Det er ingen som har tid til meg lenger, blir så ensom at ingen hadde merket om jeg døde

[Anonymaaaa]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg kjenner meg igjen fra den perioden etter jeg ble skilt. ( for 15 år siden)  Vi hadde delt omsorg for barna/ungdommene, noe som innebar at han hadde dem hver helg. Ergo bar jeg "barnefri" hver helg i flere år. Men helgene er forbeholdt familien, og hvis det var sosialt lag så ble jeg som singel 5. hjul på vogna, og ble ikke invitert.  Og i ukene var det mye annet som skulle skje både hos meg og mine venner. 

Jeg fant derfor nye arenaer jeg kunne være sosial på.  Valgte å engasjere meg i aktiviteter som også gav sosial omgang,og nye bekjentskaper/ venner, samtidig som det gav meg fysisk aktivitet. Men jeg sjønner at det ikke er for alle. Har du kun lyst til å gå ut å spise/ drikke/feste så må du finne en annen arena, enn om du ønsker å være fysisk aktiv. 

Nå er jeg samboer med min beste venn og tilbringer gladelig en helg med ham, enten hjemme eller på tur. VI er fysisk aktive sammen og har ikke det store behovet for masse andre folk. Dessuten blri vi stadig kjent med nye mennesker på våre ture i inn og utland. 

Jeg ønsker deg uansett lykke til. Plutselig har du en ny venneflokk. 

 

Anonymkode: 12a5b...a11

Tusen takk for et godt svar.

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (4 minutter siden):

Dette er vi enig i. Som jeg har skrevet i tråden før ble jeg kontaktet av en venninne som ønsket å øke kontakten. Hun hadde blitt singel noen år i forveien og hadde nok større behov for sosial kontakt. Samtidig hadde hele relasjonen med henne i åresvis vært veldig krevende for min del og dette eskalerte såpass like før og etter skilsmissen at jeg fant ingen glede lenger i vennskapet med henne, kun byrde for å være ærlig. Til slutt «konfronterte» hun meg med at hun ønsket mer kontakt og jeg måtte som sant var si at det ønsket ikke jeg. Det er ca 10 år siden nå. Vi mistet all kontakt og jeg har aldri angret. 

Ja, men det blir ikke helt sammenliknbart om man har hatt en krevende relasjon (kanskje med mye krangler og drama), for da er det jo ikke snakk om et vennskap som har generelt vært godt. Jeg snakker om de relasjonen som generelt har vært gode og det ikke har vært noe drama og tull, det syntes jeg er tullete å fase ut. Men folk for selvsagt velge selv, så lenge de ikke står der og forventer kontakt 20 år etter når den de har faset ut for lengst har gått videre. 

Anonymkode: 784c6...681

[Anonymaaaa]

AprilLudgate skrev (1 time siden):

Hvordan var du før skilsmissen mtp sosial kontakt med de samme personene? 

Vi var masse sammen, med og uten barn, med og uten mennene. Er det som er så trist. Men er kanskje som noen skriver her at når barna blir eldre så skjer det mer aktiviteter for barna.

[Anonymaaaa]

Dere som mister venner pga feks tidsklemma? Vil dere ta kontakt med de igjen når barna klarer seg selv eller dere skulle bli skilt?

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, men det blir ikke helt sammenliknbart om man har hatt en krevende relasjon (kanskje med mye krangler og drama), for da er det jo ikke snakk om et vennskap som har generelt vært godt. Jeg snakker om de relasjonen som generelt har vært gode og det ikke har vært noe drama og tull, det syntes jeg er tullete å fase ut. Men folk for selvsagt velge selv, så lenge de ikke står der og forventer kontakt 20 år etter når den de har faset ut for lengst har gått videre. 

Anonymkode: 784c6...681

Jeg tror bare at det er sjeldent det skjer. TS sine innlegg slår heller ikke fast at hun fases ut men at hun føler hun ikke blir prioritert så mye som hun ønsker/mindre kontakt enn ønskelig.!jeg har foreslått for henne at hun kan gå i dialog med sine venner om dette på en ikke angripende måte: bare si at hun ønsker mer kontakt og savner dem. Og spørre hva hun kan gjøre om noe, for å bedre kontakten mellom dem. Min venninne gjorde jo dette (uten den siste delen da; å si at hun ville gjerne vite hva hun kunne gjøre for å bedre kontakten) - men hun påpekte spesifikk at hun ønsket mer kontakt, da fikk hun jo høre sannheten. Hadde hun vært en venn jeg ønsket mer kontakt med ville jeg nok svart annerledes og tatt til meg det ønsket selv om jeg ikke vet om jeg hadde overskudd eller evne til å imøtekomme det. Så at TS går i direkte dialog med vennene sine synes jeg jo fortsatt er en god ide. Enten blir det bedre eller hun får i det minste en avklaring og kan velge å gå videre.. 

