Det er ingen som har tid til meg lenger, blir så ensom at ingen hadde merket om jeg døde

[Anonymaaaa]

Jeg har egentlig mange venninner, trodde jeg… Vi er i førtiåra og alle har barn fra barneskole og oppover. Jeg har vært skilt lenge, barna bor mest hos meg, men feriene er delt likt. Jeg har derfor tid til og dra på besøk og få besøk. Vi har også holdt kontakten på telefon og meldinger. Men nå hører jeg bare sjeldnere og sjeldnere fra folk. Kan ikke huske sist noen ringte. Og ringer jeg noen har de ikke tid, selv etter barna er lagt. Ber jeg noen på besøk så passer det ikke da, «men om en uke er det roligere» Men jeg hører ikke noe mer, ingen kontakt. Jeg sitter alene, kveld etter kveld, alene på 17. mai etter jeg var på skolen med barna. Ingen spurte. Liten familie og exsvigerfamilie er absolutt ingen gode forbilder for barna. Noen tar kontakt fordi de har noe arvetøy. Hørte ikke fra en venninne på et år før hun plutselig tok kontakt, men hun skulle bare gi bort noe. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer, normalt sett så hadde man vel ikke giddet holde liv i vennskap når det bare går én vei, men da har jeg ingen lenger. Ungene skal bort to uker i ferien med faren. Jeg blir helt alene. Skjønner ikke at folk ikke har tid til og sende en melding engang. Sitter man hjemme og holder gubben i hånda eller hva gjør folk?

[AnonymBruker]

Du utelater viktig info: er venninnene dine single? Jeg er single, og jeg har venninner som er gift/samboende, men mine nærmeste og beste venninner er single eller har kjæreste, men er særboere. 

Anbefaler deg å oppsøke nye miljøer og få bekjente med samme hobbyer og interesser, som etterhvert kan bli venner

Anonymkode: 067a2...054

[AnonymBruker]

Men hvorfor takket du ikke ja til neste uke, da venninnen din sa "neste uke er det roligere". Kanskje de ikke liker å være spontane, og at å planlegge en eller to uker frem i tid fungerer bedre? 
 

Det er lov å være skuffet over å ikke høre noe fra de. Men da er det også lov å faktisk adressere hvordan du føler det - så kan du kanskje få et svar på hvorfor de er sånn? 
 

Eventuelt skaff deg nye, bedre venner. 

Anonymkode: 2e3a6...e58

[Anonymaaaa]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men hvorfor takket du ikke ja til neste uke, da venninnen din sa "neste uke er det roligere". Kanskje de ikke liker å være spontane, og at å planlegge en eller to uker frem i tid fungerer bedre? 
 

Det er lov å være skuffet over å ikke høre noe fra de. Men da er det også lov å faktisk adressere hvordan du føler det - så kan du kanskje få et svar på hvorfor de er sånn? 
 

Eventuelt skaff deg nye, bedre venner. 

Anonymkode: 2e3a6...e58

Jeg takker ja til neste uke, men hører ikke noe. Nå var dette bare et eksempel altså. 
Hvordan kan jeg adressere at jeg er skuffet til åtte venninner når vi ikke har kontakt?

Men ja, jeg burde få nye venner, men det er ikke lett…

[Anonymaaaa]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du utelater viktig info: er venninnene dine single? Jeg er single, og jeg har venninner som er gift/samboende, men mine nærmeste og beste venninner er single eller har kjæreste, men er særboere. 

