Kontrollerende kjæreste

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS, her. Setter pris på alle som har svart og noen få av disse svarene får meg virkelig til å tenke. Men jeg må si at jeg synes de fleste svarer som om det er helt svart/hvitt, og som om det å gå fra han burde vært så innmari enkelt og opplagt. Det er jo mye mer komplekst enn det. Derfor vil jeg nyansere det hele litt.

 

Dette er en mann som betyr innmari mye for meg. Han har virkelig vært der for meg i tunge stunder, og han er en fantastisk samtalepartner. Han er omsorgsfull og snill, også ovenfor familien min. Noen sier at han etter hvert vil isolere meg fra familie og venninner. Det kan jeg aldri tenke meg. Han setter pris på de gode venninnerelasjonene mine, og synes bare det er hyggelig at jeg tilbringer tid med dem. I tillegg er han veldig opptatt av at både jeg og han skal ha et godt forhold til familien min. Han har en jobb der han hjelper folk som sliter, og jeg vet at han er veldig flink i jobben sin. Jeg vet også at denne mannen ville gjort alt for de han er glad i, meg inkludert.

 

Men så har han sine ting som han sliter med, mye av det er sannsynligvis pga ting han har opplevd i oppveksten. Og dette har nok bidratt til at han har fått et så stort kontrollbehov. 
 

Jeg ønsker å få det til med denne mannen. Men synes altså de nevnte tingene er vanskelig å håndtere. Det er også så vanskelig å ta det opp med han, for selv om han for det meste fremstår fornuftig og reflektert, er det som en stor trigger hvis jeg snakker om noe som helst relasjon med det motsatte kjønn. Da låser han seg helt.

 

Hadde satt pris på andre råd enn bare: «dette er sykt», «løp», «håper noen kontakter BV», «kom deg vekk», osv. Slike råd hjelper meg lite, og vil nok hjelpe andre i lignende situasjon like lite.

Anonymkode: 0a2ea...a61

Da får du bare flytte sammen med ham, da. 

Lykke til.

Anonymkode: aecb2...883

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hadde satt pris på andre råd enn bare: «dette er sykt», «løp», «håper noen kontakter BV», «kom deg vekk», osv. Slike råd hjelper meg lite, og vil nok hjelpe andre i lignende situasjon like lite.

Anonymkode: 0a2ea...a61

Bør ditt barn få bo hos noen andre?

Anonymkode: 129b5...ec3

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det ikke er noe hyggelig å lese alle svarene her, og at du kanskje håpet på andre løsninger enn å gjøre det slutt, men om han ikke er villig til å innrømme at han gjør noe galt og vil jobbe med seg selv, så er det ikke så lett å gi noen andre råd.

Det du beskriver er psykisk vold. Og det er stor fare for at det blir verre om dere flytter sammen. Gå inn og les punktene under psykisk vold her:

https://www.volinjen.no/er-jeg-i-et-voldelig-forhold/

Jeg vil virkelig råde deg til å prate med noen om dette. VOlinjen har både døgnåpen telefon og chat, og kan gi bedre råd enn du trolig vil få her.

 

Lykke til!

Anonymkode: 85edb...cb8

[AnonymBruker]

At du selv velger å bli tuktet får så være, men at du velger å dra inn din egen datter med på denne galskapen burde hun beskyttes fra. 

Det burde vært en egen straffelov  med en fasttrack domstol mot foreldre som tar slike idiotiske beslutninger. 

Anonymkode: c121d...746

[Million]

Du beskriver ham som "trygg på seg selv"? Hvordan kan du det, når oppførselen hans er det stikk motsatte? Sykelig sjalusi og kontrollbehov lyser det jo "usikker personlighet" av lang vei. Han er ikke sikker på seg selv, han er en svak type uten tillit til deg.

Jeg vil på det sterkeste fraråde deg å ta med barnet ditt inn i en bosituasjon med den mannen der. Han kommer til å kontrollere deg på heltid, døgnet rundt. Han høres ikke god ut i det hele tatt, men skremmende.

