig forstått? 

Du sier han bor for seg selv men at han må skaffe seg ny bopæl?? Hvorfor? 

Dere bor langt fra hverandre men sees relativt ofte og facetimer mye? Så forholdet er egentlig ok? 

Du sier at han snakker om fremtiden med deg? Du sier han snakker om at dere skal bo sammen? 

Forskjellige mennesker har forskjellig tempo når det gjelder livsendringer. Det finnes ikke én fasit. Han har tydeligvis hatt en røff periode og det har du visst hele tiden. Han snakker om dette, men ikke på den måten du vil. Han ønsker et liv sammen med deg men ikke i samme tempo som deg. Er det dette det handler om? 

Derav mitt inntrykk av at du er utålmodig og vil at dette skal foregå på dine premisser. Lite empati for hva han har vært igjennom og hans behov.. 

Det er mitt inntrykk grunnlag for spørsmål. 

Jeg har vært i en situasjon med litt likhetstrekk. Jeg er mann og har egentlig hatt en "ryddig" skilsmisse for en tid tilbake. Men min kjæreste var veldig utålmodig og lite villig til å ta hensyn til mine (voksne) barn, eller mine behov for å få alt dette til å fungere. Jeg avsluttet dessverre det forholdet. Det ble veldig kjipt. Men det ble for mye krangel. Det ble for mye utålmodighet og press og for lite hensyn. Jeg var klar. Jeg forberedte meg og mine barn på et liv med henne, men tydeligvis ikke fort nok. 

Dette er mitt perspektiv på dette. Jeg kan ikke si hva du skal gjøre, men anbefaler å "puste med magen" og tenke deg om. God kommunikasjon med kjæresten din er prioritet 1 hvis du er livspartnermateriale. Forklare ham hva du føler, din frustrasjon og hvor viktig dette er for deg. Men lytt til hva han har å si og forbered deg på at dere begge må tilpasse litt, begge to.

Det er mine tanker. Ta det for hva det er. 

Anonymkode: f5b7f...264

Hvor lenge skal man egentlig vente på at noen skal bli klare for en viss progresjon i et forhold? To år? Fem år? Å skulle vente halve livet på at samlivet skal begynne er vel noe de færreste ønsker. Synes det er mer ryddig at den som trenger å lande, rydde opp med eksen og flytte gjør det før man blander inn en ny partner. Jeg ville aldri tatt til takke med smuler, og da ville jeg heller funnet en kjæreste som var klar til å satse på meg og oss  fra første dag. 

Anonymkode: 9b9eb...9c4

[AnonymBruker]

Tenker at her er det ikke liv laga. Du har møtt han kanskje 10 ganger på to år og han har en sønn i den andre byen han sikkert ikke vil flytte langt fra selv om gutten er 19 år. 

Anonymkode: dbc41...8d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Hvor lenge skal man egentlig vente på at noen skal bli klare for en viss progresjon i et forhold? To år? Fem år? Å skulle vente halve livet på at samlivet skal begynne er vel noe de færreste ønsker. Synes det er mer ryddig at den som trenger å lande, rydde opp med eksen og flytte gjør det før man blander inn en ny partner. Jeg ville aldri tatt til takke med smuler, og da ville jeg heller funnet en kjæreste som var klar til å satse på meg og oss  fra første dag. 

Anonymkode: 9b9eb...9c4

Herlig usaklig selvmotsigelse. TS har med viten og vilje gått inn i forholdet, så her er vi. Hun var klar over alt dette. Hva du mener du skulle og ville ha gjort i stedet for å innlede forholdet er vel neppe så interessant for noen. 

Anonymkode: f5b7f...264

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Herlig usaklig selvmotsigelse. TS har med viten og vilje gått inn i forholdet, så her er vi. Hun var klar over alt dette. Hva du mener du skulle og ville ha gjort i stedet for å innlede forholdet er vel neppe så interessant for noen. 

Anonymkode: f5b7f...264

Ro ned. Jeg siterte ikke TS sitt innlegg og jeg mente generelt. 

Anonymkode: 9b9eb...9c4

[AnonymBruker]

At man med viten og vilje har gått inn i et forhold betyr heller ikke at man skal finne seg i hva som helst. 