Anbefaler deg å oppsøke nye miljøer og få bekjente med samme hobbyer og interesser, som etterhvert kan bli venner

Anonymkode: 067a2...054

De er gift/samboere eller har barn 100% så må der må jeg liksom invitere meg selv…

[Raven.Writingdesk]

Anonymaaaa skrev (14 minutter siden):

Jeg har egentlig mange venninner, trodde jeg… Vi er i førtiåra og alle har barn fra barneskole og oppover. Jeg har vært skilt lenge, barna bor mest hos meg, men feriene er delt likt. Jeg har derfor tid til og dra på besøk og få besøk. Vi har også holdt kontakten på telefon og meldinger. Men nå hører jeg bare sjeldnere og sjeldnere fra folk. Kan ikke huske sist noen ringte. Og ringer jeg noen har de ikke tid, selv etter barna er lagt. Ber jeg noen på besøk så passer det ikke da, «men om en uke er det roligere» Men jeg hører ikke noe mer, ingen kontakt. Jeg sitter alene, kveld etter kveld, alene på 17. mai etter jeg var på skolen med barna. Ingen spurte. Liten familie og exsvigerfamilie er absolutt ingen gode forbilder for barna. Noen tar kontakt fordi de har noe arvetøy. Hørte ikke fra en venninne på et år før hun plutselig tok kontakt, men hun skulle bare gi bort noe. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer, normalt sett så hadde man vel ikke giddet holde liv i vennskap når det bare går én vei, men da har jeg ingen lenger. Ungene skal bort to uker i ferien med faren. Jeg blir helt alene. Skjønner ikke at folk ikke har tid til og sende en melding engang. Sitter man hjemme og holder gubben i hånda eller hva gjør folk?

Ja det gjør jeg faktisk.

Jeg er i tidlig 40 årene, har en ganske krevende jobb som tar mye tid og barn i nevnte aldersgruppe som jeg liker å tilbringe tid med, men som også krever sitt (oppfølging, kjøring, henting) Så har jeg ledig tid og energi bruker jeg den mye på å «sitte hjemme og holde gubben i hånda». Jeg har noen venninner men jeg ser de mer sjeldent. 
Jeg er veldig glad i venninne mine men de har også egne liv med mann, hus, jobb og barn, så vi møtes ikke så ofte, noe ingen av oss egentlig har ett problem med.

Jeg har en venninne som er singel og hun har et langt mer aktivt sosialt liv enn meg utenfor husets fire vegger. De fleste hun er sosiale med er selv singel. Så jeg er enig med AB som spør om disse vennene dine er i forhold eller ikke, fordi det har faktisk ganske mye å si.

Min «gubbe» er jo min aller beste venn, så i en hverdag som krever mye er det først og fremst han jeg vil gi til hvis jeg har overskudd og energi.. det betyr ikke at jeg ikke er glad i mine venninner, men de får rett og slett mindre av meg enn hva de ville ha fått hvis jeg ikke hadde «gubben».. dette er jo helt naturlig, slik jeg ser det.  

Endret 21. juni av Raven.Writingdesk

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg så godt. De venninnene jeg har som er gift, har sjeldent tid. I helgene er de opptatte. Spesielt ei venninne avlyser avtaler og helst i siste liten. 
Jeg har bedre kontakt med flere kollegaer som også er skilt. De kan gå på tur i helgene og vi finner også på andre ting sammen. 

Anonymkode: 9e7f2...ab6

[Anonymaaaa]

Raven.Writingdesk skrev (1 minutt siden):

Ja det gjør jeg faktisk.

Jeg er i tidlig 40 årene, har en ganske krevende jobb som tar mye tid og barn i nevnte aldersgruppe som jeg liker å tilbringe tid med, men som også krever sitt (oppfølging, kjøring, henting) Så har jeg ledig tid og energi bruker jeg den mye på å «sitte hjemme og holde gubben i hånda». Jeg har noen venninner men jeg ser de mer sjeldent. 
Jeg er veldig glad i venninne mine men de har også egne liv med mann, hus, jobb og barn, så vi møtes ikke så ofte, noe ingen av oss egentlig har ett problem med.

Jeg har en venninne som er singel og hun har et langt mer aktivt sosialt liv enn meg utenfor husets fire vegger. De fleste hun er sosiale med er selv singel. Så jeg er enig med AB som spør om disse vennene dine er i forhold eller ikke, fordi det har faktisk ganske mye å si.

