Er dette normale følelser før fødsel? Lei av å være gravid, men lengter ikke etter fødsel

[AnonymBruker]

Har vel egentlig følt på det store deler av graviditeten. At alle andre er mer gira og lengtende enn meg. Jeg er nok litt pessimistisk av natur, og jeg tror på en måte ikke før jeg ser det at det kommer et helt og friskt barn ut av dette. Folk rundt meg tar selvfølgelig dette som en selvfølge. Derfor tror jeg også at jeg holder gleden og lengselen litt på avstand. Jeg tenker egentlig mest på alt det negative man hører om å få barn - søvnmangelen, problemer med parforholdet, depresjoner og kroppslige plager. Klarer ikke se for meg det fine. Min mor og andre er helt hodestups forelska i den lille allerede, mens jeg har nok en større avstand til det hele, til tross for at jeg er høygravid! Jeg kan nesten synes det er irriterende med alle som skal glede seg og forventer stor entusiasme fra meg. Jeg tør ikke glede meg noe særlig, rett og slett. Men kjenner jo et savn etter å møte den lille i magen! Alt dette kombinert med en fødselsangst gjør at jeg på en måte bare vil bli værende i dette limbolandet mellom høygravid og fødende... Mens de rundt ikke greier å vente til at ting skal skje.. Føler meg bare så fæl, og allerede som en dårlig mamma.

 

Lurer derfor på om noen har opplevd noe lignende det det likevel har gått bra?

Anonymkode: ca4a4...a13

[AnonymBruker]

Dette du sier om at du tenker på de negative aspektene ved å få barn samt at du ikke tror det kommer et friskt og levende barn ut av dette, kan det handle om f.eks det å være så redd for at noe fælt skal skje og barnet blir sykt eller dør, så du prøver å beskytte deg selv ved å ikke "get your hopes up"?  At tanken bak det kan være at hvis du fokuserer på det negative, så vil liksom ikke sorgen bli så stor hvis du mister barnet? 

Du sier du også har fødselsangst. Er du en litt engstelig person generelt som grubler og bekymrer deg mye, og at negative tanker får litt overtaket? Har du jobbet med dette noen gang? 

Anonymkode: e5000...534

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Dette du sier om at du tenker på de negative aspektene ved å få barn samt at du ikke tror det kommer et friskt og levende barn ut av dette, kan det handle om f.eks det å være så redd for at noe fælt skal skje og barnet blir sykt eller dør, så du prøver å beskytte deg selv ved å ikke "get your hopes up"?  At tanken bak det kan være at hvis du fokuserer på det negative, så vil liksom ikke sorgen bli så stor hvis du mister barnet? 

Du sier du også har fødselsangst. Er du en litt engstelig person generelt som grubler og bekymrer deg mye, og at negative tanker får litt overtaket? Har du jobbet med dette noen gang? 

Anonymkode: e5000...534

Takk for svar. Er nok engstelig av meg, men fungerer veldig bra til tross. Jeg glemte å nevne i HI at jeg tidligere har mistet en graviditet i MA, hvor jeg hadde omfavnet graviditeten og barnet veldig helt fra start. Mistet tidlig ,men det var likevel brutalt.Denne gangen har jeg på en måte holdt pusten hele tiden, og nå som det faktisk ser ut til å gå bra så føler jeg at jeg må jobbe litt med å forstå det!

Anonymkode: ca4a4...a13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Takk for svar. Er nok engstelig av meg, men fungerer veldig bra til tross. Jeg glemte å nevne i HI at jeg tidligere har mistet en graviditet i MA, hvor jeg hadde omfavnet graviditeten og barnet veldig helt fra start. Mistet tidlig ,men det var likevel brutalt.Denne gangen har jeg på en måte holdt pusten hele tiden, og nå som det faktisk ser ut til å gå bra så føler jeg at jeg må jobbe litt med å forstå det!

Anonymkode: ca4a4...a13

Første graviditeten min endte i SA. Jeg var redd noe skulle gå galt fra start, og neste graviditet gjorde jeg som deg - holdt pusten og venta på at fødselen skulle være overstått. Der hjalp å komme over milepælene, men jeg turte ikke glede meg før barnet faktisk var født. 

Anonymkode: 3fdf7...7de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Første graviditeten min endte i SA. Jeg var redd noe skulle gå galt fra start, og neste graviditet gjorde jeg som deg - holdt pusten og venta på at fødselen skulle være overstått. Der hjalp å komme over milepælene, men jeg turte ikke glede meg før barnet faktisk var født. 

Anonymkode: 3fdf7...7de

Har det gått bra med tilknytning osv siden likevel? Regner jo med det, men sitter med mye skyldfølelse❤️

Anonymkode: ca4a4...a13

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen. Jeg opplevde en SA, og det tok ellers vinter og vår før jeg klarte å bli gravid igjen. Jeg tror det er en forsvarsmekanisme ja. Min fødsel ble ganske krevende, men det kom ut et friskt barn (tilsynelatende i alle fall, jeg tar fortsatt forbehold...). Tror tankene dine er normale når man har mistet noe eller ønsker noe veldig sterkt, vi prøver å beskytte oss. Med det sagt, er det like viktig å prøve å nyte. Fremtiden kjenner ingen, men det å bruke energi på å bekymre seg mye hjelper heller ikke. Ønsker deg lykke til med det hele. 

