Kompleks ptsd og DPS

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Noe litt rart: Jeg har fått en kraftig infeksjon og kroppen har gått litt ned for telling. Det gir meg faktisk litt mer ro i hodet, kroppen melder seg på og sier Jeg er også her, kanskje? Lettere å forholde seg til vondt i kroppen enn kaos i hodet, når det bare er snakk om kortvarig fysisk sykdom vel å merke. 

Anonymkode: 205ed...ae5

Jeg har det likt. Jeg liker nesten å være fysisk syk. Det er så mye enklere. Også er det enklere å hvile uten konstant tenke på hva jeg burde få gjort isteden. 

Anonymkode: ad68f...0e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Kjenner igjen denne. Veksten jeg har fått med min CPTSD diagnose (og alle symptomene som følger, spiseforstyrrelse, OCD m.m.) skjedde etter at kroppen meldte seg helt ut med langvarig utmattelse. Det var som at jeg akkurat var trygg nok til at kroppen kunne streike, og da gjorde den det voldsomt. Og da var det liksom sånn ikke noe annet valg enn å ta traumene også på alvor. Fatigue er et vanlig symptom hos de med CPTSD og for tiden er det nesten det mest fremtredende symptomet hos meg. Og jeg bruker det nå for alt det er verdt (tenkte ikke slik da jeg ble månedsvis liggende på et mørkt rom akkurat 🤪 men nå!) fordi da vet jeg liksom at her er noe som koster for mye. Kroppen vet. 

Er dere andre ufør? Jeg har nettopp fått innvilget uføretrygd, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det. "Det var ikke sånn livet skulle bli", det er liksom en påminnelse om ... all livssorgen. Og jeg vet det ikke er et sluttpunkt, en ende, jeg fortsetter og jobber, men ja, det er litt rart, vet ikke hva jeg skal tenke om det. 

Anonymkode: 38b04...924

Jeg er ikke ufør. Men jeg klarer ikke stå i jobbene mine. Aldri klart 100%. Mye sykefravær og jobbytting. Har studert en del, der er det enklere å maskere symptomene syntes jeg. Jeg er livredd nå. Ferdig studert og har en god 100% jobb. Men vært sykemeldt siden februar. Skal liksom tilbake på jobb til høsten. Men er så redd for å fucke opp igjen. Hvordan skal jeg klare å komme meg på jobb hver eneste dag, mandag til fredag, hver eneste uke i månedsvis.. det har jeg aldri klart før. Jeg klarer ikke pusse tennene hver dag engang. Eller vaske meg hver dag. Jeg klarer ikke holde rutiner. Sliter med søvnen. Jeg fungerer bare noen dager også krasjer det og jeg trenger hvile. Tidligere jobbet jeg turnus og det var på et vis litt lettere å ikke ha 5 dager på rad, og i tillegg var det så skyhøyt sykefravær på avdelingen jeg jobbet at jeg ble ikke spesielt lagt merke til. Men nå, med en barn så fungerer ikke turnus. Så jeg er nødt til å klare denne dagjobben. Jeg på en måte gleder meg til å begynne igjen fordi det føles ut som da blir jeg normal igjen. Men jeg vet jo godt at når jeg ikke engang klarer stå opp av sengen hver dag så er det ingen mirakuløs ting som kommer til å endre seg før jobbstart igjen i august. Og det skremmer meg. Jeg vet jo at jeg kommer til å feile igjen. 

Anonymkode: ad68f...0e1

[AnonymBruker]

Hei igjen. Jeg bare lurer på om det er noen andre som sliter med struktural dissosiasjon? 
 

https://stokurs.rvtsnord.no/delkapitler/strukturell-dissosiasjon/

 

Anonymkode: ad68f...0e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hei igjen. Jeg bare lurer på om det er noen andre som sliter med struktural dissosiasjon? 
 

https://stokurs.rvtsnord.no/delkapitler/strukturell-dissosiasjon/

 

Anonymkode: ad68f...0e1

Jeg gjør. Sekundær strukturell dissosiasjon, i perioder har det vel også vært tertiær. Er ikke så opptatt av hva det heter men forholder meg til meg selv som at jeg har ulike deler og indre barn osv. 