Dropp hele forholdet. Om du ikke klarer det, IKKE FLYTT SAMMEN MED EN SLIK MANN! Du ber om å få et elendig liv og du drar barnet ditt med deg ned i smørja. Det er virkelig ikke å anbefale. Mannen må tåle at du snakker med hankjønn! Det er jo normalt å gjøre i et hverdagsliv!

Endret 24. juni av Million

[Minosa]

Du sier du ikke kan spørre noen du kjenner om dette. Hvorfor ikke? Jeg tror svaret ligger i dette utsagnet. Du vet at det han gjør ikke er greit og at du ikke burde godta det. Du vil ikke avsløre hans sanne jeg for venner og familie, siden du vet de da vil gi de samme rådene som du har fått her. Mitt råd er at du betror deg til venner.

[AnonymBruker]

Det eneste rådet er det du ikke ønsker. Du må gå i fra han. Dette er alvorlige røde flagg. Flagget står rett og slett og dunker deg i hodet. Du kan få et ødelagt liv av en sånn mann. Du må skåne deg selv og din datter for han.

Anonymkode: 85866...be4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hadde satt pris på andre råd enn bare: «dette er sykt», «løp», «håper noen kontakter BV», «kom deg vekk», osv. Slike råd hjelper meg lite, og vil nok hjelpe andre i lignende situasjon like lite.

Men det finnes ingen annen råd enn dette. Vi svarer flere av erfaring og det har ødelagt livene våre å være med en sånn mann. Vi prøver å hjelpe. Det finnes ingen måte å hjelpe på enn at du kommer deg bort. Jeg var i et sånt forhold og det endte med at jeg ikke kunne forlate hjemmet mitt lenger. Jeg kunne ikke tisse, dusje eller ta et glass vann uten å ha spurt om lov først. Og jeg hadde ingen venner igjen. Jeg fikk ikke se på tv, bruke pc eller ha tilgang til egen mobil. Jeg fikk også kun spise når han tillot det. Alt startet med sjalu kommentarer og at han ville se gjennom mobilen. Og han ville sende meldinger til menn på listen og be de slutte å kontakte meg. (Og navnene tilhørte ofte familiemedlemmer). Men de var menn, det var nok. Jeg ante ikke hvor langt dette ville gå, men derfor advarer jeg og andre deg.

Det at du svarer "det er ikke så enkelt" om å ende forholdet er veldig bekymringsfullt. Det betyr at du blir. Hva med din datter, hun får jo med seg dette.?!

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette er en mann som betyr innmari mye for meg. Han har virkelig vært der for meg i tunge stunder, og han er en fantastisk samtalepartner. Han er omsorgsfull og snill

Jeg har en venninne som også sa dette om en mann hun hadde truffet. "Men han er så grei." "Vi kommer så godt overens." "Han har hjulpet meg så mye." "Jeg ville ikke klart å kommet meg gjennom dette hvis ikke det var for han." Hun ble utsatt for ekstrem kontroll. Hun pleide å være så sosial, men kunne ikke lenger treffe venner. Spesielt ikke de av motsatt kjønn. Når episoder og oppførsel ble bemerket og tatt opp så da hun, "Ja, men han har blitt behandlet så dårlig av eksen." "Han har det så vanskelig." "Han har det vanskelig på jobben." Og bla bla bla. Unnskyldninger. 

 

Jeg hadde en traumatisk oppvekst og jeg kontrollerer ingen. Det finnes ingen unnskyldning for det han gjør. Og du kan ikke fikse han på noen måte. Han vil aldri endre seg. Så det finnes kun ett råd. Og det er det at du går. Ikke gjør som meg ende opp med alvorlig ptsd. For det finnes ingen kur for det. Du blir ufør. Og livet ditt er aldri det samme igjen.

Sjalusi og kontroll er alvorlige røde flagg. Vern om deg selv og datteren din.

