Kontrollerende kjæreste

[Trolltunge]

Du kan ikke ta med deg din datter og flytte sammen med en som ham. Det kan du bare ikke gjøre!!!!!! 

Du må komme deg bort, selv om du ikke kan tenke deg livet uten ham. Ta en kjærlighetssorg mye heller enn at du og din datter blir ødelagt for livet. Kom deg unna! 

Les i tråden øverst I samliv og kjærlighet om du trenger informasjon om hvordan slike forhold utvikler seg. Han har ikke røde flagg, de er gigantiske blodrøde, og du tenker å flytte sammen med ham, MED datteren din på 14 år. I svært sårbar alder. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.6.2025 den 1.43):

Nå skal vi flytte sammen, og sammen med oss skal også dattera mi på 14 som jeg er aleneforsørger for, bo.

Anonymkode: 0a2ea...a61

Nei, det skal dere ikke.

Dersom bare noe av det du har skrevet her stemmer så må du ikke finne på å utsette datteren din og deg selv for dette. Dette _må_ dere få snakket ut om om dere skal gå noe videre. Og ikke i sofaen en kveld hvor han har anledning til å snakke deg rundt. Jeg foreslår familievernkontor eller noe slikt. Ta gjerne en time alene du først og ta opp alt det du har skrevet her.

Anonymkode: 38bb1...4b2

[AnonymBruker]

Ta kontakt med barnevernet og fortell at du har tenkt å flytte inn i et voldelig hjem, og at de må finne noen som er egnet til å ha omsorgen for henne. 

Anonymkode: c9710...8d8

[Pingvinen]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Er det viktigre for deg å ha samboer enn hvordan han er mot deg?

Anonymkode: 4639a...304

Tydeligvis. Dette er jo helt sykt. Mye bedre å være alene enn å være i ett sånt forhold

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (På 23.6.2025 den 1.43):

Jeg føler meg helt rådvill og føler ikke at jeg kan spørre noen jeg kjenner om dette. Håper jeg her kan få noen gode råd. Jeg har vært sammen med en mann i to år. Han har en rekke veldig gode kvaliteter: Han får meg til å le som ingen andre, han er klok, god samtalepartner, omtenksom, snill og vi har fantastisk sex. Han fremstår som trygg, solid og sikker på seg selv. Nå skal vi flytte sammen, og sammen med oss skal også dattera mi på 14 som jeg er aleneforsørger for, bo. Men det er flere ting som bekymrer meg ved han. Utover i forholdet har han vist en stadig mer kontrollerende side: Han reagerer veldig kraftig hvis jeg snakker med menn selv om det er helt uskyldige samtaler og helt naturlig at jeg snakker med dem - det kan være kolleger, naboer eller fedre til vennene til dattera mi. Hvis noen snakker med meg, tolker han det nesten alltid som om de er interessert i meg, og tanken på det kan gjøre han skikkelig opprørt. Det hjelper ikke at jeg sier at jeg føler meg sikker på at de ikke har skjulte hensikter, eller at jeg forsikrer han om at jeg ikke har noen interesse for dem. Hvis det har vært en interaksjon, vil han vite hver detalj om det. Hvis det har forekommet en meldingsutveksling som i mine øyne er helt uskyldig (gjeldende jobb, dattera mi eller annet), kan han insistere på at jeg blokkerer vedkommende. Dette har skapt mange ubehagelige situasjoner for meg. Jeg føler meg tvunget til å opptre uhøflig ovenfor mannlige bekjente for å ikke opprøre han. I tillegg har jeg måtte kutte kontakten helt med menn jeg tidligere har sett på som venner. Han pleier å si at det er bedre om jeg skaper ubehag for andre enn at han skal føle ubehag. Ofte føler jeg at jeg ikke kan gjøre noe rett i hans øyne. Små situasjoner blir gjort kjempestore og kan føre meg seg timesvis med diskusjon/krangling. Innimellom vil han også kontrollere alt på PC-en og mobilen min. Jeg vil legge til at jeg føler meg helt sikker på at han aldri ville opptrådd upassende ovenfor det motsatte kjønn. Han er nemlig veldig opptatt av at dette skal gå begge veier. Problemet er at jeg føler det blir så ekstremt, at han dikterer hvordan det skal være, og at jeg aldri klarer å leve opp til det han mener er riktig oppførsel. Jeg føler også at hans krav går på bekostning av det jeg føler er greit. I tillegg er jeg redd for hvordan hans kontrollerende adferd skal påvirke dattera mi, for hun har helt sikkert (dessverre) fått med seg at det har vært noen opphetete samtaler om dette. Jeg håper jeg kan få noen seriøse svar på dette. Og det er ikke en løsning å bare sette foten ned og si at dette er å gå for langt. Om jeg gjør det, sier han bare at om jeg ikke kan godta det, kan vi ikke være sammen. Jeg elsker virkelig denne mannen og vil så gjerne at vi skal få det fint sammen. Jeg klarer ikke å se for meg livet uten han.

