Gutt 18 flytte hjemmefra eller ikke?

[AnonymBruker]

Min sønn er 18 år gammel. Han bor hjemme, og jobber fulltid.

Saken er at det er så mange irritasjonsmomenter ved at han bor hjemme, og jeg føler at jeg bare maser og maser uten at det noen gang hjelper. Rommet hans ser f.eks ikke ut. Det hoper seg opp med matrester, oppvask, søppel og tomflasker. Jeg bryr meg i utgangspunktet ikke så mye om han har det rotete, men det er jo så uhygienisk! Han har opp gjennom tatt en del mat og alkohol som ikke er hans, sånn at vi må gjemme eller låse inn ting som vi vil ha i fred. I tillegg har han et helt annet døgnrytme enn oss, så jeg våkner ofte på natta av at han kommer og går.

Jeg ser jo at han ikke har noe særlig respekt for meg, og at jeg tydeligvis har feilet helt i oppdragelsen av ham 🥺 Men jeg har virkelig prøvd! 

Så nå er spørsmålet om han bør flytte hjemmefra eller ikke.

Han jobber, så han har fint råd til et rom i et kollektiv. 

Jeg er mest redd for at han føler på at han kastes ut hjemmefra. Men sånn som det er nå så føler jeg at forholdet mellom oss ødelegges daglig. Håpet mitt er at vi kan få et bedre forhold med litt mer avstand. Så kan vi heller ha det hyggelig sammen når vi treffes. Og jeg vil selvfølgelig hjelpe og støtte ham så mye som han ønsker/trenger.

Jeg er også redd for om han klarer å komme seg opp til jobb, få pengene til å strekke til, vise nok hensyn til de andre som bor i kollektivet osv osv. 

Er det noen som har noen tanker eller erfaringer å dele?

Anonymkode: 3498f...6ab

[AnonymBruker]

Si fra er mitt råd, ikke gnell eller mas - bare si fra. Typ "fra i dag har vi nye kjøreregler her hjemme. Hold orden, vis hensyn og du kan fortsette bo her eller du kan velge flytte ut hjemmefra og leve som du vil" 

Anonymkode: 7f687...01f

[AnonymBruker]

Han er myndig og er i full jobb.

Enkel sak.

Enten respekterer han deg og huset og dine regler eller så må han flytte ut.

Punktum.

Hva som skjer i et evt kollektivt får han selv ta konsekvensene av.

Hadde aldri tolerert det du skriver.

Anonymkode: d9061...d79

[AnonymBruker]

Når du føler at du har feilet i oppdragelsen, hva er da best å gjøre? Avblåse alt? 
Du kan derimot snu det om og se at du har kanskje noen år igjen du kan påvirke ham positivt. 

Anonymkode: e8c8e...456

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han er myndig og er i full jobb.

Enkel sak.

Enten respekterer han deg og huset og dine regler eller så må han flytte ut.

Punktum.

Hva som skjer i et evt kollektivt får han selv ta konsekvensene av.

Hadde aldri tolerert det du skriver.

Anonymkode: d9061...d79

Er det jeg mener også. Men så er jeg så redd for å såre ham...

Har vel innsett at han ikke kommer til å bli bedre så lenge han fortsetter å bo hjemme. Da burde han vel ha lært det allerede nå...

TS

Anonymkode: 3498f...6ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Når du føler at du har feilet i oppdragelsen, hva er da best å gjøre? Avblåse alt? 
Du kan derimot snu det om og se at du har kanskje noen år igjen du kan påvirke ham positivt. 

Anonymkode: e8c8e...456

Ser den også. Men jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre annerledes... Det er ikke så mange konsekvenser jeg har igjen på hånda nå som han tjener egne penger.

Han betaler husleie hjemme nå i det minste. Det har jeg krevd. De pengene sparer jeg til fremtidig boligkjøp for ham (han vet ikke det).

TS

Anonymkode: 3498f...6ab

[AnonymBruker]

Få far til å ta en alvorsprat med gutten. 

Anonymkode: ca782...5e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Få far til å ta en alvorsprat med gutten. 

