Dere med "hard hud" som ikke tar dere nær av ting, hjelp!

[AnonymBruker]

Det hører med til historien at jeg har traumer og jobber med det, så skjønner jo at jeg har litt gamle sår jeg må gå litt dypere i. 

Men jeg lurer på med dere som oppriktig ikke bryr dere om folk som dømmer, kritiserer, kommenterer osv. hvordan gjør dere det? Hva er det som ligger i bunn hos dere som gjør at det ikke affiserer dere? 

Noen f.eks kommenterer utseende som er rart, stygg bolig/bil/klær osv. Kommenterer negativt på væremåte, hva det måtte være. Dømmer dere for valgene dere tar med barna, med boligen, med jobben, med familien. Og så bare bryr dere dere ikke. Hva ligger under? Glad i seg selv? 

Alltid vært sånne eller noe dere har lært, hvordan? 

Anonymkode: 1d3df...fc3

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært trygg i meg selv. Hvem jeg er, og hva jeg står for. 

Jeg klarer fint å skille evalueringer, konstruktiv kritikk, og gode tilbakemeldinger - det kan såre litt, men det er også noe jeg setter pris på. Og det jeg samlet kaller barnslig atferd (nedlatende kommentarer, blikk, stikk, ting som går på utseendet..) Det siste er bare fordummende, så det eneste som går inn må meg er hvor umoden personen er. Og at det jeg hører eller ser bare er ydmykende - for den som sier det. Jeg klarer ikke se på dem som noe annet enn ganske enkle. 

Og det synes på uttrykket mitt, reaksjonen min, og responsen min. Ikke noe forsvar, bare et smil, eller noe helt kort (om det er din mening). Og da faller de raskt helt gjennom. 

Anonymkode: 5e850...a56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har alltid vært trygg i meg selv. Hvem jeg er, og hva jeg står for. 

Jeg klarer fint å skille evalueringer, konstruktiv kritikk, og gode tilbakemeldinger - det kan såre litt, men det er også noe jeg setter pris på. Og det jeg samlet kaller barnslig atferd (nedlatende kommentarer, blikk, stikk, ting som går på utseendet..) Det siste er bare fordummende, så det eneste som går inn må meg er hvor umoden personen er. Og at det jeg hører eller ser bare er ydmykende - for den som sier det. Jeg klarer ikke se på dem som noe annet enn ganske enkle. 

Og det synes på uttrykket mitt, reaksjonen min, og responsen min. Ikke noe forsvar, bare et smil, eller noe helt kort (om det er din mening). Og da faller de raskt helt gjennom. 

Anonymkode: 5e850...a56

Hvis disse umodne personene er folk du må omgås, enten familiemedlemmer eller kollegaer, hvordan forholdet du deg til det over tid? Takk for helt supert innlegg. Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan den tryggheten føles, har vært utrygg hele livet. 

TS

Anonymkode: 1d3df...fc3

[AnonymBruker]

Hm, for min del må det være kombinasjonen av at jeg tar gjennomtenkte valg, og ikke klarer å ta andre så seriøst. 
 

Så hva naboen, kollegaen eller gud vet hvem, måtte mene om noe av det jeg gjør eller har på meg eller uansett, det bryr meg overhodet ikke. 

Anonymkode: d6748...181

[Salamandra]

Har noe med å være trygg på hvem man er tenker jeg. Og så er det forskjell på om det er en person som sier en ting eller om det er noe man stadig får høre fra flere ulike personer. Hvis det er et gjentagende mønsker kan det jo hende det er verdt å reflektere litt rundt det noen måtte ha av kritikk.

Utover det er jeg selv fullstendig klar over mine styrker og svakheter, og tar fullt eierskap til begge deler. Jeg er snart femti og det er klart at utseendet mitt ikke er så duggfriskt som for 20-30 år siden, men det lever jeg helt fint med. Med tanke på at jeg bruker veldig lite tid og krefter på hudpleie og denslags synes jeg at jeg ser helt ok ut for alderen, og det er egentlig det eneste jeg bryr meg om, hva jeg selv synes om meg selv. Hva andre mener er ikke så viktig for meg.
Med andre ting og, intelligens eller væremåte eller hva det måtte være, jeg liker jo ikke alle mennesker jeg heller så det er helt urealistisk at alle skal like meg tilbake. Igjen, det er bare min mening som betyr noe for meg, og jeg prøver å være min egen bestevenn og snakke pent til meg selv men også sette krav og forventninger til meg selv, helt uavhenging av andres valg og meninger. Da er man trygg på seg selv og lar seg ikke så lett vippe av pinnen av andres innfall

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det hører med til historien at jeg har traumer og jobber med det, så skjønner jo at jeg har litt gamle sår jeg må gå litt dypere i. 

