Kompleks ptsd og DPS

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

❤️

Så godt å høre. Om det kan hjelpe et menneske til å få det litt bedre på en dårlig dag eller noen kan benytte seg av det og ha det i sin mentale førstehjelpspakke så er det gull.

Alt som eventuellt kan hjelpe noen er verdt å dele med hverandre. Det er tøffe tak, og tøff diagnose og vonde stunder innimellom.

K-ptsd/ptsd tar krefter, energi, hverdagen og det kreves tid, tålmodighet og en hel del egenomsorg som motgift. Og å ha de tre egenskapene for seg selv er vanskelig i k-ptsd/ptsd diagnosen. Vi har det ofte for andre men lager andre regler når det gjelder oss selv, dessverre. 

Så takk for tilbakemeldingen 💐

 

Anonymkode: 45406...8a2

Ts her, ja tusen takk! Skal se på det når jeg kan ta inn ting igjen, litt mye kaos i hodet nå ⚘

Anonymkode: 205ed...ae5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts her, ja tusen takk! Skal se på det når jeg kan ta inn ting igjen, litt mye kaos i hodet nå ⚘

Anonymkode: 205ed...ae5

Ta det når du har overskudd, i ditt tempo, når du er i fredstid og du har krefter

 

Anonymkode: 45406...8a2

[AnonymBruker]

Jeg har svart mer før i tråden, har KPTSD. Men altså ... 

Noen dager er jeg bare så jævlig sliten og lei av å ha kompleks PTSD. Ikke de dagene der alt jeg gjør er å handtere trigger her og trigger der, og det er vanskelig å puste, men de dagene jeg er så utslått med utmattelse, og bare husker på hvor mye jeg går glipp av med denne tilstanden. Jeg har siste tiden, etter jeg brøt kontakten med helsevesenet, stort sett vært optimistisk og positiv med tro på at jeg fikser dette. Men så kommer det, og ofte i forbindelse med syklusen, de dagene der jeg bare aldri tror det blir bedre, og jeg er så tappet etter mange dager med handtering av triggere og opprørte deler og gud vet hva. 

Jeg lager meg et liv liksom, og jeg tilpasser til hvordan ting er, men ja, en sjelden gang som nå, tenker jeg, tenk å bare kunne jobbe 100%, tenk å kunne reise på ferie, tenk å kunne dra på tur med familien, tenk å kunne HA familie. Vi må naturligvis leve det livet vi har, men det er også lov å savne det som er utilgjengelig her og nå også. Ikke bli for lenge i det, finne håpet igjen, men det er mye sorg og tap også. 

Anonymkode: 38b04...924

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg har svart mer før i tråden, har KPTSD. Men altså ... 

Noen dager er jeg bare så jævlig sliten og lei av å ha kompleks PTSD. Ikke de dagene der alt jeg gjør er å handtere trigger her og trigger der, og det er vanskelig å puste, men de dagene jeg er så utslått med utmattelse, og bare husker på hvor mye jeg går glipp av med denne tilstanden. Jeg har siste tiden, etter jeg brøt kontakten med helsevesenet, stort sett vært optimistisk og positiv med tro på at jeg fikser dette. Men så kommer det, og ofte i forbindelse med syklusen, de dagene der jeg bare aldri tror det blir bedre, og jeg er så tappet etter mange dager med handtering av triggere og opprørte deler og gud vet hva. 

Jeg lager meg et liv liksom, og jeg tilpasser til hvordan ting er, men ja, en sjelden gang som nå, tenker jeg, tenk å bare kunne jobbe 100%, tenk å kunne reise på ferie, tenk å kunne dra på tur med familien, tenk å kunne HA familie. Vi må naturligvis leve det livet vi har, men det er også lov å savne det som er utilgjengelig her og nå også. Ikke bli for lenge i det, finne håpet igjen, men det er mye sorg og tap også. 

Anonymkode: 38b04...924

Du nevner ting som også er en stor sorg for meg, å ikke klare og ha familie, ikke klare å dra på ferie. Ting som er selvsagt for andre, men helt uoppnåelig for oss 😔

Anonymkode: 205ed...ae5

[AnonymBruker]

Dere vet at kptsd ikke er en kronisk sykdom sant? At det går an å bli frisk og at dere fint kan dra på ferie og jobbe,  kanskje ikke nå når dere er syk men når dere blir frisk. De fleste blir frisk fra kptsd.

Anonymkode: 45aff...d13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dere vet at kptsd ikke er en kronisk sykdom sant? At det går an å bli frisk og at dere fint kan dra på ferie og jobbe,  kanskje ikke nå når dere er syk men når dere blir frisk. De fleste blir frisk fra kptsd.