Anonymkode: 38b04...924

[AnonymBruker]

Jeg har, som en annen her i tråden, prøvd ketaminbehandling. 

Har slitt med kptsd, depresjon og angst i mange år, og er ufør. Har vært enormt dårlig. 

Forsøkte ketamin på privatklinikk for et par måneder siden, og har nå egentlig ingen symptomer på noe. Det føles enormt rart, og jeg er ikke sikker på om det er varig, siden det har gått så kort tid. Men så godt det er å bare kunne gjøre akkurat det jeg selv ønsker, og til og med ha glede av ting!! Anbefaler ALLE å prøve ketamin om ingenting annet hjelper. Håper det snart blir godkjent i det offentlige, for det var steindyrt.

Anonymkode: d5c04...fe4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har, som en annen her i tråden, prøvd ketaminbehandling. 

Har slitt med kptsd, depresjon og angst i mange år, og er ufør. Har vært enormt dårlig. 

Forsøkte ketamin på privatklinikk for et par måneder siden, og har nå egentlig ingen symptomer på noe. Det føles enormt rart, og jeg er ikke sikker på om det er varig, siden det har gått så kort tid. Men så godt det er å bare kunne gjøre akkurat det jeg selv ønsker, og til og med ha glede av ting!! Anbefaler ALLE å prøve ketamin om ingenting annet hjelper. Håper det snart blir godkjent i det offentlige, for det var steindyrt.

Anonymkode: d5c04...fe4

Jeg er veldig fascinert av dette. Etterpå føler du følelsene som normalt? Føler du deg ensom hvis du f.eks ser at livet har vært ganske tomt? Endrer livsmål og ønsker?

Anonymkode: 38b04...924

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er veldig fascinert av dette. Etterpå føler du følelsene som normalt? Føler du deg ensom hvis du f.eks ser at livet har vært ganske tomt? Endrer livsmål og ønsker?

Anonymkode: 38b04...924

Det er som sagt ikke så lenge siden behandlingen, men jeg skal forsøke å svare:)

Jeg tror jeg føler ting som normalt, ja. Jeg kan bli irritert om jeg ikke får sove, sint om jeg leser noe i sosiale medier jeg regner som urettferdig, glad om jeg ser en morsom serie på tv osv. Jeg henger meg ikke opp i ting lenger, kan legge fra meg det som er av negative følelser uten å bli sittende fast i evigheter.

Jeg kan føle meg ensom, ja. Jeg har ikke stort nettverk, men jeg er svært glad i de personene  jeg har, og jeg er en sånn som egentlig trives godt i eget selskap heldigvis! Har fortsatt ganske lav sosial kapasitet, men jeg verdsetter det jeg klarer høyt. En telefonsamtale med mamma, kaffebesøk av min bror, hente tantebarn i barnehagen og henge med han et par timer. Sånne ting er gull verd nå, tidligere var det svært tungt og jeg måtte hvile meg opp i dagene etterpå.

Tidligere kunne jeg sitte å tenke sånne "hvorfor måtte mitt liv bli sånn"-tanker i dagesvis, men nå legger jeg det fra meg. Det ble som det ble, pga ditt og datt. Sånn er det bare, hva kan jeg heller gjøre for å ha det bra nå og fremover? Har altså på en eller annen måte endret hele min måte å tenke på. Det er vel de nye synapsene som ketaminen har grodd, haha.

Jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal "bruke livet mitt på". Det tar jeg litt som det kommer. Jeg tar dag for dag, og passer på å gjøre bare nøyaktig det jeg har lyst til. I tillegg til husarbeid som jeg hater, da. Men om jeg en morgen kjenner at i dag vil jeg faktisk bare se fjorten episoder greys anatomy, så gjør jeg det. 