Anonymkode: ca782...5e3

Vi er skilt, og sønnen vår bor hos meg. Jeg har ny samboer, som er strengere enn meg. Han snakker mye med ham, men det når ikke inn det heller dessverre. Denne situasjonen skaper mye uro i forholdet mellom oss også  

Anonymkode: 3498f...6ab

[AnonymBruker]

Han er voksen. Det normale er å flytte ut. Ingen voksne ungdommer ønsker vel å bo hjemme hos mor fremfor å bo med kompiser. 

Anonymkode: 3bd6a...65f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ser den også. Men jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre annerledes... Det er ikke så mange konsekvenser jeg har igjen på hånda nå som han tjener egne penger.

Han betaler husleie hjemme nå i det minste. Det har jeg krevd. De pengene sparer jeg til fremtidig boligkjøp for ham (han vet ikke det).

TS

Anonymkode: 3498f...6ab

Ja det er skikkelig vanskelig, men selv om du ikke ser hva du kan gjøre annerledes, så kan det være noe der du kan gjøre annerledes og klare å snu situasjonen. Da mener jeg "drømmesituasjonen" som at gutten bor hjemme enda noen år mens sparer opp EK til bolig.. dere får en fin dialog, sånn at han virkelig kjenner at du er bautaen i livet hans til han skal ut på egne vinger helt selvstendig.. Dere har det hyggelig sammen, spiser middag sammen noen ganger, lørdagskveld i sofaen ol, sånn at har en fin tone til han er "ferdig" og flytter ut.. osv.. Og spes med nye samboer, at han også kan bli en trygghet i livet for for gutten. Om samboer bare er streng, ikke søker kontakt med "innsiden" av gutten, blir det mye negativt i hele huset

Det er nok noe som kan gjøres, selv om du ikke ser det enda. 

Anonymkode: e8c8e...456

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ser den også. Men jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre annerledes... Det er ikke så mange konsekvenser jeg har igjen på hånda nå som han tjener egne penger.

Han betaler husleie hjemme nå i det minste. Det har jeg krevd. De pengene sparer jeg til fremtidig boligkjøp for ham (han vet ikke det).

TS

Anonymkode: 3498f...6ab

Jeg tenker at denne kan du si. Den gir mye forståelse i hvorfor mor tar betalt. Kan også fungere som en motivasjon, mer positivitet. 

Anonymkode: e8c8e...456

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min sønn er 18 år gammel. Han bor hjemme, og jobber fulltid.

Saken er at det er så mange irritasjonsmomenter ved at han bor hjemme, og jeg føler at jeg bare maser og maser uten at det noen gang hjelper. Rommet hans ser f.eks ikke ut. Det hoper seg opp med matrester, oppvask, søppel og tomflasker. Jeg bryr meg i utgangspunktet ikke så mye om han har det rotete, men det er jo så uhygienisk! Han har opp gjennom tatt en del mat og alkohol som ikke er hans, sånn at vi må gjemme eller låse inn ting som vi vil ha i fred. I tillegg har han et helt annet døgnrytme enn oss, så jeg våkner ofte på natta av at han kommer og går.

Jeg ser jo at han ikke har noe særlig respekt for meg, og at jeg tydeligvis har feilet helt i oppdragelsen av ham 🥺 Men jeg har virkelig prøvd! 

Så nå er spørsmålet om han bør flytte hjemmefra eller ikke.

Han jobber, så han har fint råd til et rom i et kollektiv. 

Jeg er mest redd for at han føler på at han kastes ut hjemmefra. Men sånn som det er nå så føler jeg at forholdet mellom oss ødelegges daglig. Håpet mitt er at vi kan få et bedre forhold med litt mer avstand. Så kan vi heller ha det hyggelig sammen når vi treffes. Og jeg vil selvfølgelig hjelpe og støtte ham så mye som han ønsker/trenger.

Jeg er også redd for om han klarer å komme seg opp til jobb, få pengene til å strekke til, vise nok hensyn til de andre som bor i kollektivet osv osv. 

Er det noen som har noen tanker eller erfaringer å dele?

Anonymkode: 3498f...6ab

Han er atten. Gammel nok til å flytte for seg selv. Tenker han har godt av å finne ut hvordan bo uten at mamma ordner opp for han hele tiden. Han må jo lære seg å bli selvstendig og det høres det ikke ut som han gjør hjemme

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det jeg mener også. Men så er jeg så redd for å såre ham...