Anonymkode: 45aff...d13

Jepp vet det, det endrer ikke på her og nå situasjonen og tingene som jeg har gått glipp av og går glipp av. Og det er helt lov å sørge over det, samtidig som en har fremtidshåp og tro på at ting kan bli bedre. 

Anonymkode: 38b04...924

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jepp vet det, det endrer ikke på her og nå situasjonen og tingene som jeg har gått glipp av og går glipp av. Og det er helt lov å sørge over det, samtidig som en har fremtidshåp og tro på at ting kan bli bedre. 

Anonymkode: 38b04...924

For øvrig er det vel lite tall på hvor mange som blir frisk av kompleks PTSD, det er mulig å bli frisk, men mange lever med det livet ut. Selv om en kan få mye symptomlettelse. Da jeg skrev "vet det" siktet jeg til at det ikke trenger være for alltid. Selv om jeg i aller høyest grad ville kalt KPTSD for kronisk sykdom. 

Anonymkode: 38b04...924

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Dere vet at kptsd ikke er en kronisk sykdom sant? At det går an å bli frisk og at dere fint kan dra på ferie og jobbe,  kanskje ikke nå når dere er syk men når dere blir frisk. De fleste blir frisk fra kptsd.

Anonymkode: 45aff...d13

Det går an å bli bedre, noen blir også helt friske. Noen får tilbakefall. Det kommer så an på omfanget og ikke minst hvor lang tid man har gått uten å få hjelp. Noen blir også verre av utredningen/behandlingen, og mange får ikke hjelp i det hele tatt.

For meg tok det nesten 20 år før helsevesenet gadd å høre på meg og jeg kom inn til DPS - bare for å bli feildiagnosert. Hadde alle hatt råd til å gå privat og kunne velge behandler selv, så hadde jo forutsetningene vært bedre. 



 

Anonymkode: 18484...9ce

[AnonymBruker]

Alltid når jeg kommer over andre som har kptsd har jeg alltid ett råd som jeg virkelig anbefaler absolutt alle å prøve. Jeg har klokketro på at dette er den beste behandlingen for vår diagnose, og at det ikke er en del av det offentlige tilbudet er et stort tap på mange måter.

Først vil jeg si at jeg har, siden jeg ble traumatisert av vold over flere år som barn, gått hos så mange terapeuter at jeg har mistet tellingen. Har vært hos DPS i tre runder, uten at det hjalp meg noe. Avtalespesialister, kommunale tilbud, tilbud hos frivillige organisasjoner og ørten private terapeuter. Det hjalp den dagen jeg var der, aldri lenger. Mistet jobber, falt utenfor arbeidsliv og studier, falt utenfor sosialt. Lengtet etter å stifte familie, som var helt uaktuelt med den psyken.

Så åpnet det en ny klinikk i byen min, jeg leste vel om den i avisen. De tilbød ketaminassistert psykoterapi. Når jeg Googlet det var folks erfaringer veldig variert og det så ikke ut som noe mirakelkur. Men jeg tok kontakt for å få vite mer.

De fortalte at de gjennomførte behandlingen annerledes enn mange andre steder. Her fikk man blackoutbriller, rolig musikk og en dedikert terapeut som satt med en hele tiden. Psykoterapien gikk ut på acceptance and commitment therapy, noe jeg aldri hadde hørt om før.

Behandlingen var dyr, 4 behandlinger for 50 000 kr. Men jeg var langt nede, og hadde ingen andre alternativer igjen. Hvis jeg ble bedre og kunne jobbe igjen var de pengene tjent inn på null komma niks. Så jeg valgte å prøve, selv om det virket skummelt. Jeg har aldri rørt rusmidler som får deg til å trippe.

Jeg ble bedre allerede etter første time. For første gang siden jeg var et lite barn hadde jeg ro i kroppen. Jeg skvatt ikke av hver minste lyd, jeg var vennlig innstilt mot alle jeg møtte, jeg hadde veldig god kontakt med meg selv og mine følelser, jeg tenkte klart hele tiden. Dagen etter hadde jeg selve terapien, og jeg så meg selv og mine problemer så klart. Jeg opplevde å selv sitte med svarene på det som hadde plaget meg så lenge. Jeg hadde masse energi og klarhet til å jobbe ordentlig godt med meg selv, hver eneste dag.