Anonymkode: 0a2ea...a61

Hvorfor elsker du denne mannen? Dette her hadde jeg aldri giddet. Og du skal være et godt forbilde til din datter. Ikke lær henne at hun skal finne seg i slik dritt når hun får seg kjæreste. Nei jeg syns du skal avslutte dette. Om ikke for din egen del, men definitivt for din datters del

[AnonymBruker]

TS, her. Setter pris på alle som har svart og noen få av disse svarene får meg virkelig til å tenke. Men jeg må si at jeg synes de fleste svarer som om det er helt svart/hvitt, og som om det å gå fra han burde vært så innmari enkelt og opplagt. Det er jo mye mer komplekst enn det. Derfor vil jeg nyansere det hele litt.

 

Dette er en mann som betyr innmari mye for meg. Han har virkelig vært der for meg i tunge stunder, og han er en fantastisk samtalepartner. Han er omsorgsfull og snill, også ovenfor familien min. Noen sier at han etter hvert vil isolere meg fra familie og venninner. Det kan jeg aldri tenke meg. Han setter pris på de gode venninnerelasjonene mine, og synes bare det er hyggelig at jeg tilbringer tid med dem. I tillegg er han veldig opptatt av at både jeg og han skal ha et godt forhold til familien min. Han har en jobb der han hjelper folk som sliter, og jeg vet at han er veldig flink i jobben sin. Jeg vet også at denne mannen ville gjort alt for de han er glad i, meg inkludert.

 

Men så har han sine ting som han sliter med, mye av det er sannsynligvis pga ting han har opplevd i oppveksten. Og dette har nok bidratt til at han har fått et så stort kontrollbehov. 
 

Jeg ønsker å få det til med denne mannen. Men synes altså de nevnte tingene er vanskelig å håndtere. Det er også så vanskelig å ta det opp med han, for selv om han for det meste fremstår fornuftig og reflektert, er det som en stor trigger hvis jeg snakker om noe som helst relasjon med det motsatte kjønn. Da låser han seg helt.

 

Hadde satt pris på andre råd enn bare: «dette er sykt», «løp», «håper noen kontakter BV», «kom deg vekk», osv. Slike råd hjelper meg lite, og vil nok hjelpe andre i lignende situasjon like lite.

Anonymkode: 0a2ea...a61

[Mardina]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

TS, her. Setter pris på alle som har svart og noen få av disse svarene får meg virkelig til å tenke. Men jeg må si at jeg synes de fleste svarer som om det er helt svart/hvitt, og som om det å gå fra han burde vært så innmari enkelt og opplagt. Det er jo mye mer komplekst enn det. Derfor vil jeg nyansere det hele litt.