[Raven.Writingdesk]

Anonymaaaa skrev (2 minutter siden):

Dere som mister venner pga feks tidsklemma? Vil dere ta kontakt med de igjen når barna klarer seg selv eller dere skulle bli skilt?

Nei. Ingen av de jeg ikke har kontakt med nå ville jeg gjenopptatt kontakt med skulle jeg bli skilt..

de jeg ønsker kontakt med har jeg kontakt med i en eller annen form: selv om det foregår sporadisk fysisk og ellers mye via sosiale media.. 

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (5 minutter siden):

Jeg tror bare at det er sjeldent det skjer. TS sine innlegg slår heller ikke fast at hun fases ut men at hun føler hun ikke blir prioritert så mye som hun ønsker/mindre kontakt enn ønskelig.!jeg har foreslått for henne at hun kan gå i dialog med sine venner om dette på en ikke angripende måte: bare si at hun ønsker mer kontakt og savner dem. Og spørre hva hun kan gjøre om noe, for å bedre kontakten mellom dem. Min venninne gjorde jo dette (uten den siste delen da; å si at hun ville gjerne vite hva hun kunne gjøre for å bedre kontakten) - men hun påpekte spesifikk at hun ønsket mer kontakt, da fikk hun jo høre sannheten. Hadde hun vært en venn jeg ønsket mer kontakt med ville jeg nok svart annerledes og tatt til meg det ønsket selv om jeg ikke vet om jeg hadde overskudd eller evne til å imøtekomme det. Så at TS går i direkte dialog med vennene sine synes jeg jo fortsatt er en god ide. Enten blir det bedre eller hun får i det minste en avklaring og kan velge å gå videre.. 

At man opplever at de man anser som venner aldri kan, heller ikke en sjelden gang, anser jeg jo egentlig som å fase ut noen. Så da er det neppe så lurt å legge frem at man ønsker mer kontakt, når vennene viser at de ønsker det motsatte. Ville nok heller forsøkt å dempe kommunikasjonen en del, så får hun testet om de egentlig er interessert i kontakt i det hele tatt. 

Anonymkode: 784c6...681

[AnonymBruker]

Finnes mange vennegrupper for kvinner spesielt på Facebook. Jeg har også egentlig mange venninner, men fikk barn i så utakt med dem at jeg fikk overskudd til å være sosial når de var midt i småbarnsboblen. Da tydde jeg til slike grupper, og var med på fjelltur og ut og spise, med mer. Veldig koselig,  men siden jeg egentlig har nok venner var jeg med for å være sosial der og da, og etablerte liksom ikke nye nære vennskap. Det hadde vært mulig, men det var ikke det jeg var ute etter, bare å være sosial innimellom. 

Anonymkode: 561a0...ba1

[AnonymBruker]

Klassisk å skylde på alle andre. Ta initiativ og ta tak i livet ditt ❤️

Anonymkode: 7e55b...eec

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

At man opplever at de man anser som venner aldri kan, heller ikke en sjelden gang, anser jeg jo egentlig som å fase ut noen. Så da er det neppe så lurt å legge frem at man ønsker mer kontakt, når vennene viser at de ønsker det motsatte. Ville nok heller forsøkt å dempe kommunikasjonen en del, så får hun testet om de egentlig er interessert i kontakt i det hele tatt. 

Anonymkode: 784c6...681

Hun kan jo gjøre dette, meg personlig vil heller ha ting i klartekst og hadde, hvis dette var en venn jeg virkelig satte pris på og følte at kronisk avviste meg; spurt. Dette også for å avdekke at det ikke var noe helt annet underliggende. Jeg tror de fleste har en viss feeling om ett vennskap er gjensidig eller ikke, og dette blir nok femte gang jeg nevner det: men er TS en som gir eller tar energi fra sine venner? Det vil hun ikke svare på. Det er TS selv som drar inn elementet om at vennene er etablerte og hun er singel, og at vennene har andre par de ferdes med. Flere opplever at TS kan ha en anklagende tone med vennene. Opplever de også dette? Det hadde vært interessant å vite.. 

[Sander33]

Det er dessverre slik livet er. 

Dør man, er det ingen stor oppstandelse etterpå. Noen uker etter er livet videre. Sånn er livet. Gråten stopper. Savnet og minnene lever videre, litt til. Ingenting lever evig. 

