Kvinner som prøver å endre menn. Hvorfor er det så vanlig?

[Majer]

Har en kompis som hadde en kjæreste som nærmest krevde at de skulle bo i Oslo. Det gjorde at han som hadde lærevansker endte opp med å studere. Han brukte flere år enn han skulle og mistet venner og selvtillit siden han ikke rakk å være med oss og gjøre ting han faktisk mestret. Resultatet ble at han utviklet angst og hun slo opp. Noen år senere ble hun sammen med en tømrer i Vestfold isteden

Jeg har flere slike eksempler. Selv var jeg sammen med en som mente jeg ikke burde holde på med musikk siden det var en usikker inntektskilde. Samvittighetsfull som jeg er sluttet jeg tvert. Nå drar hun rundt på festivaler og konserter, og sikler etter rockemusikere. 

Andre opplever at damene som aksepterte at mennene gjorde 10% av husarbeidet i starten plutselig forventer at de skal gjøre 50%. Vil man ha en som gjør 50% så må man finne seg en som gjør det fra dag én. Jeg føler det fokuseres for lite på psykisk kontroll i parforhold

[AnonymBruker]

Er det så vanlig, eller er det vanlig i din omgangskrets? Og hvorfor blir du/dere sammen med disse kvinnene? Jeg synes forøvrig ikke det er urimelig å forvente av partner at h*n har stabil inntekt eller en noenlunde rettferdig deling av husarbeid, men det er klart at det bør kommuniseres helt fra starten av. Hvis man ønsker en livsstil uten forpliktelser, er kanskje ikke et fast forhold det riktige?

Anonymkode: 7c7c7...7fa

[AnonymBruker]

Om en mann ikke har boevne men man er glad i han likevel, så vil man jo forsøke å hjelpe han til å få det til. For eksempel vaske hendene sine etter toalettbesøk, gjøre halvparten av husarbeidet også videre. Det betyr ikke at det var OK i starten at han bare gjorde 10% av husarbeidet, det betyr at dama bestemte seg for å være tålmodig og gi han en sjanse. Å forvente en stabil jobb med stabil inntekt ser jeg heller ikke på som et problem. 

Når det gjelder bosted er det selvsagt noe man må bli enige om, du kan ikke i fullt alvor skylde på dama for at kompisen flyttet til Oslo og ble miserabel. Han kunne sagt nei, eller sagt at han mistrives og at om de skulle fortsette å være sammen så måtte de flytte. Når det gjelder å slutte med musikk - var det hobby eller eneste inntektskilde? Det er ikke OK å be noen om å slutte med noe som betyr mye for en, men om man skal bo sammen så må begge bidra til å dekke utgifter, og da blir det vanskelig om den ene har inntekt den ene måneden og ikke den andre. 

Generelt tenker jeg forhold er å gi og ta, man må innrette seg etter hverandre, uten at det er å forandre på - det er å tilpasse seg, inngå kompromisser for begges beste (og det skal selvsagt gå begge veier).

Anonymkode: 4e4d9...9a0

[AnonymBruker]

Det er vel nok av menn som prøver å endre kvinner også? 

For deg og dine kamerater så er det vel bare å lære seg å si nei og stå opp for seg selv? Dere kan virkelig ikke skylde på kjæresten over at livet ikke ble som du ønsket. 

Anonymkode: 0d3d8...f77

[AnonymBruker]

Sikkert fordi de ønsker et familieliv og opplever at det finnes fascinerende mange menn med lav boevne m.m.

I eksemplene dine:

-Å sette det som en forutsetning at man vil bo i Oslo, er ikke å forsøke og endre noen. Det er heller ingen automatikk i at man må drive med ting man er dårlig til hvis man bor i Oslo, eller ikke ta ansvar for egen psykiske helse. 

-Å være en som tenker man skal bidra med 10% av oppgavene i felles husholdning er så rompete oppførsel, at det kan være forståelig at noen tror det ikke er reelt.

Anonymkode: f421b...543

[AnonymBruker]

Det bunner ned til et kontrollbehov, trur jeg. Det er egoistiske mennesker som tenker mer på hva man skal få ut av forholdet, enn hva man gir til forholdet.

Anonymkode: 46a53...bb3

[AnonymBruker]

Ja, jeg har og merket både for egen del og i omgivelsene mine, damer har et vanvittig kontrollbehov. Samtidig som det kamufleres.

Det er mange eksempler på utøvelse av kontroll. Et eksempel ved at mest mulig av mannens penger skal brukes slik at mannen har minst mulig å rutte med selv. At mannen skal ha sparepenger er et big no no.