4 ganger med dette, sprøyte én dag og terapi den neste, så var jeg frisk. I dag har jeg full jobb, masse venner, har fått mitt første barn. Har anmeldt min voldsutøver, og finnes ikke redd for han lenger. Lever helt fritt, har masse selvtillit, driter i hva andre gjør, tenker eller mener. Psyken er så sunn, jeg regulerer mine følelser bedre enn folk som aldri har vært psykisk syk. Acceptance and commitment har satt seg i meg som leveregler. Det er veldig enkelt å takle motgang nå, jeg dveler ikke et sekund ved noe jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg har ingen problemer med relasjoner lenger, jeg aksepterer alle som de er. Det er 3 år siden behandlingen.

Det var det beste valget jeg kunne tatt. Ketaminen renset vekk grumset, frykten og tvilen, og lot meg faktisk ta tak i egen psyke.

Så ja, jeg vil anbefale alle å gi det et forsøk. Jeg tror dps kunne halvert budsjettene sine om mange nok pasienter fikk denne behandlingen.

Anonymkode: 39dd8...cd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Dere vet at kptsd ikke er en kronisk sykdom sant? At det går an å bli frisk og at dere fint kan dra på ferie og jobbe,  kanskje ikke nå når dere er syk men når dere blir frisk. De fleste blir frisk fra kptsd.

Anonymkode: 45aff...d13

Det du sier stemmer jo ikke i det hele tatt. Kptsd er en kronisk sykdom. Få blir friske av kptsd. 

Anonymkode: 0cf3d...d55

[AnonymBruker]

Ts her. Har nettopp fått beskjed om at jeg blir kalt inn til utredning på Modum Bad. Skummelt, men tror det er der man får best hjelp. Vil så gjerne ha et lite håp om at det er mulig å få det bedre. 

Anonymkode: 205ed...ae5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Ts her. Har nettopp fått beskjed om at jeg blir kalt inn til utredning på Modum Bad. Skummelt, men tror det er der man får best hjelp. Vil så gjerne ha et lite håp om at det er mulig å få det bedre. 

Anonymkode: 205ed...ae5

Så bra at du har fått plass hos Modum! ❤️ 

Anonymkode: 18484...9ce

[AnonymBruker]

Jeg skal aldri noen sinne sette mine bein innenfor psykisk helsevern igjen. De har retraumatisert meg så mange ganger, senest nå. Jeg har akkurat klart å komme ut av en tung periode med blant annet forsøk, og den hjelpen som møter meg når jeg helt på egenhånd har klart å komme opp igjen, ja det er en ny retraumatisering. 
 

Når jeg er innenfor toleransevinduet forstår jeg at de mangler kunnskap og ikke forstår skaden de påfører, men når jeg er utenfor.. det lille barnet lurer på hvorfor andre mennesker aldri slutter å skade oss. Og jeg er så sint på de/helsevesenet. Rasende, fortvilet, redd, hjelpesløs, maktesløs. Jeg skyr mennesker som pesten fra før, og jeg er så redd for at jeg kommer til å trekke meg enda lenger unna andre nå, altså type at jeg ikke går til lege om jeg trenger. I tillegg så forsvant jo håpet om å få seriøs traumebehandling, så da må jeg gjøre det selv. Men det skal vel godt gjøres å klare å skade meg selv mer enn en behandler uten kunnskap.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg. Kan noen si at det går bra, at jeg klarer det denne gangen også og kommer ut sterkere? At jeg klarer å bruke de verktøyene jeg har? Det er noe inni meg som vil rope etter hjelp, samtidig som jeg vil skru av mobilen og aldri la noen kontakte meg igjen. Det er så vondt. Hvorfor, hvorfor skjer dette alltid. Ingen hjalp meg da, ingen hjelper meg nå.

Anonymkode: 9bc1c...538

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg skal aldri noen sinne sette mine bein innenfor psykisk helsevern igjen. De har retraumatisert meg så mange ganger, senest nå. Jeg har akkurat klart å komme ut av en tung periode med blant annet forsøk, og den hjelpen som møter meg når jeg helt på egenhånd har klart å komme opp igjen, ja det er en ny retraumatisering. 
 