Anonymkode: 64dea...261

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for svar. Er nok engstelig av meg, men fungerer veldig bra til tross. Jeg glemte å nevne i HI at jeg tidligere har mistet en graviditet i MA, hvor jeg hadde omfavnet graviditeten og barnet veldig helt fra start. Mistet tidlig ,men det var likevel brutalt.Denne gangen har jeg på en måte holdt pusten hele tiden, og nå som det faktisk ser ut til å gå bra så føler jeg at jeg må jobbe litt med å forstå det!

Anonymkode: ca4a4...a13

Det er forståelig. 

Jeg synes mange har et stort fokus på det negative ved å få barn, og jeg var litt ambivalent da jeg var gravid pga dette. Jeg fikk en kolikkbaby som fortsatt har det etter 6 måneder og jeg har sovet særdeles lite hele denne tiden, men det går bra. Man blir vant på et vis. Den eneste måten jeg (og baby) får LITT søvn på er at baby ligger på siden klint inntil meg hele natten. Da sover vi kanskje opptil en time eller to i strekk på det lengste 🙈 Og når morgenen kommer og han slår opp øynene og jeg prater til han, så skjønner han at det er morgen og han gir meg verdens største smil og spreller med armer og bein fordi han er så glad ♥️ Og da er det verdt hvert eneste sekund med våkennetter byssende på yogaballen. 

Jeg gruet meg forøvrig også til fødsel. Lurte på om rier var så vondt som de skulle ha det til osv, og hvordan jeg kom til å takle det. Rakk vel ikke å bli høygravid engang før jeg plutselig fikk svangerskapsforgiftning og nesten før jeg visste ordet av det måtte baby ut med keisersnitt, så det ble liksom ikke noe av det jeg hadde gruet meg til i det hele tatt. Det ble noe helt annet. Så den gruingen var liksom helt nytteløs. Så derfor er det jo ikke vits å gå og gruble på det, for det blir sjeldent som man tenkte uansett.

Anonymkode: e5000...534

[AnonymBruker]

Jeg er også høygravid og kjenner på nøyaktig det samme som du beskriver. Jeg har aldri opplevd abort, men dette er mitt andre barn og første gang ble jeg veldig tatt på senga av hele fødsel-barsel greiene. Jeg syns det var helt jævlig, rett og slett. Så jeg gruer meg veldig til det, jeg klarer ikke helt å glede meg over barnet som skal komme fordi jeg vet jeg må føde, brystspreng, vondt underliv, tilnærmet null søvn og egentid osv 😅 I tillegg synes jeg ikke det er noe stas å ha en baby. Jeg vet det er "forbudt" for en dame å si sånt, men jeg syns det var pyton. Jeg liker bedre når de er litt større 😅 All "dritten" konner liksom før det koselige så det gjør det utfordrende å glede seg... 

Det som trøster meg er det første barnet mitt  Jeg VET det blir bedre, jeg VET hen blir større og mer selvstendig. Jeg vet at parforholdet kommer tilbake, egentiden kommer tilbake, barnet blir mer "spennende" og gir mer tilbake enn en baby gjør. Det blir bra! Man må bare overleve den første tiden først. Jeg vet også at det kommer ut et (trolig) friskt barn som jeg vil bli så utrolig glad i - selv om det virker veldig fjernt nå mens hen er i magen. Så det finner jeg god trøst i  Det er vel egentlig hele grunnen til at jeg er gravid igjen.. Skulle jeg tenkt på kun svangerskap, fødsel og barsel hadde det nok ikke blitt flere - for denne delen er ikke noe for meg 🤭

Anonymkode: 9182c...28b

[Rotemor]

Tenker det er veldig naturlig å både være lei og engstelig.

Jeg bar frem fire barn og følte meg trygg på at alle var friske (det var de også, heldigvis), men jeg likte overhode ikke å gå gravid siste 2-3 månedene med noen av dem. Lengtet etter å få tilbake kroppen og friheten mer enn å få babyene. Men det endret seg i samme øyeblikk de var født alle som en. 

[Hmmmmmm]

Jeg tenkte også sånn da jeg fikk barn, hater svangerskapet. Gruet meg ikke til fødsel da, men jeg ønsket ikke å kjøpe så mye til barnet før det ble født. Ønsket ikke å bruke masse penger på baby ting om barnet døde under fødsel. 
 