Og beskyldninger om utroskap i tide og utide. For å slippe beskyldninger medfører det at mannen er mest mulig hjemme eller i nærheten.

Anonymkode: d1d53...d21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Er det så vanlig, eller er det vanlig i din omgangskrets? Og hvorfor blir du/dere sammen med disse kvinnene? Jeg synes forøvrig ikke det er urimelig å forvente av partner at h*n har stabil inntekt eller en noenlunde rettferdig deling av husarbeid, men det er klart at det bør kommuniseres helt fra starten av. Hvis man ønsker en livsstil uten forpliktelser, er kanskje ikke et fast forhold det riktige?

Anonymkode: 7c7c7...7fa

🏆🏆🏆 Helt enig! Det er ikke for mye forlangt å bidra med både penger og arbeidskraft inn i forholdet. Er det rettferdig at én part skal stå for 90% av husarbeidet, for eksempel? Selvsagt ikke. Det er ikke «å forsøke å få en part til å endre seg» å påpeke det. Altfor mange menn driver med malignant incompetence, og er mer enn villige til å fremstå som helt hjelpeløse for å unngå å ta ansvar og gjøre kjedelige oppgaver på hjemmebane. Mens de klager over at kona klager, og at de «får» for lite sex! Herregud…

Anonymkode: e4412...4fa

[AnonymBruker]

Og når det gjelder eksempelet med 10% av husarbeidet i HI: 

For det første, mannen bør aldri liksom tenke at det er greit å være en, rett og slett, slask og unnasluntrer og la kvinnen ta seg av 90% av husarbeidet. Det er en selvfølge å delta. 
Dessuten, du snakker om starten av forholdet og forventninger da. Vel, da er det kanskje kvinner som tenker at greit nok. Jeg gjør 90% av husarbeidet. For det er ikke så mye husarbeid! Spol fem år fram i tid, legg til to barn. Man har nå 500% mer husarbeid + andre oppgaver å gjøre enn tidligere, på mindre tid, og mye mindre overskudd. Hvis mannen da fremdeles tenker at man skal fortsette med 90/10-fordeling, «for det var jo det vi ble enige om da vi ble sammen» (nei, det var neppe en enighet, men du som sluntret unna allerede da), da kan du IKKE være overrasket over at det blir både konflikter og skilsmisse. 

Anonymkode: e4412...4fa

[Fugleperspektiv]

Majer skrev (1 time siden):

Har en kompis som hadde en kjæreste som nærmest krevde at de skulle bo i Oslo. Det gjorde at han som hadde lærevansker endte opp med å studere. Han brukte flere år enn han skulle og mistet venner og selvtillit siden han ikke rakk å være med oss og gjøre ting han faktisk mestret. Resultatet ble at han utviklet angst og hun slo opp. Noen år senere ble hun sammen med en tømrer i Vestfold isteden

Jeg har flere slike eksempler. Selv var jeg sammen med en som mente jeg ikke burde holde på med musikk siden det var en usikker inntektskilde. Samvittighetsfull som jeg er sluttet jeg tvert. Nå drar hun rundt på festivaler og konserter, og sikler etter rockemusikere. 

Andre opplever at damene som aksepterte at mennene gjorde 10% av husarbeidet i starten plutselig forventer at de skal gjøre 50%. Vil man ha en som gjør 50% så må man finne seg en som gjør det fra dag én. Jeg føler det fokuseres for lite på psykisk kontroll i parforhold

Det er lett å tro at kjærlighet handler om å gjøre hverandre bedre. Men noen ganger blir det mer en stille kamp om hvem som får definere hva «bedre» betyr.

Når man endrer seg for noen man er glad i, kan det føles riktig der og da. Man vil jo at det skal funke. Så man flytter, slutter med det man elsker, gjør seg litt mindre og håper det er verdt det. Men når forholdet ryker og den andre finner en ny som får være akkurat den du selv ikke fikk være, så svir det. Ikke bare på stoltheten, men på identiteten.

Ofte tror vi vi tilpasser oss. Men egentlig prøver vi bare å bli likt. Og når det ikke holder, står man der og lurer: Hva var egentlig poenget med å gi opp så mye?

Det er ikke galt å tilpasse seg. Det er en del av det å være nær noen. Men det går en grense der tilpasning blir utslettelse. Og akkurat den grensen er det altfor få som lærer seg å sette før det er for sent.

[Majer]

Fugleperspektiv skrev (1 time siden):

Det er lett å tro at kjærlighet handler om å gjøre hverandre bedre. Men noen ganger blir det mer en stille kamp om hvem som får definere hva «bedre» betyr.

