Ting du har gjort som gjør at du har et godt forhold til ditt barn

[AnonymBruker]

Hva er noen konkrete ting du kan se tilbake på, som var med på å skape en god relasjon med barnet ditt? Gjerne som har vart helt opp i voksen alder?

Anonymkode: 87894...5c7

[AnonymBruker]

Vi har ofte reist på turer sammen, det gjør vi også fortsatt årlig, og jeg har lært henne flere hobbyer som jeg selv også driver med. Da har vi alltid noe å gjøre og møtes om, og det blir veldig hyggelig å sees. Jeg vil si vi har et meget godt forhold også i voksen alder, selv om jeg ikke får vite om alt som foregår i hennes liv. Vi er ikke bestevenninner, men mor og datter med de grensene det bør innebære.

Anonymkode: c5d1c...829

[AnonymBruker]

Var hjemme med barnet mitt frem til hen var to år, og gikk aldri fullt i barnehagen.

Alle mine fridager, var også barnet mitt hjemme. Det var ikke alltid vi gjorde så mye, men vi var sammen.

Vi samsov lenge, og jeg ammet lenge.

Har aldri følt at barnet mitt har vært en byrde, og har alltid gledet meg til å se hen igjen når vi har vi adskilt noen timer.

Anonymkode: 8e2c7...f1b

[AnonymBruker]

Har to tenåringer som jeg har et veldig nært forhold til.  Både jeg og ektefellen kommer fra familier der man har likt å diskutere ting, og dette har vi ført videre.  Vi har også reist mye med dem og opplevd over 20 land sammen. Uforglemmelige minner som skaper solide bånd. 

 

Anonymkode: 42161...ac5

[AnonymBruker]

Vi har alltid gjort hyggelige ting sammen. Ikke bare i ferier, men i hverdagen. Middag hver dag f eks. Jeg er genuint interessert i hvordan barna mine har det og både spør og lytter. 

En spesifikk ting døtrene mine har nevnt flere ganger som de setter pris på, er at jeg støtter dem i deres valg. Jeg sier absolutt hva jeg synes og kommer gjerne med motargumenter for at de skal tenke seg godt om, men understreker at det er deres valg hvordan de velger å leve livet. Faren har f eks lagd rabalder for at en av jentene våre har valgt å ta en del tatoveringer og piercinger og han mener mildt sagt jævlig mye om deres valg av utdanninger, selv om de har toppkarakterer. Jeg derimot hjelper dem å veie for og i mot, men understreker at det endelige valget er deres, for det er de som skal leve med valgene de gjør, ikke jeg. Jeg har uten tvil et nærere forhold til dem enn de har med faren, bl a fordi han er temmelig fordømmende. Kun hans ideer er gode. 

Anonymkode: a9483...e7e

[AnonymBruker]

Reiser mye sammen, har alltid hatt åpent hus for alle deres venner, snakker sammen i stedet for å kjefte. Gir dem jevnlig oppmuntring og forsikring om at vi er utrolig glade i dem.

Anonymkode: c2584...698

[AnonymBruker]

Var hjemmeværende til yngste var 2 år. Da jeg ble skilt bestemte jeg meg for å fokusere 100% på barna og ikke gå inn i noe forhold. Aldri ønsket en stefar til de. Eller mine-dine barn konstellasjon. Jeg har reist mye med de. Vært med på alt av kamper og cuper oppigjennom. Hatt åpent hjem for deres venner med overnattinger og hytteturer. 
Nå er de store og jeg er så heldig at de fremdeles er mye sammen med meg, reiser med meg osv 😊

Anonymkode: 00e5a...ac0

[AnonymBruker]

Jeg har alltid tatt dem og følelsene deres på alvor, forsøkt å møte dem på ting de syns var vanskelig selvom det kan virke som bagateller for voksne. De har blitt hørt. Jeg har tilbrakt mye tid med dem og gitt mye nærhet og kjærlighet. Hatt åpent hus for venner. Nå er de snart voksne og vi har en veldig god relasjon. 

Anonymkode: 142ec...363

[AnonymBruker]

Prioritere kvalitetstid sammen med dem. Vi lekte og fleipet mye sammen, og gjør det også nå når de er store. Aldri være mor som brøler og kjefter, men går i ok dialog (også om den må være streng). Ikke lyve for dem, men tilpasse informasjon etter alder selvfølgelig. Akseptere og respekter dem for den de er, istedenfor å prøve å gjøre dem til kopier av meg. Være deres trofaste heiagjeng, samtidig som jeg har gitt dem forståelse for at det er ok å feile, og at jeg er der for dem da også. Være veldig tydelig på min kjærlighet for dem, men samtidig også sette krav til dem og oppdra dem. Lære dem verdien av å være raus mot dem man er glad i på alle måter. Jeg har aldri vært redd for å innrømme feil, og si unnskyld, og det har vist seg veldig vesentlig for at de også er innstilt på å ordne opp i ting som blir vanskelig mellom oss. 

Anonymkode: 875d3...c96

[Rotemor]

Lytte og aldri dømme.

Være tilstede når vi er sammen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Var hjemme med barnet mitt frem til hen var to år, og gikk aldri fullt i barnehagen.

Alle mine fridager, var også barnet mitt hjemme. Det var ikke alltid vi gjorde så mye, men vi var sammen.

Vi samsov lenge, og jeg ammet lenge.

Har aldri følt at barnet mitt har vært en byrde, og har alltid gledet meg til å se hen igjen når vi har vi adskilt noen timer.

Anonymkode: 8e2c7...f1b

På fullt alvor, fordi jeg ønsker å lære og er nysgjerrig. Mener ikke å være spydig, spør fordi samme erfaringer som deg. Tror du at barnet ditt husker dette eller kjenner til dette som noe som har skapt god relasjon MELLOM dere, eller kun fra ditt ståsted som mamma? 