Anonymkode: d5c04...fe4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Det er som sagt ikke så lenge siden behandlingen, men jeg skal forsøke å svare:)

Jeg tror jeg føler ting som normalt, ja. Jeg kan bli irritert om jeg ikke får sove, sint om jeg leser noe i sosiale medier jeg regner som urettferdig, glad om jeg ser en morsom serie på tv osv. Jeg henger meg ikke opp i ting lenger, kan legge fra meg det som er av negative følelser uten å bli sittende fast i evigheter.

Jeg kan føle meg ensom, ja. Jeg har ikke stort nettverk, men jeg er svært glad i de personene  jeg har, og jeg er en sånn som egentlig trives godt i eget selskap heldigvis! Har fortsatt ganske lav sosial kapasitet, men jeg verdsetter det jeg klarer høyt. En telefonsamtale med mamma, kaffebesøk av min bror, hente tantebarn i barnehagen og henge med han et par timer. Sånne ting er gull verd nå, tidligere var det svært tungt og jeg måtte hvile meg opp i dagene etterpå.

Tidligere kunne jeg sitte å tenke sånne "hvorfor måtte mitt liv bli sånn"-tanker i dagesvis, men nå legger jeg det fra meg. Det ble som det ble, pga ditt og datt. Sånn er det bare, hva kan jeg heller gjøre for å ha det bra nå og fremover? Har altså på en eller annen måte endret hele min måte å tenke på. Det er vel de nye synapsene som ketaminen har grodd, haha.

Jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal "bruke livet mitt på". Det tar jeg litt som det kommer. Jeg tar dag for dag, og passer på å gjøre bare nøyaktig det jeg har lyst til. I tillegg til husarbeid som jeg hater, da. Men om jeg en morgen kjenner at i dag vil jeg faktisk bare se fjorten episoder greys anatomy, så gjør jeg det. 

Anonymkode: d5c04...fe4

Takk for svar! 

En av mine største utfordringer med ktpsd er mangel på identitetsfølelse, hva jeg vil, å kjenne impulser, og føle en slags sammenheng i hvem jeg er og indre drivkraft. Har behandlingen du tok påvirket noe på slike type symptomer (hvis de var relevant for deg)? 

Anonymkode: 38b04...924

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Takk for svar! 

En av mine største utfordringer med ktpsd er mangel på identitetsfølelse, hva jeg vil, å kjenne impulser, og føle en slags sammenheng i hvem jeg er og indre drivkraft. Har behandlingen du tok påvirket noe på slike type symptomer (hvis de var relevant for deg)? 

Anonymkode: 38b04...924

Jeg har slitt veldig tidligere med å finne "livslyst" fordi det ikke er noen ting jeg vil. Har ikke klart å se for meg noen fremtid fordi jeg ikke vil noe, liksom. Før ketamin var dette noe jeg grublet mye på, og forsøkte heletiden og finne noe jeg kunne jobbe mot uten å finne det. Nå etter ketamin tenker jeg mer at det blir som det blir, jeg vil bare være i stand til å gjøre det jeg ønsker hvis jeg en dag kommer på en plan   Men også at det er helt okei at jeg i dag ikke planlegger lengre frem enn kanskje til helga. Det er bare ikke et problem lenger, på samme måte som det var tidligere. 

Vet ikke om dette ble relevant for deg, jeg mistenker at vi ikke har/har hatt helt samme problemer på det området ❤️ 

 

Anonymkode: d5c04...fe4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Jeg har slitt veldig tidligere med å finne "livslyst" fordi det ikke er noen ting jeg vil. Har ikke klart å se for meg noen fremtid fordi jeg ikke vil noe, liksom. Før ketamin var dette noe jeg grublet mye på, og forsøkte heletiden og finne noe jeg kunne jobbe mot uten å finne det. Nå etter ketamin tenker jeg mer at det blir som det blir, jeg vil bare være i stand til å gjøre det jeg ønsker hvis jeg en dag kommer på en plan   Men også at det er helt okei at jeg i dag ikke planlegger lengre frem enn kanskje til helga. Det er bare ikke et problem lenger, på samme måte som det var tidligere. 