Men jeg lurer på med dere som oppriktig ikke bryr dere om folk som dømmer, kritiserer, kommenterer osv. hvordan gjør dere det? Hva er det som ligger i bunn hos dere som gjør at det ikke affiserer dere? 

Noen f.eks kommenterer utseende som er rart, stygg bolig/bil/klær osv. Kommenterer negativt på væremåte, hva det måtte være. Dømmer dere for valgene dere tar med barna, med boligen, med jobben, med familien. Og så bare bryr dere dere ikke. Hva ligger under? Glad i seg selv? 

Alltid vært sånne eller noe dere har lært, hvordan? 

Anonymkode: 1d3df...fc3

Er det vanlig å få slike kommentarer? Beklager om spm mitt virker dumt, men kan du utdype av hvem du får det av og i hvilke settinger? Men jeg har aldri fått noen negative eller dømmende kommentarer i hele mitt liv, men unntak av unger kanskje og mannen om han er irritert på meg men det preller jo av som vann på gåsa hos meg. Om det foregår bak min rygg vet jeg jo ikke.. 

Anonymkode: 38967...fd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er det vanlig å få slike kommentarer? Beklager om spm mitt virker dumt, men kan du utdype av hvem du får det av og i hvilke settinger? Men jeg har aldri fått noen negative eller dømmende kommentarer i hele mitt liv, men unntak av unger kanskje og mannen om han er irritert på meg men det preller jo av som vann på gåsa hos meg. Om det foregår bak min rygg vet jeg jo ikke.. 

Anonymkode: 38967...fd8

Absolutt ikke dumt spm. Jeg tror det er lett sånn at hvis en vokser opp med vold så oppfatter man slike kritiske kommentarer oftere, en velger seg omgangskretser og folk i livet som passer inn i de tankene en har hatt om seg selv og lettere for å finne destruktive relasjoner. Jeg vet ikke om det er vanlig, men det er vanlig for meg. Og om jeg ikke får det fra andre så spiller hodet mitt av slike scenarioer for å "forberede" meg liksom. Sikkert en traumerespons. Og det kanskje du ville bare tolket som et vanlig spørsmål, kunne jeg tolket som dømming. 

Jeg får det med familie og venner og fremmede. Det er i vanlige samtaler, eller vanlig sammenhenger, rundt et måltid eller en aktivitet f.eks. 

Høres helt utopisk ut for meg å ha en opplevelse av at "jeg har aldri fått noen negative eller dømmende kommentarer i hele mitt liv". 😅

TS

Anonymkode: 1d3df...fc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det hører med til historien at jeg har traumer og jobber med det, så skjønner jo at jeg har litt gamle sår jeg må gå litt dypere i. 

Men jeg lurer på med dere som oppriktig ikke bryr dere om folk som dømmer, kritiserer, kommenterer osv. hvordan gjør dere det? Hva er det som ligger i bunn hos dere som gjør at det ikke affiserer dere? 

Noen f.eks kommenterer utseende som er rart, stygg bolig/bil/klær osv. Kommenterer negativt på væremåte, hva det måtte være. Dømmer dere for valgene dere tar med barna, med boligen, med jobben, med familien. Og så bare bryr dere dere ikke. Hva ligger under? Glad i seg selv? 

Alltid vært sånne eller noe dere har lært, hvordan? 

Anonymkode: 1d3df...fc3

Det er så vanskelig å gi deg gode råd her da dette er veldig individuelt. Jeg si litt om hvordan jeg har taklet alt dette. Selv om jeg føler jeg ikke har hatt så mye valg, så har jeg faktisk også klart å ta et bevisst valg oppi dette.

Jeg lever i en veldig dømmende familie, har en datter som strever og trenger en oppdragelsesmetode som utenifra ses på som sær, bortskjemt og ødeleggende. Fakta er at denne oppdragelsesmetoden er det eneste som virker og gir barnet det grunnlaget hun trenger for å leve et normalt liv. Det er allerede bevist basert på hvordan hun har jobbet med det selv og den hun nå er på vei til å utvikle seg til å bli.

På toppen er jeg mann, og bare det har ført til dømming, anklager og bekymringsmeldinger basert på fordommer. Heldigvis ble det gjennomskuet av de som teller.