Så far stresset for å kjøpe bil stol og vogn når jeg var på sykehuset. Måtte også låne klær med hjem fra sykehuset til barnet. 
For meg så er det ikke en selvfølge at barnet overlever fødsel. Hadde null følelser til det ufødte barnet. Det kom etter hvert. Jeg er også en som ikke romantiserer alt 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er helt naturlige tanker å ha, spesielt med utgangspunkt i historien din♥️

Jeg har ikke lik historie, men kan dele litt: 

når jeg ventet førstemann var mannen under utredning for en stor diagnose. Vi skjønte hvilken vei det gikk, og det begynte gå opp for meg at jeg kom sannsynligvis til å fungere som en alenemor på veldig mye av de praktiske tingene i hverdagen. Jeg var sliten, lei meg, følte jeg ville bringe et barn i et kaotisk liv og ja.. i det hele tatt. Sendte en melding til hun som har positiv fødsel kurset i desperasjon og spurte «men hva gjør man når man er blitt deprimert og har null lengsel etter å føde?». Fikk kurset Tilsendt gratis noen dager før fødsel faktisk 🙈😂 men ja, jeg skjønner følelsen din, tror jeg?♥️

Jeg fikk en heftig fødsel, for pga egen diagnose måtte jeg igangsettes. Det endte i KS. Når Babyen kom «opp for å hilse på» var jeg helt fjern, følte ikke for å være borti hen omtrent 😭 Etter fødsel hadde jeg strengt  tatt bare lyst å gjemme meg under dyna, enn å forholde meg til en liten baby som trengte meg. Noe jeg har dårlig samvittighet for I dag, for som jeg elsker den ungen! Når jeg bare kom meg videre til barsel og hadde fått litt tid, var tilknytningen der med en gang. Vi har et veldig veldig fint forhold i dag!

Nå venter vi nr to, og samtidig har mannens tilstand blitt akutt forverret. Jeg kjenner på mye av de samme følelsene denne gangen, at jeg vet det vil bli en heftig periode for meg med siste tiden som høygravid, det å få baby og at mannen muligens skal bort på langvarig behandling ila barnets første måneder. I tillegg ligger det en frykt der for at fødselen skal ende som sist: bruke masse energi på igangsettelse og aktiv fødsel, for så å måtte gå gjennom KS likevel. 
 

Det som hjelper er at jeg har opplevd at selvom det er heftig så har det gått så bra, og det barnet vi har i dag gir oss så ekstremt mye glede i alt som ellers er litt vanskelig. Jeg vet det er verdt det. 
 

Men - jeg har ekstremt liten tro på egen kropp etter sist fødsel. På at jeg i det hele tatt kan klare føde, på en måte? Så det er det jeg har bedt jordmor om støtte på nå fremover de siste mnd, jeg trenger få tro på at kroppen min er i stand til en vaginal fødsel, feks 😅

Jeg anbefaler virkelig å snakke åpent med jordmor!♥️

Anonymkode: fb5dc...4ff

[AnonymBruker]

Klart at moren din og andre er hodestups entusiastiske - det er jo ikke de som skal ha dette store nye ansvaret i fanget 24/7. De skal bare komme på besøk og holde og ta bilder. Så det er helt naturlig at det er foreldrene og særlig som mor tenker både på glede og ansvar før fødsel - og ikke minst etter! 

Anonymkode: 5dfd3...355

[AnonymBruker]

Jeg følte mye av det samme. For meg var det også et aspekt av absurditet over det hele. Jeg klarte ikke se for meg hvordan det skulle være eller ordentlig forstå at det som var inni magen var en baby, før jeg så den. Hadde lite erfaring med babyer fra før også. 

Synes og mange på slutten maser om at de så gjerne vi føde snart og helst før tiden og bli ferdige osv. Jeg håpet at baby skulle holde seg inne til termin så jeg fikk de 3 ukene med perm og fikk slappet av litt og ordnet de siste tingene  Ønsket ikke gå på overtid men ville heller ikke føde før termin! Og jeg var jo sliten og hadde vondt, men akkurat siste par ukene så lettet mye av bekkensmertene og det var jo også lov å bare være masse i ro hjemme. Følte meg bedre på slutten. Endte med å føde dagen etter termin så hadde flaks der 😄

Jeg slet nok litt med tilknytning i starten også. Fikk ikke den umiddelbare forelskelsen og hadde en del angst og nedstemthet i barseltiden. Mye stress over at jeg skulle ta vare på babyen og om jeg klarte det bra nok. Men det gikk seg til og elsker barnet mitt nå  

Anonymkode: 3d46f...f73

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Var aldri helt super entusiastisk til graviditeten. Hadde mye smerter i graviditeten men fortsatt så lengtet jeg ikke til fødsel. Tenkte  mer rundt det å få slappet av, nyte parforholdet før det ble satt på prøve, sove før det ventet ett hav av våkenetter osv. Samt litt angst for å føde igjen. Og stresset over at noe kunne skje under fødsel så baby skulle bli skadet. 

Endte opp med å føde 10 dager før termin, og morsfølelsen/lykkefølelsen kom med engang til min store overraskelse. Fikk ingen plager, baby var frisk å blid sovebaby fra dag 1, så alt det jeg hadde grudd meg til, skjedde ikke 😊

Anonymkode: 488cc...875

[AnonymBruker]

Det høres ut som helt normale følelser, TS.

Anonymkode: c3be5...1b7