Når man endrer seg for noen man er glad i, kan det føles riktig der og da. Man vil jo at det skal funke. Så man flytter, slutter med det man elsker, gjør seg litt mindre og håper det er verdt det. Men når forholdet ryker og den andre finner en ny som får være akkurat den du selv ikke fikk være, så svir det. Ikke bare på stoltheten, men på identiteten.

Ofte tror vi vi tilpasser oss. Men egentlig prøver vi bare å bli likt. Og når det ikke holder, står man der og lurer: Hva var egentlig poenget med å gi opp så mye?

Det er ikke galt å tilpasse seg. Det er en del av det å være nær noen. Men det går en grense der tilpasning blir utslettelse. Og akkurat den grensen er det altfor få som lærer seg å sette før det er for sent.

Du skrev det jeg tenker på en veldig god måte! Det er mange som lærer seg å sette grensene for seint, men jeg opplever også at det snakkes for lite om å ikke pushe den andre. Blir man sammen med noen så må man akseptere personen som hen er- både med styrker og svakheter 

[Ymse meninger]

"Hvorfor prøver kvinner å forandre menn?"

Fordi det er ikke verken bra eller naturlig at et menneske skal stagnere totalt og verken utvikle seg eller ha personlig vekst gjennom livet eller i en relasjon. Per nå virker alle å kreve å bli akseptert og elsket AKKURAT SLIK MAN ER, selv om man egentlig har flere regelrett dårlige egenskaper som en burde jobba hardt med å få forbedret.

Hvorfor skal man godta at boevnen forblir dårlig hos en mann hele livet? Hvorfor skal man godta at en fyr gjentar dårlige valg hele tiden? Eller har personlighetstrekk eller humør som er belastende for alle rundt? 

Det er jo dette som er  kjernen i "vi har vokst fra hverandre" iallefall. Den ene fortsatte sin personlige utvikling mens den andre er uinteressert og har stagnert og nekter å endre noe som helst. Da blir det jo sånn da. Hvis man må finne den perfekte fyr før man i det hele tatt gidder å forsøke et forhold, ja da vil jo samfunnsproblemet bare øke - altså ensomhet og kronisk singelhet. For kvinner vil heller være singel enn å være sammen med en belastning. 

Hva er det kvinner vil ha? Her er svaret: menn med boevne, initiativ og emosjonell intelligens, og egen lyst til å utvikle seg som menneske. You are welcome.

[Majer]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og når det gjelder eksempelet med 10% av husarbeidet i HI: 

For det første, mannen bør aldri liksom tenke at det er greit å være en, rett og slett, slask og unnasluntrer og la kvinnen ta seg av 90% av husarbeidet. Det er en selvfølge å delta. 
Dessuten, du snakker om starten av forholdet og forventninger da. Vel, da er det kanskje kvinner som tenker at greit nok. Jeg gjør 90% av husarbeidet. For det er ikke så mye husarbeid! Spol fem år fram i tid, legg til to barn. Man har nå 500% mer husarbeid + andre oppgaver å gjøre enn tidligere, på mindre tid, og mye mindre overskudd. Hvis mannen da fremdeles tenker at man skal fortsette med 90/10-fordeling, «for det var jo det vi ble enige om da vi ble sammen» (nei, det var neppe en enighet, men du som sluntret unna allerede da), da kan du IKKE være overrasket over at det blir både konflikter og skilsmisse. 

Anonymkode: e4412...4fa

Jo egentlig. Jeg tenker at man må forvente at en som sluntrer unna i starten av forholdet vil fortsette å gjøre det 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

🏆🏆🏆 Helt enig! Det er ikke for mye forlangt å bidra med både penger og arbeidskraft inn i forholdet. Er det rettferdig at én part skal stå for 90% av husarbeidet, for eksempel? Selvsagt ikke. Det er ikke «å forsøke å få en part til å endre seg» å påpeke det. Altfor mange menn driver med malignant incompetence, og er mer enn villige til å fremstå som helt hjelpeløse for å unngå å ta ansvar og gjøre kjedelige oppgaver på hjemmebane. Mens de klager over at kona klager, og at de «får» for lite sex! Herregud…

Anonymkode: e4412...4fa

Ja, men da kan man la være å bli sammen med disse mennene 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sikkert fordi de ønsker et familieliv og opplever at det finnes fascinerende mange menn med lav boevne m.m.

I eksemplene dine:

-Å sette det som en forutsetning at man vil bo i Oslo, er ikke å forsøke og endre noen. Det er heller ingen automatikk i at man må drive med ting man er dårlig til hvis man bor i Oslo, eller ikke ta ansvar for egen psykiske helse. 

-Å være en som tenker man skal bidra med 10% av oppgavene i felles husholdning er så rompete oppførsel, at det kan være forståelig at noen tror det ikke er reelt.

