Er ensom men trives best alene

[AnonymBruker]

Føles så håpløst. Jeg prøver og prøver å tilbringe tid med andre og opprettholde relasjoner. Men jeg føler meg alltid utilstrekkelig, ensom og utrygg sammen med folk. Trekker meg lett tilbake i eget skall. Prøver å aktivisere meg best mulig når jeg er alene men hvis jeg blir værende en stund uten å være i aktivitet så daler humøret raskt og jeg føler på en håpløs situasjon av å ikke føle meg knyttet til andre. Ønsker kontakt med mennesker men opplever at det blir for vanskelig. 

Anonymkode: 1ba24...3b6

[Sigrid<3]

Jeg har ingen løsning, men jeg ville bare si at du ikke er alene om dette fordi jeg føler det ofte også slik🩷

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Føles så håpløst. Jeg prøver og prøver å tilbringe tid med andre og opprettholde relasjoner. Men jeg føler meg alltid utilstrekkelig, ensom og utrygg sammen med folk. Trekker meg lett tilbake i eget skall. Prøver å aktivisere meg best mulig når jeg er alene men hvis jeg blir værende en stund uten å være i aktivitet så daler humøret raskt og jeg føler på en håpløs situasjon av å ikke føle meg knyttet til andre. Ønsker kontakt med mennesker men opplever at det blir for vanskelig. 

Anonymkode: 1ba24...3b6

har vært i en slik situasjon før, og ser tydelig hva årsaken var. Anbefaler selvsagt ikke det, men var ikke lett å se veien ut når mørket var sterkest. En fellestrekk å finne likesinnede. Jeg tror skolesystemet er medvirkende årsak at man havner der. 

Anonymkode: 327f4...cc7

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Kjenner meg igjen i dette jeg også.

Anonymkode: 306c9...c45

[AnonymBruker]

Som om jeg skulle ha skrevet det selv

Anonymkode: a55c1...479

[AnonymBruker]

Dette er nok fryktelig vanlig! 

Veldig mange blander ensomhet med det å være alene, men det er jo overhodet ikke det samme. 

Jeg har slitt med det du beskriver store deler av livet. Ensomhet = lengsel etter å føle kontakt og tilhørighet og trivsel med andre. Å være sammen med folk løser problemet med å være "alene"; men ikke nødvendigvis med ensomhet. 

Jeg føler meg ofte enda mer ensom sammen med folk. Når jeg er omringet av folk jeg merker jeg har null kjemi med, som jeg føler null tilhørighet med, hvor jeg føler meg som et romvesen, og overhodet ikke kjenner på noe som helst kjemi, og bare føler meg rar og utenfor. 

Jeg var enslig og helt vennløs i mange, mange år, og ja, det kunne være helt knusende og kvelden, og jeg var ofte overveldet av håpløshet. Og om jeg oppsøkte aktiviteter og steder med folk, følte jeg meg bare enda mer ensom. Selv om folk snakket smilende til meg, hjalp det ikke når jeg sto der og følte at herregud, hva foregår egentlig inne i DITT hode, og det var helt klart at vedkommende overhodet ikke relaterte til hva som foregikk inni meg. 

Så mye av fokuset på "hvordan skal vi løse ensomhets-problemet" er helt misforstått, og later til å ikke skjønne forskjellen på ensomhet og alenehet. Hele fokuset er på å "komme seg ut blant folk", "start med en aktivitet", osv.. 

Jeg traff han som nå er mannen min via nettdating da jeg var nesten 33. Og nå, endelig, føler jeg meg ikke ensom lengre. Dvs, jeg kan til tider føle meg ensom om jeg har behov for å prate om ting som ikke funker så bra å prate med mannen om (ting han overhodet ikke klarer å relatere til, han skjønner det ikke, og går i typisk "mannemodus" og skal "fikse" problemet i stedet for å bare lytte..). Men det er noe helt annet enn da jeg følte meg ensom omtrent 24/7, og å være sammen med andre bare gjorde det verre. 

