Hater hvor utålmodig jeg av og til blir med barna

[AnonymBruker]

Jeg kjefter ikke, og jeg snakker med vanlig stemmevolum. Men jeg kan høres SÅ oppgitt ut, og kjenner meg tvers igjennom oppgitt og irritert også, og det er ikke noe hyggelig. Nå skal det sies at vi har en nyfødt i hus og at utålmodigheten kommer pga. søvnmangel, men likevel. Hva gjør dere for å føle dere mindre utålmodige med barna? 

Anonymkode: 607ac...926

[AnonymBruker]

Huff. Strever med det samme. Veldig vanskelig når en lever på konstant underskudd på søvn.

Anonymkode: cdc75...be1

[AnonymBruker]

Alle blir utålmodige med barna, slapp av. Du er et normalt menneske. 

Anonymkode: 2ca58...45c

[AnonymBruker]

Samme her, spesielt når jeg har sovet dårlig. Og har en 3-åring som virkelig tester grensene mine... Jeg kjefter også iblant da, og skammer meg etterpå

Har ikke så gode råd egentlig. Når jeg tar meg i at jeg er urimelig så forsøker jeg å gå litt ut av situasjonen, kanskje får mannen til å ta over litt, tar en pustepause. Andre ganger så forsøker jeg å snap out of it og så få positiv kontakt med barnet feks ved kroppskontakt/kos, eller foreslå å lese en bok. Minner meg selv på at barnet er liten og at jeg må senke forventningene. 

Anonymkode: a9200...5b8

[AnonymBruker]

Følern! Har en 2,5 åring og samme hvor mye positiv kontakt og lek vi har hatt, er det enkelte situasjoner som igjen og igjen bare låser seg helt. Superfortvilende å kjenne seg så overmannet av følelser og at jeg blir så oppriktig irritert på mitt eget barn. Men - jeg tror hormoner også spiller inn (jeg er gravid, du har nyfødt). Også tenker jeg det at når man er bevisst sin egen atferd er det et supert utgangspunkt for at det ikke skal gå for mye utover barna♥️

Anonymkode: 94fc5...9e8

[AnonymBruker]

Samme! Har en på 5,5 og 3 år. Får mest dårlig samvittighet for jeg blir utålmodig på en av de, når det egentlig pga det andre barnet som har gjort meg irritert.

Hadde akkurat et sånn morgen, så sitter å kjenner på dårlig samvittighet på jobb etter levering i barnehagen. 

Anonymkode: a12cb...bae

[AnonymBruker]

Jeg hadde ansatt en nattbarnevakt. Søvn er kjempeviktig! 1-2 netter i uken i et par måneder gjør nok underverker. Det er verdt det for å unngå kroniske søvnforstyrrelser som spesielt mødre er utsatt for!

Anonymkode: 9673a...142

[AnonymBruker]

Helt normalt å være utålmodig med barn. De er kognitivt på et helt annet nivå enn oss og da blir det mismatch. Rent logisk.

Anonymkode: 29c2d...f9b

[AnonymBruker]

Jeg minner meg selv på at det var dette jeg ønsket meg. Ikke på en bebreidende måte, men en aksepterende måte. Du får ikke de morsomme stundene uten de kjipe. Du får ikke de rolige stundene uten de stressende. Når barna tester meg er det en del av totalpakken, du kan godt kalle det prisen du betaler for de gode opplevelsene. Det påvirker meg ikke like mye når jeg aksepterer hele situasjonen.

Jeg øvde på dette fra fødsel, når jeg satt 8 dager etter fødsel og skifta bleie på en hylende unge i bilen og hele stolen hennes var utbæsja, minte jeg meg selv på at dette var livet jeg ønsket meg i så mange år, og jeg er heldig som har det. Blir mye roligere av dette jeg i hvert fall.

PS, viktig at det ikke velter over til giftig positivisme. Det er lov å synes at det er kjipt, men det er perspektivet og aksepten for at livet som forelder også er kjipt noen ganger som er poenget.

Anonymkode: 8f58e...c5e

[AnonymBruker]

Jeg glemte en viktig faktor, forventninger. Aksept betyr også at man slutter å forvente mer av barna enn de klarer å levere. Hvis jeg forventer at vi skal komme oss ut døra på 5 minutter, imens jeg vet at det kan hende at vi bruker 45 minutter, så er det dumt å bli irritert fordi jeg valgte å ha en forventning som sannsynligvis ikke blir møtt. Forvent at det blir trass, at de er trege, at de er ufokuserte og "skal bare", at de ikke får til ting, at de ikke synes det er like viktig som deg å komme seg ut. Det er en veldig viktig del av aksept å forvente at ditt barn skal være nettopp seg selv.

Anonymkode: 8f58e...c5e