Bør ein ikkje prøve å forandre på partneren ?

[AnonymBruker]

"Ein skal ikkje bruke energi på å  forsøke å forandre på noe vert det sagt", men er du enig eller uenig  idet ?     

De aller fleste kommer fra ulike hjem og  oppvekstkår ,og  ein ser  etter partner med likhetstrekk, og  kjemi. Kanskje var det  noen  felles kjente, og  likhetstrekk som førte dere saman for  5-10-15 år siden  når de flyttet saman.  Så begynte ting å endre seg  når  2 ble  til 3 eller 4 , og  dere ble  foreldre , og ein opplever at kvardagen handler om krav, og omstillinger. Mange par hevder som   

Erfaring viser at i  eit samliv hvor den eine part er konfliktsky , Ja -menneske , snill, omsorgsfull og ettergivende har størst sjanse for å lukkast til  eit langt samliv . Par som er like kranglekåte  begge, og er  lite ettergivende har størst sjanse for å ikkje lukkast  til eit langt  samlivsbrudd. 

Eit samliv handler vel i stor grad om  samarbeide,  utfylle hverandre, tilpasse seg hverandre, og noen ganger "må ein bare  forandre seg"  Eit ordtak seier et ein kjenner ikkje sin partner før ein har lærd seg selv å kjenne 

Anonymkode: 51c74...d78

[Isambard]

Jeg er enig i at par ofte nærmer seg hverandre og at folk faktisk kan forandre seg.

Jeg tror det er dumt å gå inn i et forhold med en plan om å forandre på partneren, hvis du skjønner. 

[AnonymBruker]

Jeg såg først og fremst etter en mann som kunne utfylle meg, hadde omtrent like verdier og ønske om å stifte familie omtrent samtidig som meg. Vi gikk begge i fella i å prøve å forandre den andre, få gjennom vår vilje og «bestemme». Dette skapte bare mer og mer avstand og konflikter. Jeg bestemte meg da, etter 20 år, for å la han være sjefen, med det ansvaret det følger med det. Vi definerte oppgaver og roller mye tydeligere. Noe som har skapt mye mer harmoni i familien. I tillegg trenger vi ikke bruke energi på ting som er den andres bord/oppgave/jobb, men heller lene oss tilbake og stole på at måten den andre utfører oppgaven på er bra nok. 

Anonymkode: f784d...662

[Trolltunge]

Vi begynte som veldig ulike, og etter over 20 år sammen er vi blitt utrolig like på veldig mange måter. Vittig å oppleve egentlig, men kommer jo av at begge to har ønsket å fungere sammen, og derfor liksom lent seg not den andre, samt at vi i så mange år har dyrket de tingene vi hadde felles mye. 

Utover et par ting har ikke dette vært en veldig bevisst prosess, men er mer et resultat av årevis med å møtes på midten/andre typer kompromisser. Nå er vi mer like enn ulike egentlig, men begge to har jo endret seg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg såg først og fremst etter en mann som kunne utfylle meg, hadde omtrent like verdier og ønske om å stifte familie omtrent samtidig som meg. Vi gikk begge i fella i å prøve å forandre den andre, få gjennom vår vilje og «bestemme». Dette skapte bare mer og mer avstand og konflikter. Jeg bestemte meg da, etter 20 år, for å la han være sjefen, med det ansvaret det følger med det. Vi definerte oppgaver og roller mye tydeligere. Noe som har skapt mye mer harmoni i familien. I tillegg trenger vi ikke bruke energi på ting som er den andres bord/oppgave/jobb, men heller lene oss tilbake og stole på at måten den andre utfører oppgaven på er bra nok. 

Anonymkode: f784d...662

Mange par som flytter saman  oppdager nok  i utgangspunktet ulikheter,  men forventer at ting skal gå seg ti

  Den ein part har nok ofte  ein skjult agenda om å  prøve å forandre på partneren, og legge premissene for det.  Noen er praktisk anlagde medan noen er teoretisk anlagde, og de ser ting, utfra forskjellig ståsted. Tidligere ønsket mange kvinner seg  en handymann, men det blir nå oppfattet som  kjønnsdiskriminering, og nå skal det hete hendykvinner. 

Mange par går nok i den tradisjonelle  "forndringsfellen"  når begge parter er  lite ettergivende,stirrige i  å holde på sine premisser.    

Anonymkode: 51c74...d78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

"Ein skal ikkje bruke energi på å  forsøke å forandre på noe vert det sagt", men er du enig eller uenig  idet ?     

De aller fleste kommer fra ulike hjem og  oppvekstkår ,og  ein ser  etter partner med likhetstrekk, og  kjemi. Kanskje var det  noen  felles kjente, og  likhetstrekk som førte dere saman for  5-10-15 år siden  når de flyttet saman.  Så begynte ting å endre seg  når  2 ble  til 3 eller 4 , og  dere ble  foreldre , og ein opplever at kvardagen handler om krav, og omstillinger. Mange par hevder som   

Erfaring viser at i  eit samliv hvor den eine part er konfliktsky , Ja -menneske , snill, omsorgsfull og ettergivende har størst sjanse for å lukkast til  eit langt samliv . Par som er like kranglekåte  begge, og er  lite ettergivende har størst sjanse for å ikkje lukkast  til eit langt  samlivsbrudd. 

