Kontrollerende kjæreste

[AnonymBruker]

Dette går jo ikke. Alle andre skal oppleve mye ubehag for at han skal slippe noe ubehag? Det blir helt feil. Den eneste måten han kan bli bedre på, er å øve seg på å STÅ i og tåle ubehag skapt av hans sjalusi. Over tid vil da sjalusien kunne dempes. 

Anonymkode: 3ab21...4ad

[Lava Anne]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Dette går jo ikke. Alle andre skal oppleve mye ubehag for at han skal slippe noe ubehag? Det blir helt feil. Den eneste måten han kan bli bedre på, er å øve seg på å STÅ i og tåle ubehag skapt av hans sjalusi. Over tid vil da sjalusien kunne dempes. 

Anonymkode: 3ab21...4ad

Ja, men han har ikke tenkt å jobbe med det. Han har sagt at hvis hun ikke kan godta det, så kan de ikke være sammen. Han insisterer på at et forhold med ham inkluderer aksept av hans destruktive atferd. Han har ikke tenkt å forandre seg. Han trenger det heller ikke, siden ts til nå har vist at hun aksepterer det, både ved å bli og ved å være ettergivende og ikke hevde seg, så han ikke går.

[AnonymBruker]

GÅ!!! Jeg har levd men en sånn en i 7 år, og det var så stygt brudd at politiet måtte hjelpe meg! Jeg hadde også et barn på denne tiden som bodde med oss, og h*n tok skade av dette. Vær så snill- for datteren din sin del- Ikke flytt inn med han..... Sånne menn blir bare verre, og det kan bli skummelt. Sykelig sjalusi er IKKE kjærlighet, det er makt og kontroll. Ønsker deg all lykke i verden men vær så snill- ikke gjør det ❤️

Anonymkode: 21d39...ae1

[got2go]

AnonymBruker skrev (På 24.6.2025 den 17.10):

At du selv velger å bli tuktet får så være, men at du velger å dra inn din egen datter med på denne galskapen burde hun beskyttes fra. 

Det burde vært en egen straffelov  med en fasttrack domstol mot foreldre som tar slike idiotiske beslutninger. 

Anonymkode: c121d...746

"Men han er jo verdens beste ellers"

[Plantemas]

Skjønner at du ikke vil ha svar som er ubehagelige, men om han nekter å rikke seg på dette så vet jeg ikke hvilke nyanser du er ute etter?

Å flytte sammen med han, når barnet ditt allerede har vært vitne til oppførselen er jo å med viten og vilje utsette barnet ditt for situasjoner som svært sannsynlig vil sette dype spor hos henne. Som vil forme hennes syn på hvordan kvinner fortjener å bli behandlet i et forhold. Forme hennes bilde av hva som er normalt i det som skal være en kjærlighetsrelasjon. Flytte hennes grenser for hva en fremtidig partner kan kontrollere. 

For å i det hele tatt vurdere dette bør du MINST ta med deg mannen og meldingen du har skrevet her og lese den høyt for en parterapeut. Ønsker han ikke det så må du, etter mitt syn, la han gå eller i det minste ikke bo sammen. 

[AnonymBruker]

Seriøst, ut fra det hovedinnlegget burde du virkelig forstå selv at du må komme deg vekk og i hvert fall ikke involvere datteren din! Du burde prøve å ta en telefon til krisesenter å si akkurat det du har skrevet, og bare hør hva de sier om saken. Eller VO-linjen. Jeg ser jo at du ikke er villig til å høre om de erfaringene som folk faktisk har her, men jeg velger nå å prøve likevel. Jeg var sammen med min mann i over 10 år, 2 barn sammen. Kontrollen begynte veldig subtilt og diskre. Litt småting med at han ikke liker den buksa, lese en samtale mellom meg og en kollega. Jeg trodde jeg godtok dette for å «ta hensyn» til han. Etter andre barnet eskalerte det raskt og voldsomt. Lang historie kort, ble både lege (bekymringsmelding på han), barnevern, politi og krisesenter involvert og det er en ENORM lettelse å være alene. Det tar derimot tid å forstå hva jeg har vært gjennom, avlære meg «reglene» jeg har levd under (som jeg trodde var normalt) og gå videre fra det. Både barna og jeg har det bedre nå. 