Min «gubbe» er jo min aller beste venn, så i en hverdag som krever mye er det først og fremst han jeg vil gi til hvis jeg har overskudd og energi.. det betyr ikke at jeg ikke er glad i mine venninner, men de får rett og slett mindre av meg enn hva de ville ha fått hvis jeg ikke hadde «gubben».. dette er jo helt naturlig, slik jeg ser det.  

Ja jeg tror det er sånn hos de andre også, men jeg ser jo også at de er sosiale med andre…

Men om du skulle bli singel da, forventer du da at hun single venninna venter på deg?

 

[Anonymaaaa]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg forstår deg så godt. De venninnene jeg har som er gift, har sjeldent tid. I helgene er de opptatte. Spesielt ei venninne avlyser avtaler og helst i siste liten. 
Jeg har bedre kontakt med flere kollegaer som også er skilt. De kan gå på tur i helgene og vi finner også på andre ting sammen. 

Anonymkode: 9e7f2...ab6

Høres veldig likt ut ja. Trist, da vet jeg at det ikke er noe galt med meg…

[Majer]

Bor du langt unna de andre? Jeg har mange venner, men da jeg var økonomisk flyktning innad i Norge og måtte flytte 1,5t ut av byen var det ingen som ville komme på besøk. Tok seg opp igjen da jeg flyttet tilbake. 

Virker som tidsklemma er så sterk at folk ikke er villige til å ofre mer tid enn "nødvendig" lenger 

[AnonymBruker]

Hva liker du å gjøre, da? Hvilke sport, musikk, teater, kunst, hobby etc etc etc trives du med å fylle dagene med? Hva gjør du på?

Svaret ligger der. Venner (og familie) er kurant som partnere - det at de ønsker å dele deler av livet med deg betyr ikke at de har forpliktet seg livet ut. Og det at de sporadisk eller permanent ikke ønsker å prioritere tid med akkurat deg er helt greit. 

Du har et behov for å sosialisere mer, og det må du dekke. Nå har du etablert at familie og tidligere venner ikke dekker det behovet (og det er altså helt ok og ikke noe du bør føle deg berettiget til å være bitter for) så da må du ut og finne «nye» mennesker. Meld deg inn i trimgrupper, meld deg inn i dnt, røde kors eller i politikken. Begynn som besøksvenn eller på en CrossFit-gruppe, eller en strikkeklubb. Gå på bibliotekets diktkvelder eller høytlesinger. For den del - søk etter venner på nett. 

For om ikke veldig mange år kommer ungene til å flytte ut. De finner partnere og begynner å studere og så er de hjemme hverandre jul og en uke på sommeren. Og livet ditt må ha mening 12 måneder i året, helt på egenhånd. 

Det at du tenker det nå er krise er helt riktig innstilling. Men benytt den panikken til å handle, ikke til å isolere deg.

Anonymkode: 7ed35...fcc

[AnonymBruker]

Anonymaaaa skrev (17 minutter siden):

Jeg takker ja til neste uke, men hører ikke noe. Nå var dette bare et eksempel altså. 
Hvordan kan jeg adressere at jeg er skuffet til åtte venninner når vi ikke har kontakt?

Men ja, jeg burde få nye venner, men det er ikke lett…

"Ja veldig gjerne! Tirsdag klokken 1630 på Starbucks?"

Du må fælge opp selv også

Anonymkode: 913dc...1ea

[AnonymBruker]

Innlegget ditt høres litt woe is me ut. Altsåm, stakkars lille meg. Buhu.

Kanskje prøve å gjøre noe med det selv, i stedet for å sitte å vente på å bli reddet ut av situasjonen av andre?