Eit samliv handler vel i stor grad om  samarbeide,  utfylle hverandre, tilpasse seg hverandre, og noen ganger "må ein bare  forandre seg"  Eit ordtak seier et ein kjenner ikkje sin partner før ein har lærd seg selv å kjenne 

Anonymkode: 51c74...d78

Jeg pleier å tenke at jeg kan justere og tilpasse meg til en viss grad.

Endre meg har jeg ikke lyst til. Liker meg selv slik jeg er. 

Anonymkode: 2d146...aea

[Rainstorm2.0]

Jeg tenker at et godt forhold er noe en vokser på og forandrer seg av. Forandrer en seg ikke overhodet tenker jeg vel at det på et vis er litt poengløst? Og det gjelder alle relasjoner. Vi vokser på det. 

Men det er enormt forskjell på å vokse sammen i samme retning, og av og til fra hverandre, og det å aktivt gå inn for å endre den andre. 

I mitt forrige forhold forsøkte jeg å endre ham. Jeg var blitt sammen med en mann som jeg etterhvert (ubevisst) ikke egentlig syns var noe for meg, og så klaget jeg og kritiserte "hvorfor kan du ikke bare...". Jeg prøvde å endre ham, og mente vel strengt tatt også at han burde endre seg, mente jeg selv hadde riktig svar for hvordan han skulle leve livet og det var ikke med 30 timer dataspill i uka. Men en kan egentlig bare endre seg selv.

Derfor før mitt nye forhold måtte jeg være litt mer ærlig med meg selv hva jeg ønsket meg, hva var viktig, og det å finne en partner som ønsket å vokse sammen, som ønsket å få frem det beste i hverandre, som også var opptatt av selvutvikling (om enn på sin måte) ble viktig. Nå kan han peke til meg og være et speil der jeg trenger og samme tilbake, men ikke fordi jeg vil endre ham, bare fordi vi begge ser at det har en verdi og syns det er berikende og gøy. Og vissheten om at vi kanskje også vokser fra hverandre gjør kanskje for meg i alle fall at jeg ikke havner i fella med å ta noe med ham for gitt? 

[Taffel]

Vi har både endret hverandre og forandret oss selv. Ganske enkelt fordi vi har vært i forhold som ikke fungerte, og kom litt låst inn i møte. Litt kamp om å sitte på fasit først, men så løsnet det. Vi lærer hverandre ting hele tiden og endingene er ikke påtvunget men ahaopplevelser og utvikling som får oss til å se på ting på en annen måte, men personlighetene har vi.

Alle er i utvikling igjennom alle faser, og noen ganger så får man det til. I gjennom våre fire år som voksne partnere, så har mantra mange ganger vært " slik har jeg ikke tenkt på det før, men det gir mening det du sier." Men det er nok ikke for alle å få det til. Det krever å kunne lytte, akseptere og ikke ha noen problem med at man må kunne innrømme feil, selv om det sitter LANGT inne. Men har man en partner som da hoverer og gnir det inn, så ødelegger man alt igjen.

Det er normalt å justere seg når man modnes og får empiri på ting, men da må den andre ikke være triumferende idiot.

Er det ikke vilje til det, så er det nok håpløst. 

Endret onsdag kl 18:09 av Taffel
Utdyping

[AnonymBruker]

Kallen  nevnte  for sin partner han   savnet hennes initiativ til sex, men da fikk han tilbakemelding...."ein skal ikkje prøve å forandre noen "  Når kjerringa  spurdte kallen  om  hjelp til å håndtere sin  nye  datamaskinen, og  mobil svarte kallen .. " ein  ønsker ikkje å forandre på noen".  Paret gikk i dialog med hverandre, og  det endte med at  kallen fekk sex på den betingelse at kjerringa fekk opplæring og håndtering av mobil /datamaskinen.     

Når bedrifta endret fra papir-og penn til digitale løsninger stod de ansatte overfor 1 av 2 valg .  Anten måtte de  bare se seg    om etter en ny jobb eller "så måtte den  ansatte omstille seg / forandre seg ".  Kvardagen er for dei fleste er  fylt med  omstilliinger  og nye krav.  Mange både eldre, og yngre føler at dei  kan ha  utfordringer med å henge, det handler om å utveksle erfaringer.  Mange opplever at kvardagen er rutinepreget i  hjemmet og stressende, men kanskje handler det  bare om  jobbe litt smartere        

 

Anonymkode: 51c74...d78

[AnonymBruker]

Noen ganger, jo. Hvis man har hatt noe og det er borte, så trengs det forandring for å se om det kan hentes tilbake før man går. Da har det jo vært der.

Men å gå inn i et forhold, når man allerede er for lite tilfreds med noe man anser som viktig? Det siste gjør overraskende mange. Jeg vet hvem rundt meg som er de parene. De har vært på overtid siden de ble sammen. Men de har stiftet familie.

