Når tvilen kommer, hva da?

[AnonymBruker]

Det finnes en egen type utmattelse som ikke handler om søvnmangel eller stress , men om å være alene i noe alle rundt deg har meninger om, uten at én eneste av dem faktisk bærer det med deg.

Jeg er alene med et barn som strever. Med psykisk smerte, indre kaos, uro, svingninger og et konstant behov for trygghet.

Jeg står i det. Hver eneste dag. Og likevel er det jeg som må forsvare meg.

Jeg møter mennesker som mener jeg gjør for mye. Og andre som mener jeg gjør for lite. Folk som sier jeg beskytter for mye, og de som sier jeg er for hard. De kjenner meg ikke. De kjenner ikke henne. De kjenner ikke kveldene mine.

Menvet.tror de vet...

De vet ikke hvordan det er å stå i døråpningen mens barnet ditt skriker at hun hater deg, at alt du gjør er feil når alt du egentlig prøver å gjøre er å forsikre deg om at hun fortsatt er trygg.

De vet ikke hvordan det er å sitte på sengekanten med hjertet i halsen fordi du ikke tør å legge deg i frykt for hva du kan våkne til.

De vet ikke hvordan det er å håndtere panikk og raseri, skyld og redsel, mellom å bli elsket og avvist samtidig av ditt eget barn.

Men de mener... Og de dømmer...

Også min egen familie. Søsken som burde visst bedre, som faktisk har stått i det selv. Som vet hvordan dette er men likevel bruker den mot meg.

Som forteller meg at jeg er problemet fordi jeg er mann, fordi jeg er sliten, men står støtt.

I kveld har vi hatt en ny runde, panikk og angst over det som egentlig er en bagatell. Kroppen er i full alarm, søvnen kan jeg glemme. Enda en våkenatt. Avgjørelsen jeg kanskje må ta i morgen kommer nok til å bli møtt som den pleier. Det er ikke helsen til min barnet mitt jeg beskytter, det er meg selv og jeg er problemet. 

Det verste er ikke anklagene. Det verste er tvilen de planter. For etter så mange år i er det klart jeg begynner å lure.

Er det jeg som er problemet? Er det jeg som har forvrengt virkelighetsbildet mitt for å overleve?

For jeg gjør feil, selvsagt gjør jeg det. Jeg er menneske. Men jeg står i det. Jeg blir værende.

Jeg setter henne først selv når det koster meg alt. Og det burde vært nok.

Men i stedet er det som om alle står klare med pekefingeren, men ingen med utstrakt hånd. Som om det å vise hvor vanskelig det er, gjør deg mistenkelig. Som om det å være sliten gjør deg uegnet.

Men vet du hva? Jeg skal igjen stå med rak rygg når min datter våkner. Jeg skal stå i det for henne. Jeg skal ta denne kampen. Jeg skal ta disse avgjørelsene og håpe på at jeg ikke knekker.

Jeg skal bli igjen når alle andre snur ryggen, jeg skal fortsette å møte skrik med ro, jeg skal stå tåle panikk, og bli hatet og likevel være der dagen etter,

Tvilen er der, den slipper ikke taket, men jeg holder meg flytende med å velge å tro:

- Det er ikke svakhet.

- Det er styrke.

- Det er kjærlighet.

Og det er jævlig vanskelig og ensomt.

Vanligvis har jeg troen på meg selv og at det jeg gjør er rett. Jeg håper virkelig den troen er tilbake i morgen.

Anonymkode: b7b52...1e7

[AnonymBruker]

Det er rart hvordan de som står på utsiden ofte roper høyest om hva som burde vært gjort annerledes mens de som faktisk står i det, knapt får puste.

Det krever mer styrke enn folk aner å bli stående når du føler deg alene, mistenkeliggjort og utmattet og likevel velger å møte barnet ditt med trygghet og ro. Ikke fordi det er lett, men fordi det er riktig.

Du gjør det som trengs. Du bærer. Du står i det. Og det er mer enn nok. Jeg forstår. Jeg ser deg. Håper dagen i dag ble bedre.

Anonymkode: 860f9...cbe

[AnonymBruker]

Enig. For meg var det egentlig siste del av det å bli voksen. Realisasjonen om det til syvende og sist kun er deg selv som bærer sorgene og gledene dine i livet. Fuck alle andre.

Stol på deg selv og ta en og en dag. Du gjør det riktige.

Mitt eneste tips - del mindre av private og personlige ting med andre. Da får de mindre å si. Ikke si noe. 

Anonymkode: ca735...2aa