 

Dette er en mann som betyr innmari mye for meg. Han har virkelig vært der for meg i tunge stunder, og han er en fantastisk samtalepartner. Han er omsorgsfull og snill, også ovenfor familien min. Noen sier at han etter hvert vil isolere meg fra familie og venninner. Det kan jeg aldri tenke meg. Han setter pris på de gode venninnerelasjonene mine, og synes bare det er hyggelig at jeg tilbringer tid med dem. I tillegg er han veldig opptatt av at både jeg og han skal ha et godt forhold til familien min. Han har en jobb der han hjelper folk som sliter, og jeg vet at han er veldig flink i jobben sin. Jeg vet også at denne mannen ville gjort alt for de han er glad i, meg inkludert.

 

Men så har han sine ting som han sliter med, mye av det er sannsynligvis pga ting han har opplevd i oppveksten. Og dette har nok bidratt til at han har fått et så stort kontrollbehov. 
 

Jeg ønsker å få det til med denne mannen. Men synes altså de nevnte tingene er vanskelig å håndtere. Det er også så vanskelig å ta det opp med han, for selv om han for det meste fremstår fornuftig og reflektert, er det som en stor trigger hvis jeg snakker om noe som helst relasjon med det motsatte kjønn. Da låser han seg helt.

 

Hadde satt pris på andre råd enn bare: «dette er sykt», «løp», «håper noen kontakter BV», «kom deg vekk», osv. Slike råd hjelper meg lite, og vil nok hjelpe andre i lignende situasjon like lite.

Anonymkode: 0a2ea...a61

Du har virkelig skylapper på du, men innser det ikke selv 😳 Det er faktisk litt skremmende 😳 

Dette forholdet vil ikke bli bedre. Les over mitt og et par andre svar du har fått en gang til og prøv å ta til deg det vi skriver til deg. Vi skriver det ikke for å være slem, men for å prøve å få deg på andre tanker. Du fremstår faktisk som ganske naiv. Tenker du ikke på datteren din oppi alt dette? Barn får med seg mye mer enn man tror. Og hun har garantert merket hvordan denne idioten av en mann har behandlet deg. For ja, han er en idiot, selv om du ikke ser han på den måten. 

Jeg dater selv en mann med litt bagasje og som ikke bare har hatt det bra opp gjennom årene. Men han har aldri vært slem mot meg og stiller alltid opp for meg (og sine venner) om jeg bare trenger å prate. Rett og slett en utrolig god mann. Man kan nemlig oppføre seg, selv om man har opplevd vonde ting i oppveksten. 

En mann med et så stort kontrollbehov som din mann har, vil ikke bli bedre. Med mindre han er villig til å f.eks få i terapi OG jobbe med seg selv. 

[Bålkaffe]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

TS, her. Setter pris på alle som har svart og noen få av disse svarene får meg virkelig til å tenke. Men jeg må si at jeg synes de fleste svarer som om det er helt svart/hvitt, og som om det å gå fra han burde vært så innmari enkelt og opplagt. Det er jo mye mer komplekst enn det. Derfor vil jeg nyansere det hele litt.

 

Dette er en mann som betyr innmari mye for meg. Han har virkelig vært der for meg i tunge stunder, og han er en fantastisk samtalepartner. Han er omsorgsfull og snill, også ovenfor familien min. Noen sier at han etter hvert vil isolere meg fra familie og venninner. Det kan jeg aldri tenke meg. Han setter pris på de gode venninnerelasjonene mine, og synes bare det er hyggelig at jeg tilbringer tid med dem. I tillegg er han veldig opptatt av at både jeg og han skal ha et godt forhold til familien min. Han har en jobb der han hjelper folk som sliter, og jeg vet at han er veldig flink i jobben sin. Jeg vet også at denne mannen ville gjort alt for de han er glad i, meg inkludert.

 

Men så har han sine ting som han sliter med, mye av det er sannsynligvis pga ting han har opplevd i oppveksten. Og dette har nok bidratt til at han har fått et så stort kontrollbehov. 
 

Jeg ønsker å få det til med denne mannen. Men synes altså de nevnte tingene er vanskelig å håndtere. Det er også så vanskelig å ta det opp med han, for selv om han for det meste fremstår fornuftig og reflektert, er det som en stor trigger hvis jeg snakker om noe som helst relasjon med det motsatte kjønn. Da låser han seg helt.