Når jeg er innenfor toleransevinduet forstår jeg at de mangler kunnskap og ikke forstår skaden de påfører, men når jeg er utenfor.. det lille barnet lurer på hvorfor andre mennesker aldri slutter å skade oss. Og jeg er så sint på de/helsevesenet. Rasende, fortvilet, redd, hjelpesløs, maktesløs. Jeg skyr mennesker som pesten fra før, og jeg er så redd for at jeg kommer til å trekke meg enda lenger unna andre nå, altså type at jeg ikke går til lege om jeg trenger. I tillegg så forsvant jo håpet om å få seriøs traumebehandling, så da må jeg gjøre det selv. Men det skal vel godt gjøres å klare å skade meg selv mer enn en behandler uten kunnskap.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg. Kan noen si at det går bra, at jeg klarer det denne gangen også og kommer ut sterkere? At jeg klarer å bruke de verktøyene jeg har? Det er noe inni meg som vil rope etter hjelp, samtidig som jeg vil skru av mobilen og aldri la noen kontakte meg igjen. Det er så vondt. Hvorfor, hvorfor skjer dette alltid. Ingen hjalp meg da, ingen hjelper meg nå.

Anonymkode: 9bc1c...538

Det går bra. Du er verdifull akkurat som du er. Du er nok. Du gjør ditt beste, ingen kan gjøre mer enn det. Du går på et hullete gulv. Noen ganger snubler du litt, noen ganger faller du igjennom og lander i etasjen under. Men hver eneste gang har du klart å komme deg bort til trappen og opp i den øvre etasjen igjen. Og du fortsetter og prøve å gå på det hullete gulvet. Og for hver gang du klarer komme deg opp igjen så har du vist hvor sterk du er. Sakte men sikkert er du din egen snekker og reparerer gulvet. Men det er så stort, stort som i en ballsal. Så det virker uoverkommelig noen ganger. Men litt etter litt blir gulvet bedre. Du bare klarer ikke se det enda fordi du har ikke oversikt og gulvet er tross alt så stort. Men du gjør en viktig jobb som din egen snekker! Og bare litt hver eneste dag utgjør mye i løpet av noen år. Kanskje må du ta noen steg tilbake av og til, gå ned i underetasjen og sjekke bærebjelkene, eller andre ting. Men det går bra. Hastverk er bare lastverk. Uten stødig grunnlag vil gulvet raskt få hull igjen. 

Anonymkode: ad68f...0e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det går bra. Du er verdifull akkurat som du er. Du er nok. Du gjør ditt beste, ingen kan gjøre mer enn det. Du går på et hullete gulv. Noen ganger snubler du litt, noen ganger faller du igjennom og lander i etasjen under. Men hver eneste gang har du klart å komme deg bort til trappen og opp i den øvre etasjen igjen. Og du fortsetter og prøve å gå på det hullete gulvet. Og for hver gang du klarer komme deg opp igjen så har du vist hvor sterk du er. Sakte men sikkert er du din egen snekker og reparerer gulvet. Men det er så stort, stort som i en ballsal. Så det virker uoverkommelig noen ganger. Men litt etter litt blir gulvet bedre. Du bare klarer ikke se det enda fordi du har ikke oversikt og gulvet er tross alt så stort. Men du gjør en viktig jobb som din egen snekker! Og bare litt hver eneste dag utgjør mye i løpet av noen år. Kanskje må du ta noen steg tilbake av og til, gå ned i underetasjen og sjekke bærebjelkene, eller andre ting. Men det går bra. Hastverk er bare lastverk. Uten stødig grunnlag vil gulvet raskt få hull igjen. 

Anonymkode: ad68f...0e1

Tusen takk❤️ Det er så riktig det du sier, at litt hver dag utgjør mye i løpet av noen år. Tråden her døde ut når jeg skrev i den🥲 Beklager, skulle ikke gjort det.

Anonymkode: 9bc1c...538

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tusen takk❤️ Det er så riktig det du sier, at litt hver dag utgjør mye i løpet av noen år. Tråden her døde ut når jeg skrev i den🥲 Beklager, skulle ikke gjort det.

Anonymkode: 9bc1c...538

Tråden dør ikke fordi du poster❤️

På samme måte som at jeg ikke gjorde for mye av meg selv eller var alt for mye på forgje side med de to postene jeg hadde. Vi sier det til oss selv: jeg er for mye, jeg er for lite, jeg burde ikke.. også postet jeg ting som har hjulpet meg og føler jeg gjør for mye ut av meg selv, og jeg følte meg skyldig for å ta plass, og jeg føler meg teit. Og du føler tråden døde fordi du postet. Men det er ikke sannhet.

 

Sånn er følelsene, vi føler mye når vi gjør noe, og vi føler mye når vi ikke gjør noe og det er en helt naturlig følgesvenn med ptst/kptsd. Skyldfølelse uten at det er noe å føle skyld over..

Jeg har lest alt i denne tråden og tro du meg, hvert svar i denne tråden hjelper, du hjelper med svarene og innleggene du gir❣️

Vi blir mindre aleine i slike tråder, iallefall blir jeg det, og det kjennes godt. 