Anonymkode: f2dc3...a49

[AnonymBruker]

Jeg sier ikke at du må ha en psykisk lidelse, men tenker vel at det kan være en mulighet. Er det mulig for deg å ta noen timer hos psykolog for en vurdering?

Anonymkode: b6e3e...1d3

[RaggyReggie]

Heisann! Leit å lese at du har det sånn, men trur mange kan kjenne seg igjen. Det er vel dette som vert kalla "Imposter syndrome". https://www.verywellmind.com/imposter-syndrome-and-social-anxiety-disorder-4156469 

Eg kjenner også ofte på at eg "ikkje er god nok, snill nok eller fin nok", samanlikna med andre. 

Kanskje du kan melde deg med i ein frivillig organisasjon, som for eksempel å bli besøksvenn for Røde Kors? Då får du vere sosial, samtidig som det ikkje krever så mange ferdigheiter.Frivillig.no kan vere ein fin start: https://frivillig.no/ Eller kanskje frisklivssentralen i kommunen din har ei turgruppe du kan bli med i? https://www.helsenorge.no/hjelpetilbud-i-kommunene/frisklivssentral/ 

Eg seier ikkje at du MÅ begynne på ein aktivitet og at dette vil løyse alle problema dine. Men ein aktivitet kan kanskje vere med på å dekke noko av det sosiale behovet ditt. 

Ønsker deg alt godt! 

[AnonymBruker]

Har det litt sånn jeg også, ts. Er så introvert at det meste av sosial omgang suger energi. Og jeg lengter ofte hjem hvis jeg for en gangs skyld er med på noe "festligheter".

Trekker meg inn i meg selv etter en tid sammen med andre. Føler meg da som en tilskuer og ikke deltaker. 

Har heldigvis en samboer som er likedan, og vi tåler hverandre. Han er den eneste jeg føler meg 100% vel sammen med. Øvrig familie holder jeg noe på avstand; jeg orker ikke kjeft, drama osv.

Anonymkode: 1234c...aff

[AnonymBruker]

Har det også sånn. Liker å ha et sosialt liv, men føler meg veldig ofte ensom. Er alene i min egen hjerne, og klarer aldri helt å få den kontakten jeg vil ha med folk jeg føler jeg har noe til felles med. Klem til deg ❤️

Anonymkode: 3829d...f7b

[Fugleperspektiv]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Føles så håpløst. Jeg prøver og prøver å tilbringe tid med andre og opprettholde relasjoner. Men jeg føler meg alltid utilstrekkelig, ensom og utrygg sammen med folk. Trekker meg lett tilbake i eget skall. Prøver å aktivisere meg best mulig når jeg er alene men hvis jeg blir værende en stund uten å være i aktivitet så daler humøret raskt og jeg føler på en håpløs situasjon av å ikke føle meg knyttet til andre. Ønsker kontakt med mennesker men opplever at det blir for vanskelig. 

Anonymkode: 1ba24...3b6

Kjenner meg så igjen i dette at det nesten prikker i huden.

Det rare er at man kan lengte etter folk og samtidig trives best alene. Som om kroppen er skrudd sammen for nærhet, mens hjernen er skeptisk til hele konseptet. Så man prøver man går ut, stiller opp, holder samtaler gående, smiler. Og likevel kommer den snikende følelsen etterpå: den at man ikke helt var til stede, eller ikke ble helt sett, eller at man ble litt feil. Igjen.

Og da trekker man seg tilbake. Ikke fordi man ikke vil være med folk men fordi man ikke orker å stå i den følelsen av å være utilstrekkelig igjen. Og plutselig er man alene på en måte som føles trygt, men samtidig nesten litt farlig. For det er jo akkurat da tankene får fritt spillerom, og den håpløsheten kommer krypende.

Det er hudløst, det du beskriver. Og det er vondt å stå i.

Men det betyr ikke at du er ødelagt, eller sosialt inkompetent, eller "for vanskelig". Det betyr bare at det er et mellomrom mellom det du lengter etter og det du får til akkurat nå. Og det mellomrommet er ikke din feil – det er bare sånn det er noen ganger, for noen av oss.