Anonymkode: 85866...be4

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

TS, her. Setter pris på alle som har svart og noen få av disse svarene får meg virkelig til å tenke. Men jeg må si at jeg synes de fleste svarer som om det er helt svart/hvitt, og som om det å gå fra han burde vært så innmari enkelt og opplagt. Det er jo mye mer komplekst enn det. Derfor vil jeg nyansere det hele litt.

 

Dette er en mann som betyr innmari mye for meg. Han har virkelig vært der for meg i tunge stunder, og han er en fantastisk samtalepartner. Han er omsorgsfull og snill, også ovenfor familien min. Noen sier at han etter hvert vil isolere meg fra familie og venninner. Det kan jeg aldri tenke meg. Han setter pris på de gode venninnerelasjonene mine, og synes bare det er hyggelig at jeg tilbringer tid med dem. I tillegg er han veldig opptatt av at både jeg og han skal ha et godt forhold til familien min. Han har en jobb der han hjelper folk som sliter, og jeg vet at han er veldig flink i jobben sin. Jeg vet også at denne mannen ville gjort alt for de han er glad i, meg inkludert.

 

Men så har han sine ting som han sliter med, mye av det er sannsynligvis pga ting han har opplevd i oppveksten. Og dette har nok bidratt til at han har fått et så stort kontrollbehov. 
 

Jeg ønsker å få det til med denne mannen. Men synes altså de nevnte tingene er vanskelig å håndtere. Det er også så vanskelig å ta det opp med han, for selv om han for det meste fremstår fornuftig og reflektert, er det som en stor trigger hvis jeg snakker om noe som helst relasjon med det motsatte kjønn. Da låser han seg helt.

 

Hadde satt pris på andre råd enn bare: «dette er sykt», «løp», «håper noen kontakter BV», «kom deg vekk», osv. Slike råd hjelper meg lite, og vil nok hjelpe andre i lignende situasjon like lite.

Anonymkode: 0a2ea...a61

Absolutt alle voldelige og kontrollerende mennesker begrunner dette i traumer og vonde opplevelser som er så fryktelig vondt og vanskelig for dem å håndtere godt. Just saying. 

Eneste måten du kan få bukt med dette på er faktisk å stå helt tvert og sterkt på at du ikke finner deg i det, fordi det ikke er til å leve med. Gir du bare noe son helst forståelse for at han oppfører seg slik sitter du i saksa, og han føler seg bare berettiget til å fortsette med det. Så "Nei, dette finner jeg meg ikke i overhodet, og dersom du har problemer med at jeg forholder meg normalt høflig til at det finnes også andre menn i verden, da har DU et stort problem som DU må ta ansvar for, ta tak i ved hjelp av psykolog, og DU må få dette problemet ditt under kontroll. Det spiller ingen rolle hvordan du har fått dette problemet, for det er DITT problem, som DU må klare å takle. Jeg kan IKKE fikse dette for deg ved å ikke ha normal og nødvendig dialog og høflighet ovenfor andre menn."

Klarer du å være så klar, og stå på det, da kan det muligens bedre seg, men nøler du det minste i dette, og gir ham forståelse, da kan du glemme at han skjerper seg. Da blir nok dette bare verre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

TS, her. Setter pris på alle som har svart og noen få av disse svarene får meg virkelig til å tenke. Men jeg må si at jeg synes de fleste svarer som om det er helt svart/hvitt, og som om det å gå fra han burde vært så innmari enkelt og opplagt. Det er jo mye mer komplekst enn det. Derfor vil jeg nyansere det hele litt.

 

Dette er en mann som betyr innmari mye for meg. Han har virkelig vært der for meg i tunge stunder, og han er en fantastisk samtalepartner. Han er omsorgsfull og snill, også ovenfor familien min. Noen sier at han etter hvert vil isolere meg fra familie og venninner. Det kan jeg aldri tenke meg. Han setter pris på de gode venninnerelasjonene mine, og synes bare det er hyggelig at jeg tilbringer tid med dem. I tillegg er han veldig opptatt av at både jeg og han skal ha et godt forhold til familien min. Han har en jobb der han hjelper folk som sliter, og jeg vet at han er veldig flink i jobben sin. Jeg vet også at denne mannen ville gjort alt for de han er glad i, meg inkludert.

