Trenger råd/"trøst" etter brudd med venner.

[AnonymBruker]

Jeg jobbet for en stund tilbake siden med 5 jenter(venninner) og vi hadde en god tone. Det var sjeldent alle pleide være sammen ettersom den ene venneparet er svært selektive.
Jeg opplevde det til tider som litt ufint ovenfor de som ikke ble invitert, ettersom det ble snakket om planene vi hadde og hva vi hadde gjort i fellesskap. 
Det har også vært episoder hvor det har blitt snakket ufint om andre venninner (jeg har da tatt avstand). Ved et tilfelle ble det så ille at jeg valgte å forsvare vedkommende, dette ble ikke tatt godt imot.

Brått ble jeg og samboer kuttet ut uten noe forklaring. Jeg ble løyet til når jeg spurte venninne 1 og 2 om vi skulle legge planer sammen, etter en stund valgte jeg å si at jeg ble lei meg og ikke syntes det var noe kjekt at de løy til meg (noe jeg var 110%sikker på). Det resulterte i at jeg fikk mye ufint tilbake og det endte med at jeg måtte si unnskyld. (Verdt å nevne at venninne 1 og 2 er bestevenner).

Jeg gikk lenge rundt og trodde jeg hadde gjort noe galt og var lei meg. Det gikk ca 1 år før venninne 1 ringte og gråt, hun ba om unnskyldning og la seg flat.
Hun forklarte det med at de ikke likte samboeren min, de mente han kunne oppfattes som ufin mot meg og andre ettersom han er litt direkte og kunnen komme med upassende kommentarer. Samboer la seg flat og beklaget, han mente aldri noe vondt og jeg og samboer har en dynamikk kun være aller nærmeste forstår. Vi tenkte alt var i orden og vi hadde det fint som bare bekjente. Vi kan være krass mot hverandre, og jeg kan forstå hvordan det kan oppfattes utad, men det er slik vi er og vi har det veldig fint sammen.  Til tider kan jeg om samboer irritere oss over hverandre, men vi er aldri ufin og er alltid veldig rask/flink til  å prate om det som plager oss.

Tiden gikk og nå 6mnd senere fikk jeg melding av "venninne" nr 2, hvor hun spurte om det gikk fint og om jeg regelrett ble mishandlet.
Jeg ble satt ut og svarte tilbake at det ble jeg ikke, og at jeg følte meg liten når hun spurte om det.
Jeg svarte at alle er ulike og ingen kjenner sitt forhold bedre enn en selv. Jeg sa også at jeg syntes det var slitsomt at jeg måtte forsvare vårt forhold.
Jeg har måttet forsvare forholdet ovenfor flere andre som ikke kjenner oss, ettersom venninne nr 2 har fortalt at jeg blir mishandlet.
Tilbake fikk jeg en lang melding om hvor mye de misliker samboer og at jeg tar meg veldig fort nær av ting.
Jeg valgte da å ikke svare noe mer, men slette vedkommende og ende "vennskapet".

Jeg sitter nå igjen med en liten følelse av kjærlighetssorg, og er redd for at dette skal påvirke andre felles relasjoner vi har.
Har jeg en grunn til å være lei meg? Eller er det meg og samboer det er noe galt med? 

Vi har forresten andre venner og vennepar som vi er "nær" og har det kjekt med. Noen av det er lik oss og takhøyden er stor, samtidig som man kan ha "dype" samtaler og være ærlige.

Ironien i det hele er at venninne nr 1 og samboer har dynamikk som kan oppfattes som svært uheldig ovenfor de som ikke kjenner det godt nok. Det kan finne på å si til hverandre "jeg dreper deg om du er utro". Noe som sjokkerer meg at man kan si til hverandre. 
I tillegg har venninne 2 sagt at hun ikke er som venninne 1 og at jeg kan stole på henne. 
 

Anonymkode: ba27f...367

[AnonymBruker]

Umoden fjortis oppførsel. Om samboeren din er så mislikt og dere oppføer dere rundt andre så de reagerer så er noe faktisk alvorlig galt. Ingen ønsker å tilbringe tid med noen som de ser oppfører seg "dårlig"mot parneren sin. Det er ubehagelig, og det er klart at de misliker han. Da velger de ta avstand. Og når de spør om du blir mishandlet så er det faktisk alvorlig, og de reagerer sterkt. Ikke normalt  et forhold. Når folk ser han/dere oppføre seg sånn med andre rundt dere, kan de jo lure på hvordan han er når dere er alene. 

Men hadde du ikke skrevet samboer som i voksen hadde jeg trodd dette var skrevet av ei på 14. Sånn det høres ut, drama og styr

Anonymkode: 64e45...2ea

[AprilLudgate]

Jeg leser det dithen at dere alle har giftig kommunikasjon.

Det er veldig ubehagelig å være vitne til atferden du og samboer har, så den hadde jeg holdt hjemme om dere tenker det er OK for dere.

Uavhengig av disse andre så vil ikke nye venner synes dette er hyggelig.

Jeg skjønner ikke poenget, og tror alle er blitt vant til usunne relasjoner/kommunikasjon. 

[Daria]

Good riddance for alle parter, det høres ikke ut som vennskap verdt å samle på for noen...

Men at du og samboer kan være krasse mot hverandre i andres påhør, til det punkt at andre lurer på om du har det bra i forholdet, ville jeg tatt til meg, om ikke annet fordi det kan være ødeleggende relasjonene deres til andre. Jeg tilbringer ikke frivillig tid sammen med folk som har sånn omgangstone - uansett hvor lite alvorlig de hevder at det for dem, er der dypt ubehagelig for meg.