Anonymkode: e8fc6...3af

[Eskimoa]

Og dette vurderer du altså å dra datteren din inn i? Det virker som at du er så desperat etter en partner at du lar dette gå på bekostning av din datter. Tro meg, dette vil ikke bli bedre! Er det virkelig dette livet du ønsker for deg og din datter?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.6.2025 den 1.43):

Jeg føler meg helt rådvill og føler ikke at jeg kan spørre noen jeg kjenner om dette. Håper jeg her kan få noen gode råd. Jeg har vært sammen med en mann i to år. Han har en rekke veldig gode kvaliteter: Han får meg til å le som ingen andre, han er klok, god samtalepartner, omtenksom, snill og vi har fantastisk sex. Han fremstår som trygg, solid og sikker på seg selv. Nå skal vi flytte sammen, og sammen med oss skal også dattera mi på 14 som jeg er aleneforsørger for, bo. Men det er flere ting som bekymrer meg ved han. Utover i forholdet har han vist en stadig mer kontrollerende side: Han reagerer veldig kraftig hvis jeg snakker med menn selv om det er helt uskyldige samtaler og helt naturlig at jeg snakker med dem - det kan være kolleger, naboer eller fedre til vennene til dattera mi. Hvis noen snakker med meg, tolker han det nesten alltid som om de er interessert i meg, og tanken på det kan gjøre han skikkelig opprørt. Det hjelper ikke at jeg sier at jeg føler meg sikker på at de ikke har skjulte hensikter, eller at jeg forsikrer han om at jeg ikke har noen interesse for dem. Hvis det har vært en interaksjon, vil han vite hver detalj om det. Hvis det har forekommet en meldingsutveksling som i mine øyne er helt uskyldig (gjeldende jobb, dattera mi eller annet), kan han insistere på at jeg blokkerer vedkommende. Dette har skapt mange ubehagelige situasjoner for meg. Jeg føler meg tvunget til å opptre uhøflig ovenfor mannlige bekjente for å ikke opprøre han. I tillegg har jeg måtte kutte kontakten helt med menn jeg tidligere har sett på som venner. Han pleier å si at det er bedre om jeg skaper ubehag for andre enn at han skal føle ubehag. Ofte føler jeg at jeg ikke kan gjøre noe rett i hans øyne. Små situasjoner blir gjort kjempestore og kan føre meg seg timesvis med diskusjon/krangling. Innimellom vil han også kontrollere alt på PC-en og mobilen min. Jeg vil legge til at jeg føler meg helt sikker på at han aldri ville opptrådd upassende ovenfor det motsatte kjønn. Han er nemlig veldig opptatt av at dette skal gå begge veier. Problemet er at jeg føler det blir så ekstremt, at han dikterer hvordan det skal være, og at jeg aldri klarer å leve opp til det han mener er riktig oppførsel. Jeg føler også at hans krav går på bekostning av det jeg føler er greit. I tillegg er jeg redd for hvordan hans kontrollerende adferd skal påvirke dattera mi, for hun har helt sikkert (dessverre) fått med seg at det har vært noen opphetete samtaler om dette. Jeg håper jeg kan få noen seriøse svar på dette. Og det er ikke en løsning å bare sette foten ned og si at dette er å gå for langt. Om jeg gjør det, sier han bare at om jeg ikke kan godta det, kan vi ikke være sammen. Jeg elsker virkelig denne mannen og vil så gjerne at vi skal få det fint sammen. Jeg klarer ikke å se for meg livet uten han.

Anonymkode: 0a2ea...a61

Hva med noe mellomrom og avsnitt slik at det er mulig å lese denne teksten. 

Anonymkode: de804...30b

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en "far" lik det du beskriver. Jeg har slitt mye i etterkant. Heldigvis klarte mamma og jeg å rømme på krisesenter etterhvert. Vi dro aldri hjem igjen. Hvis du velger å starte et samliv med denne fyren, så gjør datteren din den tjenesten med å kontakte barnevernet, og fortell det som det er; at du er så "forelsket " i denne fyren,  og at du derfor ikke kan gi henne den tryggheten og beskyttelsen hun fortjener. Eller kan hun evt flytte til far eller annet familiemedlem? 

Her må du faktisk velge: din egen "lykke" eller din datter. At du er villig til å ødelegge ditt eget liv er helt opp til deg, men at du ødelegger for din datter er rett og slett egoistisk. 

Anonymkode: 33670...b19

[Eskimoa]

Min x lagde et stort nummer av at jeg så på en lege mens jeg lå nyoperert på sykehuset. Dette lagde han en scene av i flere år etterpå. Han kunne vekke meg opp om natta fordi han måtte snakke om diverse uanstendige episoder, og dette skulle diskuteres i timevis hver gang. Det var også galt å se/ snakke med menn generelt, selvsagt. Og hver situasjon kunne bli trekt frem i en krangel med jevne mellomrom. 

Selv var jeg sikker på at han var verdens mest trofaste og hengivne mann. Men etter 8 år klarte jeg uansett ikke mer av sjalusien hans. Så jeg dro. Og det viste seg i ettertid at han hadde hatt damer på si hele tiden. Den moralsk perfekte mannen min hadde til og med gjort tilnærmelser mot barnevakten vår. 