Anonymkode: 9b9eb...9c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Herlig usaklig selvmotsigelse. TS har med viten og vilje gått inn i forholdet, så her er vi. Hun var klar over alt dette. Hva du mener du skulle og ville ha gjort i stedet for å innlede forholdet er vel neppe så interessant for noen. 

Anonymkode: f5b7f...264

Det er vel heller du som sier mot deg selv når du bruker deg selv og ditt forhold som eksempel men mener det er uinteressant når jeg gjør det samme. 

Anonymkode: 9b9eb...9c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

At man med viten og vilje har gått inn i et forhold betyr heller ikke at man skal finne seg i hva som helst. 

Anonymkode: 9b9eb...9c4

men så sier også TS at forholdet er bra, det er hennes usikkerhet som er utfordringen i forhold til hva hun trenger. Den eneste måten å formidle det på og komme til en forståelse for begge er kommunikasjon, og av dem sorten som ikke er mas, anklagelser som "Du sier ikke noe om" men i form av "jeg trenger å fortelle deg noe for min egen del for at du skal skjønne hva jeg sliter med" 

Anonymkode: 61f20...827

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

men så sier også TS at forholdet er bra, det er hennes usikkerhet som er utfordringen i forhold til hva hun trenger. Den eneste måten å formidle det på og komme til en forståelse for begge er kommunikasjon, og av dem sorten som ikke er mas, anklagelser som "Du sier ikke noe om" men i form av "jeg trenger å fortelle deg noe for min egen del for at du skal skjønne hva jeg sliter med" 

Anonymkode: 61f20...827

Det første hun skriver er at hun egentlig har bestemt seg for å dumpe kjæresten, og da kan forholdet neppe bare være bra. 

Anonymkode: 9b9eb...9c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det første hun skriver er at hun egentlig har bestemt seg for å dumpe kjæresten, og da kan forholdet neppe bare være bra. 

Anonymkode: 9b9eb...9c4

Ts her.

Ja det var det som satt lengst fremme i panna følelsesmessig da jeg formulerte denne problemstillingen. Men jeg har nå fått litt tanker om at kanskje jeg formulerer problemet på en feilforstående måte.. At det ikke er at jeg krever en løsning NÅ, men at jeg vil bli inkludert i planer, tanker og problemløsninger, for fremtiden, nå. Sånn at jeg har noe mer å gripe etter enn halmstrå. 

For jeg vet at han er uskyldig part ang de faktiske og konkrete løsninger som må på plass først. Og kanskje kan det føles som jeg krever at han skal finne en tryllestav som løser alt på flekken. 

Anonymkode: 05a02...0e2

[AnonymBruker]

Har du fortalt han at du savner at dere kan legge felles planer framover da?

Jeg tenker ellers at 2 år i landistanseforhold knapt tilsvarer 6 mnd i vanlig forhold, med andre ord et det altfor tidlig å tenke på å flytte sammen. Og når han i tillegg ikke har orden på livet sitt etter skilsmissen så er det helt naturlig at han ikke planlegger lengre fram enn til han har fått løst de nærliggende utfordringene. Syns du krever og forventer for mye i den situasjonen til å være et voksent menneske. Men på den andre siden er det tydelig at han ikke gir deg det du vil ha, og da er det jo ikke liv laga? Da får du finne noen som gir deg det.

Anonymkode: fd5e7...375

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har du fortalt han at du savner at dere kan legge felles planer framover da?

Jeg tenker ellers at 2 år i landistanseforhold knapt tilsvarer 6 mnd i vanlig forhold, med andre ord et det altfor tidlig å tenke på å flytte sammen. Og når han i tillegg ikke har orden på livet sitt etter skilsmissen så er det helt naturlig at han ikke planlegger lengre fram enn til han har fått løst de nærliggende utfordringene. Syns du krever og forventer for mye i den situasjonen til å være et voksent menneske. Men på den andre siden er det tydelig at han ikke gir deg det du vil ha, og da er det jo ikke liv laga? Da får du finne noen som gir deg det.

Anonymkode: fd5e7...375

Hvor mange år mener du et langdistanseforhold bør vare før man flytter sammen? 

Anonymkode: 05a02...0e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.6.2025 den 7.48):

Jeg tolker jo bare det du skriver og leser det gjennom min linse. Jeg kan bare si at jeg kjenner igjen dilemmaet. Er mest nysgjerrig på hvor langt fra hverandre dere står i dette og om dere bare er litt Venus/Mars i kommunikasjonen. Kan være verd å utforske før du gjør noe uopprettelig. 