Det finnes mange måter å være menneske på. Din er en av dem.

Og kanskje er det ikke du som trenger å endre deg for å passe inn – kanskje du bare ikke har funnet det stedet ennå der du kan være alene med andre, uten å måtte spille en rolle.

Jeg håper du finner det. Og i mellomtiden: du er ikke alene om å føle det sånn.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Hatt det sånn store deler av livet. Kan gjerne være god i større grupper, men med engang noen viser at de ønsker vennskap, blir jeg redd. Har hjulpet med mange år på baken og å være åpen for de rette menneskene. Få, men vanvittig gode, morsomme og trygge. Hold øynene oppe for dem. Tror det er sånn for mange med utrygg tilknytning. Redd for å bli forlatt og avslørt. 

Anonymkode: dcd7f...662

[Grüner]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Føles så håpløst. Jeg prøver og prøver å tilbringe tid med andre og opprettholde relasjoner. Men jeg føler meg alltid utilstrekkelig, ensom og utrygg sammen med folk. Trekker meg lett tilbake i eget skall. Prøver å aktivisere meg best mulig når jeg er alene men hvis jeg blir værende en stund uten å være i aktivitet så daler humøret raskt og jeg føler på en håpløs situasjon av å ikke føle meg knyttet til andre. Ønsker kontakt med mennesker men opplever at det blir for vanskelig. 

Anonymkode: 1ba24...3b6

Høres litt ut som engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse?

[Grüner]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Kjenner meg igjen. Hatt det sånn store deler av livet. Kan gjerne være god i større grupper, men med engang noen viser at de ønsker vennskap, blir jeg redd. Har hjulpet med mange år på baken og å være åpen for de rette menneskene. Få, men vanvittig gode, morsomme og trygge. Hold øynene oppe for dem. Tror det er sånn for mange med utrygg tilknytning. Redd for å bli forlatt og avslørt. 

Anonymkode: dcd7f...662

Høres ut som engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse:

https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/personlighetsforstyrrelser/unnvikende-personlighetsforstyrrelse 

[AnonymBruker]

Grüner skrev (3 minutter siden):

Høres ut som engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse:

https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/personlighetsforstyrrelser/unnvikende-personlighetsforstyrrelse 

Jeg oppfattes som veldig ekstrovert.

Frem til noen vil bli kjent. Er heller ikke redd for pinlige situasjoner, som i å drite meg ut på en måte mange andre er redd for. Det kan jeg godt eie.

Så vanskelig å si? Har funnet to i livet jeg er helt trygg på. Har to nære til. Virker som folk med engstelig unnvikende unngår alle relasjoner?

Anonymkode: dcd7f...662

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg oppfattes som veldig ekstrovert.

Frem til noen vil bli kjent. Er heller ikke redd for pinlige situasjoner, som i å drite meg ut på en måte mange andre er redd for. Det kan jeg godt eie.

Så vanskelig å si? Har funnet to i livet jeg er helt trygg på. Har to nære til. Virker som folk med engstelig unnvikende unngår alle relasjoner?

Anonymkode: dcd7f...662

Har i tillegg hatt episoder med paranoia og innbilt meg at andre venner rotter seg sammen, så det er jo mer på den ekstreme siden igjen. Over ti år siden.

Anonymkode: dcd7f...662

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Har i tillegg hatt episoder med paranoia og innbilt meg at andre venner rotter seg sammen, så det er jo mer på den ekstreme siden igjen. Over ti år siden.

Anonymkode: dcd7f...662

Jeg for min del tenkte mer på sosial angst. Må jo ikke nødt til å være det mest alvorlige, liksom. Personlighetsforstyrrelse henger ofte sammen med omsorgssvikt, vet ikke om du har vært utsatt for det? Uansett hva det eventuelt kan være så vil en psykolog kunne hjelpe til med å finne det ut og om det eventuelt finnes behandling som kan hjelpe.

Anonymkode: b6e3e...1d3