Har vel innsett at han ikke kommer til å bli bedre så lenge han fortsetter å bo hjemme. Da burde han vel ha lært det allerede nå...

TS

Anonymkode: 3498f...6ab

Du må sette deg ned å prate ordentlig ut med han om dette

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Vi er skilt, og sønnen vår bor hos meg. Jeg har ny samboer, som er strengere enn meg. Han snakker mye med ham, men det når ikke inn det heller dessverre. Denne situasjonen skaper mye uro i forholdet mellom oss også  

Anonymkode: 3498f...6ab

Samboeren din bør absolutt ikke være den som prater med sønnen din. Det er oppskriften til en katastrofe, og kan være grunnen til at sønnen din gir litt faen hjemme nå. Han er en 18 år gammel tenåring, og de fleste normale tenåringer ville blitt bitter og snurt om mammas nye samboer kommer og begynner å kreve ditt og datt. Jeg er en 36 år voksen kvinne med foreldre som fortsatt er gift, så jeg har aldri opplevd hvordan det føles å få inn en ny, streng 'stefar/stemor' som tenåring, og likevel kjenner jeg at jeg bruser av sinne bare av tanken på å bli beordret rundt av noen utenforstående i mitt eget hjem. 😅 Rasjonelt? Kanskje ikke. Naturlig? Ja, det tror jeg. 

Dette er også samboeren din sitt hjem nå, og han har absolutt stemmerett i forhold til hva og hvordan hjemmet skal styres og hvilke krav alle som bor der bør møte. MEN, dette er ikke et kollektiv hvor maktbalansen vanligvis er fordelt jevnt over og alle kan være med på å sette regler og holde hverandre ansvarlige. 

Her bor det en familie (mor og sønn), som allerede har en dynamikk, og en ny, godt voksen mann.

Maktbalansen har alltid ligget tyngst hos deg fordi du er mor. Du har vært den primære omsorgspersonen, og du har vært den som har hatt kontroll på alle ressursene din sønn har hatt behov for under oppveksten for å overleve og for å trives (hjem, mat, kjærlighet, støtte, aktiviteter, trygghet osv osv). Selv om han er 18 nå og betaler husleie, så har du gjort deg fortjent til å ha større bestemmelsesrett i hjemmet. Kanskje sønnen din ikke er enig med deg om alt, og kanskje han ignorerer/blir furt om du krever at han holder styr på rommet eller tar sin del av husarbeidet, men det vil ikke føles dypt urettferdig at du "maser" og krever.

Men nå har denne mannen flyttet inn, og han bruker din naturlige, oppbygde bestemmelsesrett som om det var hans egen. Problemet er at i din sønns øyne, så har ikke denne mannen gjort seg "fortjent" til å bestemme mer enn deg eller sønnen din. Kanskje samboeren din eier en del av hjemmet, eller bidrar mer økonomisk, men det har ikke blitt bygget en dynamikk hvor det er naturlig at han "sjefer" over din sønn.

Hva sønnen gjør/ikke gjør hjemme, er ikke mellom han og din nye samboer. Om samboer er misfornøyd, så er det DEG han skal prate med, og om du ikke kan få igang noen endringer, kan samboer velge å flytte, eller bli og holde kjeft.

Dette er din jobb. Ditt ansvar.

Det første du må gjøre, er å fortelle din samboer at han må ta et par steg tilbake. Han skal ikke lenger hakke på din sønn om husarbeid eller annet, for det er din jobb. Din samboer kan istedenfor jobbe med å bli kjent med din sønn: ha fine samtaler, vis interesse i hans interesser. Alle interaksjoner bør være positive, og din samboer bør ignorere rot og annet, og gi deg tid til å finne en løsning med din sønn. Dette vil fjerne mye stress, og forhåpentligvis vil det gjøre det enklere for din sønn å bevege seg rundt i hjemmet (og å hjelpe) istedenfor å sitte og rote på rommet. 

Deretter setter du deg ned med sønnen din for en prat. Fortell han at du ønsker at han skal få en god start på voksenlivet og bli en stødig, ansvarlig person, og din jobb er å hjelpe han med det. Informer om at pengene han betaler i leie blir satt inn på en sparekonto for når han engang i fremtiden ønsker å kjøpe bolig, men at boligmarkedet blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg inn på, så det er viktig at han fokuserer på å spare selv også. (Jeg tenker at det er viktig at han vet at du setter pengene han betaler i leie til siden, da det bekrefter at du er glad i ham og tenker på hans beste). 