Å unngå det er etter min mening det beste. Men... man har ulike prioriteringer. Jeg er singel og barnløs og det kan hende jeg forblir barnløs nettopp fordi jeg ikke har valgt dette. Det er nok flere som synes det er verdt å starte familie med en kjæreste de alltid har tvilt litt på. Mange ønsker seg jo barn, og mange får det også til å funke bra i perioder. Og det er opp til enhver å velge det som er viktigst for dem!

Anonymkode: 0ae54...4ae

[AnonymBruker]

Om en ønsker å endre partner tenker jeg at noe ikke stemmer. En ting er å vokse og gro sammen og kunne ta imot konstruktiv kritikk. Men om en til stadighet irriterer seg over ting og det fører til masing og konstante småkrangler så er en ikke kompatibel.

Jeg var veldig ung da jeg giftet meg. Vi vokste fra hverandre og etter barn kunne jeg ikke utstå han lenger.

Å bli skilt var det beste som har skjedd meg og ungen.

Møtte så forloveden og det var noe helt annet. Joda, kan bli irritert på han og har hatt noen runder med diskusjoner, men vi reflekterer og prater om de tingene og så finner vi løsninger sammen. Han gjennomfører ord og handling. Vi blir bare enda nærmere hverandre de gangene vi har "buttheadet" litt.

Vi har også de samme grunnleggende verdiene, livssyn, syn på økonomi og barneoppdragelse. Vi er hverandres styrker og svakheter og utfyller hverandre perfekt.

Jeg har en likeverdig partner i motsatt til mammarollen jeg hadde for eks.

Anonymkode: 349df...2e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

"Ein skal ikkje bruke energi på å  forsøke å forandre på noe vert det sagt", men er du enig eller uenig  idet ?     

De aller fleste kommer fra ulike hjem og  oppvekstkår ,og  ein ser  etter partner med likhetstrekk, og  kjemi. Kanskje var det  noen  felles kjente, og  likhetstrekk som førte dere saman for  5-10-15 år siden  når de flyttet saman.  Så begynte ting å endre seg  når  2 ble  til 3 eller 4 , og  dere ble  foreldre , og ein opplever at kvardagen handler om krav, og omstillinger. Mange par hevder som   

Erfaring viser at i  eit samliv hvor den eine part er konfliktsky , Ja -menneske , snill, omsorgsfull og ettergivende har størst sjanse for å lukkast til  eit langt samliv . Par som er like kranglekåte  begge, og er  lite ettergivende har størst sjanse for å ikkje lukkast  til eit langt  samlivsbrudd. 

Eit samliv handler vel i stor grad om  samarbeide,  utfylle hverandre, tilpasse seg hverandre, og noen ganger "må ein bare  forandre seg"  Eit ordtak seier et ein kjenner ikkje sin partner før ein har lærd seg selv å kjenne 

Anonymkode: 51c74...d78

Jeg tenker det er forskjell på å gå inn for å "forandre partneren" og det å gå inn og forsøke å endre på ting sammen for å få et bedre forhold. 

Jeg er ikke perfekt, og det er ikke min mann heller. 
Vi har begge egenskaper som den andre skulle ønske vi ikke hadde. Noen av disse egenskapene er sider ved vår personlighet som er formet gjennom barndom og oppvekst. Andre egenskaper er medfødte. 
Min mann kan frustrere seg over at jeg er lav, eller at jeg er tidsblind. Men dette er ikke ting han kan fjerne fra min personlighet. 
Vi kan tilpasse ting, og tilrettelegge så det blir mindre frustrerende for han. Men de vil aldri forsvinne. 
Hans favorittmat er mat jeg ikke liker. Jeg kan ikke forandre på det. 
Men vi kan tilpasse slik at han spiser dette når jeg ikke er med, og vi kan spise ting begge liker godt, når vi spiser sammen. 

På noen områder har vi jo tilnærmet oss hverandre gjennom mange år sammen. Jeg har sluttet med hobbyer som han ikke var interessert i. Og han har sluttet med hobbyer jeg ikke var interessert i. For vi har funnet hobbyer vi trivdes med sammen. 

Poenget er at noen ting kan man selvfølgelig forandre på, gjennom dialog, selvutvikling og felles forståelse. 
Men det går oftere på handlingsmønstere og prioriteringer, og ikke så ofte på personlige egenskaper.
Og det er sjelden slik at folk ensidig kan bestemme at noen andre skal forandre seg. 

Noe forandring krever jo arbeid over tid. Og det skjer ikke med mindre den som forandrer seg ønsker å gjøre endringen selv. 

Så ja, man kan forandre noe. Men man kan ikke bestemme at man skal forandre andre mennesker enn seg selv.

Anonymkode: 4fccd...ee5

[AnonymBruker]

Hverken jeg eller partner forandrer på den andre, vi forandrer begge oss selv slik at vi fungerer i det livet vi har valgt. 

Anonymkode: e185e...ca9