 

Men så har han sine ting som han sliter med, mye av det er sannsynligvis pga ting han har opplevd i oppveksten. Og dette har nok bidratt til at han har fått et så stort kontrollbehov. 
 

Jeg ønsker å få det til med denne mannen. Men synes altså de nevnte tingene er vanskelig å håndtere. Det er også så vanskelig å ta det opp med han, for selv om han for det meste fremstår fornuftig og reflektert, er det som en stor trigger hvis jeg snakker om noe som helst relasjon med det motsatte kjønn. Da låser han seg helt.

 

Hadde satt pris på andre råd enn bare: «dette er sykt», «løp», «håper noen kontakter BV», «kom deg vekk», osv. Slike råd hjelper meg lite, og vil nok hjelpe andre i lignende situasjon like lite.

Anonymkode: 0a2ea...a61

Jeg tror mange svarer slik fordi de vet hvordan dette vil ende.

Min samboer startet også i det små. Litt sjalu, så litt kontrollerende. Spol frem noen år og vi har to barn, og den jeg var finnes ikke lenger.

Han har alltid vært en fantastisk pappa, men også en veldig god kjæreste. Sett bort i fra alt det dårlige da, som selvsagt stammer fra barndommen, men det er ingen unnskyldning.

Poenget er at selv om han også kan være snill og god og alt du ønsker deg så kan det bli farlig. Jeg skulle ønske jeg ikke overså de røde flaggene i starten, for jeg tenkte som deg at det var småtterier, for han var jo så god. Nå sitter jeg fast, og selv om jeg går så er vi bundet sammen for alltid via barna. Det beste alternativet nå er å bli, gjøre meg selv så liten som mulig og stryke han med hårene.

Anonymkode: e3866...b53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.6.2025 den 1.43):

føler ikke at jeg kan spørre noen jeg kjenner om dette.

Og spør deg selv, HVORFOR føler du at du ikke kan det? Hvorfor føler du at du må skjule dette for dine nærmeste?? Er det kanskje fordi du vet hvor dysfunksjonelt det er?? Fordi du vet at du ikke vil få de svarene som du selv ønsker. 

AnonymBruker skrev (På 23.6.2025 den 1.43):

I tillegg er jeg redd for hvordan hans kontrollerende adferd skal påvirke dattera mi, for hun har helt sikkert (dessverre) fått med seg at det har vært noen opphetete samtaler om dette.

Men allikevel vil du dra henne inn i et samboerskap med han. 

Husk at hva du ønsker, er ikke nødvendigvis hva du trenger! Ikke vær så dum å dra dattera di mer inn i dette! Hvis du absolutt skal flytte sammen med denne karen, så sender du datteren til faren eller noen andre, omså til barnevernets omsorg!

Anonymkode: 224ea...c5e

[Perle]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

TS, her. Setter pris på alle som har svart og noen få av disse svarene får meg virkelig til å tenke. Men jeg må si at jeg synes de fleste svarer som om det er helt svart/hvitt, og som om det å gå fra han burde vært så innmari enkelt og opplagt. Det er jo mye mer komplekst enn det. Derfor vil jeg nyansere det hele litt.

 

Dette er en mann som betyr innmari mye for meg. Han har virkelig vært der for meg i tunge stunder, og han er en fantastisk samtalepartner. Han er omsorgsfull og snill, også ovenfor familien min. Noen sier at han etter hvert vil isolere meg fra familie og venninner. Det kan jeg aldri tenke meg. Han setter pris på de gode venninnerelasjonene mine, og synes bare det er hyggelig at jeg tilbringer tid med dem. I tillegg er han veldig opptatt av at både jeg og han skal ha et godt forhold til familien min. Han har en jobb der han hjelper folk som sliter, og jeg vet at han er veldig flink i jobben sin. Jeg vet også at denne mannen ville gjort alt for de han er glad i, meg inkludert.

