Skal man gå eller ikke?

[AnonymBruker]

Kort fortalt: har hus, mann og 3 barn i barneskolealder. Jeg føler vi ikke er kjærester lengre, men havnet i familien AS- fellen. Mannen stiller opp for barna, men har ikke energi til meg. Han kan bli litt irritert hvis jeg har et problem jeg vil snakke om, og jeg føler egentlig at han ikke bryr seg så mye. Men igjen, han er en bra far. Jeg savner jo å bety noe jeg også, at noen er omtenksom ovenfor meg. Vi har vært sammen i nesten 20 år, så jeg skjønner jo at forholdet er litt annerledes enn de første årene. I det siste har jeg hatt en slags følelse av at vi bare overlever i en hverdag. 

Jeg savner jo noe i livet, men hva skal man holde ut for familien? Jeg vil ikke ha barna 50/50, at de skal ha to hjem, jeg vil jo at familien skal være samlet. Så på en måte er jeg villig til å ofre alt dette da, for å få være i en familie. Det økonomiske er jo også noe som vil endre seg ved en eventuell skilsmisse. Jeg er usikker på om jeg i det hele tatt får lån på egen hånd. Er det flere som har opplevd dette, og har noen tanker? Hva endte dere med? Mannen er ikke glad i å snakke om ting, det endre som regel bare opp med dårlig stemning. Følelsene for oss begge er jo tydelig forandret, men holder man sammen likevel? 

Anonymkode: b1530...a7a

[AnonymBruker]

Nei, jeg gjorde ikke det.

Vi er alle lykkelige nå, i motsetning når vi bare "holdt ut" fordi en samlet familie skal trumfe lykkelige individer.

 

Anonymkode: b2d39...958

[AnonymBruker]

Det har vært hektiske år, fra nå blir det bedre. Om man vil og ønsker selvsagt.

Anonymkode: 5d2c4...184

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, jeg gjorde ikke det.

Vi er alle lykkelige nå, i motsetning når vi bare "holdt ut" fordi en samlet familie skal trumfe lykkelige individer.

 

Anonymkode: b2d39...958

Var det noe spesielt som gjorde at dere ble lykkelige igjen? Mannen min kan ofte bli irritert hvis han ikke får det som han vil, eller jeg er " til hinder" for planer han har lagt/eller har innvendinger. Prøver derfor å ikke ha det da, men av og til så er man jo uenige. Så han kan sikkert se for seg å ha det bedre alene også, og gjøre som han vil hele tiden. Men vet ikke om han da tenker på å måtte stå med alt ansvaret for barna alene annenhver uke, og ja, at de skal lide for at han skal bestemme alt han vil selv.

ts

Anonymkode: b1530...a7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Var det noe spesielt som gjorde at dere ble lykkelige igjen? Mannen min kan ofte bli irritert hvis han ikke får det som han vil, eller jeg er " til hinder" for planer han har lagt/eller har innvendinger. Prøver derfor å ikke ha det da, men av og til så er man jo uenige. Så han kan sikkert se for seg å ha det bedre alene også, og gjøre som han vil hele tiden. Men vet ikke om han da tenker på å måtte stå med alt ansvaret for barna alene annenhver uke, og ja, at de skal lide for at han skal bestemme alt han vil selv.

ts

Anonymkode: b1530...a7a

Ts her igjen, jeg ser jeg misforsto svaret ditt. 

Anonymkode: b1530...a7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Var det noe spesielt som gjorde at dere ble lykkelige igjen? Mannen min kan ofte bli irritert hvis han ikke får det som han vil, eller jeg er " til hinder" for planer han har lagt/eller har innvendinger. Prøver derfor å ikke ha det da, men av og til så er man jo uenige. Så han kan sikkert se for seg å ha det bedre alene også, og gjøre som han vil hele tiden. Men vet ikke om han da tenker på å måtte stå med alt ansvaret for barna alene annenhver uke, og ja, at de skal lide for at han skal bestemme alt han vil selv.

ts

Anonymkode: b1530...a7a

Ja, fordi vi ikke er fanget i en tilværelse vi ikke ønsker.

Vi fikk det mye bedre og kunne faktisk være venner og samarbeide der det trengs. 

Nå har vi begge nye partnere, men det var lykke i det å være fri for tvangen for min del. 

Anonymkode: b2d39...958

[Goodtimes]

Vanskelig spørsmål du stiller der, for det er ulikt fra person til person. 

Enten blir du lykkelig alene med 50% tid med barna, eller så blir ting bare trist og grått. 

I mitt tilfelle var det null sex i forholdet med daværende kone, null intimitet, null anerkjennelse og folk sa ofte til meg at jeg så ekstremt sliten ut og det er riktig, jeg var sliten av å ikke vite hvorfor kona ikke ville ha meg, hvorfor hun bare irriterte seg over ting og tang. Hun irriterte seg hvis jeg prioriterte å dra på fisketur med gutta osv. Det var en utholdelig tilværelse som jeg bare ''fant meg'' i.