Vær åpen og sårbar ovenfor vennene dine, si at du føler deg ensom, og at du trenger en venn akkurat nå. Ønsker de ikke hjelpe deg, har dere kanskje vokst fra hverandre, og vennskapet er blitt mer bekjentskap. Da vet du det og kan gå videre.

Har du noen interesser? Meld deg inn i en klubb!

Meld deg som frivillig!

Finn en ekstrajobb?

Øv på å trives i eget selskap.

Gå tur.

Jobb med holdningene / tankesettet ditt. Snakk med noen profesjonelle. Det er ikke særlig hyggelig å henge med folk som synes så veldig synd på seg selv, det trekker litt ned på stemningen om du skjønner.

 

Anonymkode: 76481...093

[AnonymBruker]

Anonymaaaa skrev (26 minutter siden):

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer, normalt sett så hadde man vel ikke giddet holde liv i vennskap når det bare går én vei, men da har jeg ingen lenger. 

Som singel og barnløs har det vært mange ensomme år.

Men nå begynner bekjentskapskretsen barn å bli så gamle at de klarer seg uten foreldene, eller at det er skilsmisser hele tiden.

Nå blir det mer og mer sosialt liv igjen.

Ikke kutt ut folk, de dukker opp igjen.

Anonymkode: df5ea...acb

[hvaduikkeser]

Anonymaaaa skrev (26 minutter siden):

Jeg har egentlig mange venninner, trodde jeg… Vi er i førtiåra og alle har barn fra barneskole og oppover. Jeg har vært skilt lenge, barna bor mest hos meg, men feriene er delt likt. Jeg har derfor tid til og dra på besøk og få besøk. Vi har også holdt kontakten på telefon og meldinger. Men nå hører jeg bare sjeldnere og sjeldnere fra folk. Kan ikke huske sist noen ringte. Og ringer jeg noen har de ikke tid, selv etter barna er lagt. Ber jeg noen på besøk så passer det ikke da, «men om en uke er det roligere» Men jeg hører ikke noe mer, ingen kontakt. Jeg sitter alene, kveld etter kveld, alene på 17. mai etter jeg var på skolen med barna. Ingen spurte. Liten familie og exsvigerfamilie er absolutt ingen gode forbilder for barna. Noen tar kontakt fordi de har noe arvetøy. Hørte ikke fra en venninne på et år før hun plutselig tok kontakt, men hun skulle bare gi bort noe. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer, normalt sett så hadde man vel ikke giddet holde liv i vennskap når det bare går én vei, men da har jeg ingen lenger. Ungene skal bort to uker i ferien med faren. Jeg blir helt alene. Skjønner ikke at folk ikke har tid til og sende en melding engang. Sitter man hjemme og holder gubben i hånda eller hva gjør folk?

Har det helt likt her. Ikke mange venninner, men 2 som var mine bestevenninner i mange år. Den ene sa alltid «vi kan prates over helga». Det var ALLTID jeg som tok kontakt over helga, aldri hun, og igjen var det «over helga». De få gangene vi kunne møtes, så var det alltid på hennes premisser. Jeg ble lei av dette og fant ut at jeg skulle teste hvor lang tid det tok før hun tok kontakt. Det gikk et år og det var ifm med bursdagen min. Ellers null kontakt. Så det gadd jeg ikke mer. Den andre må jeg besøke hvis det skal bli besøk, så blir sjelden det også. Det har vært sånn i alle år at bare jeg skal tilpasse meg alle andre, så det har jeg blitt lei av. 

[visp]

Det viktigste her; jobber du fullt? For de vennene jeg har som ikke jobber har all verdens tid i hverdagen; det har ikke jeg. Jeg må stort sett presse inn alle ærender på en dag. De har gjort alt de skulle gjennom uka og er helt ajour når helgen kommer.

Men det som gjør det lettest å holde kontakt med venner er å kanskje ha en aktivitet dere gjør sammen. Gå tur en gang i uka, gå på ski, gjøre noe som faktisk er greit å gjøre noe sammen med en annen og som får dørstokkmila mindre. 