 

Hadde satt pris på andre råd enn bare: «dette er sykt», «løp», «håper noen kontakter BV», «kom deg vekk», osv. Slike råd hjelper meg lite, og vil nok hjelpe andre i lignende situasjon like lite.

Anonymkode: 0a2ea...a61

Min mishandler var også en god samtalepartner, virket å elske meg dypt og inderlig, var der for meg når jeg sleit, var snill mot meg og alle rundt meg, snakket fint om vennene mine og familien min, ville at jeg skulle finne på ting med de alle. I starten. 

Jeg flyttet inn med han og alt det endret seg. Absolutt alt. Små ting ble blåst opp til store ting, så store ting at det ble kranglet om det over flere dager, på slutten så jagde han meg fra rom til rom, jeg var så utslitt og ville bare sove, men det tillot han meg ikke. Forsøkte jeg å låse meg inne på badet, kom det trusler om alt mulig rart og han ville forsøke å bryte ned døra. 

Det startet på akkurat samme måte som du forteller om, kontrollbehov, sjalusi ovenfor først mannlige kjente, deretter kvinnelige. Ville se på alt på pcen min, telefonen min, jeg fikk ikke lov til å ha telefonsamtaler i fred, han skulle sitte der og høre på alt som ble sagt. 

Men jeg var også som deg, jeg skulle holde ut, jeg skulle hjelpe han, jeg skulle ikke rømme bare fordi det "var litt vanskelig". Det holdt på å ta livet av meg. 

Jeg beklager at jeg er så hard, men dette er fremtiden din, om du fortsetter forholdet med denne mannen. Hva hadde du fortalt til ei venninne om hun hadde kommet med samme problem til deg? Barnet ditt? Hadde du godtatt dette?

[exictence]

AnonymBruker skrev (På 23.6.2025 den 1.43):

 

Og det er ikke en løsning å bare sette foten ned og si at dette er å gå for langt.

Det er sant. Det nytter ikke. Han er som han er, og han vil fortsette å være som han er.

AnonymBruker skrev (På 23.6.2025 den 1.43):

 

Om jeg gjør det, sier han bare at om jeg ikke kan godta det, kan vi ikke være sammen.

Ja, han sier det selv. Du må bare godta det.

Hvis ikke du vil leve med det, så må du gå. 

Beklageligvis kommer dette til å plage deg mer og mer. Det er lettere å ta steget å gå nå. Det blir vanskelig og vondt for deg nå, men enda vanskeligere og vondere senere.  

AnonymBruker skrev (På 23.6.2025 den 1.43):

 

 

Jeg elsker virkelig denne mannen og vil så gjerne at vi skal få det fint sammen. Jeg klarer ikke å se for meg livet uten han.

Det nytter kanskje ikke hva andre sier. Jeg har vært der selv. Mange år av mitt liv var ikke noe godt.

AnonymBruker skrev (På 23.6.2025 den 1.43):

Anonymkode: 0a2ea...a61

 

[AnonymBruker]

Virker som at du vil gi ham en sjanse fordi han har en trøblete barndom og du er den reddende engelen. Jeg ser den, men hvem skal redde deg når han har fått deg til å kutte ut alle rundt deg og du må leve med traumer for resten av livet? For det er det som skjer. Jeg sliter fortsatt med alvorlige traumer selv om det er mange år siden.

Anonymkode: 857fb...054

[Jdz]

Vil egentlig bare si at dette etter all sannsynlighet aldri blir bedre. Sannsynligvis verre, basert på bitter erfaring.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.6.2025 den 1.43):

Nå skal vi flytte sammen, og sammen med oss skal også dattera mi på 14 som jeg er aleneforsørger for, bo.

I tillegg er jeg redd for hvordan hans kontrollerende adferd skal påvirke dattera mi, for hun har helt sikkert (dessverre) fått med seg at det har vært noen opphetete samtaler om dette.