Og, fordi han nå er voksen og betaler leie, så er han også ansvarlig for å vedlikeholde hjemmet. Vær direkte: en slask som ikke rydder etter seg og ikke tar sin del av ansvaret i et kollektiv, blir ikke godt likt. Ingen fremtidige kjærester vil godta å bo sammen med en mann som ikke holder det ryddig og pent rundt seg, heller. Man må ikke være perfekt, men du forventer, og vil sette stor pris på, at han blir flinkere til å ta i et tak hjemme. Litt rot på rommet er ikke så nøye, men han kan ikke la matrester bli stående.

Deretter kommer dere opp med en plan SAMMEN. Hver søndag (eller en annen dag som passer), skal han rydde og vaske ett rom (badet, for eksempel). I hverdagen skal han rydde opp etter seg på kjøkkenet, ta ut av oppvaskmaskinen når det er nødvendig, osv. Kanskje er han mer effektiv når han får styre litt selv, eller kanskje er det lettere for ham å følge opp husarbeid om det henger en ukeplan på kjøleskapet- det finner dere ut av.

 

 

 

Anonymkode: 1c7e4...c85

[AnonymBruker]

Sønnen min bor ikke hjemme nå men jeg tror noen ganger de ikke ser rotet. Jeg måtte be han om å rydde vekk søppel og glass og tallerkner fra rommet. Tømme oppvaskmaskinen og så videre på en grei måte. Etter nok påminnelser gjør sønnen din det kanskje uten at du må si det. Forrige gang sønnen min var hjemme vasket han klærne sine uten at jeg måtte si noe. Det er en selvfølge men surrete tenåringer ser det ikke alltid. Det er jo flott han har en jobb og betaler noe hjemme. 

Anonymkode: 6cf6b...8a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min sønn er 18 år gammel. Han bor hjemme, og jobber fulltid.

Saken er at det er så mange irritasjonsmomenter ved at han bor hjemme, og jeg føler at jeg bare maser og maser uten at det noen gang hjelper. Rommet hans ser f.eks ikke ut. Det hoper seg opp med matrester, oppvask, søppel og tomflasker. Jeg bryr meg i utgangspunktet ikke så mye om han har det rotete, men det er jo så uhygienisk! Han har opp gjennom tatt en del mat og alkohol som ikke er hans, sånn at vi må gjemme eller låse inn ting som vi vil ha i fred. I tillegg har han et helt annet døgnrytme enn oss, så jeg våkner ofte på natta av at han kommer og går.

Jeg ser jo at han ikke har noe særlig respekt for meg, og at jeg tydeligvis har feilet helt i oppdragelsen av ham 🥺 Men jeg har virkelig prøvd! 

Så nå er spørsmålet om han bør flytte hjemmefra eller ikke.

Han jobber, så han har fint råd til et rom i et kollektiv. 

Jeg er mest redd for at han føler på at han kastes ut hjemmefra. Men sånn som det er nå så føler jeg at forholdet mellom oss ødelegges daglig. Håpet mitt er at vi kan få et bedre forhold med litt mer avstand. Så kan vi heller ha det hyggelig sammen når vi treffes. Og jeg vil selvfølgelig hjelpe og støtte ham så mye som han ønsker/trenger.

Jeg er også redd for om han klarer å komme seg opp til jobb, få pengene til å strekke til, vise nok hensyn til de andre som bor i kollektivet osv osv. 

Er det noen som har noen tanker eller erfaringer å dele?

Anonymkode: 3498f...6ab

Jeg tenker at du må sette noen rammer. 
Ditt hus, dine regler. At han betaler for seg, betyr ikke at han får bestemme reglene. 

Dette med døgnrytme anser jeg for å være et ikke-problem. Han kan ikke tilpasse livet sitt etter at du våkner av at han kommer hjem. (Så fremt han ikke bråker unødig mye.) 