[Anonymaaaa]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hva liker du å gjøre, da? Hvilke sport, musikk, teater, kunst, hobby etc etc etc trives du med å fylle dagene med? Hva gjør du på?

Svaret ligger der. Venner (og familie) er kurant som partnere - det at de ønsker å dele deler av livet med deg betyr ikke at de har forpliktet seg livet ut. Og det at de sporadisk eller permanent ikke ønsker å prioritere tid med akkurat deg er helt greit. 

Du har et behov for å sosialisere mer, og det må du dekke. Nå har du etablert at familie og tidligere venner ikke dekker det behovet (og det er altså helt ok og ikke noe du bør føle deg berettiget til å være bitter for) så da må du ut og finne «nye» mennesker. Meld deg inn i trimgrupper, meld deg inn i dnt, røde kors eller i politikken. Begynn som besøksvenn eller på en CrossFit-gruppe, eller en strikkeklubb. Gå på bibliotekets diktkvelder eller høytlesinger. For den del - søk etter venner på nett. 

For om ikke veldig mange år kommer ungene til å flytte ut. De finner partnere og begynner å studere og så er de hjemme hverandre jul og en uke på sommeren. Og livet ditt må ha mening 12 måneder i året, helt på egenhånd. 

Det at du tenker det nå er krise er helt riktig innstilling. Men benytt den panikken til å handle, ikke til å isolere deg.

Anonymkode: 7ed35...fcc

Riktig, krisen er ikke enda, men absolutt på vei.

[AnonymBruker]

Det virker mer som at de kommer med unnskyldninger om hvorfor de ikke ønsker å henge med deg, men de tørr ikke å si ifra. Så de prøver istedenfor å fade ut vennskapet. Hvis det hadde vært viktig for dem, så ville de ha prioritert vennskapet.

Anonymkode: 516b5...4d8

[Anonymaaaa]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Innlegget ditt høres litt woe is me ut. Altsåm, stakkars lille meg. Buhu.

Kanskje prøve å gjøre noe med det selv, i stedet for å sitte å vente på å bli reddet ut av situasjonen av andre?

Vær åpen og sårbar ovenfor vennene dine, si at du føler deg ensom, og at du trenger en venn akkurat nå. Ønsker de ikke hjelpe deg, har dere kanskje vokst fra hverandre, og vennskapet er blitt mer bekjentskap. Da vet du det og kan gå videre.

Har du noen interesser? Meld deg inn i en klubb!

Meld deg som frivillig!

Finn en ekstrajobb?

Øv på å trives i eget selskap.

Gå tur.

Jobb med holdningene / tankesettet ditt. Snakk med noen profesjonelle. Det er ikke særlig hyggelig å henge med folk som synes så veldig synd på seg selv, det trekker litt ned på stemningen om du skjønner.

 

Anonymkode: 76481...093

Og her kom grunnen til og isolere meg helt.

[Anonymaaaa]

hvaduikkeser skrev (3 minutter siden):

Har det helt likt her. Ikke mange venninner, men 2 som var mine bestevenninner i mange år. Den ene sa alltid «vi kan prates over helga». Det var ALLTID jeg som tok kontakt over helga, aldri hun, og igjen var det «over helga». De få gangene vi kunne møtes, så var det alltid på hennes premisser. Jeg ble lei av dette og fant ut at jeg skulle teste hvor lang tid det tok før hun tok kontakt. Det gikk et år og det var ifm med bursdagen min. Ellers null kontakt. Så det gadd jeg ikke mer. Den andre må jeg besøke hvis det skal bli besøk, så blir sjelden det også. Det har vært sånn i alle år at bare jeg skal tilpasse meg alle andre, så det har jeg blitt lei av. 

Ja akkurat sånn. Er bare jeg som holder liv i «vennskapet»