Jeg tipper din mann ikke er hakket bedre enn min x. Beskylde dama for alt mulig, mens det er de selv som er utro så fort muligheten byr seg. På seg selv kjenner man andre. 

At du velger å utsette deg selv for dette er vanskelig for meg å forstå. At du velger å utsette din datter for dette er derimot utilgivelig. 

 

 

[AnonymBruker]

Eskimoa skrev (10 timer siden):

Min x lagde et stort nummer av at jeg så på en lege mens jeg lå nyoperert på sykehuset. Dette lagde han en scene av i flere år etterpå. Han kunne vekke meg opp om natta fordi han måtte snakke om diverse uanstendige episoder, og dette skulle diskuteres i timevis hver gang. Det var også galt å se/ snakke med menn generelt, selvsagt. Og hver situasjon kunne bli trekt frem i en krangel med jevne mellomrom. 

Selv var jeg sikker på at han var verdens mest trofaste og hengivne mann. Men etter 8 år klarte jeg uansett ikke mer av sjalusien hans. Så jeg dro. Og det viste seg i ettertid at han hadde hatt damer på si hele tiden. Den moralsk perfekte mannen min hadde til og med gjort tilnærmelser mot barnevakten vår. 

Jeg tipper din mann ikke er hakket bedre enn min x. Beskylde dama for alt mulig, mens det er de selv som er utro så fort muligheten byr seg. På seg selv kjenner man andre. 

At du velger å utsette deg selv for dette er vanskelig for meg å forstå. At du velger å utsette din datter for dette er derimot utilgivelig. 

 

 

I min erfaring så er det alltid de sjalu mennene som er utro. Jeg skulle sitte hjemme mens de gikk ut sånn at JEG ikke fant på noe tull og så lå DE rundt. Man kjenner seg selv på andre.

Anonymkode: 85866...be4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

I min erfaring så er det alltid de sjalu mennene som er utro. Jeg skulle sitte hjemme mens de gikk ut sånn at JEG ikke fant på noe tull og så lå DE rundt. Man kjenner seg selv på andre.

Anonymkode: 85866...be4

Kjente dette var ekkelt å lese. Typen min er veldig sjalu av seg og han har reisejobb. Ringer ofte for å sjekke hva jeg gjør hjemme, men jeg har ingen kontroll hva han gjør....

Anonymkode: 857fb...054

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.6.2025 den 1.43):

Jeg føler meg helt rådvill og føler ikke at jeg kan spørre noen jeg kjenner om dette. Håper jeg her kan få noen gode råd. Jeg har vært sammen med en mann i to år. Han har en rekke veldig gode kvaliteter: Han får meg til å le som ingen andre, han er klok, god samtalepartner, omtenksom, snill og vi har fantastisk sex. Han fremstår som trygg, solid og sikker på seg selv. Nå skal vi flytte sammen, og sammen med oss skal også dattera mi på 14 som jeg er aleneforsørger for, bo. Men det er flere ting som bekymrer meg ved han. Utover i forholdet har han vist en stadig mer kontrollerende side: Han reagerer veldig kraftig hvis jeg snakker med menn selv om det er helt uskyldige samtaler og helt naturlig at jeg snakker med dem - det kan være kolleger, naboer eller fedre til vennene til dattera mi. Hvis noen snakker med meg, tolker han det nesten alltid som om de er interessert i meg, og tanken på det kan gjøre han skikkelig opprørt. Det hjelper ikke at jeg sier at jeg føler meg sikker på at de ikke har skjulte hensikter, eller at jeg forsikrer han om at jeg ikke har noen interesse for dem. Hvis det har vært en interaksjon, vil han vite hver detalj om det. Hvis det har forekommet en meldingsutveksling som i mine øyne er helt uskyldig (gjeldende jobb, dattera mi eller annet), kan han insistere på at jeg blokkerer vedkommende. Dette har skapt mange ubehagelige situasjoner for meg. Jeg føler meg tvunget til å opptre uhøflig ovenfor mannlige bekjente for å ikke opprøre han. I tillegg har jeg måtte kutte kontakten helt med menn jeg tidligere har sett på som venner. Han pleier å si at det er bedre om jeg skaper ubehag for andre enn at han skal føle ubehag. Ofte føler jeg at jeg ikke kan gjøre noe rett i hans øyne. Små situasjoner blir gjort kjempestore og kan føre meg seg timesvis med diskusjon/krangling. Innimellom vil han også kontrollere alt på PC-en og mobilen min. Jeg vil legge til at jeg føler meg helt sikker på at han aldri ville opptrådd upassende ovenfor det motsatte kjønn. Han er nemlig veldig opptatt av at dette skal gå begge veier. Problemet er at jeg føler det blir så ekstremt, at han dikterer hvordan det skal være, og at jeg aldri klarer å leve opp til det han mener er riktig oppførsel. Jeg føler også at hans krav går på bekostning av det jeg føler er greit. I tillegg er jeg redd for hvordan hans kontrollerende adferd skal påvirke dattera mi, for hun har helt sikkert (dessverre) fått med seg at det har vært noen opphetete samtaler om dette. Jeg håper jeg kan få noen seriøse svar på dette. Og det er ikke en løsning å bare sette foten ned og si at dette er å gå for langt. Om jeg gjør det, sier han bare at om jeg ikke kan godta det, kan vi ikke være sammen. Jeg elsker virkelig denne mannen og vil så gjerne at vi skal få det fint sammen. Jeg klarer ikke å se for meg livet uten han.

