Hvordan lære seg å akseptere at partner er annerledes fra seg selv?

[AnonymBruker]

Mannen min og jeg har vært sammen noen år nå, og har en jevnt over fredelig hverdag. Han er omsorgsfull og kjærlig, kjøper blomster til meg uoppfordret, viser meg hver dag at det er meg han vil ha.

Det jeg skal beskrive nå, var for ordens skyld ikke så tydelig i begynnelsen. Ettersom tiden går kommer det mer frem, antageligvis fordi vi kjenner hverandre bedre, og fordi man har mindre trang til å "vise seg frem"/imponere hverandre enn man hadde i begynnelsen.

Utfordringen mellom oss er at jeg er en som planlegger/ser fremover, og mannen lever i nuet. Dette høres jo ut som en bagatell, men det har begynt å tære på meg med tid og stund.

Selv "planlegger" jeg mye, det vil si at jeg liker at ting skjer, og at ting blir bra. Spesielt ettersom jeg blir eldre har jeg innsett at ting må planlegges, hvis ikke så skjer det ikke, eller så blir resultatet ofte dårlig. Ikke minst handler det om å ha noe å se frem til. Eksempel på ting jeg planlegger er alt fra små ting (som hva man skal i helgen), til mellomstore ting (ferie til sommeren, stort vedlikehold på eiendom), til store ting (boligkjøp/salg, å skulle prøve å få barn etc). 

Mannen lever i nuet. I begynnelsen synes jeg det var helt greit, da vi i en bli-kjent fase også pratet om håp og drømmer for livet. Han var frempå, slik at selv om vi ikke hadde planlagt noe konkret for helgen, så ble det noe spontant likevel.

Nå har ting snudd veldig. Uten planer skjer det som oftest ingenting i helgene, og når det skjer blir det veldig halvveis. Vi går i ferie om to uker, og har ingenting planlagt. I fjor endte vi også opp med å ikke gjøre noe i sommerferien, da "utførelsen" aldri kom i gang. Han tar sjeldent/aldri opp noe som om handler fremtid, og følger ikke opp på ting vi har avtalt/blitt enig om. 

Resultatet har blitt at jeg har sluttet og prate om ting "i fremtiden" (skal vi reise på ferie til kreta? få malt gjerdet til helgen?), og at vi derfor egentlig ikke prater om så mye mer enn vær og vind. Hvordan var jobb i dag? Greit, ja, så bra. Så en rar mann på bussen. Hva vil du ha til middag?.

Selv fremstår han svært fornøyd i hverdagen. Jeg har uttrykt frustrasjon til ham over at jeg oppfatter at han ikke er med og bidrar eller viser interesse ift felles liv, hjem og virke. Tilbake svarer han at det ikke er meningen, at han er interessert, og at han bare "ikke tenker på det" på samme måte som jeg gjør. Noe jeg tror er helt korrekt. 

Er det noen som har noen gode tips i denne situasjonen?

På en måte tenker jeg at han må bidra og delta mer, og på den andre siden tenker jeg også at jeg må lære meg og akseptere at han fungerer på en annen måte enn meg. Nå er det nok mye frustrasjon som har bygget seg opp fra min side, slik at jeg nok ser mest irritasjon og lite av det andre.

Anonymkode: 0b895...fe4

[AnonymBruker]

Du kan ikke forvente at andre skal endre den de er for din del, altså må du kjenne etter om dette er noe du kan leve med om det ikke endrer seg. Man kan forandre seg fordi man selv ønsker bli en bedre utgave av den man er, også fordi det betyr mye for andre, men da må ønsket om endring komme innenfra. Spørsmålet er om mannen din lever godt med den han er eller om han ønsker forandre på dette for egen del? 

Anonymkode: 13ed6...e8d