 

Men så har han sine ting som han sliter med, mye av det er sannsynligvis pga ting han har opplevd i oppveksten. Og dette har nok bidratt til at han har fått et så stort kontrollbehov. 
 

Jeg ønsker å få det til med denne mannen. Men synes altså de nevnte tingene er vanskelig å håndtere. Det er også så vanskelig å ta det opp med han, for selv om han for det meste fremstår fornuftig og reflektert, er det som en stor trigger hvis jeg snakker om noe som helst relasjon med det motsatte kjønn. Da låser han seg helt.

 

Hadde satt pris på andre råd enn bare: «dette er sykt», «løp», «håper noen kontakter BV», «kom deg vekk», osv. Slike råd hjelper meg lite, og vil nok hjelpe andre i lignende situasjon like lite.

Anonymkode: 0a2ea...a61

Du er jo allerede hjernevasket, så det spiller jo åpenbart ingen rolle hva vi svarer deg. 

Hvorfor synes du det er rimelig at HAN skal kontrollere deg? Hva om du skulle gjort det samme med ham? Du vet selv at det hadde han ALDRI godtatt, så hvorfor skal DU finne deg i å leve under hans kontroll? Hva er det som gir han retten til dette? Han er sammen med en som deg fordi du lar deg kontrollere. Hva er det som gjør at du har så lite selvrespekt at du finner deg i å bli kontrollert av et annet menneske? Jeg skal love deg at slike som han kan snuse seg fram til slike som deg fordi du LAR deg kontrollere. 

Igjhen, det er lite vi kan si til deg dersom du er så nedbrutt at du synes dette er rimelig, men du skal vite at du er et er et ELENDIG forbilde for din datter. Hun ser deg bli kontrollert og kommer til tro dette er normalen og hun vil også komme til å søke seg til slike menn, da hun tror dette er normalt. 

 

Endret 25. juni av Perle

[AnonymBruker]

Å dra datteren din inn i et voldelig forhold er omsorgssvikt. Du ødelegger hennes psykiske helse, og du risikerer å ødelegge livet hennes. Kanskje hun selv finner seg en voldelig partner, fordi du har lært henne at dere fortjener å bli mishandlet.

Anonymkode: a18d5...c86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

TS, her. Setter pris på alle som har svart og noen få av disse svarene får meg virkelig til å tenke. Men jeg må si at jeg synes de fleste svarer som om det er helt svart/hvitt, og som om det å gå fra han burde vært så innmari enkelt og opplagt. Det er jo mye mer komplekst enn det. Derfor vil jeg nyansere det hele litt.

 

Dette er en mann som betyr innmari mye for meg. Han har virkelig vært der for meg i tunge stunder, og han er en fantastisk samtalepartner. Han er omsorgsfull og snill, også ovenfor familien min. Noen sier at han etter hvert vil isolere meg fra familie og venninner. Det kan jeg aldri tenke meg. Han setter pris på de gode venninnerelasjonene mine, og synes bare det er hyggelig at jeg tilbringer tid med dem. I tillegg er han veldig opptatt av at både jeg og han skal ha et godt forhold til familien min. Han har en jobb der han hjelper folk som sliter, og jeg vet at han er veldig flink i jobben sin. Jeg vet også at denne mannen ville gjort alt for de han er glad i, meg inkludert.

 

Men så har han sine ting som han sliter med, mye av det er sannsynligvis pga ting han har opplevd i oppveksten. Og dette har nok bidratt til at han har fått et så stort kontrollbehov. 
 

Jeg ønsker å få det til med denne mannen. Men synes altså de nevnte tingene er vanskelig å håndtere. Det er også så vanskelig å ta det opp med han, for selv om han for det meste fremstår fornuftig og reflektert, er det som en stor trigger hvis jeg snakker om noe som helst relasjon med det motsatte kjønn. Da låser han seg helt.