I mitt tilfelle var det hun som ville flytte inn til meg, noe som ville kreve store endringer som omfattet fler enn oss. Når jeg leser det du skriver så danner du et bilde av hvordan hun kan ha opplevd meg og at hvis jeg hadde kommunisert mer slik du etterlyser fra din, så kanskje ting hadde utviklet seg anderledes. 🤷 Men hennes kommunikasjon rundt dette var i mine øyne ikke særlig god, så det ble veldig konfliktfylt. Nå er det neppe slik at disse situasjonene er helt like. Du får bare ta det som et innspill. 

Anonymkode: f5b7f...264

Jeg synes innspillet var godt og nyttig, og tar det til meg. I min situasjon så visste jeg godt forut at det ville ta tid før han er klar. Tiden er også egentlig helt grei for min del, iom jeg selv har gått ut av et forhold for ikke så lenge siden og det er sunt og logisk å ha noen år alene før nytt samboerforhold.
Det handler nok om kommunikasjon. At min etterlysning på planer og planlegging, høres ut som en "skynd deg" i hans ører. Mens hans reaksjon på "skynd deg" er frustrasjon og oppgitthet, som jeg igjen leser som avvisning. 

Anonymkode: 05a02...0e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hvor mange år mener du et langdistanseforhold bør vare før man flytter sammen? 

Anonymkode: 05a02...0e2

Til man kjenner hverandre godt nok til å være sikre på at man ønsker det samme. Det kan ta et par år, eller det kan ta 5 år. Det er i alle fall tydelig at dere ikke er i nærheten av å være der man bør være. Jeg vil si at det er tidlig å flytte sammen etter 2 år om man bor på samme sted og ses hver uke også. Det er i alle fall et minimum at man er sammen i et par år hvor man er MYE sammen.

Anonymkode: fd5e7...375

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Til man kjenner hverandre godt nok til å være sikre på at man ønsker det samme. Det kan ta et par år, eller det kan ta 5 år. Det er i alle fall tydelig at dere ikke er i nærheten av å være der man bør være. Jeg vil si at det er tidlig å flytte sammen etter 2 år om man bor på samme sted og ses hver uke også. Det er i alle fall et minimum at man er sammen i et par år hvor man er MYE sammen.

Anonymkode: fd5e7...375

Jeg synes du har en rar refeksjon her. Før man etablerer seg ja, får barn sammen, kjøper hus, er det veldig viktig at man kjenner hverandre godt nok. Men å forsøke å bo sammen, i den livsfasen hvor barna er voksne og man uansett ikke gjør endevendende livsendringer, så er ikke det noe som først kan skje etter 5 års kjæresteforhold. Det er jo ved å bo sammen at man finner ut om det er liv laga. Om du ikke er av typen som mener at man gifter seg først, så flytter sammen.. Dette er generell mening fra min side, og du får ha din motsatte mening om det. 

Du vet ingenting om mitt forhold og kan ikke uttale deg om hvor vi er. 

 

 

Anonymkode: 05a02...0e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.6.2025 den 15.21):

 

Du vet ingenting om mitt forhold og kan ikke uttale deg om hvor vi er. 

Anonymkode: 05a02...0e2

Nå er det tydelig ut fra hva du skriver her at dere ikke klarer å snakke med hverandre om hva dere føler og tenker. Så da har dere jo ikke kommet langt. Å kunne snakke om sånt er det viktigste for et godt forhold. Ingen er tankelesere. Han kan ikke vite hva du føler rundt dette uten at du forteller han det. Og du vet ikke hva han faktisk tenker uten å spørre han om det. Du tror en hel masse. Tolker hva han gjør ut fra din synsvinkel. Dette trenger overhodet ikke stemme med hva han faktisk tenker og føler.

Anonymkode: fd5e7...375

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.6.2025 den 9.34):

Dette er en sårbar tråd, derfor tiltrekkes også nettrollene som ser sitt snitt til å såre for å innbille at de føler seg selv litt bedre. Ikke bry deg om dem, stakkars folk. 

Spot on, dessverre. Disse trollene dukker opp så snart noen er sårbare, og må bare overses fullstendig.

Anonymkode: df4ec...ba0