[AnonymBruker]

Dette er først og fremst et 40, 50 og singel problem. 

Vi som er i et forhold med krevende jobber og 100 andre forpliktelser i hverdagen prioriterer familien (og mann) fremfor å høre historie nummer 78 om den nye elskeren Kåre.. 

Det er også grunnen til at vi lever et stabilt og godt familieliv.. 

Anonymkode: 98ea2...749

[AnonymBruker]

Det er jo også ganske enkelt sånn at ikke alle har så stort sosialt behov, og at det sosiale behovet man har også endrer seg med årene.

Det høres nesten ut som om dere synes folk er egoistiske, eller slemme, som prioriterer familien. Men tenker ikke dere ensomme også egoistisk, at andre skal sette annet til side for å treffe deg? Er det ikke bedre å utvide radiusen, eller finne andre gleder enn akkurat det å omgås noen som ikke har like mye sosialt behov? Hobbyer, aktiviteter, noe meningsfullt å fylle tiden med? 

Anonymkode: 0b347...8b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.6.2025 den 10.37):

Ser der ja, nå har du oppdaget noe vi single voksne uten barn har visst lenge. Folk med barn vil være med andre med barn, par vil være med andre par. De fleste søker sosiale relasjoner som er lik dem selv. Du er ikke interessant fordi du ikke lenger er par, dvs at dersom du drar på besøk til et vennepar har ikke han noen «å være med» kun hun, og det rokker dynamikken. De single vennene du kunne hatt har du nok dyttet unna den gang du var opptatt av å være par og ikke minst par med barn. Du må rett og slett finne deg nye bekjentskaper på egen arena, ut fra interesser f.eks. Ja det er krevende, men det går. Vi som er blitt utfaset fordi vi ikke har mann og barn har gjort dette flere ganger, da kan du og. 

Anonymkode: 04a10...13e

Mulig det bare er meg, men jeg er stikk motsatt. Har mann og barn, men henger helst med single og barnløse. Grunnen er at jeg er hjemmeværende, så jeg har nok av tid hjemme med familien. 

Mitt problem er mer det at single folk mister interessen for meg når jeg sier jeg er gift. Rekker ikke engang bevise at jeg kan være en god venn som stiller opp når som helst:/

Anonymkode: a43ed...897

[AprilLudgate]

Anonymaaaa skrev (2 timer siden):

Vi var masse sammen, med og uten barn, med og uten mennene. Er det som er så trist. Men er kanskje som noen skriver her at når barna blir eldre så skjer det mer aktiviteter for barna.

Ja, det er STOR forskjell på barnehagealder og skolealder.

Har man flere barn gjør mange knapt annet enn å fly fra div kamper, treninger, øvelser og dugnad nr X. 
 

De jeg kjenner med 3 og flere barn må bare nedprioritere alt annet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi som er i et forhold med krevende jobber og 100 andre forpliktelser i hverdagen prioriterer familien (og mann) fremfor å høre historie nummer 78 om den nye elskeren Kåre.. 

veldig nedlatende å tro at single holder på sånn. Som om livet ditt er viktigere ellers også. 

Anonymkode: fc43c...d1a

[AnonymBruker]

Det verste er disse som sitter hjemme på fanget til mannen og prioriterer familien og den veldig viktige jobben sin og aldri har tid å møte venner, men som så renner ned dørene og maser hver dag når denne mannen dumper dem. Da forventer de ofte at venninnene de har nedprioritert i åresvis skal legge sitt liv til side for å høre på sytingen deres.

Ts, finn deg nye og bedre venner. Gode mennesker dumper ikke vennene sine hver gang de er i et forhold, de fleste klarer nemlig å ha mer enn EN venn, samme om mannen er bestevennen. 

Anonymkode: 44930...aeb

[got2go]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette er først og fremst et 40, 50 og singel problem. 

Vi som er i et forhold med krevende jobber og 100 andre forpliktelser i hverdagen prioriterer familien (og mann) fremfor å høre historie nummer 78 om den nye elskeren Kåre.. 

Det er også grunnen til at vi lever et stabilt og godt familieliv.. 

Anonymkode: 98ea2...749

Hva mener du her?

[AnonymBruker]

Jeg synes nå du har en ganske nedlatende holdning selv, ts, med dette "sitter de bare hjemme og holder gubben i hånden". 

Jeg var i veldig mange år den eneste enslige, og ja, da kjente jeg mye på ensomhet. 