Vet ikke om dette ble relevant for deg, jeg mistenker at vi ikke har/har hatt helt samme problemer på det området ❤️ 

 

Anonymkode: d5c04...fe4

Jo, absolutt relevant. Kjenner meg igjen. Og den der med å slippe det kaoset med å måtte ha en livsplan høres godt ut. Blir spennende for deg å se fremover hvordan dette spiller inn i livet ditt på lang sikt. Blir alltid glad når jeg hører at folk har fått det bedre fra kptsd, så takk igjen for at du delte! 

Anonymkode: 38b04...924

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jo, absolutt relevant. Kjenner meg igjen. Og den der med å slippe det kaoset med å måtte ha en livsplan høres godt ut. Blir spennende for deg å se fremover hvordan dette spiller inn i livet ditt på lang sikt. Blir alltid glad når jeg hører at folk har fått det bedre fra kptsd, så takk igjen for at du delte! 

Anonymkode: 38b04...924

Ja, svært spent selv! Har oppfølging fra klinikken hver tredje måned fremover nå, og er forberedt på at en del trenger vedlikeholdsdoser etter +- et år. 

Hvem skulle trodd at alt som skulle til var et par nye synapser, liksom 😂

Anonymkode: d5c04...fe4

[AnonymBruker]

Hvor mange av dere som har diagnosen har følelsesmessige og ikke visuelle flashbacks? Jeg tenker da særlig på dere som ikke har vært utsatt for overgrep og fysisk vold, men har diagnosen pga emosjonell/psykisk vold, mobbing, neglekt etc.

Anonymkode: 18484...9ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvor mange av dere som har diagnosen har følelsesmessige og ikke visuelle flashbacks? Jeg tenker da særlig på dere som ikke har vært utsatt for overgrep og fysisk vold, men har diagnosen pga emosjonell/psykisk vold, mobbing, neglekt etc.

Anonymkode: 18484...9ce

Jeg har aldri hatt visuelle flashbacks. Kun sterke emosjonelle. 

Anonymkode: ad68f...0e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg har aldri hatt visuelle flashbacks. Kun sterke emosjonelle. 

Anonymkode: ad68f...0e1

Lurer på hvorfor det er så sprikende kunnskap hos terapeuter/DPS rundt det faktum at emosjonelle flashbacks er det som er veldig vanlig for k-ptsd?

Anonymkode: 18484...9ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Lurer på hvorfor det er så sprikende kunnskap hos terapeuter/DPS rundt det faktum at emosjonelle flashbacks er det som er veldig vanlig for k-ptsd?

Anonymkode: 18484...9ce

Lurer på hvorfor mange terapeuter og DPSer knapt kan noe som helst om komplekse traumer og dissosiative lidelser 🤪 

Hehe, hilsen meg som har gitt opp helsevesenet. 

Anonymkode: 38b04...924

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Lurer på hvorfor mange terapeuter og DPSer knapt kan noe som helst om komplekse traumer og dissosiative lidelser 🤪 

Hehe, hilsen meg som har gitt opp helsevesenet. 

Anonymkode: 38b04...924

Hvordan fikk de i det hele tatt jobb der? Altså seriøst, jeg er helt sjokkert over hvor kunnskapsløsheten. Har du fått diagnosen og ikke fått hjelp, eller fått diagnosen annet sted?

Anonymkode: 18484...9ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvordan fikk de i det hele tatt jobb der? Altså seriøst, jeg er helt sjokkert over hvor kunnskapsløsheten. Har du fått diagnosen og ikke fått hjelp, eller fått diagnosen annet sted?

Anonymkode: 18484...9ce

Avtalespesialist etter mange (!) år med skadelig hjelp. Siterer innlegget jeg skrev på side 6 der står det mer hva jeg tenker 😅: 

AnonymBruker skrev (På 21.6.2025 den 13.18):