Alt det jeg har stått i har også gjort meg sliten, veldig sliten. Når det da i tillegg fører til dømming på arbeidsplassen så får man nok.

Dette er en veldig nedkortet historie, men veldig viktig å få med for at det jeg nå skal si gir mening.

Hvis jeg hele tiden skulle hengt meg opp i alt som blir sagt og gjort så ville jeg garantert ha brukket for lengr siden. Det beste jeg kunne gjøre for meg selv var å ta et steg tilbake og se på hva dette gjør med meg. Bestemme meg for at dette ikke skal påvirke meg.

Min oppskrift ble da som følger:

- Relasjoner som trekker meg ned og som kan kuttes ut, kuttes ut.

- Relasjoner som trekker ned, men som ikke kan kuttes ut, reduseres til et minimum.

- Bygg og ivareta relasjoner som er positive.

- Bemerkninger, dømming og negative meninger fra andre har jeg valgt å ikke bry meg om da det i praksis ikke gjør meg noe som helst hva de tenker. Jeg sitter selv på sannheten. Det samme gjør mine gode relasjoner, og det er det som teller.

- De eneste kampene jeg tar er de som påvirker livet mitt negativt. Eksempelvis hvis noen prøver eller klarer å sette meg i negativt lys foran noen som faktisk har noe å si for mitt liv og min fremtid.

Disse valgene har gjort underverker for livskvaliteten og selvfølelsen. Det har medført at jeg kan bruke mer av min energi og overskudd på det som virkelig teller og betyr noe.

Nå vet jeg jo at når disse tingene først har satt seg, så er det vanskelig å snu det. Men jeg lover deg at for meg var dette ekstremt nyttig.

Anonymkode: 6924e...c19

[AnonymBruker]

Som ab fd8 opplever jeg ikke å få negative kommentarer. Den ene grunnen er kanskje at jeg i utgangspunktet har tillitt til medmennesker og tolker ikke det de sier negativt. En annen grunn kan være at jeg ikke grubler eller overtenker det som blir sagt i jakten på hva de "egentlig" mente, dvs at de likevel mente noe negativt. 

Det at noen stiller spørsmål ved valg eller handlinger tolker jeg mer som nysgjerrighet enn kritikk. 

Til slutt er jeg nok heller ikke så opptatt av at alle skal like meg. Liker de ikke hva jeg sier eller gjør, er det helt greit. Jeg må likevel oppføre meg ordentlig. 

Anonymkode: a2ef6...9f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Hvis disse umodne personene er folk du må omgås, enten familiemedlemmer eller kollegaer, hvordan forholdet du deg til det over tid? Takk for helt supert innlegg. Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan den tryggheten føles, har vært utrygg hele livet. 

TS

Anonymkode: 1d3df...fc3

Ikke meg du siterer her. Jeg vil allikevel si ar ved å være den voksne som ikke viser at du tar deg nær av slikt, at det ikke preger deg og at du håndterer det voksent så graver disse sin egen grav.

Jeg sitter daglig å ser på det skje på min arbeidsplass nå. 

Anonymkode: 6924e...c19

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si at jeg er trygg i meg selv nå heller, men jeg fikk mye mer kommentarer osv da jeg var yngre og var veldig usikker på meg selv. Da ble jeg alltid veldig lei meg over alt mulig folk skulle lire av seg. Vet ikke hvorfor, men fikk mye kommentarer på utseendet og kropp da. 

Nå får jeg sjeldent negative kommentarer , men om jeg gjør det så kommer det helt an på hvem det er. Er det en eller annen dust ute et sted så tenker jeg at det er de som har et problem. Klart noen ting stikker dypere enn andre ting, men da er det ofte på grunn av tidligere traumer.

Det er ikke så lett når man har en utrygghet i seg selv og man kanskje tenker at man ikke er god nok som man er, men jeg har blitt litt flinkere til å håndtere sånt. 

Samboeren min er en sånn som ikke bryr seg om sånne ting, men han er veldig trygg i seg selv. Han tåler å bli mislikt, mens jeg synes det er ubehagelig. 

Anonymkode: 2b2d3...d46

[AnonymBruker]

Jeg har 2 personer i mitt liv som føler seg så små og nedrige at de må slenge dritt til meg, stikk, slemme ting, overse meg og slikke ræva til alle rundt. Ene er moren min og andre er eksen min. Jeg tenker at de er nøyaktig like små som de er slemme mot meg, små enlle mennesker. Det er som om de blir provosert over at det går bra med meg og jeg lykkes.