 

Hadde satt pris på andre råd enn bare: «dette er sykt», «løp», «håper noen kontakter BV», «kom deg vekk», osv. Slike råd hjelper meg lite, og vil nok hjelpe andre i lignende situasjon like lite.

Anonymkode: 0a2ea...a61

Hvis det har vært en interaksjon, vil han vite hver detalj om det. Hvis det har forekommet en meldingsutveksling som i mine øyne er helt uskyldig (gjeldende jobb, dattera mi eller annet), kan han insistere på at jeg blokkerer vedkommende. Dette har skapt mange ubehagelige situasjoner for meg. Jeg føler meg tvunget til å opptre uhøflig ovenfor mannlige bekjente for å ikke opprøre han. I tillegg har jeg måtte kutte kontakten helt med menn jeg tidligere har sett på som venner. Han pleier å si at det er bedre om jeg skaper ubehag for andre enn at han skal føle ubehag. Ofte føler jeg at jeg ikke kan gjøre noe rett i hans øyne. Små situasjoner blir gjort kjempestore og kan føre meg seg timesvis med diskusjon/krangling. Innimellom vil han også kontrollere alt på PC-en og mobilen min. Jeg vil legge til at jeg føler meg helt sikker på at han aldri ville opptrådd upassende ovenfor det motsatte kjønn. Han er nemlig veldig opptatt av at dette skal gå begge veier. Problemet er at jeg føler det blir så ekstremt, at han dikterer hvordan det skal være, og at jeg aldri klarer å leve opp til det han mener er riktig oppførsel. Jeg føler også at hans krav går på bekostning av det jeg føler er greit. I tillegg er jeg redd for hvordan hans kontrollerende adferd skal påvirke dattera mi, for hun har helt sikkert (dessverre) fått med seg at det har vært noen opphetete samtaler om dette.

Les HI en gang til du... dette er virkelig ikke bra. Hvis datteren din hadde møtt en sånn mann, hadde du satt pris på det? 

Anonymkode: cf8d9...637

[AnonymBruker]

Hadde du ønsket at datteren din fant seg en slik mann TS? En som kontrollerte livet hennes? Hun kommer nemlig til å gå i akkurat samme fella som deg, om hun blir indoktrinert i årevis framover til å tro at dette er normalt. 

Anonymkode: 642a5...a19

[AnonymBruker]

Dette involverer du definitivt ikke datteren din i, og du bør ikke la deg trykke ned selv heller. Vær sterk for datteren din og gå. Ingen sånne historier ender godt. 

Anonymkode: b370c...eee

[Ulven]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Hadde satt pris på andre råd enn bare: «dette er sykt», «løp», «håper noen kontakter BV», «kom deg vekk», osv. Slike råd hjelper meg lite, og vil nok hjelpe andre i lignende situasjon like lite.

Anonymkode: 0a2ea...a61

Det er så utrolig provoserende at du ofrer datteren din for å ha en samboer. Du burde sette datteren din foran en mann, men det gjør du ikke når du med viten og vilje flytter sammen med en mann som driver psykisk vold. Det hjelper ikke at han er aldri så snill og god når han samtidig driver med psykisk vold. Selv personer med antisosial personlighetsforstyrrelse er ikke onde hele tiden. 

[katties]

Jeg kjenner noen slike par. Etter hvert har de endte opp med å bare leve i isolasjon. Ingen venner på besøk, jobber kun hjemmefra, noen har også flytta langt unna sivilisasjonen. Det har vært både selvskading, psykisk sammenbrudd og utbrenthet i slike forhold pga partner sjalusi. Så har man også dem som dreper dama pga syk sjalusi. Du har ikke flyttet inn enda, og det bør du heller ikke gjøre. Kjærligheten stilner, ensomhet blir det som er igjen. Forferdelig for dattera å se moren bli behandlet på denne måten også.

Endret 25. juni av katties

[AnonymBruker]

Hvis datteren din skrev det du har skrevet innledningsvis, hva ville du sagt til henne?
 