Jeg gikk 13 år til behandling hos BUP og DPS før jeg fikk riktig diagnose. Og i mellomtiden ble jeg så skadet av behandlingen jeg fikk, som absolutt ikke var traumesensitiv, men som gikk på å ukentlig grave i traumene og være utenfor toleransevinduet så jeg absolutt ikke fikk noen nytte av det whatsoever. Ble mindre og mindre fungerende i hverdagen min. Etter et helt liv i kronisk stress, som i aller høyeste grad ble vedlikeholdt av behandlingen av helsevesenet sluttet kroppen å fungere. Til slutt fikk jeg traumebehandling hos en avtalespesialist, behandlingen der har vært bra og noe helt annet enn det jeg hadde tidligere, men selv denne psykologen hadde ikke ressursene til å takle mine "fight"-deler, og sinnet jeg hadde mot feilbehandlingen jeg hadde blitt utsatt for i helsevesenet. Nå står jeg uten behandling, og jeg er så lettet. Så lettet av å slippe å ha med å gjøre et helsevesen som gjør vondt verre. 

Gjennom 15+ år har jeg lært og lest, jeg føler meg oppriktig kompetent nok til å handtere dette på egen hånd. Jo, klart jeg synes jeg skulle hatt støtte i det, men når assosiasjonene mine til helsevesenet er at de skader meg, så er det bedre å greie seg på egen hånd. Å endelig føle seg trygg. Jeg bruker en kombinasjon av EMDR, somatic experiencing, spiritualitet/mindset, del-arbeid og nervesystemarbeid. Jeg har utarbeidet en protokoll jeg synes er innmari kraftig, og er stolt av det jeg får til. 

Som følge av 13 års feilbehandling, og konsekvensen det fikk for kropp og psyke ble jeg også uføretrygdet til slutt. Jeg tror fullt og helt på at med å følge opplegget jeg har laget for meg selv, gi slipp på helsevesenet som ressurs, eller i det hele tatt jobbe for å få noe hjelp der, så vil jeg kunne bli frisk. Kanskje jeg ikke kommer i 100% arbeid, men jeg tror ikke det er dømt til å være ufør for alltid. Og det er mye mer enn jeg noen gang fikk hos helsevesenet. 

Vi blir liksom indoktrinert med at vi skal søke hjelp osv. men tenker vi nok på hvor begrensende den tanken er? Som lærer oss opp til at vi ikke kan takle ting selv, mens hjelpen vi tilbys er ødeleggende? 

Anonymkode: 38b04...924

Anonymkode: 38b04...924

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Lurer på hvorfor mange terapeuter og DPSer knapt kan noe som helst om komplekse traumer og dissosiative lidelser 🤪 

Hehe, hilsen meg som har gitt opp helsevesenet. 

Anonymkode: 38b04...924

Jeg har endelig fått diagnosen og skal på kartleggingsopphold på Modum i begynnelsen av september 🙏

Anonymkode: 205ed...ae5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Avtalespesialist etter mange (!) år med skadelig hjelp. Siterer innlegget jeg skrev på side 6 der står det mer hva jeg tenker 😅: 

Anonymkode: 38b04...924

Herlighet, det er til å grine av!! Glad du endelig fikk hjelp, men sånn skal det søren ikke være. Jeg har ikke vært i systemet før inntil i fjor, har blitt ignorert og neglisjert av offentlig helsevesen - med store problemer. Når man først kommer inn så stanger man huet i veggen fordi psykolog er kunnskapsløs. 

Så avtalespesialist er veien å gå? 

Forresten, har du visuelle eller emosjonelle flashback?

Anonymkode: 18484...9ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Herlighet, det er til å grine av!! Glad du endelig fikk hjelp, men sånn skal det søren ikke være. Jeg har ikke vært i systemet før inntil i fjor, har blitt ignorert og neglisjert av offentlig helsevesen - med store problemer. Når man først kommer inn så stanger man huet i veggen fordi psykolog er kunnskapsløs. 

Så avtalespesialist er veien å gå? 

Forresten, har du visuelle eller emosjonelle flashback?

Anonymkode: 18484...9ce

Jeg er virkelig til å grine av. Det er ikke sånn at jeg ikke anbefaler helsevesenet til andre, men selv er jeg nå bare enormt lettet av å velge dem bort. Jeg unner meg selv å slippe dårlig behandling for dette noensinne igjen. Håper du finner den hjelpen du trenger! 

Jeg har begge deler. 

Anonymkode: 38b04...924