Heldigvis - om jeg kan si det... Så var hun utro og drev på med en fyr bak ryggen min i flere måneder. Takk gud for at jeg fant ut av dette og kunne komme meg videre i livet. 

Sant skal sies, det var jævla tungt i starten da jeg mista MYE tid med barna (50%) og det føltes meningsløst... Var til tider så langt nede av det faktum at jeg hadde gjort ALT for at familien skulle ha det bra og følte meg tråkka ihjel av kona! 

Det vel et år før jeg kom meg skikkelig på føttene og i dag har jeg det bedre enn aldri før. Har ei dame som unner meg alt godt, vi er intime med hverandre, vi anerkjenner hverandre og vi lar hverandre ha venner. Er jeg på fisketur, så er alt jeg hører ''Kos deg og vær forsiktig'' og om hun har lagt seg innen jeg kommer tilbake, så får jeg alltid et kyss når jeg legger meg. 

Utrolig å si det, men jeg er evig takknemlig for at ekskona var utro, hvis ikke hadde jeg ikke hatt baller til å forlate det miserable forholdet jeg levde i. (og tro meg, jeg ga alt for det forholdet) 

 

[AnonymBruker]

Jeg gikk. Jeg fortjener en bestevenn, partner, kjæreste og elsker.

Han endret seg gradvis og etter barn følte jeg meg helt alene om alt.

Pga livssituasjon og andre årsaker ble jeg litt for lenge, men fra min side var det dødt emosjonelt og vi hadde null fysisk kontakt.

Ble separert og både jeg og barnet blomstret.

Møtte så mannen i mitt liv. Han er alt overnevnte.

Nytt hus, er par bonusbarn og livet smiler ♥️

Anonymkode: 06c05...79c

[AnonymBruker]

Goodtimes skrev (På 19.6.2025 den 12.40):

Vanskelig spørsmål du stiller der, for det er ulikt fra person til person. 

Enten blir du lykkelig alene med 50% tid med barna, eller så blir ting bare trist og grått. 

I mitt tilfelle var det null sex i forholdet med daværende kone, null intimitet, null anerkjennelse og folk sa ofte til meg at jeg så ekstremt sliten ut og det er riktig, jeg var sliten av å ikke vite hvorfor kona ikke ville ha meg, hvorfor hun bare irriterte seg over ting og tang. Hun irriterte seg hvis jeg prioriterte å dra på fisketur med gutta osv. Det var en utholdelig tilværelse som jeg bare ''fant meg'' i.

Heldigvis - om jeg kan si det... Så var hun utro og drev på med en fyr bak ryggen min i flere måneder. Takk gud for at jeg fant ut av dette og kunne komme meg videre i livet. 

Sant skal sies, det var jævla tungt i starten da jeg mista MYE tid med barna (50%) og det føltes meningsløst... Var til tider så langt nede av det faktum at jeg hadde gjort ALT for at familien skulle ha det bra og følte meg tråkka ihjel av kona! 

Det vel et år før jeg kom meg skikkelig på føttene og i dag har jeg det bedre enn aldri før. Har ei dame som unner meg alt godt, vi er intime med hverandre, vi anerkjenner hverandre og vi lar hverandre ha venner. Er jeg på fisketur, så er alt jeg hører ''Kos deg og vær forsiktig'' og om hun har lagt seg innen jeg kommer tilbake, så får jeg alltid et kyss når jeg legger meg. 

Utrolig å si det, men jeg er evig takknemlig for at ekskona var utro, hvis ikke hadde jeg ikke hatt baller til å forlate det miserable forholdet jeg levde i. (og tro meg, jeg ga alt for det forholdet) 

 

Akuratt slik ble det for meg også. Den elendige utro møkka dama gjorde meg en stor tjeneste ser jeg nå. Ikke bare sparer jeg 1mill i året på å slippe å forsørge henne, så har jeg truffet en bra familie kjær dame som løfter meg og ikke minst bidrar. Eks kone sitter igjen alene med ett liv med stønader fra NAV 

Anonymkode: a96bd...e5d

[AnonymBruker]

Jeg valgte å gå. Aldri angret på noe så mye i mitt liv, dessverre😔 Jeg hater å bare ha barna 50%, føler jeg mistet så enormt mye mer enn bare 50%. Livet har blitt pyton, og alt er bare blir helt feil. Jeg angrer veldig på at jeg ikke krevde at vi skulle prøve å redde ekteskapet. For det tror jeg vi hadde fått til om vi hadde gitt en innsats. 

Anonymkode: 486ee...e5e