Det er vondt at andre har denne diagnosen, men vi hjelper hverandre bittelitt 

Du har ingenting å beklage! Jeg tror det er flere enn meg som leser dette, både dine svar og i tråden men kanskje ikke vet hva en skal svare fordi det er så gjenkjennelig, alt sammen, så hva svarer en egentlig seg selv? 

Litt hver dag ❤️

Anonymkode: 45406...8a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Tråden dør ikke fordi du poster❤️

På samme måte som at jeg ikke gjorde for mye av meg selv eller var alt for mye på forgje side med de to postene jeg hadde. Vi sier det til oss selv: jeg er for mye, jeg er for lite, jeg burde ikke.. også postet jeg ting som har hjulpet meg og føler jeg gjør for mye ut av meg selv, og jeg følte meg skyldig for å ta plass, og jeg føler meg teit. Og du føler tråden døde fordi du postet. Men det er ikke sannhet.

 

Sånn er følelsene, vi føler mye når vi gjør noe, og vi føler mye når vi ikke gjør noe og det er en helt naturlig følgesvenn med ptst/kptsd. Skyldfølelse uten at det er noe å føle skyld over..

Jeg har lest alt i denne tråden og tro du meg, hvert svar i denne tråden hjelper, du hjelper med svarene og innleggene du gir❣️

Vi blir mindre aleine i slike tråder, iallefall blir jeg det, og det kjennes godt. 

Det er vondt at andre har denne diagnosen, men vi hjelper hverandre bittelitt 

Du har ingenting å beklage! Jeg tror det er flere enn meg som leser dette, både dine svar og i tråden men kanskje ikke vet hva en skal svare fordi det er så gjenkjennelig, alt sammen, så hva svarer en egentlig seg selv? 

Litt hver dag ❤️

Anonymkode: 45406...8a2

Så godt sagt. Jeg har freaket ut etter mitt svar litt over her. Nå sa jeg alt for mye rart. Jeg kjenner meg igjen i den konstante «fylleangsten» nærmest 🙈 nå gjorde jeg for mye, sa noe rart, gikk rart forbi noe .. 

Anonymkode: ad68f...0e1

[AnonymBruker]

Noe litt rart: Jeg har fått en kraftig infeksjon og kroppen har gått litt ned for telling. Det gir meg faktisk litt mer ro i hodet, kroppen melder seg på og sier Jeg er også her, kanskje? Lettere å forholde seg til vondt i kroppen enn kaos i hodet, når det bare er snakk om kortvarig fysisk sykdom vel å merke. 

Anonymkode: 205ed...ae5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Tusen takk❤️ Det er så riktig det du sier, at litt hver dag utgjør mye i løpet av noen år. Tråden her døde ut når jeg skrev i den🥲 Beklager, skulle ikke gjort det.

Anonymkode: 9bc1c...538

Du, hvorfor forsvant håpet om seriøs traumebehandling? 

Anonymkode: 205ed...ae5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noe litt rart: Jeg har fått en kraftig infeksjon og kroppen har gått litt ned for telling. Det gir meg faktisk litt mer ro i hodet, kroppen melder seg på og sier Jeg er også her, kanskje? Lettere å forholde seg til vondt i kroppen enn kaos i hodet, når det bare er snakk om kortvarig fysisk sykdom vel å merke. 

Anonymkode: 205ed...ae5

Kjenner igjen denne. Veksten jeg har fått med min CPTSD diagnose (og alle symptomene som følger, spiseforstyrrelse, OCD m.m.) skjedde etter at kroppen meldte seg helt ut med langvarig utmattelse. Det var som at jeg akkurat var trygg nok til at kroppen kunne streike, og da gjorde den det voldsomt. Og da var det liksom sånn ikke noe annet valg enn å ta traumene også på alvor. Fatigue er et vanlig symptom hos de med CPTSD og for tiden er det nesten det mest fremtredende symptomet hos meg. Og jeg bruker det nå for alt det er verdt (tenkte ikke slik da jeg ble månedsvis liggende på et mørkt rom akkurat 🤪 men nå!) fordi da vet jeg liksom at her er noe som koster for mye. Kroppen vet. 

Er dere andre ufør? Jeg har nettopp fått innvilget uføretrygd, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det. "Det var ikke sånn livet skulle bli", det er liksom en påminnelse om ... all livssorgen. Og jeg vet det ikke er et sluttpunkt, en ende, jeg fortsetter og jobber, men ja, det er litt rart, vet ikke hva jeg skal tenke om det. 

Anonymkode: 38b04...924