Anonymkode: 0a2ea...a61

For det første kommer du med mange grunner til at du selv bør bort.

Men du er mor. Først og fremst mor. Hva er det du vil utsette barnet ditt for? En mor som går til grunne?

Anonymkode: 129b5...ec3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

TS, her. Setter pris på alle som har svart og noen få av disse svarene får meg virkelig til å tenke. Men jeg må si at jeg synes de fleste svarer som om det er helt svart/hvitt, og som om det å gå fra han burde vært så innmari enkelt og opplagt. Det er jo mye mer komplekst enn det. Derfor vil jeg nyansere det hele litt.

 

Dette er en mann som betyr innmari mye for meg. Han har virkelig vært der for meg i tunge stunder, og han er en fantastisk samtalepartner. Han er omsorgsfull og snill, også ovenfor familien min. Noen sier at han etter hvert vil isolere meg fra familie og venninner. Det kan jeg aldri tenke meg. Han setter pris på de gode venninnerelasjonene mine, og synes bare det er hyggelig at jeg tilbringer tid med dem. I tillegg er han veldig opptatt av at både jeg og han skal ha et godt forhold til familien min. Han har en jobb der han hjelper folk som sliter, og jeg vet at han er veldig flink i jobben sin. Jeg vet også at denne mannen ville gjort alt for de han er glad i, meg inkludert.

 

Men så har han sine ting som han sliter med, mye av det er sannsynligvis pga ting han har opplevd i oppveksten. Og dette har nok bidratt til at han har fått et så stort kontrollbehov. 
 

Jeg ønsker å få det til med denne mannen. Men synes altså de nevnte tingene er vanskelig å håndtere. Det er også så vanskelig å ta det opp med han, for selv om han for det meste fremstår fornuftig og reflektert, er det som en stor trigger hvis jeg snakker om noe som helst relasjon med det motsatte kjønn. Da låser han seg helt.

 

Hadde satt pris på andre råd enn bare: «dette er sykt», «løp», «håper noen kontakter BV», «kom deg vekk», osv. Slike råd hjelper meg lite, og vil nok hjelpe andre i lignende situasjon like lite.

Anonymkode: 0a2ea...a61

Hvis det er noe som helst du kan gjøre så må det være å nekte å følge opp kontrollbehovet hans, å avvise spørsmålene og si at han er nødt til å stole på deg og at du snakker med hvem du vil. Og å skaffe hjelp til seg selv. Går ikke det vil det bare bli verre.

Anonymkode: cf99e...69e

[AnonymBruker]

Du er mor Ts. Du kan ikke ta deg råd til forhold av denne typen. Kom deg bort. Ikke la dette være det barnet ditt får vokse opp med og se moren akseptere fra andre.

Anonymkode: 3144e...f2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.6.2025 den 1.43):

Og det er ikke en løsning å bare sette foten ned og si at dette er å gå for langt. Om jeg gjør det, sier han bare at om jeg ikke kan godta det, kan vi ikke være sammen.

Anonymkode: 0a2ea...a61

DENNE MANNEN ELSKER DEG IKKE. 

Han er ikke villig til å gjøre noe for at dere skal løse dette sammen, han vil bare ha ting på sin måte.

Og ikke tvil et sekund på at det er HAN som må endre seg her - oppførselen hans er langt fra normal, den er ganske syk. Han må jobbe med seg selv og finne en måte å takle kontrollbehovet og sjalusien sin på.

Du vil ikke at datteren din skal vokse opp med dette her - skal hun virkelig lære at slike dysfunksjonelle og direkte skadelige forhold er normalt eller greit?

Om ikke du er villig til å gå for din egen skyld, så for guds skyld gjør det for henne! Dette er ikke ok på noen måte. 

Anonymkode: 23d66...dfb

[AnonymBruker]

Beklager,  dette er ikke et godt og sunt forhold. Du er allerede i et volds og kontrollregime, selv om han ikke er fysisk voldelig (ennå).