Nå er jeg et forhold, og altså, nei, jeg sitter ikke hjemme og holder gubben i hånden... 

Derimot gjemmer jeg meg på sy-rommet mitt for å få alenetiden, uten verken gubbe, barn, kollegaer, lærere, venner av ungene, osv osv. 

Jeg skjønner at du, som er enslig, og deler av tiden også uten barn i hus, trenger venner for å dekke ditt sosiale behov. Du får automatisk mye alenetid. 

Når man er i et forhold, og har barn hjemme 100% av tiden, er alenetid en luksus, og ofte noe man har mye mer behov for en ENDA mer tid med andre folk. Jeg får hele mitt sosiale behov dekket, og vel så det, av mann og barn, og kollegaer og andre foreldre jeg må småprate med i garderoben i barnehagen, og de ansatte i barnehagen og på sfo og skolen, og fotballforeldrene på sidelinjen, osv osv. 

Det JEG har behov for, er litte granne tid for meg selv. Hverdagen starter med å få unger på skolen, småprate på skolen/barnehagen ved levering,  hele dagen på jobb (i åpent kontorlandskap), så er det hjem igjen til mann og barn, og gjerne ut på fritidsaktiviteter, venner på besøk, og så når ungene endelig er i seng, har jeg kanskje en knapp time før jeg selv må legge meg.. Og da er jeg oppbrukt. Da har jeg ikke energi igjen til å være sosial, og det siste jeg vil på denne jord er ENDA mer kontakt med folk. Da trenger jeg desperat litt alenetid. 

Du kan gjerne si at det tar jo så lite tid å skrive en melding, men det er jo ikke helt sant. Jada, å faktisk knotte ned ordene tar ikke mye tid, men det tar fryktelig mye mental energi. Jeg skal både huske å faktisk gjøre det (ofte åpner jeg en melding, men får ikke svart før jeg må løse opp i søskenkrangler, brente fiskepinner, melk i sofaen, osv), og så skal jeg i tillegg ha mental energi til å forfatte et svar. Det høres lite ut, men hverdagen er allerede så full av husk ditten, husk datten, gjør sånn, gjør slik, at det faktisk kan føles som et ork med ENDA en melding som må svares på. Bare i dag har jeg fått 2 meldinger fra skolen, 3 fra barnehagen, 2 fra SFO, og et par stk fra Spond, OG så kommer det ofte meldinger på FAcebook fra foreldregruppene på både skolen og barnehagen... 

Jeg føler jeg drukner. Jeg har ikke mental energi til å være sosial. Jeg er introvert, og samme hvor mye jeg liker folk, blir jeg helt utmattet av å sosialisere med dem. 

Min beste venninne bor i samme bydel som meg. Vi har jevnaldrende barn. Vi møtes kanskje fire ganger i året, til tross for at vi bor i gangavstand fra hverandre. Og vi sender hverandre kanskje en melding sånn en gang i måneden max, og da er det langt ifra uvanlig at det kan gå både en uke og to før vi svarer. Vi har begge akkurat den samme hverdagen, så vi forstår begge hvorfor det er sånn. 

Det er det som er vanskelig med venner i en helt annen livssituasjon: de skjønner gjerne overhodet ikke hvordan det faktisk er for den andre. Jeg har selv vært den som var ensom, og følte meg dumpet av venner etter hvert som de forsvant til Familielivet AS, men nå som jeg er der selv, skjønner jeg jo hvorfor - og er akkurat lik selv.. 

Så nei, jeg sitter ikke hjemme og holder gubben i hånden, tvert imot lukker jeg inne på syrommet mitt, helt alene, UTEN å ville være med "gubben" - jeg vil være alene, helt dønn alene!

Anonymkode: 56d12...893

[AnonymBruker]

jeg, som selv er singel og arbeidsløs skjønner jo at det er slitsomt. skjønner meg ikke helt på folk som TS. har hun selv aldri i livet følt at noen har krevd noe av henne for så å være utslitt? Jeg har hatt perioder i livet hvor jeg har blitt krevd veldig mye av, uvisst hvorfor, kanskje fordi jeg er kvinne og skal "oppvarte", eller at jeg har gitt for bra førsteinntrykk og har blitt forventet å holde samme standarden. Nå derimot, gidder jeg ikke å virke flott når jeg møter folk, for jeg er så redd for å treffe folk som nærmest skriker ut som om man er mammaen deres og jeg har traumer etter det, siden jeg ikke er den flinkeste til å stå opp for meg selv. jeg er livredd for å være "den slitsomme personen" i andres liv. 

Anonymkode: 3e980...65e