Anonymkode: f421b...543

Boligprisene er såpass høye i Oslo at det er vanskelig å bo der om man har gått sgufiespesialiserende, men dropper utdanning 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er vel nok av menn som prøver å endre kvinner også? 

For deg og dine kamerater så er det vel bare å lære seg å si nei og stå opp for seg selv? Dere kan virkelig ikke skylde på kjæresten over at livet ikke ble som du ønsket. 

Anonymkode: 0d3d8...f77

Ja, men det går begge veier. Det er ikke bare "offeret" som har et ansvar her. Er man empatisk vil man ofte strekke seg langt i å please den man er sammen med 

[AnonymBruker]

Enkelte folk ser ikke mennesker, men potensialet. Og da går det slik.  Viktig å vite når man blir sett, stå trygt i seg selv, si nei og sette grenset.

Anonymkode: 05099...075

[Fighter83]

Majer skrev (2 timer siden):

Har en kompis som hadde en kjæreste som nærmest krevde at de skulle bo i Oslo. Det gjorde at han som hadde lærevansker endte opp med å studere. Han brukte flere år enn han skulle og mistet venner og selvtillit siden han ikke rakk å være med oss og gjøre ting han faktisk mestret. Resultatet ble at han utviklet angst og hun slo opp. Noen år senere ble hun sammen med en tømrer i Vestfold isteden

Jeg har flere slike eksempler. Selv var jeg sammen med en som mente jeg ikke burde holde på med musikk siden det var en usikker inntektskilde. Samvittighetsfull som jeg er sluttet jeg tvert. Nå drar hun rundt på festivaler og konserter, og sikler etter rockemusikere. 

Andre opplever at damene som aksepterte at mennene gjorde 10% av husarbeidet i starten plutselig forventer at de skal gjøre 50%. Vil man ha en som gjør 50% så må man finne seg en som gjør det fra dag én. Jeg føler det fokuseres for lite på psykisk kontroll i parforhold

Man innser ikke selv hva man driver med dessverre. Noen lærer det etterhvert å unngår da tvert å drive på sånn igjen. Sånn man ser i det norske samfunnet pr nå så ser det ut som menn generelt klager på at de ikke klarer å få seg damer såeee....

Blir en ond sirkel da! Menn er ikke spesielt endringsvillige sånn vi erfarer og damene slutter da å mase + at de ikke gidder å finne seg i å være med en mann som man ikke er spesielt fornøyd med. 

[Majer]

Fighter83 skrev (4 minutter siden):

Man innser ikke selv hva man driver med dessverre. Noen lærer det etterhvert å unngår da tvert å drive på sånn igjen. Sånn man ser i det norske samfunnet pr nå så ser det ut som menn generelt klager på at de ikke klarer å få seg damer såeee....

Blir en ond sirkel da! Menn er ikke spesielt endringsvillige sånn vi erfarer og damene slutter da å mase + at de ikke gidder å finne seg i å være med en mann som man ikke er spesielt fornøyd med. 

Ja, det beste er å finne noen man passer med istedenfor å endre så mye av seg selv eller prøve å endre den andre. Begge deler fører vel til forakt 

[mereo]

Tjah si det, men det er jo like fascinerende som lar seg endre utover å lære seg å ta ned doringen (satt på spissen som ett eksempel over ting som er helt greit å lære seg en endring på!)!

[Majer]

mereo skrev (3 minutter siden):

Tjah si det, men det er jo like fascinerende som lar seg endre utover å lære seg å ta ned doringen (satt på spissen som ett eksempel over ting som er helt greit å lære seg en endring på!)!

Ja, men jeg sitter allerede når jeg tisser hjemme selv om jeg er mann. Jeg tenker at dersom alle kvinner som misliker at menn står når de tisser lar være å date dem, så vil menn slutte å stå😅

Endret 23. juni av Majer

[AnonymBruker]

Når jeg var singel for 10 år siden, og hadde en match profil og skulle begynne å date, så kunne jeg jo valgt å tenke som mange norske damer at han skal være 180 +
sånn og sånn utdanning/jobb

men det gjorde jeg ikke, jeg ble sammen med han første jeg på date med, ingen spesiell god utdanning/jobb, men elsket jobben sin, den livsgleden. Og så var han 186, thi hi

min eks var 164

har aldri hatt lyst å forandre han i de 10 årene sammen

Anonymkode: a9f62...21c

[AnonymBruker]

haha, jeg har også opplevd det, en mann ville jeg skulle ta oppvasken hjemme hos han.... enkelte folk er det ikke noe gøy å være hyggelig mot. 

Anonymkode: 97cac...e6d