Om han ikke holder rommet sitt hygienisk og rent, så må du sette regler for det, med konsekvenser. 
Hos oss fører oppsamling av søppel, oppvask og matrester til to konsekvenser for ungdommen. 
1. Vi tillater ikke at mat tas med til rommet, i og med at det ikke ryddes opp. 
2. Hvis mat uansett tas med til rommet, så mistes retten til å mene at rommet er privat. For da må vi ivareta huset og hygienen, og gå inn, når det passer oss, og hente tallerkener og matrester. 

Tyveri av mat og drikke er en annen sak. Det bør tydeliggjøres at dette ikke er greit. 
Først og fremst, så må slikt erstattes ved første anledning. Ikke bare økonomisk. Her må han ut og handle inn det han har tatt. 
Men at ting "forsvinner" får jo ofte konsekvenser for andre. 
Man tror jo at man har ting, og så viser det seg at de ikke er der når man trenger dem. Og da hjelper det ikke at noen handler inn dagen etter. 
En mulig straff er kanskje å kreve "erstatning" for slike tilfeller? Altså at dersom kjøttdeigen du skulle bruke til middagen er borte, så kan du bestille tilsvarende rett til hele familien på Wolt, og kreve at han dekker, om han ikke umiddelbart reiser ut og kjøper kjøttdeig. 
Mangler du alkohol når du skal ha det, må du kunne kjøpe tilsvarende for "påslagspris" fra venner/naboer og kreve at han dekker både kostnaden og evt. transportutgifter.
Generelt bør han lære at han må spørre før han tar. (Og kan han ikke spørre, så kan han ikke ta.) 

Uansett så må du bestemme deg for hva dine regler er, og hvordan du vil håndheve dem. Og så må du snakke med han. 
Fortell at dette er reglene som gjelder hjemme hos deg. 
Du kan forstå at han kan synes det er slitsomt å "bli behandlet som et barn", men at han, så lenge han bor hjemme, fortsatt er et av barna i familien, og derfor fortsatt vil behandles som det. 
Men at du gjerne kan hjelpe han med å komme seg ut og finne et annet sted å bo, der han i større grad bestemmer selv. 

Når det gjelder å komme seg opp til jobb, få penger til å strekke til, og å vise hensyn til andre, så må du egentlig bare stole på at du har gjort en god nok jobb i oppdragelsen, og satse på at det enten sitter eller læres fort. 

 

Ang. å kaste ut eller ikke, så handler jo dette om at han skal løsrive seg. Og du skal slippe han. Og at dere på en eller annen måte må kunne snakke sammen om det at det er frustrerende både for han og deg å bo sammen nå som han er voksen, men fortsatt bor hos deg som en tenåring. 
Og at du tror det er sunt for han og for deres forhold, om han prøver seg med å bo vekk hjemmefra en stund. 
(Om det ikke går kan det jo være han kommer tilbake med en litt annen holdning og forståelse. ) 
 

 

Anonymkode: a6989...a68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Ja det er skikkelig vanskelig, men selv om du ikke ser hva du kan gjøre annerledes, så kan det være noe der du kan gjøre annerledes og klare å snu situasjonen. Da mener jeg "drømmesituasjonen" som at gutten bor hjemme enda noen år mens sparer opp EK til bolig.. dere får en fin dialog, sånn at han virkelig kjenner at du er bautaen i livet hans til han skal ut på egne vinger helt selvstendig.. Dere har det hyggelig sammen, spiser middag sammen noen ganger, lørdagskveld i sofaen ol, sånn at har en fin tone til han er "ferdig" og flytter ut.. osv.. Og spes med nye samboer, at han også kan bli en trygghet i livet for for gutten. Om samboer bare er streng, ikke søker kontakt med "innsiden" av gutten, blir det mye negativt i hele huset

Det er nok noe som kan gjøres, selv om du ikke ser det enda. 

Anonymkode: e8c8e...456

 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Samboeren din bør absolutt ikke være den som prater med sønnen din. Det er oppskriften til en katastrofe, og kan være grunnen til at sønnen din gir litt faen hjemme nå. Han er en 18 år gammel tenåring, og de fleste normale tenåringer ville blitt bitter og snurt om mammas nye samboer kommer og begynner å kreve ditt og datt. Jeg er en 36 år voksen kvinne med foreldre som fortsatt er gift, så jeg har aldri opplevd hvordan det føles å få inn en ny, streng 'stefar/stemor' som tenåring, og likevel kjenner jeg at jeg bruser av sinne bare av tanken på å bli beordret rundt av noen utenforstående i mitt eget hjem. 😅 Rasjonelt? Kanskje ikke. Naturlig? Ja, det tror jeg. 