Gjorde mye med barnet mitt når hun var 2-3 som jeg ser tilbake på som helt fantastisk, men tror jo i fullt alvor at relasjonen mellom oss hadde vært totalt uendret om jeg også hadde unngått å gjøre dette. Jeg var også hjemmeværende og tilstede, men var pågrunn av situasjonen der og da, ikke fordi langvarige relasjonen.

Der og da betydde det noe, men i voksen alder er jeg usikker? 

Anonymkode: b147c...bca

[AnonymBruker]

Alltid vært der for de, kjempet for de, de har kunne fortelle meg alt. Ellers har vi alltid hatt åpent hjem, og vi har reist mye. Har støttet de i drømmene deres, samme hva det er. Begge er voksne i dag, og jeg har et veldig nært forhold til de begge. Og datteren min forteller meg alt. 

Anonymkode: 395c0...968

[Rotemor]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Var hjemme med barnet mitt frem til hen var to år, og gikk aldri fullt i barnehagen.

Alle mine fridager, var også barnet mitt hjemme. Det var ikke alltid vi gjorde så mye, men vi var sammen.

Vi samsov lenge, og jeg ammet lenge.

Har aldri følt at barnet mitt har vært en byrde, og har alltid gledet meg til å se hen igjen når vi har vi adskilt noen timer.

Anonymkode: 8e2c7...f1b

Tviler sterkt på at dette har noe som helst å se for relasjonen når barnet ditt er stort. Tipper også at barnet ditt ikkeer eldre enn barneskolealder. 
Jeg baserer det på at folk som har opplev store (voksne) barn ikke lenger tenker på småbarnsperioden som så veldig relevant. De fleste av oss ser tilbake på det som den enkle tiden når det gjelder relasjonsbygging.

[AnonymBruker]

Våre barn har aldri gått fullt i barnehagen eller på SFO, og de har hatt lange ferier. 

Vi har brukt masse tid sammen, fra de var helt små. De har fått føle at de alltid har vært første prioritet.  

Vi har vært,  og er, meget engasjerte i barnas skole og fritidsaktiviteter. Vi har hatt masse verv og stilt opp på dugnader.  

Vi har brukt mange timer i bil, for å kjøre til kamper, trening, forestillinger og leirer. Disse timene i bil har vært helt gull. Da har vi fått snakket om alt mellom himmel og jord.  

Da de begynte med å feste har vi alltid vært tilgjengelig til å hente. 

Noen av mine barn er voksne nå, og de er veldig takknemlig for at vi alltid har vært til stede. 

Anonymkode: 0b985...3ff

[AnonymBruker]

Hun er riktignok bare 14, så det kan vel i teorien skjære seg før hun blir voksen, men...

Jeg har vært tilstede, lyttende, aldri dømmende. Jeg har hørt på lange utredninger om hva enn som opptar henne. Jeg har vært ærlig - også når det gjelder egen tilkortkommenhet (alle har sine greier, om så en forbigående influensa, som gjør at man ikke helt strekker til). 

Jeg sluttet å amme etter få uker, hun begynte i bhg 15mnd gammel, jeg jobbet turnus og da jeg ble alene med henne var hun i barnehagen og senere SFO hele åpningstiden. Alt dette tror jeg er irrelevant for hvorvidt man får et godt forhold til ungene eller ei. Det handler mye mer om hvordan man behandler dem den tiden man er sammen enn hvor mye tid man er sammen. Om man ikke ser dem, lytter til dem og er interessert i dem som person hjelper det ikke å tilbringe 24/7 sammen. 

Anonymkode: 0f24f...67f

[AnonymBruker]

Jeg tror dette starter med en gang. 
Samsoving (lenge) og amming er første skritt. 
Trygge tydelige grenser. 
Alltid lydhør for barnets følelser. 
Tar alltid barnet på alvor. 
Mye nærhet og tilstedeværelse gjennom hele oppveksten. 
 

Anonymkode: 2b84a...951

[AnonymBruker]

Ble COS-P veileder. Barna er i dag voksne. Jeg holder nå flere kurs i uken, og de aller fleste gir tilbakemelding om at barna har fått tryggere tilknytning.

Anonymkode: 20497...2ee

[AnonymBruker]

Har en voksen sønn på snart 30, og en voksen bonusdatter. Vi har alltid pratet mye sammen. Altså, om alt mellom himmel og jord 🙂. Har hatt ganske mye tid alene med begge to. Tror de er ganske filosofisk anlagt, og det er vel jeg også. Jeg tror på gode samtaler, ofte, og med god tid til å prate og lytte. Man skal ikke ha det så travelt bestandig 🙂

Anonymkode: 84bee...30c

[AnonymBruker]

Ser mange fokuserer på det praktiske som å ha de hjemme, kjøring, åpent hus for venner osv, men det som virkelig er bevist å skape gode relasjoner er kvaliteten i samværet, ikke hyppigheten.

Altså at man lytter, anerkjenner, oppmuntrer, setter rimelige grenser, få den andre til å føle seg sett igjennom forstått.

Anonymkode: 1ebce...4cf

[AnonymBruker]

At jeg jevnt over har vært åpen og ærlig, brukt mye humor, snakket om alt, har vært "interessert" i deres interesser, snakket godt med deres venner. Har oppført meg respektabelt i offentligheten, ikke laget noen scene eller havnet i noe trøbbel. Har vært tilgjengelig fysisk og mentalt. Prøver alltid å forstå/komme til bunns i bakgrunnen for en uønsket hendelse, heller enn å fordømme. Brukt mye tid sammen i hverdagen, hjemme, uten noe særlig organisert aktivitet. 

Anonymkode: d11f1...25a