Det skjer gradvis,  og er lett å bortforklare for seg selv i begynnelsen.  Noe i deg forstår alt at dette ikke er bra. Det er derfor du spør oss. Det du oppfatter som hans supre personlighet og kjærlighet er også vanlig.  Hvis en voldsutøver var lett å gjenkjenne ville vi alle rygget i møte med dem. Derfor skjuler de seg i fin innpakning.

 Overøser deg med gode ting og kjærlighet, så du føler deg som kvinnen med stor K. Det kalles lovebombing. Bare slå det opp.

Det gode her er at du ennå ikke har blitt samboer med han. Det kan allikevel bli et stygt brudd, for han tar det nødndigvis ikke særlig bra. 

Allier deg med gode folk, foreldrene dine, en bestevenn og samle styrke til å gå. Ikke enkelt,  de som er slik som kjæresten din er også mestre på å få deg til å tvile på deg selv, var det innbilning, han er jo så grei, han sier unnskyld osv.  Igjen,  se lovebombing. Og les gjerne mer, om voldsspiralen feks. 

Masse lykke til.

 

Anonymkode: a0bbb...ba3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.6.2025 den 1.43):

Nå skal vi flytte sammen, og sammen med oss skal også dattera mi på 14 som jeg er aleneforsørger for, bo.

Du flytter selvsagt ikke sammen med denne karen!! Spesielt ikke med et barn!!! Nå MÅ du våkne opp!!! 

Anonymkode: 224ea...c5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men så har han sine ting som han sliter med, mye av det er sannsynligvis pga ting han har opplevd i oppveksten. Og dette har nok bidratt til at han har fått et så stort kontrollbehov. 

Så får han gå i terapi for dette kontrollbehovet og vise bedring over lang tid før han i det hele tatt skal bo sammen med noen, og ikke minst før han bor sammen med noen som har barn.

Du kan ikke ”fikse” ham, ts. 

Anonymkode: a53f6...9a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er en mann som betyr innmari mye for meg. Han har virkelig vært der for meg i tunge stunder, og han er en fantastisk samtalepartner. Han er omsorgsfull og snill, også ovenfor familien min. Noen sier at han etter hvert vil isolere meg fra familie og venninner. Det kan jeg aldri tenke meg. Han setter pris på de gode venninnerelasjonene mine, og synes bare det er hyggelig at jeg tilbringer tid med dem. I tillegg er han veldig opptatt av at både jeg og han skal ha et godt forhold til familien min. Han har en jobb der han hjelper folk som sliter, og jeg vet at han er veldig flink i jobben sin. Jeg vet også at denne mannen ville gjort alt for de han er glad i, meg inkludert.

 

Det har ikke noe å si. Han er kontrollerende og bedriver psykisk vold. Og ja, han har som mål å isolere deg. Han begynner med mennene, neste er venninnene, og familien er til slutt. Det er standard! 

ALLE har noen gode sider, men det veier ikke opp mot vold! 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men så har han sine ting som han sliter med, mye av det er sannsynligvis pga ting han har opplevd i oppveksten. Og dette har nok bidratt til at han har fått et så stort kontrollbehov. 

Også? Det unnskylder han ikke!! Slutt å unnskyld han!! Dette høres ut som et klassisk usunt og voldelig forhold. Kontrollbehovet hans vil bare øke og øke med tiden. 

Og du absolutt skal bo med han, vent til ungen din er voksen og har flyttet ut. Ikke dra tenåringen din inn i dette!

Anonymkode: 224ea...c5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ønsker å få det til med denne mannen. Men synes altså de nevnte tingene er vanskelig å håndtere. Det er også så vanskelig å ta det opp med han, for selv om han for det meste fremstår fornuftig og reflektert, er det som en stor trigger hvis jeg snakker om noe som helst relasjon med det motsatte kjønn. Da låser han seg helt.

 

Han låser seg helt, han er ikke villige til å gjøre noe eller endre noe. Det burde jo være verdens største røde flagg for deg!! 

Anonymkode: 224ea...c5e