Trenger råd/"trøst" etter brudd med venner.

[AnonymBruker]

Jeg jobbet for en stund tilbake siden med 5 jenter(venninner) og vi hadde en god tone. Det var sjeldent alle pleide være sammen ettersom den ene venneparet er svært selektive.
Jeg opplevde det til tider som litt ufint ovenfor de som ikke ble invitert, ettersom det ble snakket om planene vi hadde og hva vi hadde gjort i fellesskap. 
Det har også vært episoder hvor det har blitt snakket ufint om andre venninner (jeg har da tatt avstand). Ved et tilfelle ble det så ille at jeg valgte å forsvare vedkommende, dette ble ikke tatt godt imot.

Brått ble jeg og samboer kuttet ut uten noe forklaring. Jeg ble løyet til når jeg spurte venninne 1 og 2 om vi skulle legge planer sammen, etter en stund valgte jeg å si at jeg ble lei meg og ikke syntes det var noe kjekt at de løy til meg (noe jeg var 110%sikker på). Det resulterte i at jeg fikk mye ufint tilbake og det endte med at jeg måtte si unnskyld. (Verdt å nevne at venninne 1 og 2 er bestevenner).

Jeg gikk lenge rundt og trodde jeg hadde gjort noe galt og var lei meg. Det gikk ca 1 år før venninne 1 ringte og gråt, hun ba om unnskyldning og la seg flat.
Hun forklarte det med at de ikke likte samboeren min, de mente han kunne oppfattes som ufin mot meg og andre ettersom han er litt direkte og kunnen komme med upassende kommentarer. Samboer la seg flat og beklaget, han mente aldri noe vondt og jeg og samboer har en dynamikk kun være aller nærmeste forstår. Vi tenkte alt var i orden og vi hadde det fint som bare bekjente. Vi kan være krass mot hverandre, og jeg kan forstå hvordan det kan oppfattes utad, men det er slik vi er og vi har det veldig fint sammen.  Til tider kan jeg om samboer irritere oss over hverandre, men vi er aldri ufin og er alltid veldig rask/flink til  å prate om det som plager oss.

Tiden gikk og nå 6mnd senere fikk jeg melding av "venninne" nr 2, hvor hun spurte om det gikk fint og om jeg regelrett ble mishandlet.
Jeg ble satt ut og svarte tilbake at det ble jeg ikke, og at jeg følte meg liten når hun spurte om det.
Jeg svarte at alle er ulike og ingen kjenner sitt forhold bedre enn en selv. Jeg sa også at jeg syntes det var slitsomt at jeg måtte forsvare vårt forhold.
Jeg har måttet forsvare forholdet ovenfor flere andre som ikke kjenner oss, ettersom venninne nr 2 har fortalt at jeg blir mishandlet.
Tilbake fikk jeg en lang melding om hvor mye de misliker samboer og at jeg tar meg veldig fort nær av ting.
Jeg valgte da å ikke svare noe mer, men slette vedkommende og ende "vennskapet".

Jeg sitter nå igjen med en liten følelse av kjærlighetssorg, og er redd for at dette skal påvirke andre felles relasjoner vi har.
Har jeg en grunn til å være lei meg? Eller er det meg og samboer det er noe galt med? 

Vi har forresten andre venner og vennepar som vi er "nær" og har det kjekt med. Noen av det er lik oss og takhøyden er stor, samtidig som man kan ha "dype" samtaler og være ærlige.

Ironien i det hele er at venninne nr 1 og samboer har dynamikk som kan oppfattes som svært uheldig ovenfor de som ikke kjenner det godt nok. Det kan finne på å si til hverandre "jeg dreper deg om du er utro". Noe som sjokkerer meg at man kan si til hverandre. 
I tillegg har venninne 2 sagt at hun ikke er som venninne 1 og at jeg kan stole på henne. 
 

Anonymkode: de1e2...731

[AnonymBruker]

hvorfor lage 2 tråder?

Anonymkode: 56589...d81

[AnonymBruker]

Ops det var ikke meningen!

Anonymkode: de1e2...731

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg ikke orket å bruke en kalori på.

Anonymkode: 1d11b...965

[AnonymBruker]

Gode gud, dette var slik man holdt på med på ungdomsskolen. Bare vær glad for å ha blitt kvitt dem.

Anonymkode: 4b466...097

[AnonymBruker]

Good riddance!

Skjønner at du er lei deg. Ta tid til å sørge,

Etterhvert vil du se at det var til det beste.

Har selv

gått gjennom det samme. Blir litt lei meg i ny og ne, men vet at vi hadde egt ingenting til felles lenger.

Anonymkode: b898f...3df

[sommerkroppen]

Det burde da vitterlig holde med å si ifra en gang til dem, da de spurte om du hadde det bra. At de fortsatte å mase om det, ble bare ufint. 

Greit at venner viser at de bryr seg, men å være sykelig opptatte av andre på den måten blir veldig feil. 

[AnonymBruker]

Tusen takk ❤️ Opplever at jeg sitter igjen med tristhet og frykt.
Frykt for at jeg vet at de forteller andre at de tror jeg blir mishandlet..Jeg syntes det er veldig ubehagelig

Anonymkode: de1e2...731

[AnonymBruker]

‘Er dere 14 år’ er vel det første som slo meg her. Hadde ikke giddet dette i det hele tatt, høres bare utrolig slitsomt ut. Good riddence, de får tenke det de vil i sin lille boble. 

Anonymkode: acf8b...69a

[AnonymBruker]

Det GJØR vondt å miste venner, selv de som kan være kompliserte å forholde seg til - slik disse to venninnene tydeligvis er. Og det er klart vanskelig å kommunisere, spesielt når dere tydeligvis snakker i tosomhet og ikke alle samtidig. Det blir mye antakelser i stedet for fakta når praten foregår gruppevis og delt. Og jeg er enig med andre her som lurer på hvor gamle dere egentlig er.. Om du fortsatt har behov for å prøve å beholde disse litt snåle vennskapene så tror jeg du må få til en lang samtale med begge venninnene samtidig. Hvis du føler på at det er verdt det, da

Anonymkode: 9ff7c...8cd