Anonymkode: 0a2ea...a61

Du sier han er snill. Er det han gjør snilt? Er det snilt å kreve å kontrollere hvem du snakker med, hvem du blokkerer osv? 

Er det snilt å få deg til å føle at alt du gjør er feil?

Er det snilt å starte timevis med krangler på grunn av filleting?

Er det snilt å kontrollere din pc og mobil?

Han fremstår trygg, solid og sikker på seg selv, men tror tydeligvis at enhver mann du snakker med er en trussel? Det er jo rart.

Og er du en god omsorgsperson hvis du utsetter din tenåringsdatter for en psykisk voldelig stefar? Hva tror du selv?

Du skal ikke godta dette, og du skal ikke være sammen med ham. Dette kommer til å bli verre, ikke bedre.

Plutselig liker han ikke dine kvinnelige venner heller. "De er ikke bra for deg". Så kan du ikke dra på trening/hobbyer. Det er så mye koseligere at du er hjemme med ham." Så liker han ikke familien din. De er heller ikke bra for deg. Til slutt er det bare deg og ham. Da har han fullstendig kontroll på deg.

Anonymkode: 847ae...8b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.6.2025 den 15.15):

TS, her. Setter pris på alle som har svart og noen få av disse svarene får meg virkelig til å tenke. Men jeg må si at jeg synes de fleste svarer som om det er helt svart/hvitt, og som om det å gå fra han burde vært så innmari enkelt og opplagt. Det er jo mye mer komplekst enn det. Derfor vil jeg nyansere det hele litt.

 

Dette er en mann som betyr innmari mye for meg. Han har virkelig vært der for meg i tunge stunder, og han er en fantastisk samtalepartner. Han er omsorgsfull og snill, også ovenfor familien min. Noen sier at han etter hvert vil isolere meg fra familie og venninner. Det kan jeg aldri tenke meg. Han setter pris på de gode venninnerelasjonene mine, og synes bare det er hyggelig at jeg tilbringer tid med dem. I tillegg er han veldig opptatt av at både jeg og han skal ha et godt forhold til familien min. Han har en jobb der han hjelper folk som sliter, og jeg vet at han er veldig flink i jobben sin. Jeg vet også at denne mannen ville gjort alt for de han er glad i, meg inkludert.

 

Men så har han sine ting som han sliter med, mye av det er sannsynligvis pga ting han har opplevd i oppveksten. Og dette har nok bidratt til at han har fått et så stort kontrollbehov. 
 

Jeg ønsker å få det til med denne mannen. Men synes altså de nevnte tingene er vanskelig å håndtere. Det er også så vanskelig å ta det opp med han, for selv om han for det meste fremstår fornuftig og reflektert, er det som en stor trigger hvis jeg snakker om noe som helst relasjon med det motsatte kjønn. Da låser han seg helt.

 

Hadde satt pris på andre råd enn bare: «dette er sykt», «løp», «håper noen kontakter BV», «kom deg vekk», osv. Slike råd hjelper meg lite, og vil nok hjelpe andre i lignende situasjon like lite.

Anonymkode: 0a2ea...a61

Grunnen til at du får sånne råd, er fordi det er de riktige rådene. Vondt, men sant. De fleste har en kjæreste som er snill, god og IKKE kontrollerende. Det er normalen. Det er ikke formildende at han er "snill ellers". Det er hos HAN problemet ligger. Ikke hos deg. Da er det ikke mange råd å gi. Han lar sin usikkerhet og sjalusi gå utover deg, og så har han selvfølgelig slik dom alle voldsmenn hatt "en vanskelig barndom." Det er ingen unnskyldning. Han mener jo at du får rette deg etter ham, eller gå. Så om å gå ikke er et alternativ, får du bare la ham bestemme over deg da? 

Anonymkode: 847ae...8b2