Dette er også samboeren din sitt hjem nå, og han har absolutt stemmerett i forhold til hva og hvordan hjemmet skal styres og hvilke krav alle som bor der bør møte. MEN, dette er ikke et kollektiv hvor maktbalansen vanligvis er fordelt jevnt over og alle kan være med på å sette regler og holde hverandre ansvarlige. 

Her bor det en familie (mor og sønn), som allerede har en dynamikk, og en ny, godt voksen mann.

Maktbalansen har alltid ligget tyngst hos deg fordi du er mor. Du har vært den primære omsorgspersonen, og du har vært den som har hatt kontroll på alle ressursene din sønn har hatt behov for under oppveksten for å overleve og for å trives (hjem, mat, kjærlighet, støtte, aktiviteter, trygghet osv osv). Selv om han er 18 nå og betaler husleie, så har du gjort deg fortjent til å ha større bestemmelsesrett i hjemmet. Kanskje sønnen din ikke er enig med deg om alt, og kanskje han ignorerer/blir furt om du krever at han holder styr på rommet eller tar sin del av husarbeidet, men det vil ikke føles dypt urettferdig at du "maser" og krever.

Men nå har denne mannen flyttet inn, og han bruker din naturlige, oppbygde bestemmelsesrett som om det var hans egen. Problemet er at i din sønns øyne, så har ikke denne mannen gjort seg "fortjent" til å bestemme mer enn deg eller sønnen din. Kanskje samboeren din eier en del av hjemmet, eller bidrar mer økonomisk, men det har ikke blitt bygget en dynamikk hvor det er naturlig at han "sjefer" over din sønn.

Hva sønnen gjør/ikke gjør hjemme, er ikke mellom han og din nye samboer. Om samboer er misfornøyd, så er det DEG han skal prate med, og om du ikke kan få igang noen endringer, kan samboer velge å flytte, eller bli og holde kjeft.

Dette er din jobb. Ditt ansvar.

Det første du må gjøre, er å fortelle din samboer at han må ta et par steg tilbake. Han skal ikke lenger hakke på din sønn om husarbeid eller annet, for det er din jobb. Din samboer kan istedenfor jobbe med å bli kjent med din sønn: ha fine samtaler, vis interesse i hans interesser. Alle interaksjoner bør være positive, og din samboer bør ignorere rot og annet, og gi deg tid til å finne en løsning med din sønn. Dette vil fjerne mye stress, og forhåpentligvis vil det gjøre det enklere for din sønn å bevege seg rundt i hjemmet (og å hjelpe) istedenfor å sitte og rote på rommet. 

Deretter setter du deg ned med sønnen din for en prat. Fortell han at du ønsker at han skal få en god start på voksenlivet og bli en stødig, ansvarlig person, og din jobb er å hjelpe han med det. Informer om at pengene han betaler i leie blir satt inn på en sparekonto for når han engang i fremtiden ønsker å kjøpe bolig, men at boligmarkedet blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg inn på, så det er viktig at han fokuserer på å spare selv også. (Jeg tenker at det er viktig at han vet at du setter pengene han betaler i leie til siden, da det bekrefter at du er glad i ham og tenker på hans beste). 

Og, fordi han nå er voksen og betaler leie, så er han også ansvarlig for å vedlikeholde hjemmet. Vær direkte: en slask som ikke rydder etter seg og ikke tar sin del av ansvaret i et kollektiv, blir ikke godt likt. Ingen fremtidige kjærester vil godta å bo sammen med en mann som ikke holder det ryddig og pent rundt seg, heller. Man må ikke være perfekt, men du forventer, og vil sette stor pris på, at han blir flinkere til å ta i et tak hjemme. Litt rot på rommet er ikke så nøye, men han kan ikke la matrester bli stående.

Deretter kommer dere opp med en plan SAMMEN. Hver søndag (eller en annen dag som passer), skal han rydde og vaske ett rom (badet, for eksempel). I hverdagen skal han rydde opp etter seg på kjøkkenet, ta ut av oppvaskmaskinen når det er nødvendig, osv. Kanskje er han mer effektiv når han får styre litt selv, eller kanskje er det lettere for ham å følge opp husarbeid om det henger en ukeplan på kjøleskapet- det finner dere ut av.