Stå sterkt i deg selv, før ansvaret på der der skal være, på DEM. 

Anonymkode: 7a10b...b11

[AnonymBruker]

Jeg er ganske stødig i meg selv, og liker meg selv og mitt eget selskap. Min absolutte "triumfkort" er nok likevel at jeg ikke er redd for å være alene. Det gjør at har lett for bli selektiv angående hvilke folk jeg bruker tiden min på og hvem jeg faktisk lytter til. Jeg er åpen om hvilke grenser jeg har og er ikke redd for å si nei. Folk som ikke tåler dette er folk jeg uansett ikke ønsker å ha nær meg. 

En annen ting jeg ser en del andre sliter med, er å være bevisst på hva du har kontroll over og hva du ikke har kontroll over. Det du ikke kan kontrollere (blant annet andres meninger og ytringer) skal man bare slippe. Altså slipper jeg det. 

Så kommenterer jeg ikke andre selv heller. Er ganske ærlig dersom folk spør, men kommenterer ikke utseende, klær, bolig, bil, barn og slike ting. Baksnakker heller ikke. 

Anonymkode: 3c9a7...791

[AnonymBruker]

Hvis noen kritiserer meg er det helt åpenbart for meg at det er kommentatoren som ikke er riktig skrudd i hodet. Vanlige folk kommenterer ikke på andres utseende osv., og hva jeg gjør med egne barn og livsvalg har de ikke noe med.

Anonymkode: 23884...f4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Hvis disse umodne personene er folk du må omgås, enten familiemedlemmer eller kollegaer, hvordan forholdet du deg til det over tid? Takk for helt supert innlegg. Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan den tryggheten føles, har vært utrygg hele livet. 

TS

Anonymkode: 1d3df...fc3

Jeg har ingen slike i familien - det er nok et godt fundament for å lære trygg, og forstå forskjellen. Men jeg har også tro på at det kan læres - at du kan bli trygg i deg selv

Kollegaer, naboer... Akkurat slik jeg beskriver. Øyekontakt, et lite smil, "ok", "jeg hører hva du sier", "vi skal ikke snakke ut om dette?" "hvilken løsning foreslår du?". Er nesten gøy om de ikke klarer å beherske seg når de ikke får responsen de ønsker, mange "eskalerer seg selv", og det blir enda mer patetisk. Klarer ikke å føle noe annet enn empati, fordi de neppe har det godt med seg selv. 

Anonymkode: 5e850...a56

[AnonymBruker]

På et tidspunkt da jeg var yngre innså jeg at det er helt greit at andre tenker eller sier «negative» ting om meg, for sannsynligvis tenker jeg «negativt» om dem også. Det har nesten blitt en tanke som går på automatikk, at negative kommentarer ikke betyr noe. Jeg har en mor som kan være veldig kritisk, men jeg har lært meg å ta igjen eller å le det bort. Har også en sjef som kan kommentere ganske mye. Ble veldig lei meg i starten, men etter hvert tok jeg igjen og da stoppet han. Så jeg vet ikke hvordan man kommer dit, men i det store og hele så tror jeg det handler om at man tenker at de får bare styre på, man må stå stødig i seg selv uansett. 

Anonymkode: 2f670...3f7

[AnonymBruker]

Det som hjalp meg var å få skikkelig avstand fra de som bidro til min dårlige helse. Først fysisk avstand (flyttet fra landsdelen) deretter redusert/kuttet kontakt. 

Anonymkode: 8f925...ee9

[AnonymBruker]

Må innrømme at jeg unngår dømmende og negarive folk. Føles rett og slett ut som bortkastet tid bår vi bare har ett liv. 

Anonymkode: d17f0...7db

[Maud-1919]

Jeg er snill med meg selv. Jeg gjør så godt jeg kan - og jeg prøver å være et godt menneske. Mer kan jeg ikke gjøre. Eller du ❤️

En annen ting, om noen er brå/sure/kjipe mot meg uten grunn, så tenker jeg denne reaksjonen handler om dem, ikke meg. 
 

[AnonymBruker]

Jeg har over tid lært meg å kjenne etter hva jeg selv mener og tenker. Da blir andres meninger mindre viktig.
Alle er forskjellig og ingen er perfekt. Ingen har heller fasitsvar på hva som er bra og ikke.
Hvis en nær person sier noe kritisk til meg eller noe som er viktig for meg, bryr jeg meg om det, men jeg «diskuterer» med meg selv om hva JEG mener om det den andre sier. 

Anonymkode: 547b6...c75