Gjør hva du vil når hun har flyttet ut, men ikke flytt sammen med en slik mann mens hun bor hjemme! Og så får du tenke at alt du aksepterer fra ham, legger du opp til at også hun skal akseptere fra fremtidige partnere. 

Anonymkode: 6117d...2ae

[Lava Anne]

AnonymBruker skrev (På 24.6.2025 den 15.15):

TS, her. Setter pris på alle som har svart og noen få av disse svarene får meg virkelig til å tenke. Men jeg må si at jeg synes de fleste svarer som om det er helt svart/hvitt, og som om det å gå fra han burde vært så innmari enkelt og opplagt. Det er jo mye mer komplekst enn det. Derfor vil jeg nyansere det hele litt.

 

Dette er en mann som betyr innmari mye for meg. Han har virkelig vært der for meg i tunge stunder, og han er en fantastisk samtalepartner. Han er omsorgsfull og snill, også ovenfor familien min. Noen sier at han etter hvert vil isolere meg fra familie og venninner. Det kan jeg aldri tenke meg. Han setter pris på de gode venninnerelasjonene mine, og synes bare det er hyggelig at jeg tilbringer tid med dem. I tillegg er han veldig opptatt av at både jeg og han skal ha et godt forhold til familien min. Han har en jobb der han hjelper folk som sliter, og jeg vet at han er veldig flink i jobben sin. Jeg vet også at denne mannen ville gjort alt for de han er glad i, meg inkludert.

 

Men så har han sine ting som han sliter med, mye av det er sannsynligvis pga ting han har opplevd i oppveksten. Og dette har nok bidratt til at han har fått et så stort kontrollbehov. 
 

Jeg ønsker å få det til med denne mannen. Men synes altså de nevnte tingene er vanskelig å håndtere. Det er også så vanskelig å ta det opp med han, for selv om han for det meste fremstår fornuftig og reflektert, er det som en stor trigger hvis jeg snakker om noe som helst relasjon med det motsatte kjønn. Da låser han seg helt.

 

Hadde satt pris på andre råd enn bare: «dette er sykt», «løp», «håper noen kontakter BV», «kom deg vekk», osv. Slike råd hjelper meg lite, og vil nok hjelpe andre i lignende situasjon like lite.

Anonymkode: 0a2ea...a61

Hva er vitsen med å ønske seg andre svar når du har blokkert det eneste adekvate alternativet i åpningsinnlegget ditt? Du sier det ikke er en løsning å sette foten ned og si at det har gått for langt. Da går han, så det går ikke. Altså har du skrinlagt sunn selvhevdelse for å bli. Ergo har du ikke engang to alternativer, siden du dermed åpenbart heller ikke har tenkt å gå. Hvis du ikke skal hevde deg selv, er det bare et alternativ igjen, å fortsette på veien du er på, mot forvandlingen til dørmatte. Det kan skade datteren din også, ja. Unnskyld at jeg sier det, men jeg ser ikke andre løsninger. Pedagogiske og velformulerte taler som skal overbevise ham og nå inn til ham og gjøre ham trygg og annerledes? Velkjent dørmatte-metode, bare brukbar i fantasien, en repetitativ og utmattende praksis i det virkelige liv. Han vet at du ikke har tenkt å verken sette foten ned eller gå, så han trenger jo uansett ikke å forandre seg.

Jeg vet det er umulig å se noen beste mening i det jeg skriver, men det mennesket jeg er mest glad i i hele verden har levd på lignende vis i snart fire år. Etter å ha fortvilt og prøvd alt, har jeg måttet gi opp og akseptere at det er dette mange faktisk velger og at de nekter å akseptere de alternativene som finnes. De skal alltid ha andre alternativer enn de sunne og fortsetter straka vegen til drittland med stadig nye løsninger som gjerne bare bygger på de forrige. Det er alltid mer komplekst, men det finnes aldri andre alternativer.

Endret 25. juni av Lava Anne