 

 

 

Anonymkode: 1c7e4...c85

Tusen takk for konstruktive råd ❤️ Det er noen vinklinger der som jeg ikke har tenkt på før.

Min nye samboer og jeg har vært sammen i 6 år nå, og samboere de siste 4 årene. Så helt ny er han ikke. Og selv om han er streng, så er han "rettferdig streng" føler jeg. Faren til sønnen min var enda strengere, og grenset til både psykisk og fysisk mishandling i sin oppdragerstil. Sånn sett har samboeren min vært viktig i å få sønnen min til å forstå at man kan diskutere ting uten å måtte gå rett i forsvar. At det er mulig å snakke rolig sammen. Men som sagt, vi kan si fra om ting tusen ganger uten at noe forandrer seg, og det tærer over tid...

Anonymkode: 3498f...6ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ser den også. Men jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre annerledes... Det er ikke så mange konsekvenser jeg har igjen på hånda nå som han tjener egne penger.

Han betaler husleie hjemme nå i det minste. Det har jeg krevd. De pengene sparer jeg til fremtidig boligkjøp for ham (han vet ikke det).

TS

Anonymkode: 3498f...6ab

Har du aldri hatt andre enn økonomiske konsekvenser for han så langt? 
For slik jeg ser det, så har han andre ting han verdsetter også. Som frihet og  privatliv. 
Men om han ikke oppfører seg voksent nok til å ha frihet og privatliv mens han fortsatt bor hos deg, så kan du jo fint ta fra han en del frihet og privatliv... 

Om du har kodelås på døra, så kan du jo sperre slik at hans kode kun virker mellom 07:00 om morgenen og 23:00 på kvelden, f.eks. og at han, dersom han kommer senere hjem enn det, må vekke deg for å slippes inn... (Ja, utrolig kjipt, men antagelig får det fort frem et poeng også.) 

Anonymkode: a6989...a68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du aldri hatt andre enn økonomiske konsekvenser for han så langt? 
For slik jeg ser det, så har han andre ting han verdsetter også. Som frihet og  privatliv. 
Men om han ikke oppfører seg voksent nok til å ha frihet og privatliv mens han fortsatt bor hos deg, så kan du jo fint ta fra han en del frihet og privatliv... 

Om du har kodelås på døra, så kan du jo sperre slik at hans kode kun virker mellom 07:00 om morgenen og 23:00 på kvelden, f.eks. og at han, dersom han kommer senere hjem enn det, må vekke deg for å slippes inn... (Ja, utrolig kjipt, men antagelig får det fort frem et poeng også.) 

Anonymkode: a6989...a68

Wifien har fungert bra som konsekvens lenge, men nå har han eget telefonabonnement med fri wifi som han kan spille via, så da er den muligheten borte 🤷‍♀️ 

Anonymkode: 3498f...6ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Wifien har fungert bra som konsekvens lenge, men nå har han eget telefonabonnement med fri wifi som han kan spille via, så da er den muligheten borte 🤷‍♀️ 

Anonymkode: 3498f...6ab

Jeg hadde som nevnt over her tenkt mer at jeg ville tydeliggjort at han behandles akkurat så voksent som han oppfører seg. 
Om han ikke er voksen nok til å en gang holde rommet ryddig og hygienisk, så må han åpenbart behandles som et barn som ikke klarer å holde ting ryddig og hygienisk. Da må du som mor sette regler og ha konsekvenser. 

Om han ikke  tar hensyn til dere andre som bor i huset, og bråker så dere ikke får sove, ja da må han ha innetider og forholde seg til dem. 

Om han ikke vil forholde seg til dine regler i ditt hjem, nei, da kan han heller ikke forvente å få de fordelene han har som hjemmeboende barn, til å behandle ditt hus som sitt hjem. 

Han kan ikke BÅDE bo hjemme som en ansvarsløs ungdom, OG forvente å bli behandlet som en selvstendig, ansvarlig voksen. 
Han må velge hvilken av disse han er, og oppføre seg deretter. 

Anonymkode: a6989...a68